ex/kompis/kjæreste?

[Gjest anonym nå]

Dette kommer muligens til å bli en lang tråd, men jeg prøver alikevel i intenst håp om å få noen svar..

Vi ble sammen i sommer, etter veldig kort tid bekjentskap. Han hadde i utgangspunktet bestemt seg for at han ikke ville ha noen kjæreste, men det ble som det ble likevel.

Etter fire måneder fungerte det ikke mer. Vi hadde mange planer om å flytte sammen osv osv, men da de holdt på å bli virkelighet fikk han kalde føtter og alt gikk nedover med oss helt til det ble slutt.

Jeg har hele mitt liv vært avhengig av kjærlighet og jeg kjemper til siste slutt, selv om det kan tære vettet av meg.

Vi ble uvenner på grunn av min desperasjon. JKeg var for pågående og masete for han, og det endte med at vi i en måned omtrent ikke snakket sammen. Men så begynte ting sakte men sikkert å bli rolig igjen og vi begynte å snakke sammen og etterhvert være med hverandre igjen.

Vi har det veldig fint og er veldig gla i hverandre. Jeg elsker denne mannen og forteller han det ofte, men etter vi ble uvenner har han aldri sagt det tilbake.

Dere mener nok jeg må ta dette opp med han og ikke dere, men saken er den at han har gitt meg beskjed om at jeg må ta ting som det kommer og ikke mase om det, da får han kalde føtter igjen og det kan føre til at han ikke takler det vi har sammen.

En venninde av meg sa til meg i går at hun ikke kunne forstå forskjellen på det vi har nå og å innrømme for oss selv og andre at vi faktisk er et par.

Vi spiser middager sammen, ser film mens jeg ligger i armkroken hans, han sover over hos meg, jeg handler klær for han osv. Vanlige kjæresteting.

Jeg fortalte han dette i dag, hva min venninde hadde sagt og han svarte at han ikke kunne forstå hvorfor vi ikke bare kunne ha det gøy og kos sammen frem til vi fikk oss nye kjærester.

Jeg tok det først som en spøk, for han er veldig spøkefull av seg. Men etterhvert begynte jeg å tenke...

Han HAR sagt at han ikke vil bli sammen med meg igjen (men jeg går alikevel å håper, og ettersom jeg ikke kan spørre han om hva han føler, går jeg i uvisshet.), og han HAR sagt at han kanskje kan elske meg igjen en dag bare jeg gir han tid til å forelske seg på nytt...

Gi han tid...

Det har nå gått to måneder siden vi ble venner igjen og jeg vet fremdeles ingen ting.

Mente han det der med at vi har hverandre frem til noen ny kommer?

Jeg vil ikke være hans midlertidige tidsfordriv og kos... Jeg vil være den eneste ene for han og den han vil være stolt av å kalle hans kjære.

Samtidig klarer jeg ikke gi opp håpet på at det kan bli oss igjen. Håpet på at han en dag skal si til meg at han elsker meg og at han vil at jeg skal være hans og bare hans.

Hva skal jeg gjøre??? Eller mer riktig; hva skal jeg tro??

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

ingen som kan svare meg? :(

[Liskat]

Jeg vet godt hvordan du har det, og kjære deg: hvorfor går du på gress for denne karen?

Ta han på ordet, han sier han ikke vil bli sammen med deg igjen. Det er et ganske enkelt og greit svar.

Og så sier han liiiiitt kanskje, en gang i fremtiden, for det er jo greit å ha noen der frem til han treffer en annen.

Du må rett og slett bli ferdig med han, kutt all kontakt om det er det som skal til.

Det er godt mulig at din avhengighet har skremt han vekk, så var jeg deg ville jeg jobbet med meg selv og prøve å ikke være så avhengig av neste kar.

Men stol på det han sier, jeg er i alle fall ikke i tvil:

Jeg fortalte han dette i dag, hva min venninde hadde sagt og han svarte at han ikke kunne forstå hvorfor vi ikke bare kunne ha det gøy og kos sammen frem til vi fikk oss nye kjærester

Han HAR sagt at han ikke vil bli sammen med meg igjen

[Gjest Vidvandre]

Dropp ham helt, ikke la ham behandle seg sånn. Han er med deg bare for å gjøre ting lett for seg selv, og han kommer nok til droppe deg når han finner en ny. Hvis du vil fortsette og være venn med ham, greit det, men prøv først og ikke ha kontakt med ham i et par måneder; en avvenningsprosess rett og slett.

Når eksen min slo opp var jeg knust og sint. Vi kunne ha enddt opp som dere, for han var nok åpen for å fortsette å tilbringe tid sammen/ha sex ol. Heldigvis bodde vi langt fra hverandre og jeg kunne unngå å ta kontakt med ham på et par måneder. Etter det var jeg over det verste og vi kunne snakke sammen som bare venner igjen, det ble også lettere å gå videre når man ikke alltid ha den andre tilgjengelig.

[Gjest Gjest]

For meg så høres det ut som om du er en slags "reserve", en slags ting som han bare kan bytte ut når han ikke trenger deg lenger. Denne mannen fortjener ikke din oppmerksomhet eller din ømhet. Å bryte kontakten med han som de andre skriver hadde vel kanskje vært det beste ja, men dessverre ikke det letteste. Jeg skjønner at du føler en slags avhengighet siden du er så forelsket, men tro meg- med tid og stunder så kommer du kanskje til å innse hvilken tosk han er som oppførte seg sånn mot deg. Du skriver at det er godt mulig han tullet når han sa det han sa... Men kjære deg, om han virkelig er glad i deg og han vet at du forguder han... Hvem tuller med sånt da? Du er sikkert en fantastisk jente og du finner deg nok en annen fantastisk fyr... Men ting tar TID... (Ordet tid er utrolig irriterende forresten, men jeg er veldig glad det eksisterer...) Jeg ønsker deg all lykke videre.

[Studine83]

Jeg ville ha sagt til ham på en rolig og ordentlig måte at det er vanskelig å gå rundt og ikke vite - og spørre ham hva han egentlig vil. Enten sier at han kan tenke seg noe mer med deg, eller så sier han at han ikke vil. I det sistnevnte tilfellet ville jeg ha kuttet kontakten med ham, slik at han hadde sett hva han går glipp av. Nå har han jo i realiteten en kjæreste uten å ha noen forpliktelser, og sånn vil du vel ikke at det skal fortsette? Bedre at han får øynene opp og innser at han må ta et valg. Prøv å være tøff og ikke ta så mye kontakt med ham, sånn at han kan komme tilbake til deg hvis han er intr i det. Liker han deg virkelig vil han komme tilbake!

Lykke til:)

[Piarina]

Uansett hva du vil oppnå, ikke gi ham hjertet ditt på et sølvfat når du er så usikker på hans intensjoner.

Prøv å trekk deg unna ham. Hvis han spør deg hvorfor, så vær litt hemmelighetsfull. Ikke mye, men litt. Så blir han kanskje nysjerrig på om du har truffet en ny, og hvem vet om han kanskje da merker at han føler noe mer for deg...?

Eller så reagerer han ikke, og da er han ikke interessert på den måten...

Det betyr ikke at han ikke liker deg. Det er bare forskjell på å være forelsket og på å like noen.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

*dytte opp*

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Tusen takk for svarene..

Jeg har bare vanskeligeter med å spørre han nå som vi har det så fint. Jeg vil jo bare være med han, kjenne armene hans rundt meg og ha det godt med han, sånn som jeg har det for tiden. Jeg vet at om jeg kommer med et ultimatum nå eller om jeg forlanger en forklaring på hva som egentlig skjer med oss, det vil si det samme som å ødelegge alt sammen igjen.

Er det alikevel det jeg bør gjøre??

[Gjest sitrus]

Tusen takk for svarene..

Jeg har bare vanskeligeter med å spørre han nå som vi har det så fint. Jeg vil jo bare være med han, kjenne armene hans rundt meg og ha det godt med han, sånn som jeg har det for tiden. Jeg vet at om jeg kommer med et ultimatum nå eller om jeg forlanger en forklaring på hva som egentlig skjer med oss, det vil si det samme som å ødelegge alt sammen igjen.

Er det alikevel det jeg bør gjøre??

←

Hva er det egentlig du ødelegger ved å gi han et ultimatum? Min mening er at om du bare fortsetter uten å få klarhet i dette, samtidig som du mener selv at du elsker han og egentlig vil være kjærester, ha forpliktelser og helst flytte sammen, kommer du til å bli forferdelig såra en dag, når han ikke gidder mer. Av det han har sagt virker det ikke i det hele tatt som han kommer til å binde seg, han bare er uklar (og du tolker han utfra at du håper noe mer - jeg har erfaring med det der...) for å kunne fortsette å ha deg tilgjengelig så lenge han ikke har noen andre. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å bare godta dette - om du derimot er tøff nok til å avslutte eller sette et ultimatum nå går du i hvert fall ut av dette med selvrespekten i behold, og unngår å bli tråkket på.

Min mening er at det er greit nok med uforpliktende forhold - men da må begge være enige og klar over hva som skjer. Når du vil noe mer bør du ikke finne deg i dette.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hva er det egentlig du ødelegger ved å gi han et ultimatum? Min mening er at om du bare fortsetter uten å få klarhet i dette, samtidig som du mener selv at du elsker han og egentlig vil være kjærester, ha forpliktelser og helst flytte sammen, kommer du til å bli forferdelig såra en dag, når han ikke gidder mer. Av det han har sagt virker det ikke i det hele tatt som han kommer til å binde seg, han bare er uklar (og du tolker han utfra at du håper noe mer - jeg har erfaring med det der...) for å kunne fortsette å ha deg tilgjengelig så lenge han ikke har noen andre. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å bare godta dette - om du derimot er tøff nok til å avslutte eller sette et ultimatum nå går du i hvert fall ut av dette med selvrespekten i behold, og unngår å bli tråkket på.

Min mening er at det er greit nok med uforpliktende forhold - men da må begge være enige og klar over hva som skjer. Når du vil noe mer bør du ikke finne deg i dette.

←

Han har sagt at jeg ikke må presse han, ta ting som det kommer og ikke mase om hva som skjer med oss.

Han har sagt flere ganger at det ikke fungrer med oss, at vi bare skal være venner osv, men det har alltid blitt til at vi har endt opp som noe annet.

Han sa for en stund tilbake at han ikke ville sove over hos meg mer pga at det var en kjæresteting... Men etterhvert har han begynt med det igjen også.. Så da går jeg selfølgelig å håper at han holder på å komme tilbake til meg.

Jeg vet bare ikke hvor lenge jeg skal vente.

Han har hatt to "forhold" før meg der han var på samme måten. De holdt på i rundt et år eller noe begge to og håpte at de skulle få noe mer med han, men han gav klar beskjed om at det aldri kom til å bli noe mer enn bare kosen med dem.

Men meg ble han tross alt sammen med, og jeg klarer å innbille meg selv at det er annerledes med meg. Jeg klarer bare ikke gin opp. Jeg elsker han jo..

[Liskat]

Han har sagt at jeg ikke må presse han, ta ting som det kommer og ikke mase om hva som skjer med oss.

Han har sagt flere ganger at det ikke fungrer med oss, at vi bare skal være venner osv, men det har alltid blitt til at vi har endt opp som noe annet.

Han sa for en stund tilbake at han ikke ville sove over hos meg mer pga at det var en kjæresteting... Men etterhvert har han begynt med det igjen også.. Så da går jeg selfølgelig å håper at han holder på å komme tilbake til meg.

Jeg vet bare ikke hvor lenge jeg skal vente.

Han har hatt to "forhold" før meg der han var på samme måten. De holdt på i rundt et år eller noe begge to og håpte at de skulle få noe mer med han, men han gav klar beskjed om at det aldri kom til å bli noe mer enn bare kosen med dem.

Men meg ble han tross alt sammen med, og jeg klarer å innbille meg selv at det er annerledes med meg. Jeg klarer bare ikke gin opp. Jeg elsker han jo..

←

Min mening er at du bør trekke deg unna, vise at du klarer deg selv, og slappe av. Ikke mas på han, ikke ta initiativ, ikke ha sex med han, ikke la han sove over. Det er veldig lett for han å bryte sine egne ord når han vet han får det han vil ha der og da, og så kan han trekke seg unna når han er lei, og så er du alltid rede når han vil ha seg noe.

Så ikke la han utnytte deg. Sett ned foten, ikke be han med på noe, ikke vær klar hver gang han vil, skaff deg avtaler og si du er opptatt, la han jobbe. Slapp av og ha det godt med deg selv, på egen hånd (evnt andre venner).

Hvis han virkelig vil ha deg, så reagerer han på det. Kanskje spør han, da kan du si at du ikke gidder å gå på gress for han og bare være noen han får hygge seg med når det passer han. Så enten må han finne ut at han vil satse på deg, eller så får han bare seile sin egen sjø.

Hvis du lar han styre på som han vil, så ender du bare opp som de andre han har vært borti.