Å være glad i/beundre noen

[*melis*]

Har du noen gang vært glad i eller beundret en person (og da mener jeg ikke kjendis) som du egentlig ikke kjenner?

[Gjest Gjest]

Ja, det har jeg. Du kan si han har hovedrollen i mitt liv mens jeg er en statist for han. Men det er jo litt deilig å kunne beundre noen på avstand også

[Gjest Gjest]

Jeg føler det ikke slik men kansje andre gjør det.

[Gjest Gjest]

Har du noen gang vært glad i eller beundret en person (og da mener jeg ikke kjendis) som du egentlig ikke kjenner?

←

Det du prater om kalles vel også kjærlighet ved første blikk.

For "kjenner".. Hva betyr det egentlig og hva er det som er viktig å "kjenne" hos en annen person?

For de som opplever kjærlighet ved første blikk så er kansje ikke trivielle ting som egentlig ikke betyr så mye i det store og hele det de føler de trenger å kjenne hos personen heller.

Kansje det er andre viktigere sider hos den andre de føler de kjenner og at det derfor kan være vanskelig for utenforstående å forstå hvordan en kan forelske seg (feks) på bakgrunn av kjennskap de ikke så lett selv ser?

[Gjest Pepe]

Ja, det har jeg! Mange ganger! Jeg kaller det avstandsforelskelse. Og jeg har vært veldig lykkelig forelsket. Har dagdrømt om mannen, tillagt ham alle de egenskapene som en drømmemann har. Jeg vet jo ikke hvordan han er, så jeg kan lage ham til hva jeg vil. Jeg blir glad av det og koser meg med rosa drømmer. Så går det over. Og så etter en stund er det en annen kjekkas jeg blir betatt av. Dette kan skje enten jeg har kjæreste eller ei, men hyppigst når jeg er singel. Det skjer når hverdagen er litt grå og jeg trenger jeg å drømme litt.

[*melis*]

Jeg mener egentlig ikke avstandsforelskelse. Det har vel de fleste vært innom en eller annen gang? Jeg tenker mer på andre følelser man kan få for en person man egentlig ikke kjenner, bare ved det inntrykket man har av vedkommende. Jeg har flere "sterke" følelser for folk jeg egentlig ikke kjenner, uten at jeg vil kalle det avstandsforelskelse.

[Gjest Gjesta]

Ja, jeg tror man godt kan beundre eller ha skikkelig gode og varme følelser for noen man ikke kjenner. Uten at det nødvendigvis betyr at man er forelsket! Så kan det jo hende at beundringen går over hvis man blir kjent med vedkommende, men det er jo en annen sak

[Gjest Pepe]

Jeg mener egentlig ikke avstandsforelskelse. Det har vel de fleste vært innom en eller annen gang? Jeg tenker mer på andre følelser man kan få for en person man egentlig ikke kjenner, bare ved det inntrykket man har av vedkommende. Jeg har flere "sterke" følelser for folk jeg egentlig ikke kjenner, uten at jeg vil kalle det avstandsforelskelse.

←

Men er det ikke litt av det samme? Personer du ikke kjenner, vet du lite om, og de følelsene du får for dem er bygget på vage inntrykk og en god del ønsketenkning. De sterke følelsene kommer av at noe ved disse personene gir deg positive assosiasjoner til tidligere opplevelser, til mennesker som har betydd mye for deg, til sider du liker godt ved deg selv eller andre, eller til sider du skulle ønske du hadde. Får en et veldig positivt inntrykk av en person, vil en automatisk tillegge denne personen en masse med positive egenskaper som igjen forsterker det positive inntrykket. Jeg får det ofte slik i forhold til folk jeg treffer, og noen få gjør uslettelige, positive inntrykk som gjør at jeg i lang tid kan føle en tiltrekning mot dem (trenger ikke være avstandsforelskelse,, nei). Det handler om mine følelser og min fantasi, selv om jeg innimellom kan innbille meg jeg "vet" at vedkommende er så fantastisk som jeg føler h*n er.

[*melis*]

Så kan det jo hende at beundringen går over hvis man blir kjent med vedkommende, men det er jo en annen sak 

←

Jeg har på en måte skapt glansbilde i hodet mitt, av noen jeg egentlig ikke kjenner men som jeg har et veldig godt inntrykk av. Jeg tror nok fort det gode inntrykke kunne blitt visket ut dersom jeg hadde blitt kjent med personen, men jeg liker egentlig litt å ha det sånn. Også har jeg også noen få som jeg føler at jeg er på bølgelengde med uten at jeg har snakket så veldig mye med dem, og de kan jeg lett bli glad i selv om jeg egentlig ikke kjenner dem.

[*melis*]

Får en et veldig positivt inntrykk av en person, vil en automatisk tillegge denne personen en masse med positive egenskaper som igjen forsterker det positive inntrykket. Jeg får det ofte slik i forhold til folk jeg treffer, og noen få gjør uslettelige, positive inntrykk som gjør at jeg i lang tid kan føle en tiltrekning mot dem (trenger ikke være avstandsforelskelse,, nei). Det handler om mine følelser og min fantasi, selv om jeg innimellom kan innbille meg jeg "vet" at vedkommende er så fantastisk som jeg føler h*n er.

←

Du beskriver det veldig godt her ja! Godt å høre at jeg ikke er den eneste

[Gjest Gjest]

Men...å så?

Selvfølgelig er det fullt mulig å falle for en person uten å kjenne hver minste detalj om denne personen. Og det er like fullt mulig for andre å falle for deg uten å kjenne hver minste detalj om deg også. Og hva så om de assosiasjonene personen som blir glad i deg ikke helt stemmer overens med virkeligheten? Eller om de assosiasjonene du hadde viste seg å ikke stemme 100 % med virkeligheten når du blir bedre kjent med den du har fått følelser for? Alle vet jo at forelskelsen alikevel er en rosa sky som ikke er ment å vare og som ikke helt er realistisk uansett. Det er jo uansett ikke hva som betyr noe og det er jo tross alt totalt betydningsløst hva det er som gjør at 1 eller 2 forelsker seg og at sterke følelser oppstår. Så lenge de faktisk oppstår. Det kan være små ting man ikke en gang klarer å beskrive selv som gjør at man får sterke følelser for en person og det er utrolig pessimistisk å bare lete etter grunner for å se etter hvor mange plan det kan skjære seg i virkeligehten når 2 blir bedre kjent. For jeg kan slippe til en hemmlighet: Det kan faktisk vise seg at virkeligheten er bedre og bare gjør at man får ennå sterkere følelser etter hvert som man blir bedre kjent også!

[*melis*]

Men...å så?

Selvfølgelig er det fullt mulig å falle for en person uten å kjenne hver minste detalj om denne personen. Og det er like fullt mulig for andre å falle for deg uten å kjenne hver minste detalj om deg også. Og hva så om de assosiasjonene personen som blir glad i deg ikke helt stemmer overens med virkeligheten? Eller om de assosiasjonene du hadde viste seg å ikke stemme 100 % med virkeligheten når du blir bedre kjent med den du har fått følelser for? Alle vet jo at forelskelsen alikevel er en rosa sky som ikke er ment å vare og som ikke helt er realistisk uansett. Det er jo uansett ikke hva som betyr noe og det er jo tross alt totalt betydningsløst hva det er som gjør at 1 eller 2 forelsker seg og at sterke følelser oppstår. Så lenge de faktisk oppstår. Det kan være små ting man ikke en gang klarer å beskrive selv som gjør at man får sterke følelser for en person og det er utrolig pessimistisk å bare lete etter grunner for å se etter hvor mange plan det kan skjære seg i virkeligehten når 2 blir bedre kjent. For jeg kan slippe til en hemmlighet: Det kan faktisk vise seg at virkeligheten er bedre og bare gjør at man får ennå sterkere følelser etter hvert som man blir bedre kjent også!

←

Joda, men jeg tror du har misforstått meg litt. Jeg tenker ikke på forelskelse, men på andre følelser man kan få for folk. Og det er ikke slik at jeg tror jeg ville likt en person dårligere om jeg faktisk ble kjent med h*n, men det ville blitt på en annen måte. Jeg føler ikke alltid at jeg trenger å bli kjent med folk som jeg beundrer, for jeg vil ofte heller beholde "glansbildet" av personen. Når jeg er forelsket i en person, derimot, vil jeg definitivt bli bedre kjent med ham.

[Gjest Gjest]

Joda, men jeg tror du har misforstått meg litt. Jeg tenker ikke på forelskelse, men på andre følelser man kan få for folk. Og det er ikke slik at jeg tror jeg ville likt en person dårligere om jeg faktisk ble kjent med h*n, men det ville blitt på en annen måte. Jeg føler ikke alltid at jeg trenger å bli kjent med folk som jeg beundrer, for jeg vil ofte heller beholde "glansbildet" av personen. Når jeg er forelsket i en person, derimot, vil jeg definitivt bli bedre kjent med ham.

←

Neida, jeg har ikke missforstått. Heller omvendt tror jeg. For innlegget mitt var ikke rettet til deg Men jeg forstår godt hva du mener også

[mari]

Jeg hadde det sånn med en person, som jeg aldri trodde jeg skulle møte igjen! men han kontaktet meg, og vi er i dag bestevenner, og soulmates! for han er ennå mer fantastisk i virkeligheten enn det jeg tilla han før jeg ble kjent med han!

[Gjest Gjest]

Tja, i grunnen. Jeg har møtt noen personer jeg har syntes var utrolig sjarmerende og skjønne uten at jeg har blitt særlig godt kjent med dem (type fjerne kollegaer, helt annen alder, forelesere o.l), og jeg vil vel si at jeg har blitt betatt av dem på en eller annen måte. Uten å ha vurdert noe mer, stort sett har de vært gift, blant annet. Det de har vist av seg selv har vært sånne egenskaper jeg beundrer - behagelige, omtenksomme, intelligente, kreative - og ikke minst usnobbete og lite selvopptatte. Veldig forskjellige fra meg selv Selvsagt har sikkert alle noen dårlige sider også, men de har jeg jo ikke trengt å forholde meg til - dermed blir følelsen av beundring enda mer "rendyrket" enn realistisk også...

Fine greier - og de jeg tenker på har virkelig fortjent beundring

[kitekatt]

Jeg mener egentlig ikke avstandsforelskelse. Det har vel de fleste vært innom en eller annen gang? Jeg tenker mer på andre følelser man kan få for en person man egentlig ikke kjenner, bare ved det inntrykket man har av vedkommende. Jeg har flere "sterke" følelser for folk jeg egentlig ikke kjenner, uten at jeg vil kalle det avstandsforelskelse.

←

Jeg skjønner godt hva du mener. For meg betyr det at den personen har imponert meg på en elelr annen måte ved bare å være seg selv, og jeg har fått respekt for vedkommede. Det kan være jenter, så det har ingenting med forelskelse å gjøre. Noen gjør bare mer inntrykk enn andre, selv om man ikke kjenner de noe særlig.