Tilsynelatende vellykket utad -

[Gjest Utlogget]

Jeg tror de fleste ser meg i omgivelsene mine og tror jeg har det bra og er relativt vellykket. Jeg er normalt pen, sunn, nærmer meg slutten på en master som jeg egentlig føler passer midt i blinken, har en super kjæreste, er i godt humør, har pene klær og så videre.

Problemet er at inni meg er det helt annerledes. Har vel hatt dårlig selvtillit hele livet og har det fortsatt som 24-åring. Det gjelder til tider både utseende, intelligens og sosiale relasjoner - føler at jeg ikke strekker til og ikke er bra nok. Studiet mitt er et type studium der det føles som om man må utmerke seg utseendemessig og sosialt ved siden av det faglige, og det har kanskje gjort ting enda verre. Det stilles høye krav. Jeg har de aller beste karakterene, men føler allikevel at jeg ikke strekker til.

Jeg er redd for å snakke foran de andre studentene på forelesninger og kurs. Livredd, faktisk. Gjorde det senest for to dager siden (tvang), og det gikk forsåvidt greit. Allikevel vet jeg at jeg kommer til å være kjempenervøs for det neste gang også. Har gått på Ta Ordet-kurs og er generelt glad i å prate og diskutere med venner og bekjente, så det er rart at jeg blir så til de grader stum i studiesammenheng eller andre forsamlinger med mennesker der flere sitter og ser på meg samtidig.

Føler at de som er vennene mine på studiet ikke egentlig er ordentlige venner. Har kjent dem i tre år nå, men hører stadig at de planlegger ting uten meg mens jeg er til stede, og det er sårende. Akkurat som om de ikke regner meg med i samme gjengen. Er generelt positiv og blid og føler at vi har mye å snakke om, så jeg vet ikke hvorfor. Har også barndomsvenner, men disse studererer jo slik som meg og har fått sine egne vennegjenger. Vi møtes fortsatt, men ikke så ofte. Jeg har ingen bestevenninne jeg kan betro meg til - det er stort sett kjæresten min jeg snakker med hvis det er noe. Savner så veldig å ha en venninne jeg kan stole på og ringe hvis jeg opplever noe morsomt og stikke innom for å si hei til. Har dessverre ikke hatt det siden ungdomsskolen, og det kan føles litt trist noen ganger. Det er ikke det at jeg ikke kan snakke med studievennene mine og be dem på kafe, men jeg føler meg ofte utenfor når vi er sammen - akkurat som om de ikke liker meg ordentlig.

Kjæresten min er verdens snilleste og holder ut med meg selv om jeg til tider føler meg veldig deppa og utafor og misfornøyd med meg selv. Han sier at jeg ikke er noe av det stygge jeg tenker om meg selv, og jeg vil så gjerne tro det. Det er rart å ha det sånn at jeg noen ganger ikke vil gå utenfor døra fordi jeg føler meg stygg. At jeg føler at jeg ser jævlig ut når jeg går på gata og at folk titter på meg på grunn av det. At de jeg tror er vennene mine egentlig ikke er det. At jeg er livredd for å måtte snakke foran andre.

Er det noen som kan gi meg noen råd? Jeg har lurt på å dra til psykolog, men vil forsøke å klare dette på egen hånd først. Stort sett har jeg det bra, men det er blitt litt oftere i det siste at jeg føler meg ensom og mislykket. Det er så slitsomt å ha det sånn

[Gjest ~Alwa~]

Jeg vet godt hvordan det er å være i ensom selv om man har all verdens med mennesker rundt seg. Jeg har det ikke slik lengre i dag, men det var tøft og leit så lenge det stod på. Jeg synes ikke det høres ut som en dum ide og lufte disse tankene med en psykolog jeg. Man vil jo ofte klare seg på egenhånd og håper i det lengste at vonde og tunge tanker går over av seg selv. Men noen ganger må det en liten lufteventil til for å få snudd en tankegang på skakke.

Om du vil kan du sende meg en PM. Ønsker ikke legge ut så mye om meg selv på åpent forum. Kanskje jeg har noen råd og tanker som kan hjelpe deg litt på vei?

Endret 30. januar 2007 av Coco Chanel

[Cognizance]

Det finnes bare et riktig valg, og det er å få hjelp. Her kan du lese om hvordan:

http://www.kvinneguiden.no/magasin/helse/s..._lidelser/35848

Det gir ingen mening å være opphengt i å skulle klare dette selv, selv om det helt sikkert føles slik for deg. Nederlaget ligger derimot i å ikke være voksen og ansvarlig nok til at du gjør det du kan gjøre for å få det bedre.