Vanskelig -lei meg

[Gjest Gjest]

Hei..

jeg er så lei meg. Jeg mistet en av mine foreldre i høst.

Grunnen til at jeg er så spesielt lei meg nå, er fordi jeg har kommet på kanten med en venninne. For en stund siden ble forelderen min operert, men svulstene satt til på en sånn måte at de ikke kunne fjernes, legene måtte altså bare lukke igjen, og med det visste vi at det ikke lenger var håp om å bli frisk, men et spørsmål om tid.

Noen dager etter dette dro jeg og denne venninnen på tur litt inn i landet. Dette er en type venninne det ikke er lett å snakke om følelser med, hun er mer praktisk anlagt. Det ble for tøft for meg å late som ingenting, og det var mye småkjegling. Hun var feks irritert for at jeg ikke ville at hun skulle røyke inne. Etter en dag kom tårene. Da gikk hun bare ut. Jeg kom frem til at det var for tøft for meg å være der, og gikk ut sa til henne at jeg ville dra. Da reagerte hun med å bli sint, for hvis hun hadde visst at vi ikke skulle bli hele helgen, ville hun avtalt å dra på fest med noen på kvelden (det var lørdag). Jeg var skikkelig hudløs, men svalgte tårene og stod på mitt og ville hjem. Så vi kjørte til et sted jeg kunne ta toget fra, siden vi bor to ulike steder i landet. Hele bilturen snakket hun ikke et ord til meg, men ringte til alle vennene sine og lurte på om de visste om noen fest, for helgen hennes var ødelagt, og hun trengte noe å ta seg til, nå som hun egentlig var dømt til å sitte hjemme.

Så, en god stund senere dør forelderen min. Venninnen min og flere felles venner skulle komme i begravelsen. De felles vennene våre kom, men ikke henne. Jeg var (åpenbart) opptatt av helt andre ting enn om hun kom i begravelsen eller ikke. Men jeg hørte altså ingenting fra henne i det hele tatt.

Noen uker senere får jeg en tekstmelding om at hun fikk sammenbrudd natt til min forelders begravelse, og var nødt til å kjøre i timesvis fra den delen av landet der jeg bor, til den delen av landet hun bor.

Under andre omstendigheter ville jeg hatt full forståelse for sammenbrudd, for jeg har selv hatt heftige knekk og vet hvor tøft det er. Men det ble altså ganske tøft for meg å bære. Når jeg har hatt sammenbrudd selv (og da mener jeg ikke å bli fryktelig lei seg, men faktiske sammenbrudd) ville jeg ikke vært i stand til å kjøre bil i timesvis. Jeg kjenner at jeg har litt problemer med å ta henne alvorlig. Ikke fordi jeg ikke synes synd på henne, men fordi hun overhodet ikke har vist meg noe medfølelse for den situasjonen jeg er i.

Noen uker etter dette igjen, snakket jeg med henne på msn. Hun spurte (igjen) ikke hvordan det gikk med meg, men la ut om hvor fælt hun hadde det. Så presterer hun å spørre om jeg kunne tenke meg å bytte liv med henne, for hun har det så fælt. Jeg svarer at det vil jeg gjerne gjøre. Men det innebærer jo at hun mister en forelder. Da svarer hun med at, nei, det er nok ikke sånn det fungerer. Jeg sier at, jo, hvis vi skal bytte liv, så er det nøyaktig sånn det fungerer. Hvorpå hun da sier at da vil hun ikke bytte liv likevel, for hun trenger å ha forelderen sin i live.

Jeg ble kjempelei meg og var helt utenfor lenge etterpå. Siden har det bare bygget seg opp. Vi hadde et sammestøt for noen uker siden (hun er lei seg for at jeg ikke backer opp henne siden hun er utslitt), og har ikke snakket sammen siden det. Men vi driver med det samme daglig, så vi ser hverandre daglig og har felles venner som vi også ser daglig. Dersom vi møtes i gangene går hun rett forbi meg.

Jeg klarer ikke å leve på den måten. Jeg har det skikkelig vondt og tøft med å ha mistet forelderen min. Jeg er bare noen og tjue. Jeg klarer ikke sånne stikk på toppen av det hele.

Jeg sendte henne en melding tidligere i dag, og skrev at det kan ikke fortsette sånn som dette. At vi har tydeligvis såret hverandre begge to, men om det ikke er bedre å møtes på halvveien og bli venner igjen.

Og nå har jeg fått en skikkelig ekkel melding tilbake om hvor fæl jeg er og at hun krever oppreisning.

Jeg er helt oppløst i tårer og klarer ikke å håndtere alt som skjer nå (jeg får forresten hjelp, til de som vil foreslå det)

Hva skal jeg gjøre for å håndtere denne situasjonen?

Jeg kan si på forhånd at jeg er så lei meg og ute av meg at jeg orker ikke få noen krasse tilbakemeldinger. Vær så snill å bare se forbi denne tråden da, og så kan man heller synes at jeg er dum og teit.

Jeg trenger bare noen vennlige råd...

:cry:

[Gjest Gjest]

Så vi kjørte til et sted jeg kunne ta toget fra, siden vi bor to ulike steder i landet.

var nødt til å kjøre i timesvis fra den delen av landet der jeg bor, til den delen av landet hun bor.

Men vi driver med det samme daglig, så vi ser hverandre daglig og har felles venner som vi også ser daglig. Dersom vi møtes i gangene går hun rett forbi meg.

Jeg klarer ikke å leve på den måten. Jeg har det skikkelig vondt og tøft med å ha mistet forelderen min. Jeg er bare noen og tjue. Jeg klarer ikke sånne stikk på toppen av det hele.

Jeg sendte henne en melding tidligere i dag, og skrev at det kan ikke fortsette sånn som dette. At vi har tydeligvis såret hverandre begge to, men om det ikke er bedre å møtes på halvveien og bli venner igjen.

:cry:

←

Jeg er nysgjerrig på hvordan du får til å se henne hver dag, men allikevel bo på hver deres kant av landet.

Og hvorfor ønsker man å beholde et vennskap som ikke går begge veier?

[Gjest Gjest]

Jeg er nysgjerrig på hvordan du får til å se henne hver dag, men allikevel bo på hver deres kant av landet.

Og hvorfor ønsker man å beholde et vennskap som ikke går begge veier?

←

Skjønner at det ble uklart. Vi driver med det samme til daglig, så hun har en bolig her, men i helger og ferier reiser hun til den delen av landet hvor hun "egentlig" holder til

Hun er en venn i en felles vennegjeng, og jeg synes det blir skikkelig ubehagelig å skulle forholde seg alle sammen, sammen, hvis vi ikke snakker sammen. Jeg har nok som dere sier ikke et så stort behov for å ha henne som en nær venn lenger, men komme til et sted hvor vi kan snakke med hverandre og ikke ha vonde følelser, sånn at vi kan omgås uten at det blir tungt og ubehagelig... For alle involverte parter

Eller har jeg helt umulige forhåpninger?

[Gjest Gjest]

Da skjønte jeg mer.

Jeg tror nok jeg bare ville latt det bero. Kuttet ut privat kontakt med henne, men smilt og vært høflig når dere må treffes i offentlig sammenheng. Da vil de ekle følelsene etterhvert blekne og dere kan forholde dere til hverandre på en mer overfladisk måte. Tror nå i alle fall jeg.

[Gjest Blondie65]

Det du trenger nå er venner som backer deg opp uten å kreve gjenytelser, uten å kreve forpliktelser fra deg. Enkelte ser bare sitt eget liv og sin egen elendighet, de får bare leve sitt eget liv inntil de forstår at tosidige vennskap er anderledes enn det der.

Jeg forstår at det er vanskelig å ha noen som er så fiendtlig innstilt på så nært hold. Men når hun for alvor snakker om oppreisning (dette betyr vel at du skal krype og kravle på kne og be om unnskyldning, for hva ...?) i den situasjonen dere er nå betyr at hun fortsatt er mer opptatt av seg og sitt enn av deg. Dessverre, med mindre du kryper og kravler, så får du ikke noe fra henne.

Å miste en forelder i kreft er utrolig tungt. Det vet jeg for jeg mistet min far da jeg var 28. Jeg også oppdaget rimelig raskt hvem som var ekte venner og hvem som var "medgangssupportere" den gangen. Det er ikke de man har bruk for - det er de med breie og gode skuldre som har tid og anledning til å høre deg fortelle samme historien for 50. gang, gråte, le, mimre - kort sagt alt det som sorg innebærer. Jeg håper du har noen slike. "Bestevenninnen" din takler ikke det, så du må vende deg andre steder nå.

En stor klem fra meg

[Gjest Gjest]

Det kan jo være du er sterk nok til å opptre høflig og vennlig når alle i vennegjengen samles, men det er lett for at det blir unaturlig og ubehagelig. Jeg har mistet en god venninne og har trukket meg helt ut av gjengen fordi det blir kunstig å møtes alle sammen, slik som ståa er. Nå forholder jeg meg til de jeg har nærmest kontakt med og så møter jeg de uten at resten av gjengen er med.

Det går helt fint, det er ikke noe kjekt når alle samles og to ikke har en god tone.

Hun venninnen din virker som en hard negl og jeg hadde ikke hatt stor tro på at hun gikk i seg selv og kvittet seg med sin egosentriske, egoistiske, meg-meg-og-atter-meg-tankegang. Hun høres ut som om hun sentrerer rundt sin egen akse. Ingen god venninne og da burde det heller ikke være noe tap å kutte henne ut.

Å oppføre seg slik når du har mistet en forelder er jo flaut. Hun burde skamme seg.

[*melis*]

Denne venninnen din høres helt utrolig grusom ut Men er det virkelig ingen andre i vennegjengen som reagerer da? Vil tro at dersom dette er venner som er verdt å beholde, så er det flere som misliker henne og måten hun oppfører seg på. Jeg hadde aldri årket å holde på et slikt vennskap, du fortjener noen som bryr seg om deg også, og ikke bare seg selv og sine problemer.

[Silketråden]

Hvordan denne "venninnen" din behandler deg når du har det vondt er helt ufattelig, at det går an å være så egoistisk Hun virker en tanke oppmerksomhetssyk, som om hun prøver å ha det verre enn deg for å få sympati. Det er helt klart at noe av det verste en kan oppleve er å miste nær familie eller en nær venn, og da burde menneskene rundt deg ta hensyn til det og bruke litt ekstra tid på å støtte deg og snakke med deg. Venner skal tross alt ikke bare være der i gode tider, de er faktisk MYE viktigere når dårlige tider kommer. Venner skal støtte og hjelpe hverandre, prøve å forstå og lytte til hverandre! Jeg har masse venninner som jeg pleier å gå ut med på byen, og jeg har en venninne som jeg kun snakker med og som det faktisk går ann å ta opp seriøse ting med. Selv om jeg kanskje ser de andre venninnene mine oftere, er hun fortsatt den jeg er mest glad i og blir gladest for å se - nettopp fordi hun har vært der for meg og omvendt

Prøv å kutte kontakten helt med henne ( det er ikke lett, jeg sliter med det samme selv) for hun er ikke verdt tiden din når hun er så egoistisk! Det er slitsomt å omgås mennesker som bare "forsurer" hverdagen din!

Håper du greier å se fremover etterhvert, og ta vare på alle de gode minnene du har med din forelder Livet og døden er jo poenget med vår eksistens men det er fortsatt utrolig tungt og det kan komme som ett sjokk når noen dør. Likevel er det viktig å snakke om det, og det er viktig å ikke late som ingenting har skjedd. Husk at den beste måten å komme seg videre på ( for det må vi på ett tidspunkt, uansett hvor kynisk det kan høres ut) er å føle sorgen og prøve å bearbeide den med tid.

Lykke til med venninnen din og håper du føler deg bedre med litt tid

[Gjest Gjest]

Det er så mange gode ord her at jeg blir helt rørt! Tusen takk alle sammen!

Vi har nå via sms avtalt å møtes til uka og snakke sammen.. Egentlig gruer jeg meg litt.. Men jeg må jo bare håper det beste..

Jeg vet ikke om noen av de andre reagerer på henne, for jeg har ikke hatt lyst til å "slenge dritt" om henne til våre felles venner. Føler at det bare stiller meg selv i et dårlig lys. Det blir veldig vanskelig å kutte ut kontakten helt, spesielt fordi når hun bor i denne delen av landet, bor hun sammen med den av de andre jeg føler meg nærmest.

Jeg håper vi får til å ordne dette her, for jeg orker ikke en radikal omveltning av nettverket mitt. Nå føler jeg at jeg har nok med å huske å blåse ut lysene før jeg går (som jeg glemte i stad) og passe på plata på ovnen (som akkurat brant seg)...

Men jeg merker meg at det er forskjell på de med "gode, brede" skuldre som Blondie65 snakket om, og de som er "medgangssupportere". De fleste av de i den siste kategorien lar jeg nok bare gå, men akkurat i dette tilfellet blir det vanskelig. Men hun regnes ikke lenger som en av mine gode, nære venner..

Kjenner meg forresten igjen i det du sier Silketråden, om at døden kommer som et sjokk. Selv om jeg visste at det skulle komme lenge...

Igjen vil jeg bare si hvor rørt jeg blir av de fine ordene deres. Jeg føler meg litt pakket inn i vatt for tiden og klarer ikke helt å se og få til ting som jeg gjorde tidligere, så gode råd er kjært velkomne. Så, takk!