å være sær

[Gjest Feig og utlogget..]

Jeg lurer på om det er ganske vanlig å føle seg så uvanlig at man tror man aldri kommer til å bli sammen med noen..Høres veldig teit ut men..

Er snart 25 år. Vært skikkelig forelska engang. Har enda ikke truffet et menneske som jeg føler skjønner hva jeg føler eller er.

Jeg er et ganske følsomt menneske og blir fascinert av de merkligste ting både av sorger og gleder og noen ganger bare mennesker. Jeg tenker alt for mye på ting som man umulig kan få svar på og drømmer om å bo på en forlatt plass bare for å kjenne hvordan det er å leve helt utenfor alt for så å dokumentere det hele..

Jeg kunne ha ramset opp masse ting som fascinerer meg og som jeg liker men det blir for drøyt..

Kan ett menneske være så sært at h*n ikke kommer til å finne kjærligheten?

Ble et rotete innlegg dette...Og jeg skjønner at jeg virker temmelig snål men det er bare inni meg jeg er det

[Tabris]

Hvis man ikke er mainstream så kan det være vanskeligere å finne noen hvis man frekventerer de vanligste stedene, ja. Så som f.eks utesteder og skoleområder. Men det betyr ikke at man ikke kan finne kjærligheten som alle andre, jeg vil påstå at det er mange som ikke finner kjærligheten på slike steder. Forhold, ja, men ikke nødvendigvis kjærlighet. (Nå påstår ikke jeg at ingen har funnet et langvarig forhold på et utested, det vet jeg mange har).

Hva med å lete opp steder som omhandler dine interesser? Diskusjonsforum på nett, organisasjoner, klubber...?

[Gjest Feig og utlogget..]

Jeg vet ikke helt om det handler om hobbyer eller intr..er bare at jeg føler meg veldig sær i forhold til hva jeg tenker og hva jeg føler..Og at det kanskje blir rett og slett for sært for enkelte..eller at jeg merker at de ikke tenker likedan som meg (skjønner at vi ikke trenger å være totalt like da...) men det handler jo litt om å være "på nett" som man sier..

Nei huff,jeg blir jo rar i hodet av dette..Nå fremstår jeg vel enda rarere enn nødvendig..

[Tabris]

.Og at det kanskje blir rett og slett for sært for enkelte..

←

Ja, det blir kanskje for sært for enkelte, men det er nettopp de du ikke passer sammen med. Det blir jo snakk om å finne noen man klaffer best mulig med, noen som kan forstå den du er og hvordan du tenker.

Selv hadde jeg små-kyniske venner som sa at jeg forventet for mye når jeg sa at jeg ønsket en mann som - om han ikke var enig med meg - i hvertfall kunne forstå meg. Det viser seg jo nå at jeg sitter med en samboer som ikke bare forstår meg, men hvor vi også er enige om det aller meste av de verdier og holdninger som ligger til grunn for den vi er. Jeg var eldre enn 25 da jeg fant ham.

[*melis*]

Du er ikke alene om å føle deg sær og kresen! Jeg er snart 21 år og har hatt ett forhold som varte i under tre måneder. Jeg sliter virkelig med å finne noen jeg "connecter" med og som forstår meg. Føler heller ikke at det er noen som virkelig kjenner meg og ser meg slik jeg ser meg selv. Synes alle finner seg kjærester i hytt og pine, men for meg er det viktig at den jeg skal dele livet mitt med forstår meg og har noen av de samme verdiene, tankene og synet på livet. Ser egentlig ikke for meg at jeg noen gang kommer til å finne meg en mann, men håper jo i det lengste. Er i alle fall glad for at jeg trives som singel, for jeg frykter at det kan ta laang tid å finne en slik mann, om jeg noen gang finner ham.

[Gjest Bobcat]

Jeg tror ikke sære interesser eller tankevirksomhet på høygir er det som er utslagsgivende. Det er nok heller hvordan dette gir seg uttrykk i din interaksjon med andre mennesker og i sosiale sammenhenger. Dersom du f.eks. ikke klarer å holde en samtale i gang fordi du plutselig må ta en pause for å gruble over livets underfundigheter, så sier det seg selv at det å knytte bånd til andre mennesker blir vanskelig.

Det er lov å være seg selv. Det er lov å uttrykke interesser og tanker via klesstil, væremåte osv, men når man knytter varige sosiale bånd, så møter man jo hverandre på halvveien. Denne halvveien kan være både kort og lang.

[Solskinnsbolla]

Jeg tror ikke sære interesser eller tankevirksomhet på høygir er det som er utslagsgivende. Det er nok heller hvordan dette gir seg uttrykk i din interaksjon med andre mennesker og i sosiale sammenhenger. Dersom du f.eks. ikke klarer å holde en samtale i gang fordi du plutselig må ta en pause for å gruble over livets underfundigheter, så sier det seg selv at det å knytte bånd til andre mennesker blir vanskelig.

Det er lov å være seg selv. Det er lov å uttrykke interesser og tanker via klesstil, væremåte osv, men når man knytter varige sosiale bånd, så møter man jo hverandre på halvveien. Denne halvveien kan være både kort og lang.

←

Touché!

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om det er ganske vanlig å føle seg så uvanlig at man tror man aldri kommer til å bli sammen med noen..Høres veldig teit ut men..

Er snart 25 år. Vært skikkelig forelska engang. Har enda ikke truffet et menneske som jeg føler skjønner hva jeg føler eller er.

Jeg er et ganske følsomt menneske og blir fascinert av de merkligste ting både av sorger og gleder og noen ganger bare mennesker. Jeg tenker alt for mye på ting som man umulig kan få svar på og drømmer om å bo på en forlatt plass bare for å kjenne hvordan det er å leve helt utenfor alt for så å dokumentere det hele..

Jeg kunne ha ramset opp masse ting som fascinerer meg og som jeg liker men det blir for drøyt..

Kan ett menneske være så sært at h*n ikke kommer til å finne kjærligheten?

Ble et rotete innlegg dette...Og jeg skjønner at jeg virker temmelig snål men det er bare inni meg jeg er det 

←

Jeg har det nøyaktig slik som deg Men jeg har forelsket meg og problemet med det, er at dersom det ikke går, så er det ingen alternativer. En ting jeg ikke hadde tenkt over tidligere, da jeg ikke var klar over det før det ble påvist, var dette med intelligens. For jeg er visstnok intelligent langt utover det normale og det har en enrom påvirkning på livet mitt forstår jeg nå. Kjenner meg godt igjen i det å føle seg annerledes, for jeg har alltid hatt det slik. Så lenge jeg kan huske. Men så pluttselig møtte jeg altså denne ene. Så som svar på spørsmålet, ja det er håp

[Gjest Fremdeles feig og utlogget..]

Har forsåvidt ikke noe problemer med å holde en samtale igang.Jeg er ikke trasig eller kjedelig å prate med (mener jeg selv da) Har trøbbel med å finne eks på hva jeg kan finne på å si men for å sette det hele på spissen; Har noen her sett american beauty? Han fyren som går rundt og filmer hele tiden og så skal han vise frem det vakreste han noen gang har filmet og det er en plastpose som beveger seg i vinden.. Som sagt,dette var for å sette det på spissen men det kunne ha vært meg som sa at dette var det vakreste jeg har sett..

Jeg er meg selv når jeg snakker med folk.det er jo eneste måten å finne ut om han jeg prater med er på nett med meg..

Jeg kler meg helt normalt og føler ikke noe behov for å skille meg ut sånn sett.

Det å møtes på halvveien;joda,jeg er forsåvidt med på den men vil jo gjerne at den jeg møter skal være en smule like fascinert som meg selv over enkelte ting.at han er litt sær selv liksom..

Skulle ønske jeg var skikkelig simpel i tankegangen min..ting hadde vel vært lettere da..

[Gjest Gjesta]

Jeg tror ikke sære interesser eller tankevirksomhet på høygir er det som er utslagsgivende. Det er nok heller hvordan dette gir seg uttrykk i din interaksjon med andre mennesker og i sosiale sammenhenger. Dersom du f.eks. ikke klarer å holde en samtale i gang fordi du plutselig må ta en pause for å gruble over livets underfundigheter, så sier det seg selv at det å knytte bånd til andre mennesker blir vanskelig.

Det er lov å være seg selv. Det er lov å uttrykke interesser og tanker via klesstil, væremåte osv, men når man knytter varige sosiale bånd, så møter man jo hverandre på halvveien. Denne halvveien kan være både kort og lang.

←

Bra svar!

Tror forøvrig de fleste har "rare, sære tanker" og at mange nok føler seg mer spesielle enn de faktisk er. Hadde ts kunne lese andres tanker ville h*n kanskje blitt skuffet over at h*n ikke er alene om å tenke sånn. Poenget blir jo, som Bobcat sier - om dette går ut over den sosiale atferden din.

Tror uansett du vil kunne finne noen som blir fascinert av din særhet.

Og det med å ønske at du var "skikkelig simpel i tankegangen" - hva legger du i det egentlig? Tror du alle andre går rundt ute av stand til å la seg fascinere over skjønnheten i en blafrende pose i vinden?

Tror ikke du er så uvanlig sær jeg

Endret 21. januar 2007 av Embla s

[Gjest ts]

Og det med å ønske at du var "skikkelig simpel i tankegangen" - hva legger du i det egentlig? Tror du alle andre går rundt ute av stand til å la seg fascinere over skjønnheten i en blafrende pose i vinden? 

←

Nei jeg går ikke rundt og tror at alle andre er ute av stand til å la seg fascinere av en blafrende pose i vinden..Jeg skulle nesten ønske at jeg selv ikke ble fascinert av slike merkelige ting..når jeg skreiv "skikkelig simpel i tankegangen" så tenkte jeg enkelt og greit på at jeg blir nesten litt sliten av å tenke så mye på alt mulig og få så sterke inntrykk av alt mulig rart. skulle ønske jeg ikke la merke til disse tingene.

og så er det heller ikke sånn at jeg har så veldig høy iq eller noe.innbiller meg heller at jeg har det totale motsatte..

[Gjest Maxagaze]

[...]

finne på å si men for å sette det hele på spissen; Har noen her sett american beauty? Han fyren som går rundt og filmer hele tiden og så skal han vise frem det vakreste han noen gang har filmet og det er en plastpose som beveger seg i vinden.. Som sagt,dette var for å sette det på spissen men det kunne ha vært meg som sa at dette var det vakreste jeg har sett..

Det der høres jo bare flott ut. lurer på om du har ett "kunstnerhjerte" - ikke i det hele tatt sært, men du tenker kanskje på ting som ikke er lette å uttrykke i ord.. ? Kjenner meg litt igjen, men om det er sært nok vet jeg ikke: Jeg kunne godt tenke meg å ta bilder av "gamle rønner" jeg tilfeldigvis kjører fordi, gjerne malingsslitte hus som er fraflyttet, og snart klar for riving, eller en låve som holder på å falle sammen på midten. Syns sånne ting er fint jeg. Selv om mange vil si at jeg er spik spenna gæern.. Spør noen meg om jeg ikke heller vil ta bilde av ett nytt og flott nymalt hus, holder jeg nesten på å spy, slike hus finnes ikke fine.. for meg !

Jeg er meg selv når jeg snakker med folk.det er jo eneste måten å finne ut om han jeg prater med er på nett med meg..

Jeg kler meg helt normalt og føler ikke noe behov for å skille meg ut sånn sett.

Det å møtes på halvveien;joda,jeg er forsåvidt med på den men vil jo gjerne at den jeg møter skal være en smule like fascinert som meg selv over enkelte ting.at han er litt sær selv liksom..

Skulle ønske jeg var skikkelig simpel i tankegangen min..ting hadde vel vært lettere da..

←

Tenk heller at andre kunne komme opp på ditt nivå..

Kanskje du er sær, men det sier mer om tafattheten, uniformiteten, og folkeligheten her i landet, enn at du er så veldig merkelig. Det er ikke noe galt med deg i det hele tatt !

[hjertesukka]

Det finnes en for deg også der ute et sted, det tar bare litt lenger tid å finne ham.

Men du er da ikke SÅ gammel.

Å ikke følge mainstream kan være ganske frustrerende,noen ganger kan man misunne dem som jobber på rema, har rekkehus, volvo og vovve og er lykkelige med det. Og det virker som om det finnes mange flere kjæreste-emner for dem også.

[Gjest Gjesta]

Nei jeg går ikke rundt og tror at alle andre er ute av stand til å la seg fascinere av en blafrende pose i vinden..Jeg skulle nesten ønske at jeg selv ikke ble fascinert av slike merkelige ting..når jeg skreiv "skikkelig simpel i tankegangen"  så tenkte jeg enkelt og greit på at jeg blir nesten litt sliten av å tenke så mye på alt mulig og få så sterke inntrykk av alt mulig rart. skulle ønske jeg ikke la merke til disse tingene.

og så er det heller ikke sånn at jeg har så veldig høy iq eller noe.innbiller meg heller at jeg har det totale motsatte..

←

Kanskje du har et kunstnersinn? Får håpe du kommer i miljøer med andre som er som deg eller som forstår og aksepterer hvordan du tenker og betrakter verden

[Ciara]

Jeg tror ikke særhet er noe hinder. Vi har alle våre sider som ikke alle andre liker, atter andre kan likevel forelske seg i oss Man må ikke være mainstream for å finne noen, heldigvis! Ikke bli desperat eller oppgitt, det ordner seg. Det er noen der ute for oss alle, så naiv er i hvert fall jeg

[Gjest Ts]

Må først få si tusen takk for alle svar! Jeg hadde ikke sett for meg å få respons i det hele tatt..tenkte kanskje hele tråden ble litt sær men dette beviser vel at flere skjønner hva jeg snakker om og godt er det!

Nei jeg er nok ikke SÅ gammel men jeg legger ikke skjul på at jeg savner en sjelevenn som også er min kjærest.mulig litt klisje men..

Og det skjer vel når det skjer. Er bare livredd for å ende opp mutters alene med mine tanker og fascinasjoner,hehe.

Ang kunstnersinn så kan vel det stemme..Jeg er aktiv innen teater/drama og driver litt med fotografering.Min store drøm er å reise rundt og ta bilder av mennesker..Hvorfor vet jeg ikke helt men det finnes så mye flott der ute føler jeg!..Hehe,engang gikk jeg rundt å tok bilder av offentlige toalett..sier vel litt kanskje..Uansett,dette ble en liten digresjon. Jeg ville egentlig bare takke dere alle som har svart. Setter stor pris på det

[Gjest Eir]

Jeg forstår akkurat hva du mener, tenkte på samme måten før jeg traff han jeg er sammen med nå, at jeg aldri ville finne noen. Jeg tror det å være sær gjør at det blir vanskeligere å finne noen man kobler med, men at det ikke er umulig. Det tar bare litt lengre tid enn for andre.

[Gjest Bobcat]

Tillater meg selv å bli litt filosofisk her..

Jeg har, som alle andre, en indre, personlige verden. Det som foregår der inne er mitt og det vedgår stort sett kun meg selv. Jeg forventer ikke at alle skal forstå den, og det er heller ikke alle jeg velger å slippe inn.

Det er mulig denne verdenen kan være mer eller mindre komplisert fra person til person, men jeg personlig dømmer ingen. I hvert fall forsøker jeg å ikke dømme noen. Selv trives jeg aller best sammen med mennesker som tenker litt før de snakker og som har gjort seg opp selvstendige meninger om saker og ting, og sånt merker man selvsagt på måten personen snakker og oppfører seg. Dette til tross, så omgås jeg selvsagt også andre mennesketyper, og man oppnår alltid kontakt på et eller annet plan. Min beste venn gjennom mange år er faktisk diamentralt forskjellig fra meg hva personlighet angår. Det vi har når vi er sammen er likevel så dyrebart at jeg ikke kunne ønske meg en bedre kompis.

Jeg har ingen ambisjoner om å forstå eller kjenne et menneske fullt ut. Mennesker er mer komplisert enn som så. Jeg tror man bør ha det utgangspunktet at vi alle er forskjellige i større eller mindre grad. Når man leter etter en livsledsager, så får man lete etter den udefinerte "kjemien" og ta det derfra. Ikke forvent at en partner skal matche deg på alle mulige punkter. Videre tror jeg det er viktig at man skal få kunne ha denne personlige verdenen vi alle har i fred og ikke være nødt til å utlevere den hele tiden. Jeg tror det er sunt å ha noe som bare er ditt eget.

[Karianne78]

Det å forstå at resten av verden er like gal som en selv er kanskje ikke så dumt.

[Gjest Gjest]

Veldig fine svar fra Bobcat, synes jeg.

Jeg er også "sær", og var det nok enda mer da jeg var yngre - og fram til jeg var 23-24 hadde jeg egentlig ikke funnet ut så mye om meg selv; eller, jeg godtok ikke "meg" fordi "alle andre" var så annerledes og mer tilpasset enn meg, syntes jeg. Men jeg hadde bare vært i noen få, ganske konforme miljøer inntil da. Ikke visste jeg hva jeg ville bli, ikke hadde jeg hatt noen kjæreste (bare et forhold til en som om ikke annet åpnet øynene mine litt for viktige sider ved meg), ikke visste jeg om jeg hadde noe talent eller om det var noe fornuft i tankene og interessene mine.

Men så havnet jeg nesten tilfeldig på en skole hvor jeg ble kjent med helt andre typer folk. Jeg valgte å satse på noe jeg visste jeg innerst inne ville, og jeg traff flere jeg hadde mye felles med. Etter hvert møtte jeg også han som er samboern min nå - han driver meg helt andre ting enn meg, men vi har også mange felles verdier og interesser som jeg ikke ville vært klar over at var så viktige for meg for noen år siden. Det at jeg på en måte har funnet min hylle gjør også at jeg omgåes andre folk mer naturlig og med interesse. Noen av mine beste venner er også veldig forskjellig fra meg når det gjelder levemåte, men vi har fortsatt viktige sider felles.

Husk på at det kan skjule seg mye rart i de "vanligste" folk, og jeg ville nok ikke brukt det om noen liker en blafrende pose (som for min del er en av mange grunner til å mislike nevnte film, hehe) som kriterium for om man gidder fortsette å interessere seg for noen. Ikke at det nødvendigvis gjelder trådstarter, men det er endel som er nesten litt oppslukt i hvor sære de selv (tror de) er, kanskje man bruker det litt som et skjold mot verden, f eks - og da er det lett å overse hva andre faktisk kommer med.

Men uansett - det er viktig å slå seg til ro med hvem man er selv, gjerne gjennom å utvikle interesser og evner, og møte motstand på dette.