Har bedt om et møte i dag

[Gjest Gjest]

Familien min har stilt opp for meg, men de er bekymret og lei av at jeg alltid klarer å rote til livet mitt, så jeg har bedt om et møte med dem i dag for å legge alle kortene på bordet.

Jeg har nesten alltid vært ærlig og de vet at jeg sliter med økonomien, angst, depresjoner, rusproblemer og fysiske plager, men de vet ikke hvor hardt jeg sitter i det nå spesielt økonomisk. Pga de fysiske plagene kan jeg heller ikke jobbe som noen av de har foreslått.

Om en uke skal jeg til legen og jeg har tenkt å søke meg inn på en klinikk som tilbyr et langvarig opphold. Jeg pratet med min mor i telefonen i går og hun mente at jeg ikke må si opp leieforholdet, men hvordan skal jeg da bli kvitt alle regningene og lånet mitt? Jeg har to tusen kroner å leve for når jeg har betalt faste utgifter og jeg kan ikke gå på sosialkontoret for de dekker ikke lån, bredbånd, telefoni og legeutgiftene mine.

Jeg ser på det som faste utgifter, for jeg vil jo ha et liv som de fleste andre selv om jeg ikke fungerer 100 prosent som de som jobber eller sliter uten å ha et rusproblem.

Men jeg vet ikke om jeg skal avlyse møtet med familien. De vil si at jeg ikke må si opp leieforholdet og at jeg må jobbe, men jeg kan ikke jobbe fordi jeg i tillegg til å slite psykisk også er blitt fysisk syk. De kan hjelpe meg med et lån, men jeg er så lei av å låne penger som jeg vet at jeg ikke klarer betale tilbake igjen. De vet også at jeg ikke klarer å betale tilbake, så det blir ført opp i en bok som forskudd på arv.

Jeg vil få en ny bolig hvis jeg sier opp leieforholdet, for jeg har alltid betalt husleien og regningene mine, men nå har det toppet seg. Jeg er deprimert og orker nesten ingenting. Jeg sover mye, og spiser nesten ikke. Jeg isolerer meg men blir med på fest når vennene inviterer. Vennene mine ruser seg også, men de fleste har bedre inntekt og inntektsevne enn jeg har.

Hvis jeg orker det møtet i dag, så må jeg legge fram alle kortene på bordet og vise fram budsjett og forfalte regninger. Det lånet jeg har kan jeg avtale med banken om at jeg blir ferdig med i løpet av ett år, hvis jeg ikke har husleie å dekke. Jeg skal ikke bo hos min familie, men det er mulig jeg må be om å bo noen uker hos en av de. Det er ingen fare for at jeg ruser meg der og jeg er ok å forholde seg til når jeg ikke er ruset. Jeg krangler ikke når jeg er ruset heller, men de misliker å se meg ruset. De blir bekymret når jeg ruser meg og det forstår jeg.

Men jeg ruser meg ekstra mye når jeg ikke takler å betale mine utgifter. Det koster å ruse seg, men mye av rusen er gratis fordi det alltid er noen jeg kjenner som spanderer når jeg går på byen.

Det jeg vil fram til er at hvis jeg sier opp leieforholdet, og ber banken trekke lånet slik at løpetiden ikke blir fem år, men ett år, vil jeg klare å komme ovenpå økonomisk. Jeg blir ikke rik, men da slipper jeg å låne mer penger av familien. Samtidig vet jeg at tidligere rusmisbrukere oppfordrer til at man ikke har en bolig man kan rømme til når man er innlagt.

Grunnen til at jeg vil ha et møte i dag, er fordi det er 31. januar og jeg har oppsigelsestid på boligen og blant annet internett.

Jeg er ikke så veldig motivert for å legge meg inn, men jeg har snakket med andre som har vært i samme situasjon og ingen av dem var motiverte i utgangspunktet. Men jeg er ikke motivert til å fortsette denne ruskarrieren min, for den gjør meg bare mer syk.

Jeg vet jeg er heldig som har en familie som ikke har vendt ryggen til meg.

Jeg er usikker på hva jeg spør om nå, men jeg er usikker på hva jeg skal si når jeg tar dette møtet med familien i dag. Jeg har lyst til å avlyse det møtet som jeg selv har bedt om, og håpe at jeg kan takle ting på egen hånd, bli frisk nok til å jobbe litt og ruse meg mindre eller aldri mer.

Men jeg ser at det er urealistisk. Jeg vet også at det ikke er noen garantier for at jeg ikke vil ruse meg om f.eks. ett år etter et opphold på en klinikk, men jeg må ha lov til å gi meg selv en sjanse?

En i familien vil bare påpeke problemene med hvor jeg skal ha tingene mine f.eks. og da blir jeg nedbrutt og kan finne på å si at de kan gå hvis de ikke forstår. Jeg forlanger ikke at de forstår for de har aldri vært plaget av angst, depresjoner eller hatt problemer med rus og da er det vanskelig å forstå.

Men jeg trenger hjelp og jeg er lei av at det alltid er familien som må stille opp når jeg har regninger som jeg ikke har klart å betale fordi jeg har glemt det når jeg har vært ruset.

Det er dessverre en uke til jeg skal til legen for det ville vært lettere å fortelle sannheten til legen enn til familien som har sine meninger som jeg ikke alltid ser på logiske. De vil ikke innrømme at det er et rusproblem når jeg er nykter noen uker, men er raskt ute til å anklage meg når jeg er ruset eller ber de om hjelp.

Skal jeg avlyse møtet og bestemme selv? Jeg har egentlig bestemt meg men trenger noen å prate med som ikke burde være i familie med meg. De er litt inhabile og vil bli bekymret når jeg legger alt fram for dem, selv om de vet det meste fra før.

[Villemarie]

Jeg syns du skal ha litt tro på deg selv og fortelle familien dette, selv om de kanskje vil reagere annerledes enn du skulle ønske.

Vet du at du blir innlagt da? Jeg trodde slikt var veldig vanskelig å få til, og at man nesten må være død for i det heletatt å få hjelp.

[Gjest Gjest]

Jeg vet at jeg vil bli innlagt, om jeg ønsker det vil jeg få plass i løpet av få dager men det er på en kristen klinikk. Andre klinikker har 7 måneders ventetid, mens andre har 8 uker. Jeg har snakket med forskjellige klinikker som er blitt anbefalt av venner som har vært der. Jeg er ikke kristen, men jeg har ikke noe i mot at de er kristne og slik jeg har oppfattet det trenger man ikke være eller bli personlig kristen for å få plass.

Det virker litt rart, siden narkomane står i kø og ikke får plass, men jeg sliter med alkohol og ruser meg sjelden på andre ting. Jeg forstår ikke at narkomane ikke får plass og må vente og stå i kø, men jeg har hørt at de fleste klinikker ikke vil ha for mange narkomane der på en gang. Høyst en eller to i toppen. Det høres ikke logisk ut, men det er kanskje fordi det finnes en god del flere som sliter med alkohol enn med f.eks. heroin? Og kanskje holdningene er forskjellige i samfunnet. Det finnes klinikker som blir drevet av tørrlagte alkoholikere og de tror ikke selv at de har kompetanse til å hjelpe en narkoman. Nei, jeg vet ikke jeg, men jeg har pratet både med forskjellige klinikker og med folk som har vært der.

Jeg har lyst til å avlyse det møtet i dag for jeg klarer å betale regningene mine nå. Så kan jeg heller ta møtet når jeg har vært hos legen. Men da utsetter jeg bare det vanskelige, men å ha et møte med familien er ikke lett for de vil føle at jeg klager på dem, så vil de bebreide seg selv ubevisst og anklage meg og jeg vet ikke om jeg er tøff nok i dag til å ta den praten.

[Smascha]

Hei!

Hva med å skrive ut dette som du har skrevet her og vise til familien din? Du virker veldig reflektert og realistisk, samtidig som du har god oversikt over egen situasjon, og det er veldig postitivt hvis familien din også forstår dette. Med det som utgangspunkt, er det nok lettere å ha en samtale med dem, og komme til "sakens kjerne".

Du er jo ikke ute etter å loppe dem for penger, og det er veldig viktig at du har noen å støtte deg på. Det er tydelig at din familie gjør nettopp det, men det trenger ikke å være negativt! !

Jeg vet at dersom det hadde vært meg som hadde noen i nær familie som var i din situasjon, ville jeg vært stolt og glad over ditt valg om å kutte ut dop og synes det var naturlig å få være en støtte for deg

i denne perioden!

Ta møtet med familien, men forkar dem hvorfor du må si opp leiligheten!

Lykke til!