Sydentur og angst - dårlig kombinasjon

[Gjest Pax]

Jeg har angst. I noen perioder går det helt fint, andre ikke. For min del henger angst og stress sammen. Og det har vært mye stress i det siste, derav også mye angst.

Neste måned skal jeg til syden i en uke. Mamma betaler for søsknene mine og meg. Hun vil bl.a at vi skal komme nærmere hverandre. Det er stor aldersforskjell mellom søsknene mine og meg, vi bor i forskjellige byer og har ganske forskjellige personligheter. Vi snakkes og omgås når vi er sammen, men venner og fortrolige er vi ikke. Mamma er nok skuffet over dette, og håper at en ferie sammen vil gjøre det bedre.

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra på denne sydenturen - med tanke på den dårlige angstperioden, samt at nye omgivelser i et nytt land, og at jeg får klaus av å være sammen med andre 24/7 (Familien på 5 skal dele en liten toromsleilighet) vil nok forverre angsten. Følte likevel jeg ikke kunne si nei -mamma betaler jo for oss alle sammen, og søsknene mine gleder seg.

Og mamma er forståelsesfull når det gjelder angsten, på en måte. Men ikke når det er noe som går ut over henne selv. (f.eks ved at jeg fikk angst under sydenturen og ikke var i form til å være med på alle aktiviteter, ol) kommer hun til å ta det som en personlig fornærmelse. Jeg er ikke redd for å si fra til henne, slett ikke, men jeg ønsker heller ingen krangel siden det ikke bare er henne og meg på denne turen. Mamma er en svært bestemt dame som er vant med å bestemme over andre, og med et svært hissig temperament.

Jeg har selvfølgelig snakket med henne om dette på forhånd, men responsen jeg fikk tilbake var litt dann og vann.

Ja, kanskje jeg bare er sytete. Gratis ferie, sol og varme, er ikke det fint? (men jeg vil ikke på ferie. Jeg vil være hjemme. Jeg er håpløs. )

Noen råd til meg for å gjøre turen så bra som mulig?

[kvick]

Hmmm.. trist å skulle på ferie og egentlig ha mest lyst til å være hjemme..!

Du sier at du får mer angst når du stresser, så det eneste rådet jeg kan gi deg er å slappe av og ta det så rolig som mulig. I.o.m. at det er ferie du skal på så bør vel forholdene ligge bra til rette for avaslapping? Kanskje en ferie til syvened og sist kan gjøre deg godt siden du sier at det har blitt mye stress (og angst) i det siste?

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Snuske]

Som din mor så skal hun respektere og ta hensyn til ditt problem. Og du har fullt rett til å si at du vil ta ting i ditt tempo, og at du forventer at det respekteres, uten de/hun skal bli fornærmet eller ta det personlig.

For meg så virker det ut som om du stresser allerede fordi du bekymrer deg, noe som er veldig dumt da det vil 'ødelegge' litt av turen din på forhånd.

Ta en prat med mor din og evt søsknene dine og forklar saken.

Turen kan nok gjøre deg veldig godt, men ikke press deg til å være med på alle aktiviteter viss du kjenner det 'slår deg ut'.

[Gjest Bjørnsdatter]

Har du noen å snakke med utenom mor om dette? Det er ikke noe ålreit å gå med angst, og i hvert fall ikke hvis den styrer livet ditt.

Anbefaler deg å kontakte den psykiske helsetjenesten i kommunen der du bor (fastlegen kan hjelpe deg med det), hvis du ikke allerede går til behandling. Kanskje du får hjelp til å takle angsten så du kan dra på sydentur uten å grue deg og uten å være redd for angsten din.

Lykke til

[aline]

for det første, ta hensyn til deg selv først når du er der!

om du ikke har godt av å være med på alle aktivitetene, så la være. Om din mor blir fornærmet, forklar henne (gjerne igjen, siden du sikkert har gjort det før) at dette har med din angst å gjøre, noe du verken har for å trosse henne eller velger selv å ha, og at det ikke har noe med din lyst å gjøre, altså at du gjerne skulle klart å være der og gjøre alt uten angst dersom du KUNNE velge.

det er en strålende anledning til å få litt tid alene, sørg for at du får litt tid for deg selv, enten i leiligheten mens de andre gjør annet eller på stranda, eller gå en tur eller hva som helst, sørg for å få deg tid til å slappe av.

forklar at du trenger det dersom du skal holde ut en hel uke uten noe alene-tid, forklar at du er glad i dem og setter stor pris på turen og at de vil ha deg med, men forklar at angsten din kommer til tross for din takknemlighet og at du er nødt til å ta hensyn til den om du ikke skal måtte spise piller og slite deg igjennom uka. Det har ikke med dem å gjøre, det har med deg å gjøre.

Jeg har også angst, og skjønner behovet for alenetid og skjønner også angsten for angsten som du føler, men det kan være godt å ikke la den hindre deg i å oppleve likevel, og det kan være en anledning for deg til å jobbe med å ta hensyn til deg først.

og så om moren din og søsknene dine synes du er vanskelig?

er det viktigere at de ikke synes det, en at du har angst på en tur du KAN oppleve som deilig?

god tur, ikke tillat angsten for angsten å ødelegge turen allerede før du har dratt. aksepter at du har angsten og at det kan bli vanskelig, men gjør det du kan for å fikse det, legg merke til det positive også selv om det er lett at alt blir bare vanskelig. se etter muligheter, ikke bare hindrene du vet kommer.

[Gjest Gjest]

Du må prøve Tankefeltterapi mot angsten din. Det finnes mange som er blitt kvitt angsten totalt med denne terapiformen.

[Isadora]

Jeg skjønner deg veldig godt - har hatt angst selv. Jeg synes ideen om å ta kontakt med legen el. behandleren din er god - snakk med vedkommende å si hvordan du har det. Alle brukte å si til meg " ta deg sammen - du dør ikke" - men det gjør jo ikke ting bedre... heller verre.

Hvis dette er en tur du ikke har lyst å ta - så synes jeg ikke du skal tvinge deg selv heller. Alenetid er viktig for deg - og å presse 5 stykker inn i en to-romms er jo ikke så greit for en med angst.

Ta deg en skikkelig prat med din mor du og forklar henne hvordan du har det. Jeg håper inderlig hun forstår deg. *klemmer fra meg*

[Gjest Gjest_Solstråla_*]

I høst var jeg utkommandert på ferie med forelderne mine og to søsken i tenårene. Jeg bor for tiden i utlandet så det var en kjærkommen anledning til å se familien, selv om jeg jo var noe betenkt grunnet at vi alle skulle skvise oss inn i en liten leilighet alle fem.

Broren min sliter med en del angst, og ville egentlig ikke være med. Og ville.

Så mine foreldre måtte som alltid lokke og oppmuntre. Og han ble med!

Jeg har lenge vært veldig oppofrende ovenfor han, alltid tatt hans parti, fordi jeg kan sette meg inn i hvordan han har det. Men dersom han ikke hadde blitt med hadde jeg blitt så lei meg. Det hadde nesten ikke vært noe poeng i å dratt i det hele! Sånn som han har forklart det så føler han ofte at familien vil ha det myyyyye gøyere hvis han ikke er med og det er derfor han vegrer seg.

Jeg er klar over at det blir noen bøyger! Men tenk for en fin opplevelse det kan bli! Og en fin opplevelse og se tilbake på!

[Gjest Pax]

Takk for råd og tips! Joda, jeg skal snakke med legen om dette. Skal be om å få med litt ekstra piller. Huff.