Han har fått "livstid" fra familien,

[Gjest Gjest]

For noe over 30 år siden begikk en mann sin største tabbe. Det var en stor feil han gjorde, men jeg skal ikke gå inn på detaljer annet enn at det ikke dreier seg om vold eller å sette liv i fare, og selv om det indirekte gikk ut over familien, var familien ikke direkte involvert og skadelidende.

Tiden etter dette har han brukt til å sone for det han har gjort.

Fengselsstraffen lød på 21 dager ubetinget, men den sosiale straffen har visst blitt en livstidsstraff!

Både kona og barna har tilgitt ham for lenge siden, og er i dag velig glade i ham. Han er en veldig snill bestefar til sine 6 barnebarn, og det ser ut som om han skal oppleve å bli en like snill oldefar om ikke så alt for lenge.

Venner og naboer beskriver ham som en varm og omtenksom mann som ikke kan gjøre en flue fortred.

Han har sine feil (hvem har vel ikke det) men han gjør sitt beste for at ingen skal lide for hans feil igjen!

Så langt, så vel...

Problemet ligger hos deler av familien! De kan ikke tilgi ham for det som skjedde for over 30 år tilbake i tid. De liker ham rett og slett ikke, og dette er greit nok, men hvorfor straffer de kona, barna og barnebarna hans?

De vil ikke ha noe med ham å gjøre, og det går utover kone, barn og barnebarn som da ikke får ha kontakt med sin familie...

De har fortalt sine barn om alt denne mannen har gjort (+ litt til mistenker jeg) og overført sitt hat til denne mannen over på dem.

Jeg som skriver dette er datteren til denne mannen, og jeg er for øyeblikket veldig lei meg for at jeg ikke kan ha kontakt med den ene siden av min familie. Vi ble, som de eneste i familien, ikke invitert til bryllup for 3 måneder siden, og heller ikke til barnedåp i helga.

Reiser jeg på besøk til dem opplever jeg å høre hvor stor en skurk pappa er, og at de ikke kan tilgi ham for det han har gjort mot oss. De sier hele tiden at grunnen til at de ikke inviterer oss, eller kommer på besøk til oss, er p.g.a ham, men at de er veldig glade i oss og skulle ønske at de hadde hatt mer kontakt.

Dette vil jeg ikke høre på! Pappa har mange feil, men han er vår far, og vi er veldig glade i ham.

Pappa har betalt sin gjeld til samfunnet og til oss i familien for lenge siden, men det er ikke nok for deler av familien. De har satt ham på livstidsstraff!

Men jeg skjønner ikke hvorfor!

Ingenting av det han gjorde gikk ut over dem på noen som helst måte, så hvorfor har de så store problemer med å (i det minste) godta at han gjorde en feil og så gå videre med livene sine? De likte ham jo før han havnet i uføret.

Kan noen forklare meg dette hadde jeg blitt veldig glad. Jeg skjønner ikke at enkelte kan være så uforsonlige etter så mange år, når han ikke har gjort DEM noe som helst galt.

[Gjest Gjest]

Er det overgrep det er snakk om her? For det er det eneste jeg kan komme på som kunne ha gjort meg til en sånn som gav en annen person en livstids"utfrysning".

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nei, det er ikke snakk om overgrep, eller noe som helst som skader mennesker!

[Gjest Gjest]

Da vet jeg ikke. Annet enn at mennesker har et visst behov for å ha "fiender", reelle eller ikke. Det gjør at de føler at de "hører sammen" på en annen måte. Og har de ingen fiender, så må de finne på noen.

For å være helt ærlig så tror jeg ikke du får gjort noe med dette, i hvert fall ikke den gamle generasjonen. Mulig det hjelper å bli skikkelig sint i alles påhør.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det var feil å si... han var det eneste mennesket direkte involvert i denne saken! Eneste som ble indirekte berørt var oss i familien, og da kun p.g.a det kriminelle aspektet.

[Gjest Gjest]

Da vet jeg ikke. Annet enn at mennesker har et visst behov for å ha "fiender", reelle eller ikke. Det gjør at de føler at de "hører sammen" på en annen måte. Og har de ingen fiender, så må de finne på noen.

For å være helt ærlig så tror jeg ikke du får gjort noe med dette, i hvert fall ikke den gamle generasjonen. Mulig det hjelper å bli skikkelig sint i alles påhør.

←

Jeg skjønner at jeg ikke kan gjøre noe med det, men etter så mange år skulle jeg ønske at jeg forsto motivene deres.

De skylder på at de ikke kan tilgi ham for det han gjorde mot oss, men vi har jo tilgitt ham for mange år siden...

Du har kanskje rett at de ønsker å mislike ham, at det forener dem på en eller annen måte...

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at jeg ikke kan gjøre noe med det, men etter så mange år skulle jeg ønske at jeg forsto motivene deres.

De skylder på at de ikke kan tilgi ham for det han gjorde mot oss, men vi har jo tilgitt ham for mange år siden...

Du har kanskje rett at de ønsker å mislike ham, at det forener dem på en eller annen måte...

←

Det at dere har tilgitt spiller nok ikke så stor rolle. Kan også hende at de synes dere utviser dårlig dømmekraft som faktisk har tilgitt ham. Gammelt hat som ligger sånn og ulmer kan ha blitt en del av mentaliteten i familien, noe av det som binder alle sammen som nevnt. Familiedynamikk kan være vanskelig å forstå! Men som sagt, en felles fiende er veldig effektivt når man skal skape en gruppe. Bare se på jentegjenger på ungdomsskolen, eller på et større nivå, "krigen mot terror". Og så skremmer man hverandre innad i gruppen, og gjør fienden større enn den er (sånn som du beskriver, at de har fortalt ungene hva denne mannen har gjort + litt til) for å rettferdiggjøre seg selv, og vips, så har det blitt en del av sannheten. Og de som ikke "tror på sannheten" er ofre for fienden.

[siebaeo]

Utrolig at folk kan oppføre seg sånn. Det vitner om umodenhet og redsel for å gjøre seg opp egne meninger. Nettopp redsel for å stikke seg ut av gruppa og samholdet som nevnt flere ganger i tråden.

Hva om du skriver et brev eller ved en felles anledning (dersom du en gang blir bedt da.. kanskje ikke i et bryllupp da!) tar opp det du forteller her; at du opplever at din far og dere fortsatt blir straffet for en feilskjær han gjorde for tredve år siden.

Spør dem hva som skal til for at de tilgir han og begynner å inkludere dere i familien. Spør dem hva som gjør at de føler at det er vanskelig å komme over denne episoden som skjedde for så lenge siden. Vær direkte men IKKE anklagende. Fortell hvordan dere føler det og opplever det. Ikke si at de gjør sånn og sånn, men si at dere opplever det slik dere har gjort og spør om det er riktig oppfattet. Vær hele tiden nøye med å være saklig, åpen og ærlig. Ikke påstå at de har tenkt eller følt sånn og sånn, bare referer til konkrete episoder og hvordan du/dere opplevde det om du føler du må komme med eksempler. IKKE overdriv eller pynt på historiene. Da har du hele tiden ditt på det rene. Aggresjon er ikke din venn når du skal ta dette opp!

På denne måten blir de nødt til å sette ord på hva det er som gjør at de oppfører seg sånn. Kanskje de ser hvor dumt det er når de er nødt til å sette ord på det.. Samtidig vil de se at dere ikke anklager men faktisk bare spør fordi dere ikke forstår oppførselen. Og at det sårer dere dypt og at de faktisk fryser ut en del av familien. Ingen ting er viktigere enn familien!

Det er kanskje litt vanskelig å ta det opp med mange på en gang, men da kan du kanskje ta det opp med noen som du føler har et ord som høres i familien. Men velg med omhu! Ikke snakk med en som vil føle seg angrepet og kanskje dermed krenket, flau og såret av å bli "satt til veggs" eller la oss si utfordret. En slik person kan muligens reagere med å gjøre saken verre og framstille deg som urimelig og bare fokusere på den "ubehagelige opplevelsen" den har hatt.

Det tror jeg at jeg ville prøvd, men skjønner at det kanskje ikke er så lett! Håper det blir en løsning på dette og at det kan resultere i en forsoning.