FGF

[Gjest Gjest]

Det ble spurt etter meninger og jeg har en annen mening enn andre som svarer, fint med litt mangfold, ey? Men som sagt, hvis det fungerer for dere... hurra.

←

Syns din forklaring var helt ok! Er enig, man bør ikke hoppe fra stein til stein....da får en for høre at man er ett LUDDER......Sånn er bare dagens samfunn.

[Gjest gjesta]

Jeg syntes det er å pule rundt når man har sex med andre en den man er glad i, faktisk. Dessuten, slik holdningen er her virker det som at når man har en pulevenn er det oftest ikke ekslusivt; altså ingen avtale om at man bare skal ha sex med hverandre. Greit nok at noen faktisk har en pulevenn i flere år og holder seg til den, men hvorfor ikke prøve å finne seg en mann, istedet for å "stå til disponsisjon for andre" eller bare "få dekket sine behov"? Det blir helt feil, i mine ører, vel og merke. I min mening er ikke sex ikke bare å "få dekket sine behov", det er så mye mer og bør skje mellom to som er glad i hverandre.

Ja, fysj så gammeldags jeg er, men det syntes jeg. Ikke bare pga følelser rundt dette, men fordi det er mer ansvarlig med tanke på at puling faktisk også er formering, og det er kjekt å ha i bakhodet.

Jeg får det til jeg. Jeg sitter jo ikke å vrir meg i smerte, blir stressa og ser skygt på folk hele dagen bare fordi jeg ikke syntes noe om en ting.

Det ble spurt etter meninger og jeg har en annen mening enn andre som svarer, fint med litt mangfold, ey? Men som sagt, hvis det fungerer for dere... hurra.

←

Menn vokser på trær ja. Det er bare å gå ut å finne noen. Man bestemmer jo selv om man skal bli forelsket eller ikke og om det er gjengjeldt.

Fullstendig enig i det du skriver både her, og tidlegare i denne tråden!

Det er kun eit ting eg vil leggja til. Eg meinar, som Vidvandre, at sex høyrer til i eit forhold. Altså: Er ein singel, synst eg ikkje ein skal ha sex med andre! Men til dåke som synst det er ille at etter vårt syn kan liksom ikkje single personar ha noko sexliv: Slik eg ser på det, må ikkje ein singel person vera uten sex, så lenge han/ho ikkje er i noko forhold! Det er fullt mulig å ha sex med seg sjølv.

←

Det er det, men kanskje ikke helt tilfredstillende i lengden. For hvor lenge snakker vi om?

Selv var jeg singel i over ti år. Jeg hadde nok med unger og annet og var lite ute blandt folk. Ikke forelsket jeg meg i noen heller. Så lang tid uten sex med noen andre... Jeg hadde en jeg i perioder hadde sex med. En jeg var glad i, men ikke som kjæreste. Jeg ville ha flydd på veggen dersom jeg ikke fikk sex med et annet menneske.

Bare for å ha det sagt. Jeg respekterer at andre har et helt annet syn på det enn meg. Det viktigste er jo at vi ivaretar oss selv og prøver å handle i forhold til hva som er riktig for en selv. Hva andre mener har ingen betydning.

Så til Trådstarter.

Jeg har som deg gått ut av et samboerforhold og denne gangen var jeg veldig klar på at jeg ikke ønsket å leve uten sex igjen. Jeg forelsker meg ikke lett og nekter ti år til med sporadisk sex. Ikke passer det meg heller å plukke opp menn på byen. Tilfeldig sex gir meg fint lite. Jeg trenger å bli trygg på mannen og kjenne ham litt.

Jeg ar vært aktiv i forhold til det å skaffe meg en FGF (som du kaller det). Jeg har brukt den tiden det tok. Ingen hast. Jeg har i dag kontakt med en mann. Vi er helt på bølgelengde og har en del felles. Han er voksen og real. Vi er venner og sexpartnere. Vi deler mye mer enn bare sexen. Vi er på forskjellige ståsteder i livet. Mine barn er store. Han har ikke startet ennå. Vi har satt premissene sammen. Hva vi er komfortable med.

Kos deg du TS, men sørg for å ha med deg selv hele veien.

[Gjest Vidvandre]

Menn vokser på trær ja. Det er bare å gå ut å finne noen. Man bestemmer jo selv om man skal bli forelsket eller ikke og om det er gjengjeldt. 

Jeg mener at i stedet for å gå inn for å finne en pulevenn, kan man vel heller konsentrere seg om å prøve å finne en man passer sammen på andre måter enn kun sex. Har man pulevenn får man kanskje mindre motivasjon til å finne "den rette"..Min teori ihvertfall.

Jeg er ute etter noe mer en bare sex. Bare sex og ingenting annet med en person ville vært mye verre enn ingen sex for meg. Jeg finner ikke tilfredstillelse i kun sex, jeg vil ha gode samtaler og at man bryr seg om hverandre og at det man har betyr noe. Kanskje det er bare meg, men for meg er ikke sex det viktigste i et forhold; kjærlighet, trofasthet, ærlighet, tillitt, nærhet, hengivenhet osv er viktigere. Andre kan godt ha andre behov, men jeg håper at de fleste forhold er bygget på noe mer enn å få dekket seksuelle behov; det finnes da viktigere ting her i verden enn sex? Jeg føler at noen gjør sex til en slags hobby og syntes det blir litt feil at det blir en almenn akseptert holdning i forhold til at unge lett plukker dette opp. Og det syntes ikke jeg de bør.

En annen ting, som gjør at jeg får litt negative "vibber" rundt dette, er at når man snakker om menn som skal "ut og dekke sine behov", tenker jeg horekunder, det er jo det det dreier seg om. Man går ikke til hore for å få kjærlighet, bare sex, akkurat samme grunn som hos pulevenner. Jeg ville ikke brukt noen, og la meg selv brukes, kun til sex på den måten.

Men altså for all del, "syntes jeg", sånn føler jeg det. Vil jo ikke støte noen eller være slem, men føler jeg må svare når jeg blir spurt

Endret 31. januar 2007 av Vidvandre

[Gjest Vidvandre]

Pittelite spørsmål til dere som har pulevenner. Hva med kyssing, oral sex, osv med ting som er mer intimt enn bare inn og ut ? Klarer dere å kysse, klemme, kose, sove med en dere ikke har noe kjærlighetsforhold til, eller er det bare helt teknisk sex, oppnå orgasme som mål? Når jeg tenker litt, kommer jeg fram til at jeg får mest ut av sexen pga av nærheten og samhørigheten, at man koser seg sammen og gjør ting av kjærlighet til den andre, og ikke så mye av den rene nytelsesbiten(det er mer et ekstra gode). Er det kun den siste delen dere er ute etter? Eller får dere nærhetsbehovet dekket? Føles det ikke feil å ha slik nærhet med visshet om at mannen ikke bryr seg om deg ellers og kanskje har noe på gang med andre?

Jeg forstår jo behovet til nærhet, men i stedet for pulevenner søker jeg heller etter gode venninner eller venner som jeg kan slappe av sammen med og få nærhet på en litt mer distansert måte, evnt kose seg med familie, kjæledyr.

Lurer seriøst altså, jeg blir nysgjerrig og vil lære om hvordan andre tenker

[skanky]

Menn vokser på trær ja. Det er bare å gå ut å finne noen. Man bestemmer jo selv om man skal bli forelsket eller ikke og om det er gjengjeldt. 

←

Hehe, det var akkurat det jeg også tenkte!

Det er ikke alle som blir så fort forelsket, eller som kaster seg inn i forhold hele tiden. Det finnes noen kvinner som alltid er i forhold og aldri er single lengre enn en uke om gangen. Synes det er litt teit at det skal være så legitimt, siden de er i forhold, imens vi som har litt reservasjoner mot forhold eller har vanskelig for å forelske oss liksom skal leve i sølibat.

Hvis jeg bare skulle ha hatt sex med de jeg var sammen med, hadde jeg omtrent vært jomfru fremdeles. Noen vil kanskje påstå at jeg setter lista lavt for hvem jeg vil ha sex med (for man kan jo bare ligge med den man elsker osv). Jeg ser det mer som at jeg setter lista jævlig høyt for hvem jeg vil være sammen med. Ergo må man ty til andre midler.

Forøvrig er ikke pulevenner bare sex, for min del. Veldig ofte har det vært som å ha en kjæreste, og de dekker uansett flere behov enn kun orgasme. Hvis jeg var så blasert at det var mitt eneste behov, kunne jeg jo bare kjøpt en dildo.

[Gjest Bellatrix]

Veldig ofte har det vært som å ha en kjæreste

←

Da skjønner jeg ikke hvorfor de ikke var kjærester, men jeg skal vel ikke skjønne alt her i verden heller.

[skanky]

Pittelite spørsmål til dere som har pulevenner. Hva med kyssing, oral sex, osv med ting som er mer intimt enn bare inn og ut ? Klarer dere å kysse, klemme, kose, sove med en dere ikke har noe kjærlighetsforhold til, eller er det bare helt teknisk sex, oppnå orgasme som mål? Når jeg tenker litt, kommer jeg fram til at jeg får mest ut av sexen pga av nærheten og samhørigheten, at man koser seg sammen og gjør ting av kjærlighet til den andre, og ikke så mye av den rene nytelsesbiten(det er mer et ekstra gode). Er det kun den siste delen dere er ute etter? Eller får dere nærhetsbehovet dekket? Føles det ikke feil å ha slik nærhet med visshet om at mannen ikke bryr seg om deg ellers og kanskje har noe på gang med andre?

Jeg forstår jo behovet til nærhet, men i stedet for pulevenner søker jeg heller etter gode venninner eller venner som jeg kan slappe av sammen med og få nærhet på en litt mer distansert måte, evnt kose seg med familie, kjæledyr.

Lurer seriøst altså, jeg blir nysgjerrig og vil lære om hvordan andre tenker

←

Jeg har sex med pulevenner akkurat slik jeg har sex med kjærester! Selvfølgelig kysser vi og har oralsex, vi har til og med seanser med stearinlys og massasje og sånt. Man får jo en form for nærhet av sex uansett, og jeg har virkelig brydd meg mye om de fleste jeg har hatt som elskere. Det er ikke nødvendigvis sort/hvitt, altså at man enten har sex med masse kjærlighet og nærhet eller bare puler på for å få orgasme. Jeg har som sagt andre behov enn bare sex som fylles av vennene mine (og da sikter jeg til både de platoniske, de man flørter litt med, de man ser film i armkroken til og de man har sex med). Uten dem hadde jeg aldri trivdes så godt som kronisk singel som jeg gjør!

[skanky]

Da skjønner jeg ikke hvorfor de ikke var kjærester, men jeg skal vel ikke skjønne alt her i verden heller.

←

Vel, det er faktisk til og med litt vanskelig for meg å skjønne av og til.

Men noen trives i forhold, andre ikke.. jeg har alltid vært singel, og har vanskelig for å tilpasse meg en tilværelse som kjæreste.

Dessuten har jeg opplevd den ultimate, sinnsyke forelskelsen et par ganger i livet, og med mindre den er til stede har jeg ikke interesse av å utvikle et forhold selv om jeg er veldig glad i personen. Det krever for mye.

[Gjest Bellatrix]

Vel, det er faktisk til og med litt vanskelig for meg å skjønne av og til.

Men noen trives i forhold, andre ikke.. jeg har alltid vært singel, og har vanskelig for å tilpasse meg en tilværelse som kjæreste.

Dessuten har jeg opplevd den ultimate, sinnsyke forelskelsen et par ganger i livet, og med mindre den er til stede har jeg ikke interesse av å utvikle et forhold selv om jeg er veldig glad i personen. Det krever for mye.

←

Hvor går grensen mellom venner og kjærester for deg da? Du trenger ikke svare, jeg bare spør av nysgjerrighet fordi jeg ikke skjønner greia.

[Porcelain]

vidvandre: jeg har bare hatt en pulevenn, og da var vi omtrent som kjærester.. bare at det ikke var noen følelser innblanda.... for min del hadde jeg så mye å gjøre, at jeg rett og slett ikke klarte å prioritere inn en kjæreste, og da var det perfekt å være litt kjæreste (m kos, sex) innimellom, uten alt "maset".. (som ikke føles som mas når man er forelska, såklart).. jeg fikk den nærheten jeg er nærmest avhengig av, uten å måtte inngå noen kompromisser med meg selv..

har forøvrig prøvd å dekke den nærheten med ONS også, det var ikke så veldig kult i forhold. da følte jeg meg litt sånn.. vet ikke, følte meg ikke direkte dårlig men fikk ikke den gode følelsen man skal ha etter god sex

[Gjest Gjest]

Da skjønner jeg ikke hvorfor de ikke var kjærester, men jeg skal vel ikke skjønne alt her i verden heller.

←

Det har, for min del, hatt å gjøre med at jeg ikke ønsket å binde meg til den det gjaldt; at kjemien var god, og at vi behandlet hverandre pent, men i mitt hode er kjærester noe man lar bli kjent med familie, og noen man ser for seg en større del av framtiden med - og det har jeg ikke gjort med pulevennen(e), i hvert fall ikke fra starten. Jeg kunne selvsagt kalt det en kjæreste med det for øye å gjøre det slutt etter noen måneder eller om en av oss skulle flytte, men er det noe bedre enn å kalle det en pulevenn?

For mitt vedkommende, for å svare på Vidvandre sitt spørsmål, klarer ikke jeg heller å ha sex med noen jeg ikke liker ekstra godt. Glad i er kanskje å ta i, for jeg har hatt sex med gutter jeg ikke har kjent mer enn ganske kort tid, men jeg har i hvert fall aldri vært interessert i å ha sex med noen jeg ikke "klikker" med. For de lengre forholdene (det har vært tre totalt, hvorav èn min nåværende samboer, og jeg er 30 år), har det vært nødvendig med kjemi og at vi har en bra tone, men forelskelse og lyst til å bygge hus eller henge sammen hele døgnet har vært ganske fraværende.

Kjenner meg også igjen i Porcelains beskrivelse. Det har nok med personlighet å gjøre også; jeg forelsker meg ikke lett, og svært sjelden fort - og jeg har ikke lett for å knytte meg til noen. Jeg faller også sjelden for noen seksuelt - skulle jeg sett moralsk på dette ville jeg i grunn kunnet kritisere dere som har hatt flere sexpartnere (kjærester) før dere er tjue; på den tida var jeg jomfru... Men de gangene jeg har vært sånn passe interessert har det fungert greit å ha et hovedsaklig seksuelt forhold, enten som en del av det å finne ut av følelsene for hverandre, eller bare fordi det -- var det begge ville, liksom...

Jeg har endel bekjente som har gått fra kjæreste til kjæreste; de har garantert ikke hatt noen plan om å gifte seg med hverandre alle sammen, og har ikke nødvendigvis kjent hverandre noe godt da de ble kjærester. Etter min mening er et pulevennforhold hvor begge er enige om spillereglene (man kan f eks fint være monogam) like rett eller galt som et kjæresteforhold.

[Gjest Gjest]

(for å utdype: Mine pulevennforhold har vært litt eller mye mer enn bare sex, om det ikke framgikk - jeg har likt dem godt som personer og vi har blitt ganske godt kjent med hverandre, jeg har vært tiltrukket av dem på fler områder enn BARE sex - for meg er det utenkelig å isolere "sex" fra alle andre følelser, men det er ikke dermed sagt at ALLE andre følelser må være til stede. Men at jeg liker en person ekstra godt, "kicker" på noe ved han, liksom. Og som sagt, det er ikke mange det er snakk om. Dessuten, om jeg _bare_ skulle knipe igjen beina og tenke at jeg _egentlig_ bare leter etter en mann jeg kanskje kan gifte meg med - da hadde jeg fortsatt vært jomfru og singel. Og sikkert jævlig bitter)

[Liskat]

Må også si meg enig med Vidvandre her. Min mening er basert på erfaringer om at uforpliktende sex rett og slett gir meg INGENTING mer enn jeg fikser på egenhånd. Hvis jeg skulle kose og slikt med en FGF ville jeg bare utviklet følelser, og å bare ha sex gir meg null og niks utenom en orgasme, noe jeg klarer utmerket godt uten hjelp.

Kos og nærhet får jeg heller av å være med gode venner, uten å blande inn sex.

Men andre må nå bare gjøre som de vil, do whatever works for you...

[Gjest Gjest]

Hvis jeg skulle kose og slikt med en FGF ville jeg bare utviklet følelser

←

Ja, det er kanskje der man er forskjellige; jeg har flere venner (stort sett venninner) som alltid forelsker seg om de blir flørtet med eller får mye oppmerksomhet over tid av en annen/mann. Selv om de i utgangspunket ikke har lyst til å være sammen med vedkommende, eller rent fornuftsmessig i starten kunne se at han enten "lurer" dem eller at de ikke liker han spesielt godt engang, kan du banne på at de forelsker seg og ender med å ville noe mer. Om man vet man reagerer slik - at man "alltid" får lyst til å binde seg til en man har sex eller flørt eller et forhold med, så skjønner jeg godt at man ikke vil utsette seg for det - for det er jo ikke noe kult å utsette seg for noe man VET ender med sårede følelser. Så jeg håper jeg ikke oppfattes som at jeg synes andre bør leve sånn eller slik eller prøve alt mulig, en må sette grensene sine selv, utfra hva man trives med.

Jeg liker heller ikke å ha "bare" sex - og klarer ikke se for meg meg selv fyke rundt og ha ons med helt ukjente, eller sex på do på utesteder, rett og slett fordi jeg foretrekker å kjenne den jeg har sex med såpass at jeg vet jeg liker han, og stoler sånn passe på han, som person.

Men altså; fgf funker bra for meg, riktignok med års mellomrom, ikke fordi jeg ikke har en eneste følelse bortsett fra det rent seksuelle - som forklart ovenfor ER det andre følelser der som jeg definitivt ikke har med venner (koser også svært lite med vennene mine ), men jeg er sånn lagd at jeg faktisk ikke BLIR forelska uten videre, og at jeg takler greit at forholdet tar slutt. Eller eventuelt at det utvikler seg, som det gjorde i ett tilfelle Men det kunne vi ikke vite da vi startet.

Ei tidligere venninne, som definitivt var av førstnevnte sort, og som falt for den ene ekle fyren som utnyttet henne, etter den andre, mente jeg var mer som en gutt når det gjaldt slike følelser. Ikke vet jeg, det kan hende det er noe i det.

[skanky]

Hvor går grensen mellom venner og kjærester for deg da? Du trenger ikke svare, jeg bare spør av nysgjerrighet fordi jeg ikke skjønner greia.

←

Vel, jeg kjenner meg veldig igjen i det gjest og porcelain skriver. En kjæreste, som man er skikkelig forelska i, vil man være sammen med hver eneste ledige minutt, man ser en fremtid sammen og kunne aldri tenke seg å ha noen andre. Noen utvikler disse følelsene veldig fort og intenst, andre - som meg - gjør det så å si aldri.

De vennene jeg har som jeg dyrker nære relasjoner til som ikke er helt platoniske, har jeg ikke så intense følelser for.. selv om jeg er veldig glad i dem. Så lenge jeg ikke føler at jeg kunne ha hatt et tilfredsstillende, monogamt forhold med dem over lengre tid, så ser jeg ikke vitsen med å starte et. Siden jeg får dekket forskjellige behov fra forskjellige personer, kan jeg ikke gå inn i et forhold før jeg finner en som dekker omtrent alle disse behovene (jeg har noen kjære venneforhold som måtte blitt drastisk endret dersom jeg fikk meg type).

Er vel en del av den nye strømningen, tenker jeg! Noen forskere mener det heteroseksuelle, monogame forholdet er i oppløsning, at det i fremtiden vil bli vanligere å leve i singelkollektiv eller at venner "gifter" seg (dette har vært oppe som forslag i Sverige) og at venner tar over rollen familie og ekteskapet tradsjonelt har hatt. Det blir mindre viktig å "finne en Mann", og mer viktig å dyrke alle andre relasjoner i livet.

Men det var bare en liten avsporing og tema for en helt annen debatt!

PS: dette er sånn JEG organiserer mitt liv, mer eller mindre frivillig, og slik jeg trives! Jeg sier ikke at det er riktig for andre, snarere tvert i mot. Tror jeg er mer unntaket enn regelen her.

[skanky]

Vil bare legge til at jeg ikke har mistet helt troen på det romantiske, tette, monogame forholdet mellom to personer! Jeg mener bare at dette ikke nødvendigvis må være normen eller Den Eneste Måten for mennesker å tilegne seg nærhet, kjærlighet eller sex.

[Moroklumpen]

Dere sier at vi som har FGF heller burde prøve å finne oss en kjæreste/samboer....men jeg vil jo ikke ha en kjæreste akkurat nå. Det er ikke det jeg vil fokusere på. Jeg jobber 12 timer hver dag og har akkurat kommet ut fra et forhold hvor jeg ikke kunne sette meg selv i fokus overhodet, et elendig forhold!

Akkurat nå vil jeg priotitere kun meg selv, jobbe så mye jeg vil uten å ha dårlig samvittighet, være med venninner så mye jeg vil, gjøre AKKURAT hva jeg vil, når jeg vil....(ja, jeg fortjener å være selvopptatt nå... )

Derfor er det perfekt med en FGF nå... Møtes innimellom og har det kos sammen. Det er ikke sånn tøm og røm. Når han er her ligger han over, vi lager middag sammen og har det koselig. Men jeg vil ikke at det skal være sånn hver dag, jeg vil ikke bo sammen med han, jeg trenger ikke finne på masse ting med han utenom, jeg er ikke forelsket i han...men trenger nærhet innimellom...

[Liskat]

Ja, det er kanskje der man er forskjellige; jeg har flere venner (stort sett venninner) som alltid forelsker seg om de blir flørtet med eller får mye oppmerksomhet over tid av en annen/mann. Selv om de i utgangspunket ikke har lyst til å være sammen med vedkommende, eller rent fornuftsmessig i starten kunne se at han enten "lurer" dem eller at de ikke liker han spesielt godt engang, kan du banne på at de forelsker seg og ender med å ville noe mer. Om man vet man reagerer slik - at man "alltid" får lyst til å binde seg til en man har sex eller flørt eller et forhold med, så skjønner jeg godt at man ikke vil utsette seg for det - for det er jo ikke noe kult å utsette seg for noe man VET ender med sårede følelser. Så jeg håper jeg ikke oppfattes som at jeg synes andre bør leve sånn eller slik eller prøve alt mulig, en må sette grensene sine selv, utfra hva man trives med.

Jeg liker heller ikke å ha "bare" sex - og klarer ikke se for meg meg selv fyke rundt og ha ons med helt ukjente, eller sex på do på utesteder, rett og slett fordi jeg foretrekker å kjenne den jeg har sex med såpass at jeg vet jeg liker han, og stoler sånn passe på han, som person.

Men altså; fgf funker bra for meg, riktignok med års mellomrom, ikke fordi jeg ikke har en eneste følelse bortsett fra det rent seksuelle - som forklart ovenfor ER det andre følelser der som jeg definitivt ikke har med venner (koser også svært lite med vennene mine    ), men jeg er sånn lagd at jeg faktisk ikke BLIR forelska uten videre, og at jeg takler greit at forholdet tar slutt. Eller eventuelt at det utvikler seg, som det gjorde i ett tilfelle    Men det kunne vi ikke vite da vi startet.

Ei tidligere venninne, som definitivt var av førstnevnte sort, og som falt for den ene ekle fyren som utnyttet henne, etter den andre, mente jeg var mer som en gutt når det gjaldt slike følelser. Ikke vet jeg, det kan hende det er noe i det.

←

Enig med deg om det der, man må ha litt bein i nesa og ikke falle for fristelsen og vikle seg inn i noe hvis det er en risiko for følelser som ikke er bra for en.

Jeg har ikke ons heller, ikke pga følelsene men det at jeg ikke får noe ut av det. Litt "been there, done that, didn't work". Pluss at jeg skal være 100% sikker på at vedkommende er 100% singel og uten kjønnssykdommer. I løpet av det siste året har det vist seg at tre av fem jeg flørtet/datet med var utro mot dama (noe de 'glemte' å fortelle om, jeg hadde sex med to av dem og rotet med den tredje av de utro). Hurra! I tillegg viser det seg at ca halvparten av folk på min alder har klamydia eller andre sykdommer, og det gir meg ikke akkurat mer lyst til å ha uforpliktende sex...

Og hvis jeg er fast bestemt på å ikke utvikle følelser for en kar, så er det garantert at han får følelser for meg, og det er noe vanvittig ubehagelig når jeg kun vil være venn (jeg har ikke sex med dem heller, siden de ikke tenner meg overhodet).

TS: gjør akkurat hva pokker du vil! Hva jeg eller andre mener spiller ingen trille i ditt liv, det spiller heller ingen rolle hva venninnene dine mener. Du trenger ikke engang fortelle dem at du har en FGF, hva du driver med på soverommet er ikke noe de skal blande seg inn i, uansett.

[Gjest Gjest]

(meg fra i natt som er våken igjen..)

Jeg er enig med Skanky - også i det at det ikke nødvendigvis er vi som takler eller foretrekker fgf-forhold som er "normalen", tross alt er det noe litt rart i å ikke ha de forventede, tradisjonelle følelsene eller instinktene der; å ikke føle at et tett forhold er det som funker best for en, eller å ikke, i en alder av f eks 30, ha noe stort behov for å finne en mann å bygge hus sammen med. I mitt tilfelle tror jeg jeg delvis er påvirket av foreldrene mine, uten å si noe mer om det. Og jeg har flere ugifte tanter og onkler; kanskje det ligger til familien - eller til måten vi er oppdratt på i noen generasjoner?

Samtidig trives jeg jo godt som det er; jeg er i et forhold nå som har vart i over fire år, vi bor sammen, men sammenliknet med endel andre er vi nok rimelig selvstendige og lite etableringsklare. Ikke at dette er ideelt for meg/oss heller, men det er det eneste som har fungert så langt. Forhold hvor man sitter og ser hverandre inn i øynene og tilbringer utrolig mye tid sammen har bare gitt meg klaustrofobi, selv om jeg kanskje noen ganger ønsker at det var sånn vi også hadde det?

Og jeg er jo glad jeg ikke er av typen som utvikler bindingsfølelser for "alle" som gir meg oppmerksomhet eller som jeg kunne hatt et forhold til - det jeg har sett hos venninnene mine som har hatt det slik, er at de har blitt - og følt seg - utnyttet i mye større grad enn jeg har. Samtidig har jo fler av dem etter hvert havnet i gode forhold, og siden de "alltid" er sikre på at de vil ha den andre, har de jo en trygghet jeg kanskje mangler.

[Cognizance]

Hei denne tråden har jo blitt en riktig høidare, takk for gode bidrag alle sammen. Noe fra meg:

- Jeg tror folk som er seksuelt "utagerende", som er komfortable med seksuelle relasjoner uten romantisk innhold, trekant, eksperimenterer med homosex osv er i mindretall. Leser man kun dette underforumet, det Kristin Spitznogle (eller Cecilie Kjensli :O) skriver får man fort inntrykk av at det forholder seg helt anderledes. Det er først og fremst de "utagerendes" stemmer som høres.

- Hva med å få barn oppi det hele? Har barn som vokser opp utenfor stabile monogame familieforhold det like godt som de som ikke gjør det?