Jeg er også

[Gjest fast bruker]

Har inntrykk av at det er flere her som blir forelsket i kollegaen sin, og nå har jeg havnet i saksen selv.

Vi studerer det samme og jobber deltid sammen annenhver uke, så vi har ikke et veldig tett arbeidsforhold. Men i løpet av et år har vi blitt gode venner, og har mye kontakt via sms og internett. Vi har en veldig god kjemi, og det har alltid vært slik. Vi har ofte hatt lange telefonsamtaler, da helst i beruset tilstand. Han har tidligere prøvd å kysse meg, også i beruset tilstand. (Vi har nemlig veldig kjedelige liv, så vi drikker oss dritings hver helg. Kan jammen virke sånn )

Jeg har vært singel i et halvt år, og denne interessen for han dukket opp i november en gang. Det kom som lyn fra klar himmel det at jeg så plutselig på han på en annen måte enn før. Jeg fikk egentlig litt panikk da det skjedde, men samtidig føltes det ganske godt da jeg innså hvor flott fyr han er.

Flere har tidligere spurt om det har vært noe mellom oss, og spekulert i at han har vært interessert. Dette har jeg avfeid av naturlige årsaker; ingen interesse fra min side bortsett fra vennskap.

Etter at jeg ble singel har jeg naturligvis rotet litt rundt, og de fleste, inkludert han, vet hva jeg har holdt på med. Han har jo vært en kamerat, og jeg har snakket om dette som til hvem som helst andre venner. Jeg ser at dette er litt vrient på en vond måte nå.

Han har etterhvert fått en viss oppfattelse av meg, noe som jeg har forstått etter som han letter på sløret når han drikker;

Han er en sjenert gutt når det gjelder jenter, og han oppfatter meg som veldig selvsikker når det kommer til gutter. Han har vært sammen med en jente, og det kan sies at jeg er dermed litt mer erfaren enn han. Han har faktisk sagt at det er vanskelig for han å forholde seg til meg på grunn av dette. Han har nevnt at jeg er skremmende. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har derimot prøvd å finne ut av det.

I det siste har jeg slitt litt med å holde avstand til han. Det har gjerne blitt en melding for mye her og der. Her en dag, på sms, avslørte jeg meg kanskje, etter at vi hadde en ørliten krangel. Det har vært noen spenninger i luften i det siste. Det endte opp med at jeg på en måte sa at grunnen til at jeg var så frustrert er fordi jeg ikke har sjangs hos han. Ettersom jeg har følelser for han, så reagerer jeg på den minste ting han sier og gjør. Jeg sa ikke noe mer om det i ettertid, og han kommenterte det ikke. Men jeg merket at kommunikasjonen fra hans side endret seg. Han virket glad, på en måte som er vanskelig å forklare. Han har sendt flere mld enn før, og har i allefall ikke tatt et steg bakover.

Det som er vrient er at jeg holder på med en annen. Det er ikke så veldig seriøst, men han er en flott fyr og jeg liker han veldig godt. Jeg er uansett ikke klar for noe forhold enda, og jeg har sagt dette. Likevel så har jeg følelser for denne karen også, men jeg klarer ikke sammenligne de med de jeg har for #1 ettersom de er to vidt forskjellige gutter. #1 er nok #1 tror jeg, selv om jeg og #2 er mer like på mange områder.

En kveld jeg hadde vært på byen, hadde jeg innmari lyst å møte #1, men dette skjedde aldri. Jeg endte opp med å gå hjem alene og satt og gråt i sengen. Følelsene bare veltet over meg. Jeg har så lyst å fortelle han hva jeg føler, og jeg er snart på bristepunktet. Jeg har en sterk følelse av at han liker meg som noe mer enn kun venner. Men dette får jeg aldri funnet ut av, ettersom jeg er så skremmende for han, at han helst holder seg unna. Jeg har så lyst å prøve, kysse han, ta på han. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få muligheten. Jeg vil samtidig ikke ødelegge noe, men det er vel allerede ødelagt ettersom jeg var så teit å si noe og har følelser uansett. Det er helt opp ned nå.

Gruer meg også til å jobbe med han. Hjertet hopper når jeg ser han..

Og at jeg har #2 på vent er ikke snilt av meg..

Måtte få ut litt her..

Jeg høres ut som en 14-åring her nå.. Er snart i midten av 20-årene, heh..