Om å modnes...

[Gjest Gjest]

Ville være anonym i dette innlegget.

Jeg er i kategorien gift med barn - ikke veldig lykkelig..

Det har gått over tid, jeg har modnet veldig selv på denne tiden.. Grått i sinne og sorg.. joda, det har vært endel glede dette året også, men inni meg har det vært mest kaos...og tanker med mørke farger.

Ståstedet mitt er at jeg har forgudet han jeg lever sammens med i alle år. Han er flott å se på, morsom å høre på og omgjengelig å omgås..

Og når det først begynte å gå nedover med oss var jeg nok veldig analyserende. Prøvde å finne ut hvorfor, prøvde å forandre meg selv, prøvde å forandre han, var mye lei meg. Gråt masse (for meg selv) og hadde mye dårlige tanker om meg selv..

Jeg går igjennom en lang prosess... Jeg har gått to skritt frem og tre tilbake i lang tid.. men nå føler jeg at jeg kan stå oppreist. Rak i ryggen. Om ikke stolt, så ihvertfall ikke flau. Om ikke glad så ihvertfall ikke dypt ulykkelig.

Jeg har blitt bedre kjent med meg selv - selv om jeg for et år siden ønsket å bli bedre kjent med mannen min.. og for et halvt år siden "hatet" fordi jeg ikke kom noen vei.

Jeg vet ikke om jeg vet hva jeg vil ha, men jeg vet hva jeg ikke vil ha.

Og jeg vil ikke være ensom i et forhold. Da vil jeg heller være alene.

Jeg kan gjerne vaske hus og klær. Jeg kan gjerne legge ned dolokket og sette lokket på tannpastaen.

Jeg behøver ikke skryt for det jeg gjør, men jeg orker ikke mas og kjeft og krangling for alt jeg ikke gjør / gjør feil.

Jeg er godt på vei i mitt voksne liv. Og jeg vil ha respekt!

Er det så altfor mye å be om?

For å være ærlig vet jeg ikke om mannen min har muligheter til å forandre seg slik at det kan gå fremover med oss igjen. Det har vært for mye på veien..

For alle del; jeg vet heller ikke om han vil..

Kanskje han vil at det skal ryke.. Det er jo det jeg har beskyldt han for på veien; "du er for feig. Du vil at jeg skal gå du...???"

Men, det spiller faktisk ingen rolle for meg.

Hvis jeg går, gjør jeg det fordi det er det rette for MEG. Jeg går fordi jeg ikke blir fullt tilfredsstilt (tenker selvsagt ikke seksuelt her..for der fortjener han all ære ). Fordi jeg ikke klarer å lokke frem de virkelige gode siden i mannen min (som jeg jo vet at han har!)

På veien har disse tankene vært vonde. Har vært så viktig å fordele skyld..

Men igjen; det spiller ingen rolle.

Jeg håper (kanskje mest for barnas skyld nå) at det skal snu seg, men jeg er redd jeg dessverre har dårlig tro på det.

Deilig å sette ord på tankene.

[Gjest Madam Felle]

Har du snakket med han, om hvordan du føler det? For har du det, syns jeg du bare må ta et valg om du skal fortsette eller ikke. Men har du ikke snakket med han, er det ikek riktig av deg å jobbe deg ut av forholdet uten at han får en mulighet til å forandre seg.

Lett er det ikke, men en skal ikke ha det dårlig i et forhold.

[Amalie_85]

Uff!

Ville bare gi deg en

[Gjest Gjest]

Syns det høres ut som du egentlig er ferdig med sorgprosessen over et samliv som er dødt, jeg. Vi kvinner gjør det ofte sånn, før vi bryter ut av et forhold.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest TS]

Trådstarter her.

Jeg har snakket med han hundretuuuuusener ganger.

Jeg har pratet, bønnfalt, krevd, skreket, truet, gråtet, hikstet, ledd av, ledd til, forhandlet.

-Men, jeg har ikke latt han lese dette innlegget..

Kanskje jeg burde det?

-Jeg er ikke helt klar for det tror jeg.

Er redd det lille jeg har jobbet opp i meg selv av styrke ramler isammen.

Dødt samliv? ja kanskje.. det kan nesten føles slik. Men, er veldig redd for å tråkke feil her.

[Gjest Gjest]

Det er forståelig at du er redd for å gjøre feil.

Og det er mange av oss som har vært akkurat der du er nå.

Det viktigste er finne ut hvorfor du ønsker å fortsette med han. Er det fordi du elsker han, eller fordi du elsker livet ditt sammen med han, altså mtp barna og familieenheten og det trygge og kjente?

Kan du se for deglivet ditt uten han?

Det er lov å bruke tid på så store avgjørelser.

Selv brukte jeg faktisk 3 år. Vi gikk også i samtaler hos familievernkontoret for å få hjelp til å kommunisere. Konklusjonen for min del brød oss om hverandre, men vi klarte ikke å bringe frem det beste i hverandre. Istedet for å bygge hverandre opp, rev vi hverandre ned, og det ble til slutt en giftig situasjon som gikk ut over barnet vårt. Det kunne jeg ikke tillate.

[Gjest hope]

Hei

Innlegget ditt er det nok mange som kjenner seg igjen i tror jeg. Ekteskapet og samlivet er vanskelig når viktige ting som trygghet, åpenhet, kommunikasjon og respekt ikke eksisterer. Grunnverdier som hele vår verden er avhengig av. Dette mangler vel også du og din partner? Så kan du jo spøre deg selv: Hvorfor? Har det alltid vært slik?

Hva ville du følt om mannen din var der for deg 100%, han forgudet deg, respekterte deg, gjorde alt for deg og barna.. Ville han vært slik at du forgudet han også da? Eller ville du higet etter noe mer?

Jeg har nemlig en bestemt formening om at vi mennesker hele tiden higer etter noe mer.. Kanskje tar jeg feil! Eller kanskje ikke... Når vi har fått noe vi ønsker oss så ønsker vi oss noe annet. Hva med den dagen alle våre drømmer er blitt oppfylt?

Det er ikke lett å være menneske... Men jammen må jeg jo si at jeg får inntrykk av at du har gjort mye.. Er du en sterk dame? Det må du være! Tror du klarer dette - lykke til!