snart 6 år og livredd andre unger

[AlmaCity]

Jeg skrev inn her for en stund siden, i fht aktiviteter jeg kunne finne på med min da fem år gamle søster.

Nå er hun snart 6 år, og skal begynne på skolen til høsten.

Jeg er bekymret for henne, og jeg vet at foreldrene hennes også er bekymret. Fordi hun har så og si null kontakt med andre barn. Hun går i privat barnehage hvor hun er eldst.

I et forsøk på å sosialisere henne, så er hun med på turn og i sangkor. Det er imidlertid bare slitsom. De aller fleste gangene hyler hun, skjelver og gråter fordi hun gruer seg sånn.

-Jeg kjenner ingen av de andre, sier hun.

Og hun gjør null for å bli kjent også. Er ikke interressert i det. De er ikke morsomme synes hun. Så hun trekker seg unna, og begynner lett og gråte. Stiller seg alltid bakerst i kø osv.

Jeg har prøvd å fått foreldrene til å flytte henne til en større barnehage, men de mener hun har det best der hun er. Det er det hun selv også ønsker, men kan egentlig små barn vite sitt eget beste?

Tenk så store problemer hun må få når hun begynner på skolen da?

Uff jeg har så vondt av henne. Hun er verdens snilleste og koseligste jente. Hun er alltid så rolig, veloppdragen og svært voksen for alderen. Men det er tydelig at hun tenker altfor mye. Analyserer og kan være ganske deppa til å være så lita. Er så redd for at hun skal bli uttafor på skolen, og mobbet og sånn. Det er en tøff verden der ute, unger kan være slemme og hun virker så tander.

Hva tror dere er problemet?

Ville det hjulpet å flytte barnehage f.eks?

[Gjest Bellatrix]

Har hun vært til noe utredning? Jeg tenkte asberger med en gang jeg leste det, men jeg kan selvsagt ikke diagnostisere.

[AlmaCity]

Tror du det kan være grunn til utredning altså?

Min teori: Foreldrene er eldre enn foreldre som har unger på hennes alder. Så hun har hatt lite kontakt med andre unger, og mest voksne. Og hun har gått i liten privat barnehage mesteparten av sitt liv.

Kanskje hun bare har vært for beskyttet..?

[Gjest Bellatrix]

Snakk med helseseøster eller fastlegen om det, så kan h*n vurdere om det trengs utredning. Sosiale problemer skal tas på alvor og grunnen til at hun har de kan ingen her vite.

[Antoinette]

Foreldrene bør kontakte fastlegen for å få til en utredning, ikke bare sitte på rumpa å bekymre seg.

[la Flaca]

Kanskje jeg også har Asberger?

Hun høres ut som meg da jeg var 6 år. Men jeg hadde ei storesøster som dro meg med på alt og hennes venner var mine venner. Jeg var akkurat sånn som du beskriver. Supersjenert, veide mine ord med omhu og var ikke spesielt interessert i å leke med andre, hadde jo syrran. Men da jeg begynte på skolen var det mange som ville være venninne med meg, og det fikk de lov til.

Unger er forskjellige, og om det hadde kommet meg for øret at jeg skulle utredes den gangen...da tør jeg ikke tenke på hvordan jeg ville følt meg. Men selvfølgelig skal man ikke utelukke noe her i livet.

Hva kan hjelpe henne? Tja, hun blir jo eldre og vil vokse seg til mentalt også. Bare fortsett som nå, men ikke press gjennom ting hun ikke vil selv. Ikke få henne til å føle seg mislykka fordi hun ikke har lyst til å spille lagidrett for eksempel. Kan det være noe annet som passer for henne som ikke er like "main stream"? Ridning for eksempel?

[Gjest Gjesta]

Har hun vært til noe utredning? Jeg tenkte asberger med en gang jeg leste det, men jeg kan selvsagt ikke diagnostisere.

←

Det er kanskje litt tynt grunnlag å tenke at noen har asperger ut i fra det ts forteller?! Det er jo en ganske alvorlig og omfattende diagnose som man kanskje bør være litt forsiktig med å kaste fram til en bekymret storesøster? Ut i fra det ts skriver er det umulig å kunne si noe om hva redselen hennes kan komme av og hva foreldrene bør gjøre for å best kunne hjelpe henne. Men det høres ut som om hun sliter og hvis foreldrene er bekymret for henne bør de absolutt foreta seg noe. Slike ting går som regel ikke over helt av seg selv, og spesielt med tanke på overgang til skole er det viktig at de søker hjelp jo før jo heller. Ser at mange her anbefaler å bruke fastlege. Jeg ville nok heller kontaktet PPT.

[Gjest Bellatrix]

Jeg siterer meg selv:

jeg kan selvsagt ikke diagnostisere

.

[Gjest Lizzi]

Vi mennesker er forskjellig. Av egen erfaring kan jeg si at det overhodet ikke trenger å være noe galt med barnet selv om hun ikke er lik alle andre på hennes alder (og en med aspergers syndrom er ikke verdens koseligste og snilleste. Selv om personen selvsagt kan være snill og grei så har en med diagnosen vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon - og dermed bli "verdens koseligste").

Det som er viktig er å se om jenta har det bra og trives.

Når hun begynner på skolen vil hun treffe flere barn på sin alder, og der vil også være lærere som følger med at hun klarer seg - både sosialt og faglig.

Du skriver at hun er verdens snilleste og koseligste jente. Kan du ikke prøve å ha fokus på hennes ressurser og at hun er en flott jente, istedet for å bekymre deg? Ut fra det du skriver tror ikke jeg du har grunn til det.

[Elmat]

Jeg synes absolutt ikke dette høres ut som Aspbergers, nei. Tror heller storesøsters diagnose er riktig... Det er ikke så lett å være liten og sjenert, men det trenger heller ikke være verdens undergang. Hun kommer kanskje til å få noen tøffe måneder til å begynne med på skolen, men etterhvert tør de fleste unger opp og blir trygge på de andre ungene i klassen. Det er jo stor forskjell på å treffe noen en gang i uka på turn - der det kanskje er 30 andre unger, og man ikke kjenner noen andre- enn å gå 5 dager i uka på skolen, der lærerne er trente til å få alle ungene trygge og på banen. Hun kommer kanskje aldri til å få spisse albuer og søke masse oppmerksomhet, men hun kan veldig gjerne finne sin plass i klassen og få gode venner på skolen hvis hun er ei koselig jente. Det er helt sikkert andre koselige jenter i klassen. Alle er ikke like tøffe!

[14062003]

Jeg synes også det kan være en ide å få dette barnet vurdert av fastlege/helsesøster/ppt (ppt har ofte et lavterskeltilbud som ikke krever henvisning og ikke blir lagret noe sted).

Det trenger ikke være noe galt, men dersom det er det, er det veldig tungt å oppdage dette selv - kanskje som godt voksen...

[Cata]

Jeg sier som la Flaca: Dette kunne vært meg på samme alder.

For all del: ikke press henne inn i større forhold, som f.eks. en større barnehage. Det vil bare bli mer mas og bråk som hun vil trekke seg tilbake fra. Selv husker jeg at jeg syntes andre barn var masete og bråkete og jeg fikk en følelse av å bli "overbelastet" når jeg var sammen med mange på en gang. Det var for mange som ropte, for mange som løp, for mange som......alt mulig.

Jeg er enig i at sjansen er stor for at mye vil rette seg når hun begynner på skolen. Da får hun tid til å venne seg til klassekameratene og etterhvert bli trygg på dem. Da vil hun nok også få venninner. Hun blir kanskje aldri klassens midtpunkt, men med noen få gode venninner så vil hun kunne ha det fint likevel.

Ikke press henne inn i lagidretter i den tro at hun lettere får venner hvis hun møter flere barn. Ønsker hun det selv, er det selvsagt fritt fram. Hun vet sannsynligvis veldig godt selv hva hun "tåler". La henne få lov til å trekke seg tilbake, -i allfall i blant. Er hun slik jeg var, så liker hun fredelige sysler som musikk, tegning, bøker osv. Etterhvert begynte faktisk jeg også med idrett, men jeg valgte en kampsport. Da kunne jeg trene sammen med andre, men likevel for meg selv. Kanskje vil hun velge en aktivitet av den typen når hun blir litt eldre.

Få henne gjerne utredet hos PPT eller andre instanser, men ikke stol blindt på det de kommer fram til. Mine foreldre hadde kontakt med psykolog da jeg var 2-3 år, men jeg fikk ingen diagnose annet enn at jeg var "nervøs" - hva nå enn det måtte innebære. Jeg hadde også mer kontakt med voksne en med andre barn, så jeg tror din teori om at hun bare har levd beskyttet kan ha mye for seg.

Løsningen for min del ble at jeg selv innså at jeg ikke kunne gå rundt og være redd for alt og alle resten av livet, så jeg begynte å jobbe med meg selv i en alder av 9. Da begynte jeg en gradvis tilvenningsprosess til det jeg var redd for, som f.eks å gå alene til skolen. Jeg gjorde "jobben" alene så det tok mange år før jeg var kvitt redselen, men med riktig faghjelp ville det antakelig gått fortere. På den annen side, så kunne jeg nok gått helt i vranglås dersom jeg hadde blitt utsatt for en eller annen klønete psykolog som hadde villet presse meg mer enn jeg tålte, så hvis dere søker hjelp så ikke glem å høre på hva jenta selv mener også. Siden hun omgås mest voksne så er hun antakelig litt mer reflektert på en del ting enn det mange jevnaldrende er. Den tiden de bruker til å leke, bruker kanskje hun til å tenke eller fantasere.

[Heidipia]

Jeg ville nå i allefall ikke byttet barnehage, hvis hun er så sjenert og har vanskelig for å bli kjent med andre vil det nok gjøre henne bare enda mer utrygg å skulle forholde seg til mange fler ,nye barn og voksne. Hadde hun vært yngre og dermed fått 1.5 år i en ny barnehage hadde det nok vært en idé, men for kun noen få mnd tror jeg gjør mer skade enn godt.

[Gjest Gjest 1]

Hva tror dere er problemet?

←

Dette blir jo ren synsing...

Jeg tror løsningen ligger i de voksenpersonene hun har med seg i hverdagen, helst egne foreldre.

Bytte av barnehage eller å melde barnet på til diverse aktiviteter kan skape motsatt effekt. Når et barn ikke har lyst ligger sjelden løsningen i å tvinge de. Jeg synes det er voksenpersonenes (foreldrenes) ansvar å skape trygghet, forutsigbare rammer og sterk grad av stabilitet i hjemmet og i hverdagen, samt gode forklaringer på hva som har skjedd, hva som er og hva som skal skje. Et slikt barn trenger å bli lyttet til og sett hjemme hos sine nære. Det er ikke heldig med stressede og oppkavede foreldre som er slitne når de kommer hjem i forhold til slike barn.

[Laban75]

Har selv en datter som er sjenert. Hun fungerer imildertid veldig bra i stor barnehage - om enn mindre bra på fritidsaktiviteter. Det er fordi hun ikke kjenner noen av de andre barna på aktiviteten, men aktiviteten har hun selv valgt at hun vil gå på - så vi går allikevel..

Jeg tror jeg ville begynt en prosess for å sørge for at hun blir kjent med noen hun skal gå på skole med. Inviter noen hjem til dere, og la henne forsøke å få seg en bestevenn i forkant av skolestart.

[Elmat]

Jeg tror jeg ville begynt en prosess for å sørge for at hun blir kjent med noen hun skal gå på skole med. Inviter noen hjem til dere, og la henne forsøke å få seg en bestevenn i forkant av skolestart.

Signerer

[Yrjenia]

Har hun vært til noe utredning? Jeg tenkte asberger med en gang jeg leste det, men jeg kan selvsagt ikke diagnostisere.

←

Aspergers tenkte jeg også med en gang. Det kan være str variasjon hos barn med aspergers, men det største problemet er vanligvis sånn du beskriver her. Hun må ikke presses! (enten hun har aspergers eller ikke )

[ashera]

Alt står og faller med om foreldrene er villig til å ta fatt i dette. Det er viktig å begynne før skolestart. Gjennom barnehagen bør de få opprettet kontakt med PP-tjenesten, og så kan denne kontakten følge henne over i skolen. Er jenta slik i barnehagen også?

[Gjest sitrus]

Jeg sier som la Flaca: Dette kunne vært meg på samme alder.

For all del: ikke press henne inn i større forhold, som f.eks. en større barnehage. Det vil bare bli mer mas og bråk som hun vil trekke seg tilbake fra. Selv husker jeg at jeg syntes andre barn var masete og bråkete og jeg fikk en følelse av å bli "overbelastet" når jeg var sammen med mange på en gang. Det var for mange som ropte, for mange som løp, for mange som......alt mulig. 

Siden hun omgås mest voksne så er hun antakelig litt mer reflektert på en del ting enn det mange jevnaldrende er. Den tiden de bruker til å leke, bruker kanskje hun til å tenke eller fantasere.

←

Kjenner meg igjen i dette og veldig enig i siste avsnitt. Jeg var også alltid et sjenert og ikke minst reservert barn. Jeg hadde riktignok alltid (?) en eller noen få gode venner, helt fra barnehagealder, men jeg valgte bort de store mengdene med barn, lagidrett og leker med mange involvert. Det gjør jeg fortsatt! Og trives sånn, det er ikke alle mennesker som har evne til å like seg i - for oss - uoversiktlige sosiale sammenhenger. For en stund siden linket noen til en side om introverte personer, der stod det mye jeg kjente meg igjen i.

Likevel: at jenta er redd andre, gråter o.l er jo ikke bra. Det jeg tenker utfra egen erfaring er at hun sikkert bør få trening i å bli mer selvstendig (?) og kanskje foreldrene bør tenke over hvordan de reagerer når hun gråter eller i andre situasjoner. Noen ganger bør man også presses forsiktig til å gjøre ting man i utgangspunktet er litt redd for - om foreldrene gir etter for alt kan problemene fort bli større enn de var i utgangspunktet. Men for all del; vurdér å finne aktiviteter som ikke involverer store grupper, men hvor kanskje individuell interesse kan være grunnlaget for å bli kjent. F eks ridning som et eksempel - man sitter på hver sin hest og er opptatt med sitt, men før og etter kan man snakke med andre barn om hesten, hva man lærer og ting man lurer på.

[Gjest Miss Guided]

Jeg tror jeg ville begynt en prosess for å sørge for at hun blir kjent med noen hun skal gå på skole med. Inviter noen hjem til dere, og la henne forsøke å få seg en bestevenn i forkant av skolestart.

Signerer

←

Barnehagene hvor jeg bor har en "bli kjent" runde for alle barna i barnehagene der som skal begynne på samme skole. De samles enten i den ene barnehagen eller i den andre, det går på omgang, og så er de ute på turer sammen så alle blir kjent med hverandre. Kanskje dette kunne vært en ide her også.