Kjempe for et forhold

[Gjest -håpløs-]

Jeg er i et samboerforhold, vi har vært sammen i ett par år. I løpet disse to årene har det vært frem og tilbake noen ganger, det fordi min samober har tvilt på om han ser en fremtid når det gjelder oss to. Han er utrolig snill og omtenksom, en kjernekar som jeg ikke kan si mye dårlig om.

Saken er slik at for en stund siden gjorde han noe som jeg oppfattet som ganske krenkende for forholdet, og han unskyldte seg med at det var fordi han var usikker på forholdet. Etter et oppgjør og mye samtaler prøvde vi igjen og denne gangen var alt kjempe fint. Vi ble mer ærlige og åpne, selv i de mindre bra stundene. Han sa etter hvert at han kunne se den fremtiden han ikke kunne se for en stund siden...

Nå, etter en dårlig periode der jeg har slitt utrolig med økonomi og helse, kommer han med det samme igjen -at han ikke er fornøyd og at han tviler. Jeg ser at vi har det bra, og at vi har noe spesielt. Vi hører det også av andre, at de er misunnelig på det vi har sammen. Jeg prøver å få han til å fatte at dette er for viktig til å kastes bort, og at han kanskje ikke tenker seg om nøye akkurat når ting er som verst. Men jeg er ganske sliten nå.

Sliten og har lyst til å gi opp... Lurer på hva dere hadde gjort, om dere visste at dere hadde noe spesielt som dere hadde lyst til å kjempe for... Når i prosessen gir dere opp?

[Gjest niomi]

Bedre å gå nå enn å vente 5 år til i usikkerhet... Noen klarer aldri å bestemme seg, og min erfaring er at når de er så usikre frem og tilbake igjen og igjen, vil det før eller siden gå til hælvete.

[Gjest Gjest]

Jeg har som regel gitt opp når jeg eller han har begynt å tvile på forholdet. Men ingen regel uten unntak. Føler du at du bruker for mye tid på grunn av hans tvil på forholdet, for tvilen smitter og gjør en selv usikker, så ville jeg begynt å tenke meg om.

Men fra og tenke på å bryte til å gå fra hverandre kan bety alt fra noen dager til noen år.

[Aquila]

Hei!

Hadde det slik nå før jul med min samboer.. Var en forferdelig tid, men etter 2 måneders kamp fra begge sider, ordnet alt seg og nå har vi det bedre enn før...

Likevel: Noe endret seg inni meg, jeg går og er veldig vár for å bli såret og holdt slik på pinebenken igjen - og jeg vet med meg selv at dersom vi får en ny slik periode tror jeg ikke jeg verken klarer eller orker det.

Jeg var så nære ved å gå - for han kom aldri så langt at han ville at vi skulle skille lag, men den kjølige skuldra og de korte og få setningene gjorde at det var jeg som nesten bestemte meg for å gå...

- Og da plutselig, slo han helt om...

Nå vet jeg ikke om jeg vil klare å tenke slik som nå dersom vi går inn i en ny dårlig periode. Men, for min egen helse og mitt eget liv håper jeg jeg klarer og gå dersom han noen gang skulle behandle meg slik igjen!

Har ingen andre råd enn å følge hjertet ditt, kjemp for han så lenge du kjenner det er verdt. Men til syvende og sist må du tenke på ditt eget liv og på om du fortjener og leve i et slikt vakuum.

Regner med du ikke har det så greit nå så jeg sender litt kos og klem! (Om du vil kan du lese i dagboka mi dag for dag hvordan livet mitt artet seg mot slutten av vår dårlige periode. Takket være mange gode jenter her inne fikk jeg tømt tankene mine til de - fikk støtte og råd!)

[Gjest Gjest]

Jeg er i et samboerforhold, vi har vært sammen i ett par år. I løpet disse to årene har det vært frem og tilbake noen ganger, det fordi min samober har tvilt på om han ser en fremtid når det gjelder oss to. Han er utrolig snill og omtenksom, en kjernekar som jeg ikke kan si mye dårlig om.

Det var jo kjempebra og høre, for de fleste kvinnene her inne prate jo bare drit om samboer`n eller om kjæresten sin.

Det gjør meg KVALM

[Gjest Gjest]

Det du må tenke gjennom er:

- Bortsett fra usikkerheten, føler du kjærlighet fra han?

Om han gjør deg så lykkelig du kan bli i situasjonen og hvis han viser deg kjærlighet (om ikke så sterkt som du kunne ønske) vil du kanskje ikke ha det så gale mens dere prøver å finne de rette følelsene? Sliter det på deg, må du kjenne etter om du orker å leve slik. Du vil nok vite selv når det er nok.

- Dere har vel sikkert snakket sammen en del. Et tips er kanskje å be han skrive en liste over ting han setter pris på ved forholdet. Klarer han ikke formulere noe, skriv en liste selv og be han si seg enig eller uenig. Gir listen hans deg håp? Gir det et intrykk av at han synes han er i et godt eller et middels forhold?

- Menn liker at damene er blide. Usikkerheten kom igjen da du slet med økonomien og sikkert ikke var på topp. Han lengter kanskje litt etter kriblefølelsen og den får han ikke når du er nedfor, men når dere smiler sammen. Men, du kan jo ikke bare bli blid og lykkelig på kommando. Snakk med han om dette. Fortell han at litt støtte og oppmuntring i situasjonen vil hjelpe veldig på og at han dermed vil få se deg smile oftere.

[Gjest -håpløs-]

Det var jeg som startet innlegget. Ble kjempe rørt over å lese svarene jeg fikk. Jeg skal prøve noen av tipsene dere kom med, og se hvordan det fungerer.

Vi har snakket en god del sammen, og han er villig til å prøve mer. Men jeg spurte han hvorfor han tviler, og da kom det frem at han noen ganger ser oss mer som venner. Og at han noen ganger føler at ting ikke stemmer... Det med at vi er sammen mener jeg.

Problemet mitt er jo at han kan finne på å få oss til å planlegge å ha hund sammen, og flytte sammen til et nytt sted pga hunden osv. Hvordan kan man planlegge sånt for fremtiden når han tror at forholdet er feil? Jeg skjønner det ikke... At han kan "glemme" det i bra perioder, men plutselig "komme på det" når man har det dårlig?

Dette her er vanskelig... Jeg kjenner at hele meg strider mot at vi går fra hverandre, for jeg vet at vi har det super bra sammen når ting først går bra. Men jeg må jo også ta hensyn til hans følelser, vil heller ikke at han skal komme om fem år og si det samme.

Uansett, takk for svar. Om det er flere som har tanker rundt dette, setter jeg pris på om dere deler den med meg.

[Nynaeve]

Det er vel i dårlige tider man ikke har det så bra, og gresset er grønnere på den andre sia...

Jeg tror det alltid vil være litt slik, med mindre det er noe HAN ønsker å endre. Du må enten forsone deg med det, eller gå videre. Lykke til uansett !!!!!!

[diddi]

Jeg er dessverre blitt så kynisk at jeg mener at man kan bruke tid for å kjempe for et forhold om man har barn sammen.

Men det betyr ikke at jeg hadde klart å gå selv. Jeg hadde nok forsøkt igjen og igjen. Men min erfaring er at når man i ung alder må jobbe for å få et forhold til å fungere, så er det noe feil. Man skulle ikke være nødt i å jobbe for å få et forhold til å fungere etter kun to år. Hvordan vi det være etter fem eller ti? Hva med når eventuelle barn kommer?

Selv ville jeg alltid hatt en følelse av at han ikke er fornøyd, og det ville slite meg ut å skulle jobbe for at han skulle bli det. Jeg er glad at jeg selv kom meg ut av et slikt forhold en gang i tiden (kjærester i mange år og samboer et par av dem. Han var en fantastisk flott fyr og er sikkert fremdeles det.). Men nå er jeg gift med en som jeg ikke tviler på hva føler for meg. Og det er deilig å ikke leve med den tvilen eller måtte jobbe for forholdet hittil (annet enn å holde gløden vedlike ). Da går jeg på akkord med meg selv, og det er ikke bra. Men nå kan jeg nyte livet med mannen min, og ikke har hatt behov for å lure på hva han vil i løpet av de ti årene jeg har vært sammen med ham. Jeg er sjeleglad for at ex-en i sin tid gjorde det slutt. Hvis ikke så hadde jeg aldri møtt han jeg er gift med i dag. (Selv om den tanken var helt fjern da jeg satt der knust av kjærlighetssorg. Men jeg kom meg gjennom det.)