Mannen og forlover

[Tonjemor]

Ok, dette er det kjipeste med hele bryllupet vårt..

Hver gang jeg tar opp temaet forlover med mannen blir han irritert og vil helst ikke snakke om det.

Vi flyttet til Oslo for ca 5 år siden og har noen få venner her.

Vi har mange bekjente og jeg har en riktig så god venninne som jeg møtte under studietiden, hun er min forlover.

Mannen min har ingen bestekompis, han har sine barndomsvenner, men som mange mister man kontakten.

Det at han ikke har noen god venn vet jeg gjør han trist.

Hva gjør man i en slik situasjon? Vii vil gifte oss,men akkurat dette gjør hele greia litt betent.

Jeg blir også lei meg når jeg ser han blir trist. Prøver å muntre han opp, men ikke enkelt. Dette setter jo en liten demper for hele min planlegging...

Noen tips til meg her? noen som har erfaringer å dele?

[Gummi Tarzan]

Skjønner at dette er et vanskelig og ømtåelig tema for kjæresten din.

Har han noen søsken som evt. kan være forlover?

Det er jo forholdsvis vanlig å bruke søsken som forlovere, og en enkel løsning hvis man ikke har så mange venner som står en nære..

[Tonjemor]

Jo han har en bror og de står hverandre forholdsvis nære, prater sammen om mye vet jeg.

Har nevnt det for han at han kunne spurt han, men tror han føler det er litt rart. Spesielt dette med utdrikningslag osv.

[CheapChampagne]

Man MÅ jo ikke ha utdrikningslag da..

[Gjest Fruktfat]

broren hans, et søskenbarn, en bror av deg. om han har nær/god kontakt med disse, selvfølgelig.

jeg kjenner en som hadde onkelen til bruden som forlover. (de var ganske nært i alder da, og mye sammen.)

man MÅ jo ikke ha en kamerat som forlover!

[Gjest Rosin]

Huff, jeg får helt vondt av deg som føler det slik. Og jeg kan godt forstå at du føler det slik for samfunnet og bryllupsprogrammer på tv ligger jo opp til at det skal være slik. Og når en er i planleggingsfasen av et bryllup så virker alt slikt så viktig.

Men jeg mener det er helt feil, det går fint å gifte seg uten utdrikningslag. Det er jo ikke det bryllupet og ekteskapet handler om.

Min mann hadde ikke utdrikningslag, men vi er godt gift den dag i dag. En kompis av han hadde heller ikke utdrikningslag men hadde likevel fint bryllup og er gift fremdeles.

Poenget mitt er at man må ikke ha utdrikningslag. På samme måte som at man må ikke ha kirkebryllup, eller brudevals eller hva det nå enn måtte være. Hvis dere vil gifte dere syns jeg det er synd (og vondt for dere) at evt utdrikninslag og forlover skaper hodebry.

Lykke til.

[Pooh]

Jeg bor i utlandet, ganske langt borte, og da jeg giftet meg i høst, følte jeg ikke at jeg hadde et nært nok forhold til noen her jeg bor til å be dem om å være forlover. Jeg har ingen søsken eller kusiner, og ingen av venninnene mine hadde anledning til å komme i bryllupet. Jeg hadde derfor ingen forlover i bryllupet. Min mor skrev under på forlovererklæringen til folkeregisteret i Norge, og i bryllupet var min nye svoger og svigerinner vitner. Min mann hadde utdrikningslag med kamerater kvelden før vi giftet oss, mens jeg dro ut og spiste på en fin restaurant med min mor og svigermor den kvelden. Hadde det kjempekoselig, og savnet ikke et tradisjonelt utdrikninglag i det hele tatt. Det er jo ikke nødvendig å gjøre alt likt som alle andre, dersom man ikke føler for det. Lykke til med å finne en løsning som passer for dere!

[Malama]

Jeg bekymra meg også for dette i tidn før vi ble forlova. Altså som et hypotetisk problem, siden jeg ikke trengte forlover siden vi ikke planla bryllup, men som en tanke for fremtiden, når den tid måtte komme.

Så fridde han, og "problemstillingen" ble aktuell. Jeg har ingen nære venninner som det var naturlig å velge, ingen bestevenninne som jeg snakker med alt om, studievenninnene har flyttet og kontakten glidd ut.

Jeg valgte å ha min kusine som forlover, og dette er det beste valget jeg kunne tatt. Hun er vesentlig yngre enn meg, men vi vokste opp ganske tett, og hun er en jeg kunne tenke meg å ha til en sånn oppgave. Hun ble kjempeglad, og stolt, over å bli valgt.

Jeg har ingen store planer om noe utdrikningslag, det er jo i så fall hun som skulle arrangert det, men om hun gjør det? Vet ikke, tviler, og det gjør meg ikke noe. Jeg drikker jo uansett ikke, så noe fylle-lag vil jeg i alle fall ikke være med på.

Om han velger sin bror, eller en fetter, noen fra din familie... han finner nok noen. Og utdrikningslag er slett ikke såå viktig.

Gift bli man jo uansett

[Vårbrud07]

Mannen her i huset har det litt på samme måten, har ikke så mye kontakt med barndomsvennene lengre. Det han gjorde var å velge en kompis han fikk i studietiden for bare noen år siden.

[Gummi Tarzan]

Mannen min var forlover i høst, for sin storebror. Var ingen som syntes det var noe rart og mannen min ble bare stolt og glad over at storebror så på ham som en god venn, ikke bare en bror..

Hvis han har et nært forhold til sin bror, så synes jeg du skal prøve å overtale ham til å velge ham. Menn synes ofte at det er vanskelig å spørre om slikt, men jeg tror nok han vil føle seg bedre etterpå. Vi skjønte ganske tidlig at storebror kom til å velge mannen min, men det tok ihvertfall et par måneder før han klarte å manne seg opp til å spørre..Det er bare å hive seg ut i det.

[Gjest niomi]

Jeg er litt i samme båt, noe som er delvis grunn til at jeg ikke vil gifte meg. Ikke har jeg søsken i riktig alder, heller, og ingen nær nok kontakt med søskenbarnene mine.

[Mirabella83]

Jeg er blandt de som ikke vil ha utdrikningslag... I så fall må det være i rolige omgivelser som for eksempel en god middag tror jeg. Utdrikningslaget er slett ikke den viktigste siden ved å gifte seg. Og forloverens oppgave utover det er jo bare å underskrive noen papirer!

Et søsken er et kjempefint valg synes jeg. Man risikerer (i mindre grad i allefall) å miste kontakten med søsken, så sånn sett er det jo fint! Man har forloveren sin i livet sitt for bestandig!

[wicci]

Her er det sikkert mange som kjenner seg igjen tror jeg. Vi lever i et samfunn hvor mange har masse bekjente, men få og kanskje ingen nære venner.

Jeg har litt samme følelsen selv. Har 2 gode venner og har valgt en av de som forlover, men utdrikningslag er en annen sak...

Jeg har ikke 10 veninner å be i et utdrikningslag. Jeg har 3-4 stk.. Og det føles litt pinlig egentlig.. Jeg skjønner mannen din godt, kanskje det hjelper hvis du foreslår broren og samtidig påpeker at utdrikninslag ikke er noe man måå ha og kanskje dropper det selv også?

[Gjest Pia 30.08.08]

Her er det sikkert mange som kjenner seg igjen tror jeg. Vi lever i et samfunn hvor mange har masse bekjente, men få og kanskje ingen nære venner.

Jeg har litt samme følelsen selv. Har 2 gode venner og har valgt en av de som forlover, men utdrikningslag er en annen sak...

Jeg har ikke 10 veninner å be i et utdrikningslag. Jeg har 3-4 stk.. Og det føles litt pinlig egentlig.. Jeg skjønner mannen din godt, kanskje det hjelper hvis du foreslår broren og samtidig påpeker at utdrikninslag ikke er noe man måå ha og kanskje dropper det selv også?

←

Akkurat sånn har jeg det og. Synes det er litt flaut når forloveren min skal holde utrikningslag og inkludert meg og henne er vi 5 stykker... Såvidt jeg kan huske. Har jo flere jentevenner, men jeg har lyst på en siste kveld med de jeg ser oftere enn 1 gang mnd. Og den triste sannhet er at jeg har så og si bare guttevenner

[Hedda-78]

Sånn er det her også. Eg har éi god veninne, som naturligvis er forlovar, men ut over ho har eg eigentleg kun bekjente. Dei tre nærmaste andre vennane mine sender eg knapt God Jul-melding til ein gong. Litt trist, eigentleg. Men valg av forlovar var ikkje vanskelig, i alle fall.

[xia]

Samme her - jeg har flyttet til ny kant av landet, og har dessverre ikke beholdt kontakten med mer enn noen få nære venner hjemme. Den ene er forloveren min. Så har jeg fått mest bekjente på nytt bosted. Vurderer om et par av dem skal inviteres i utdrikningslag men er jo veldig usikker, kjenner dem innenfor interessene vi deler og ser dem opptil flere ganger i uka, men har knapt vært hjemme hos dem..

[Tonjemor]

Tusen takk for mange fine og konstruktive tilbakemeldinger!!

Det betyr utrolig mye, dessverre trist å si det, men det er nesten godt å høre at flere har det slik på denne måten.

Jeg tror nok dette er vanligere enn vi tror, man kan lett føle seg alene om et slikt problem.

De fleste av de vi kjenner her i Oslo er oppvokst i Oslo og på Østlandet og har derfor mange venner her som de kjenner godt og har god kontakt med. Derfor føler vi oss litt ensomme.

Jeg skal snakke med min forlovede om dette, men nå føler jeg at jeg har "mast" så mye om det at jeg må vente litt med å ta temaet opp igjen. Dette er veldig ømtåelig tema for han og for oss så jeg får nesten vente på "rett" tidspunkt.

Det var utrolig godt å lese at andre også har det sånn, nå føler jeg meg ikke så alene lenger.

Tusen Takk!