Kiosklitteratur?

[Gjest Elfrida]

Jeg syns forfattterforeningen er inn granskauen snobbete når det gjelder kriterier for å bli medlem.

I andre fagforeninger holder det at man har et visst yrke eller en viss utdanningsbakgrunn, mange er åpne for alle, men i forfatterforeningen holder det ikke at man er forfatter, man må skrive en viss type bøker. Eller det vil si, man kan ikke skrive kiosklitteratur.

Forfatterforeningen hevder at de jobber for å ivareta norske forfatteres interesser, men det gjelder altså ikke alle som lever av å skrive bøker.

[Tabris]

Mitt poeng var at man ikke kan bruke ordet kvalitet om litteratur (eller kunst). Betegnelsen "dårlig kvalitet" viser til et produkt som ikke fyller sin oppgave. Hvis en forfatter først og fremst ønsker å underholde, og leseren faktisk er underholdt, kan man ikke si at at boken er av dårlig kvalitet.

←

Ja, kiosklitteratur er ment å underholde, og hvis en slik bok underholder så oppfyller den (i hvert fall ett) av kriteriene innenfor kiosklitteraturen. Enig der. Men nå har forfatterforeningen sagt at de ikke ønsker forfattere som skriver underholdningslitteratur som medlemmer, uavhengig av om de skriver god eller dårlig underholdningslitteratur.

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg har lest alle seriene til Frid Ingulstad, og tro det eller ei: Jeg har lært mye av de bøkene.

Har alltid vært kjempeinntresert i histore og lest mye tung littratur om norsk historie.

Hun skriver fra virkeligheten, krydret med litt oppdiktet så klart. Men på en utrolig fin og lærerik måte.

Ildkorset er en serie som handler om heksebrenning og kvinnesyn den gangen. Historien om hovedpersonen er delvis sann.

Kongsdøtrene skrev hun for å fortelle om kvinnene bak de mektige mennene. 

Sønnavind handler om en kvinne og hennes liv ved Akerselva fra 1905. Tror ikke den er fra virkeligheten, men tror den er veldig nær opp til datidens virklighet.

Ingebjørg Olavsdatter handler om en kvinne som bel solgt av sin mor til klosteret fordi hun ikke fikk giftet henne bort.  Alle menn av høy byrd var døde i pesten som herjet Norge i 1349. Moren var også meget syk og ved å selge sin datter til klosteret trodde hun at hun sikret seg en plass i himmelen. Ved å betale avlat til kirken

Dette og Ingebjørgs videre liv når hun kommer seg ut av klosteret er faktisk dokumentert.

Tror dere ikke det er utrolig mye forarbeid får man setter seg ned og skriver? Tror dere en såkalt koisklittraturforfatter kun rabler i vei og finner på noe?

Dagens serieforfattere skriver om mange ting som lærer oss på en lettlest måte om vår nære og fjerne fortid.

Og det gjelder ikke bare henne. Jeg er stor fan av serier, og leser mange.

Men som sagt jeg leser også tunge historiebøker og flotte serier som Historien om Norge av Karsten Alnes.

Igrunn så er jeg ganske altetende når det gjelder lesing. Har et bibilotek i kjelleren med all slags littratur.

←

Jeg tror ikke "at det handler om noe som virker realistisk" er en forutsetning for om noe er god litteratur eller ikke.

[messy]

Jeg mener at forfatterforeningen maa faa ha en viss kontroll paa hvem som faar innpass og hvem som ikke faar det. Paa sett og vis er det greit at de opprettholder et slagts "aristokrati" slik at det ikke blir et massenes tyrrani.

Hvis seriobokforfattere faar slippe inn, hva er neste? Forfattere som gir ut boeker i tl-klubben? Tekstforfattere til tegneserier? Grensen maa gaa ett sted. Og ja, det er vanskelig aa bestemme seg for hva som er "bra" litteratur. Men aa skille ut hva som er daarlig er noe lettere...

[Tabris]

Jeg mener at forfatterforeningen maa faa ha en viss kontroll paa hvem som faar innpass og hvem som ikke faar det. Paa sett og vis er det greit at de opprettholder et slagts "aristokrati" slik at det ikke blir et massenes tyrrani.

Hvis seriobokforfattere faar slippe inn, hva er neste? Forfattere som gir ut boeker i tl-klubben? Tekstforfattere til tegneserier? Grensen maa gaa ett sted. Og ja, det er vanskelig aa bestemme seg for hva som er "bra" litteratur. Men aa skille ut hva som er daarlig er noe lettere...

←

Helt enig - bra innlegg!

[Ciara]

Jeg tror ikke "god litteratur" er et utelukkende subjektivt begrep. Om jeg liker en bok, så gjør det ikke den automatisk til "god litteratur". Jeg tror det finnes analyser og metoder for de som har kjennskap til litteratur og litteraturanalyser som avgjør dette med større tyngde enn lekmann. Men siden jeg ikke har studert litteratur, så kjenner jeg ikke til detaljene i dette.

←

Det er fordi du ikke er fagperson innenfor kunst og litteratur - du leser de bøkene og ser på de bildene du personlig liker, uavhengig av sjanger og kvalitet. Det er jo de aller fleste gjør, og det er selvsagt helt greit. Men det er ikke hva forfatterforeningen og andre fagfolk gjør - de bedømmer litteratur og kunstverk faglig etter bestemte kriterier.

←

Dette er delvis riktig og delvis galt. Jeg er utdannet innen litteratur, og selv om litteraturvitenskap er et fagområde er det fortsatt ikke enkelt å svare på hva litterær kvalitet er. Ja, målet er at det skal være en objektiv størrelse, men i praksis fungerer det ikke slik. Ingen lesere er objektive, og da blir heller ikke bedømmelsen det. Jeg tror om du ber professorene i litteraturvitenskap om å bedømme én og samme bok, så vil fellestrekkene i meningene være like, men det vil også finnes uenigheter - i blant også store uenigheter.

At "litterær kvalitet" er en problematisk størrelse viser seg gang på gang. Som når medlemmene i det litterære råd (forfatterforeningens opptakskomité) sier at de vil bedømme kvalitet selv siden de er fagpersoner, samtidig som at rådet innad ofte er uenige. Hvis litterær kvalitet var et så uproblematisk begrep som enkelte hevder (sikter ikke til deg, Tabris), ville rådsmedlemmene alltid være enige.

Jeg synes det er absurd at forfatterforeningen tydeligvis mener de sitter på fasiten for hva god litteratur er. Det er absurd, i og med at forfattere som søker medlemskap tross alt har fått utgitt noe tidligere og dermed gått gjennom en sensurinstans allerede (og fått forlagets godkjennelse). Det er også absurd at flere forfattere som har fått avslått søknad om medlemskap siden blir medlemmer og avviser nye, yngre forfattere. Jeg tror dette handler om makt, om at forfatterne innenfor posisjonerer seg som "bedre" enn de som er utenfor. Og forfatterne som står utenfor protesterer høylytt helt til de blir medlemmer selv, da drar de stigen opp etter seg.

[Navnløs]

Personlig vil jeg si at jeg kiosklitteratur er lettleselig, lettfordøyelig og underholdende, men særlig berikende og givende synes jeg ikke det er. Ikke får det meg til å tenke, reflektere eller få nye innsikter heller. (Bortsett fra da jeg gikk på ungdomsskolen). Så jeg har personlig ingen problem med å se hvorfor kiosklitteratur ikke regnes som "god litteratur". Men det er som sagt min personlige mening, basert på synsing, ikke på litterær kunnskap utover min egen erfaring.

←

Enig.

Jeg mener at forfatterforeningen maa faa ha en viss kontroll paa hvem som faar innpass og hvem som ikke faar det. Paa sett og vis er det greit at de opprettholder et slagts "aristokrati" slik at det ikke blir et massenes tyrrani.

Hvis seriobokforfattere faar slippe inn, hva er neste? Forfattere som gir ut boeker i tl-klubben? Tekstforfattere til tegneserier? Grensen maa gaa ett sted. Og ja, det er vanskelig aa bestemme seg for hva som er "bra" litteratur. Men aa skille ut hva som er daarlig er noe lettere...

←

Også helt enig.

God og dårlig litteratur vil alltid være et tema. Men det samme gjelder innenfor musikk og billedkunst også. Likefullt er det noen som har årevis med utdannelse, som f.eks kan se at et maleri rent teknisk er bra eller dårlig gjennomført, gode penselstrøk etc. Om det ikke finnes noen som helst kontroll på hverken litteratur, kunst eller musikk - vil det jo bli slik at alle er kunstnere, musikere og forfattere. Er man musiker fordi man kan spille blokkfløyte? Er man forfatter fordi man kan skrive en novelle? Er man billedkunstner fordi man kan løfte armen og male?

Kiosklitteratur gir ikke meg noe rent personlig, annet enn at det er lettfordøyelig, underholdende og får tiden til å gå. Men noe personlig "soulfood" får jeg ikke av å lese Sandemo skrive ordet nonchalant på hver annen side.

[Ciara]

Jeg har forøvrig lest en del artikler hvor rådsmedlemmene blir bedt om å forklare hva de mener er litterær kvalitet, dvs hvilke kriterier i litteratur de ser etter. Ingen av rådsmedlemmene gir samme forklaring. Og kriteriene de oppgir er gjerne like diffuse som "litterær kvalitet" - som at "form og innhold må være i samspill" etc.

[Gjest gjesta]

Jeg synes det er absurd at forfatterforeningen tydeligvis mener de sitter på fasiten for hva god litteratur er. Det er absurd, i og med at forfattere som søker medlemskap tross alt har fått utgitt noe tidligere og dermed gått gjennom en sensurinstans allerede (og fått forlagets godkjennelse). Det er også absurd at flere forfattere som har fått avslått søknad om medlemskap siden blir medlemmer og avviser nye, yngre forfattere. Jeg tror dette handler om makt, om at forfatterne innenfor posisjonerer seg som "bedre" enn de som er utenfor. Og forfatterne som står utenfor protesterer høylytt helt til de blir medlemmer selv, da drar de stigen opp etter seg.

←

Jeg er enig med deg, tror jeg - nå skal det sies at jeg er litt usikker på hva Forfatterforeningens intensjoner er; er det bare medlemmer av denne som bør kalle seg forfattere? Jobber de aktivt for forfatteres rettigheter (åndsverksbeskyttelse, lønn, royalty-prosenter o.l), også for de som ikke er medlemmer, eller hva gjør de egentlig? I motsetning til veldig mange andre fagorganisasjoner tar de i hvert fall lite hensyn til hva medlemmene - og søkende medlemmer - faktisk lever av og jobber med. Og fordi forfatterbegrepet kanskje er enda mer diffust enn kunstnerbegrept (det finnes tross alt høyere utdanning for billedkunstnere, mens et år på forfatterkole ikke nødvendigvis kvalifiserer til å gi ut bøker eller kalle seg forfatter) står det Forfatterforeningen veldig fritt å bestemme hvem som er bra nok.

Hvis foreningen faktisk var interessert i å jobbe for forfatternes kår ville det etter min oppfatning vært lurt å ta opp flere medlemmer blant de som faktisk skriver og utgir mye - i så godt som alle andre bransjer er det et tegn på profesjonalitet at man tross alt prøver/klarer å leve av det man holder på med. Profesjonalitet som kanskje også speiler seg i at man ordner seg skikkelige kontrakter med forlaget, at man kjenner denne siden av bransjen og også er i stand til å utarbeide generelle retningslinjer medlemmene kan bruke i dialog med forlag, f eks. Men mitt inntrykk er at foreningen kanskje er mest opptatt av å opprettholde forfatterimaget som sær og eksklusiv og usedvanlig lite dyktig med penger Kanskje litt fordi forfattere tradisjonelt har vært nødt til å ha andre jobber for å klare seg, og at bøkene blir skrevet "for bøkenes skyld" - likevel et dårlig argument.

Og når det er sagt - jeg leser selv sære bøker og skiller etter beste evne mellom god og dårlig litteratur, og er sikkert snobbete i smaken. Men det utelukker ikke at jeg mener at en interesseorganisasjon for en yrkesgruppe bør se på litt videre kriterier og definisjoner enn det jeg selv gjør.

Endret 27. januar 2007 av Anna_Elk

[Ciara]

Forfatterforeningen har som hovedmålsetning "å verne og fremme norsk litteratur og ivareta de norske forfatteres interesser". Dette gjøres blant annet ved utdeling av stipender. Du må imidlertid ikke være medlem av foreningen for å kunne motta stipend. De jobber også for forfatteres økonomiske vilkår ellers, men de best betalte forfatterne har meldt seg ut av foreningen, som Unni Lindell og Anne B. Ragde. Om jeg har forstått det riktig, så er dette hovedsaklig fordi disse har følt seg uglesett av foreningen fordi de har klart å forhandle seg fram til bedre kontrakter enn normalkontrakten som andre forfattere er underlagt. Dette er i utgangspunktet en solidarisk tanke av forfatterforeningen. Dette gjør at det oppleves som om foreningen er bedre for de smale forfatterne enn for de som selger godt. Jeg synes Anne Oterholm også bidrar til dette inntrykket, ved at hun hovedsaklig uttaler seg om å verne de smale og lite leste. Hun uttrykte blant annet forundringer over at bokhandlerne ikke brukte de beste utstillingsplassene til smal litteratur, men heller frontet Dan Brown og andre bestselgere. For meg er dette en helt ufattelig naiv tankegang.

Det er interessant å sammenligne forfatterforeningen, som er for skjønnlitterære forfattere, og NFFO, som er for faglitterære forfattere. NFFO har helt andre opptaksordninger. Det eneste som kreves for at du kan bli medlem er at du har skrevet 100 sider faglitterære bøker, artikler etc. Et vesentlig lettere inntakskrav, med andre ord.