All gleden borte...

[Gjest Anonymous]

For 2. gang er bryllupet utsatt. Vi hadde satt dato i slutten av mai i år, men så ble det så mye som skjedde, permitering fra jobb og to brnefødsler i nærmeste familie rett ved det planlagte bryllupet. Vi kunne ha løst det, men min forlovede ville utsette det, og jeg kan ikke akkurat tvinge han til å gifte seg i år hvis han vil vente. Han mener det er større sjanse for at vi har bedre økonomi neste år. Så nå er det hele utsatt til i juni 2004. Vi har vært forlovet i 3 år, og vi har snakket om bryllup i snart 2 år. Jeg har brukt en del tid og krefter på drømming og planlegging, vi har sett på minst 3 forskjellige "bryllupsalternativer", mye for å finne en billig (men hyggelig) løsning sånn at vi ikke må vente i mange år for å få spart opp nok penger.

Men nå som jeg trodde bryllup var like rundt hjørnet ble det altså til at vi utsatte igjen. Og nå merker jeg at jeg er lei. Orker ikke tenke på bryllup, det gjør meg bare lei meg. All gleden ved å se fram til et bryllup er borte. Fullstendig borte!! Selvsagt elsker jeg min forlovede kjempehøyt, og vil veldig gjerne gifte meg med han. Men tanken på bryllup gjør meg bare trist og irritert.

Selvsagt MÅ vi ikke gifte oss, vi MÅ ikke ha bryllup. Men det betyr mye for meg å være gift før vi starter familie, og det betyr mye for foreldrene våre at vi har en eller annen form for bryllup (de kommer til å betale noe av det.) Dessuten har jeg jo drømt om dette i et par år nå, helt til at plutselig døde når vi måtte utsette det igjen.

Uff, dette ble deprimerende. Men jeg må bare lufte frustrasjonene. Forhåpentligvis kommer gleden og forventningen tilbake om en stund. Men jeg vil egentlig advare folk mot å begynne planleggingen for tidlig, det er vanskelig å forutsi hva som skjer om et år eller to, og det kan komme mange skuffelser. Men forhåpentligvis er det bare jeg som har vært ekstra uheldig.

[Gjest Tex]

....har du fortalt forloveden din hva du egentlig føler da....??

Jeg synes du bør tenke igjennom hva som er mest viktig for deg.Er det...

-Å bli / være gift med han?

-Ha stor fest?

-Tilfredsstille han?

-Tilfredsstille familien din/hans?

-Få være brud i vakre omgivelser?

Det er viktig at du setter deg ned og tenker igjennom dette. Hvorfor vil han utsette det? Må han være med på disse barnefødslene?

Må dere ha et så stort bryllup at dere må spare enda mer, eller var alt klart til denne gangen?

Jeg sier ikke på noe vis at han prøver å trekke seg unna. Her hjemme hos meg er det Tommy som sier vi MÅ ha kjempebryllup fordi jeg var så dum å si engang at det var det eneste jeg ville ha. Jeg kunne gjerne giftet meg i dongeri på prestekontoret,men ALDRI om han tror på det nå!

Kanskje han vil utsette fordi han tror at det er det du vil?

Det viktigste i et ekteskap er å alltid kunne si hva man mener, og alltid kunne lytte...

Lykke til!

(Det ordner seg for snille jenter...)

[Gjest Anonymous]

Takk, Anitacath! Koselig at du skriver noen ord. Joda, jeg har fortalt han at det eneste som betyr noe for meg er å bli gift med han Og vi er begge enige i å ha en enkelt bryllup og heller en skikkelig bryllupsreise. Vi tenker på hvordan vi selv vil ha det, familien kommer i annen rekke. Men siden vi vet at det betyr mye for dem å få lov til å være med og feire dagen vår, prøver vi å ta litt hensyn til det. Og vi vil også gjerne ha med de nærmeste. Broren til samboeren min skal ha barn ca 1mnd før den datoen vi hadde satt, og søsteren min har fått termin 1 uke etter datoen. Vi er derfor redd for at de ikke skal kunne delta (lang reisevei).

Min kjære føler også at økonomien vår er for usikker nå, og at det skjer for mye på en gang nå i vår. Jeg er uenig. Jeg vet jeg kunne presse på, og han ville sikkert gi etter, men det ville føles feil det og, når jeg vet at han helst vil vente et år til. Han vet at jeg er lei meg for utsettelsen.

Når man er uenig så må noen gi etter, denne gangen ble det meg. Det verste er egentlig at jeg syns hele greia bare har blitt rot nå, fordi det har blitt så mye fram og tilbake. Det er vel derfor jeg er så lei. Ellers så er jo et år til eller fra ikke verdens undergang.

Det finnes ikke tvil om at vi begge ønsker å dele resten av livet med hverandre, så jeg er ikke det minste redd for å miste han.

Har andre noen tips eller meninger så mottas de med takk.

[it]

Det var trist å høre og jeg føler med deg. Kanskje det er mulig for dere å holde en vielse og en liten middag bare med de aller nærmeste nå til våren, og heller holde en stor bryllupsfest senere? Har hørt om noen som har giftet seg i stillhet på rådhuset og så holdt "skikkelig" bryllupsfest senere med både vielse i kirke og middag og fest etterpå.

Det er ikke sikkert at dette er en løsning som passer for dere, men det kan være noe å tenke på.

Jeg skal gifte meg nå til sommeren og vi har bare planlagt det i 5 mnd. Frieriet skjedde på nyttårsaften og vi satte dato med det samme. Vi risikerer også frafall pga barnefødsel (broren til min kjæreste og hans samboer har termin bare 3 uker før bryllupet vårt), men vi har valgt å ha bryllup som planlagt likevel. Vi har heller ikke så god råd da kjæresten min er student, men med litt ekstra jobbing og hjelp fra foreldrene våre får vi det til uten at det blir for dyrt.

Ønsker deg lykke til og håper du en dag får det bryllupet du har drømt om.