sosial angst

[Gjest ensom]

...veit ikke helt hva jeg skal skrive... er så utrolig fortvilet. Jeg har sosial angst. Det er så mye jeg synes er vanskelig, og jeg føler at jeg går glipp av så mye i livet. Klarer ikke å gå ut å feste, møte mennesker, få venner, kjæreste, klarer ikke å bli kjent med noen på studiet mitt. Synes i det hele tatt at det er veldig krevende (sosialt) å studere.

Jeg er så mye alene. På en måte liker jeg å være for meg selv, for det gir meg en trygghet. Men på den annen side er det både trist og ensomt. Jeg føler at ingen liker meg...at ingen vil ha noen interesse av å snakke med meg.

....innerst inne så skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne gå ut med hevet hode, snakke til vedkommende vedsiden av meg i forelesningssalen, klare å ta kontake mennesker, klare å gå ut å feste, møte en kjæreste. Men hvordan? Hvordan skal jeg komme meg videre i livet?

Kjære alle dere som har kommet dere ut av den sosiale angsten? Hvordan klarte dere det?

Kjære alle dere som har sosial angst: HVordan takler dere å studere? Hvordan legger dere opp studiehverdagen for å takle det best mulig? ...og hvordan finner dere en kjæreste? Jeg leser ofte om mennesker med sosial angst, som har kjæreste. Skjønner bare ikke hvor dere treffer vedkommende jeg. Hvem vil vel være sammen med noen som lider av sosial angst?

Tusen takk for eventuelle svar.

[aline]

Hvem vil vel være sammen med noen som lider av sosial angst?

←

DET er en tanke jeg kjenner igjen, ikke det at jeg har verken sosialangst eller kjærste... men jeg har angst og har slitt mye til tider, og den tanken har vært veldig sentral: hvem vil vel ha meg med angsten min og mine problemer?

jeg har kommet frem til at FØRST så må jeg akseptere meg selv med angsten og alt, jeg må akseptere meg, like meg og se verdiene i meg. Før jeg ser det, hvordan skal jeg kunne gi noen andre grunn til å bli kjent med meg.

uansett, har du fått eller får du hjelp for angsten din?

er den så ødeleggende som det kan virke som, burde du prate med legen din, evt få en psykolog eller psykiater, alternativ medisin, noe som gjør at du jobber med angsten din og tar tak i den før problemet med andre blir tatt tak i.

det finnes både venner og kjærester som vil være sammen med folk med angst, men det krever nok litt av den med angst, i forhold til å la folk og i forhold til å gi seg selv muligheten til å bli kjent med nye mennesker.

søk hjelp, prøv å gjøre det du an for å bli bedre, på hvilken måte som passer deg best.

[GoldenGlow]

Angst er noe du faktisk (tro det eller ei) kan bli kvitt! (ihvertfall i en stor grad). Det første du må gjøre er å komme deg til legen, få psykolog og prøve å komme inn i en "angstgruppe" så fort som mulig. her får du masse trening. Det hjelper Kjenner mange som lider av det samme, så vet at dette har hjulpet dem!

[Gjest ensom]

Tusen takk for svarene

Jeg har gått til psykolog et halvt års tid, men føler ikke at det hjelper noe på de problemene jeg har. Kanskje jeg er utålmodig og må ta tiden til hjelp...

Men gruppeterapi har jeg aldri prøvd. Noen som har erfaringer?

[aline]

angstring-gruppe har jeg erfaring med, det er uten noen terapaut og sånt, men for min del hjelper det meg å jobbe og å akseptere endel ting.

gratis er det også, gjerne litt ventetid for å komme inn, men verd ett forsøk ihvertfall.

søk på angstringen.no så kan du jo lese litt om det og se hvordan du evt kontakter dem på ditt hjemsted.

jeg har hatt god hjelp i akupunktur også, både med praten og med nålene, vet ikke hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde gått til akupunktur.

forskjellige ting fungerer på forskjellige mennesker, det viktige er at du ikke gir opp og slutter å finne DIN måte å håndtere det på.

[Gjest Bedre nå]

Jeg tror jeg vet hvordan du har det...

Jeg har alltid vært ganske sjenert og redd for å møte mennesker i de fleste situasjoner. Det hele ble verre da jeg begynte å studere ved et stort universitet med store "klasser" og studiegrupper. Jeg følte meg helt alene, kjente ingen og torde ikke ta kontakt med noen. Etterhvert utviklet det seg til at jeg stadig fikk panikkangst på forelesninger ol., rett og slett fordi jeg satt der mutters alene. Jeg deltok ikke på noe sosialt, gikk aldri ut hvis jeg ikke måtte, og bare det å ta bussen ble til slutt et mareritt. Det eneste jeg gjorde var å være inne med kjæresten min (som jeg traff før jeg ble så ille, men som absolutt klarte å være sammen med meg tross mine vansker, så ikke fortvil ang. det )

For å gjøre en lang historie kortere, så endret ting seg da jeg begynte på et studie der vi var inndelt i relativt små klasser. Det var i tillegg et praktisk fag med mye samarbeid og sosiale ting, så selv om jeg trodde jeg skulle dø (panikkangst) den første tiden på studiet, så visste jeg innerst inne at dette var SÅ bra for meg. Etterhvert, når jeg ble "vant" til å være sosial i skolesammenheng, så begynte jeg også så smått å engasjere meg i sosiale ting utenom studiet. Jeg ble rett og slett med på alt som var "skummelt" fordi jeg visste at jeg behøvde det.

Øvelse gjør som kjent mester, og nå jobber jeg av alle ting innen media. Hver dag har jeg mye kontakt med mennesker som jeg selv må ta initiativ til. Fremdeles hender det at jeg gruer meg for å snakke med folk eller for å delta på store sosiale tilstelninger, men jeg tenker alltid at "om to timer er jeg hjemme igjen, alt er ved det normale, og det kommer til å gå helt fint" etc. På en måte ikler jeg meg en rolle , men samtidig kjenner jeg at det blir mer og mer naturlig for meg å snakke med mennesker. Nå kan jeg tilogmed finne på å ta initiativ til samtaler med folk i butikken, på bussholdeplassen etc, og det er alltid jeg som ringer rundt og ordner med noe hvis jeg, vennene mine eller kjæresten min skal gjøre noe.

For meg har altså metoden om å gjøre alt sånn som jeg vet gjør meg redd funket bra. Jeg har bare tatt små steg på veien, sett at jeg "overlevde", og etterhvert utvidet "reportoaret". Jeg har ikke vært til psykolog, men har hatt mange gode samtaler med min kjære om dette og funnet litt mer ut av hvorfor ting er som de er. Jeg tror derfor man bør ha noen å prate med underveis, så grupeterapi kan være en bra ting. Kanskje blir man da kjent med noen, og man kan utfordre hverandre til å ta tak i tingene. Det jeg iallefall er helt sikker på er at alt blir verre om jeg (bokstavlig talt) stenger meg inne. Det føles bra det og da, men jeg kan love deg at det gjør vondt verre.

Lykke til - det kommer nok til å ordne seg etterhvert!

[Fibi]

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men studentsamskipnaden i Bergen vet jeg hadde angstgrupper tidligere ihvertfall.

Kanskje noe å undersøke for deg.

Håper du får skikkelig hjelp, må være utrolig vanskelig å ha det slik

Endret 21. januar 2007 av Fibi

[Gjest Gjest]

Hei! Tusen takk for de oppmuntrende svarene!

Ja, må vel bare hoppe i det, og ta utfordringer.....men vanskelig er det ja..Føles som en ond sirkel, som det kan være umulig å komme ut av...

Du må være utrolig stolt av deg selv "bedre nå" Kom du deg ut av det uten noen som helst form for hjelp utenfra?

"Fibi": Ja, mulig det er sånne grupper her jeg studerer også, det må jeg sjekke opp.

[Gjest Bedre nå]

Vil bare legge til at det ikke er noe galt i å få hjelp til å mestre slike ting! Selv hadde jeg som nevnt god hjelp i min samboer, og i tillegg er jeg fryktelig sta når jeg først har bestemt meg for noe... Det er nok ikke alle som er sånn, og sånn skal det være - vi er alle forskjellige og takler ting deretter.

I ettertid synes jeg at det kan være litt rart og kanskje litt dumt at ikke andre enn min kjære vet om denne siden av meg, og det er faktisk ikke mange som tror meg når jeg sier at jeg er redd for nye mennesker og at jeg er fryktelig sjenert. Nå mener jeg ikke at man skal fortelle alt til alle, men det hadde vært greit å snakke med venninne mine om dette når jeg føler meg nede. Jeg tror derfor ikke det er dumt å ha noen andre å snakke med, selv om jeg også er litt stolt over å ha fått meg selv på rett kjøl.

Vil også si til deg at jeg vet hvor lite morsomt det er å skulle ta det første skrittet ut av den onde sirkelen, men du får prøve å tenke på at du da kanskje tar steget inn i en god en... Jeg tenkte alltid at jeg hver dag skulle gjøre ting for å bli bedre - alt fra å bare ta en telefon for å høre om åpningstider el. ettellerannet sted, spørre folk om hva klokka er ute på gaten, til å melde meg på kurs o.l. til å dra på jobbintervjuer. Det er faktisk noe i det at øvelse gjør mester, og etterhvert blir man vant til å ta kontakt og man ser at man 9 av 10 ganger møter hyggelige mennesker. Noe som gjorde mitt liv bedre var å få meg hund (men det er et valg man bør tenke nøye på!). Jeg kom da i kontakt med mange hyggelige hundeeiere når vi gikk tur og deltok på kurs etc.

Prøv å ha dags- eller ukesmål og oppfyll dem! Se på det som investeringer i din egen fremtid. Prøv også å tenke positiv om både deg selv og ting du gjør: Eks. så bruker jeg å tenke at "jippi, nå er jeg så priviligert at jeg får lov til å dra på jobben/studiet for å lære om/jobbe med ting jeg vil" istedet for å tenke at "ånei, nå MÅ jeg på jobb/skolen". Det virker tvungent, men det hjelper. Man må nemlig endre tankegangen sin.

Jeg er sikker på at hvis du bare tar ett skritt om gangen så vil ting ordne seg for deg. Alle har vi noe positivt å bidra med selv om vi kanskje ikke er klar over det selv. Kanskje kan du forandre noens liv? Dra på besøk på eldresenteret for å lese en bok for noen som ikke kan se, bli flyktningeguide og vis våre nye landsmenn rundt i byen du bor i, meld deg inn i en frivillighetssentral. Å ta fokus bort fra seg selv kan faktisk ofte føre til bedre selvinnsikt.

Lykke til!

[*melis*]

Fine svar, Bedre nå!

[Gjest Vilja :-)]

Har ikke lest igjennom tråden, så kan hende noen allerede har gitt dette rådet. Men hva med å kontakte studentsamskipnaden og høre om ikke de organiserer gruppeterapi for studenter med psykiske plager? Her i Trondheim, hvor jeg studerer, holdes det ikke noe slikt for tiden. Var inne på å starte opp en selvhjelpsgruppe selv i høst, men det ble bare med tanken.. Lykke til med studiene og livet ellers

[Gjest ensom]

"Vilja": Ja, kanskje jeg skulle tatt mot til meg å begynt på et sånt kurs. ...viss jeg tør... Akkurat nå føles livet bare helt meningsløst. Føler ikke at jeg har noen framtid liksom...