er dette normalt?

[LilleTrille91]

jeg og mamma hadde en diskusjon idag om skole, og hun kommer inn på temaet at hun syns jeg skulker skolen fordi jeg er trøtt og bare later som jeg er syk.. (hadde blærekatar i hele forrige uke, og d gikk over av seg selv, så når hun hadde fikset legetime gjorde det ikke vondt lenger, og det var ingen vits i å dra til legen (sa legen over telefon))

Jeg blir så frustrert for hun reagerer aldri når mine brødre er hjemme fra skolen, bryr seg nesten ikke om det, men når jeg er syk, er helvette løs (jeg er snart 16 og har to brødre på 18 og 12).

jeg blir alltid sint når hun påstår at jeg lyver, i hvertfall om sykdom, og det endte med at vi skrek til hverandre, den ene høyere enn den andre. Jeg klarer å miste et glass jeg hadde i hendene på bordet, som triller over bordet, faller ned på gulvet og knuser.

Mamma klikker fullstendig og langer ut om at jeg er gæærn og at jeg må rydde opp med en gang. jeg sa ikke nei, men jeg har det med å være litt sta, og "primadonna" som hun kaller meg i sånne diskusjoner (vet ikke hva det var som hadde fått meg så sinna som jeg var da, men måtte i hvertfall sitte lenge på gulvet før jeg i det heletatt gadd å se på det knuste glasset) jeg sa heller ikke ja..

min mor går, og kommer tilbake etter 5 min. og ser at glasset ikke er tatt opp. dette fører til at hun skriker til meg at enten så rydder jeg opp glasset, eller så hiver jeg deg ut. sta som jeg er, sa ingen ting, og d er da hun gjør alt for å få meg ut.. og jeg gjør motstand.

Det ender med at jeg holder meg fast i nesten alt jeg finner, mens hun gjør alt for å dra meg ut. river av skap på kjøkkenet osv. vi er begge ganske sterke (hun sterkere enn meg) så kan si det gikk ganske villt for seg. hater å bli satt på trappa, så jeg gjør all motstand.hun får meg etterhvert inn i sko-gangen og drar meg etter håret ut derfra inn i yttergangen hvor hun etter 10 min får meg ut. der sitter jeg i ca 15 min (uten sko, jakke og nøkler såkunne ikke gjøre annet enn å sitte der).

Så kommer pappa hjem, og jeg skulle vært på en kamp hvor han var ansvarlig for hele cupen. helt rasende. han drar meg opp og tvinger på meg utstyret. jeg ville ikke på noen kamp, hadde vondt over hele kroppen og var vel egentlig ganske hysterisk.

når jeg hadde fått på alt utstyret, og skøytene avr det eneste som maglet, brukte han så mye makt da han presset foten inn at jeg vrikket den, noe som førte til et nytt hysterisk utbrudd.

fikk hele tiden høre av mamma at hun skulle ringe barnevernet eller politiet før pappa kom hjem, og hun ropte på den eldre broren min om at han skulle ringe osv. (har fått høre så lenge jeg husker at mamma skulle putte meg i en eske og sende meg til en familie i finnmark.. (bare i krangler, men er mye av dem..)) pappa har forresten reist mye gjennom hele oppveksten vår, og jeg har aldri følt at jeg har kjent han ordentlig..

Siste pappa sa før han gikk tilbake til cupen var: Dette kommer du til å angre resten av året, skal melde deg av alt du går på nå, du kommer aldri mer til å få ha besøk eller dra på besøk til noen.. husarest hele året

Nå er jeg sår i hodebunnen, har vrikket fot, vil få utallige blåmerker over hele kroppen etter "fight" meg mamma og pappa.

Er dette normalt?..

Er det riktig å reagere sånn, eller er det bare jeg som er helt jævelig..?

Endret 20. januar 2007 av LilleTrille91

[Gjest Gjesta]

Huff da, stakkars deg.........

sånn skal du da ikke ha det. men jeg tror du gjør lurt i å forsøle og være litt mindre sta................. husk at du bor i moren din sitt hus, og hennes regler gjelder. men ysiske krangler bør dere begge få slippe.........

[Gjest Lovely]

Kjære deg.

Nei, slik skal det ikke være.. Slike forhold skal ingen leve under, hverken voksne eller barn. Konflikter ordner vi med dialog, ikke fysisk rabalder, det er faktisk ikke lov. Ta kontakt med helsesøster som sikkert holder til på skolen din, der kan du få råd angående din situasjon. Jeg synes det er modent og reflektert av deg å be om hjelp og synspynkter i denne situasjonen, det skulle dine foreldre gjort for lenge siden!

Jeg håper dere kommer dere ut av denne usunne situasjonen, slik at dere kan ha et fint forhold etterhvert og videre i livet. Lykke til

[Lourdes]

Sånn skal det ikke være. Du gjør nok ikke saken bedre ved å være sta og vanskelig, men du er tross alt bare 16 år. Dine foreldre skal være voksne og håndtere saken som en voksen. Fysisk tvang hører ikke hjemme! Har du noen andre voksne du kan snakke med? Besteforeldre eller lignende? Dette må dere løse sammen som en familie og gjerne med en tredjepart som megler...

Lykke til!

[Gjest Bodillen]

At du, som er tenåring, reagerer som du gjør, er vel kanskje ikke så unormalt, men foreldrene dine, som er voksne mennesker, burde kunne greid å håndtere situasjonen annerledes.

Tror dere kunne hatt godt av en runde eller to hos familievernkontoret. Synes det er lurt som andre råder deg til her at du tar en prat med helsesøster.

[Gjest Gjest 1]

Nei, jeg synes ikke dette virker normalt.

Du kan ikke gjøre noe med dine foreldre eller søsken. Det du kan gjøre noe med er deg selv. Jeg synes du burde konsentrere deg om å fullføre videregående skole, prøve å legge noen planer for hva du er interessert i og kunne tenke deg å studere videre en gang, og lete litt på internett etter studiesteder og studenthybler/muligheter.

Tenåringer opplever situasjoner intenst (noe som er normalt) og det er vanlig i et fornuftig og sunt hjem at foreldrene klarer å ha litt takhøyde for den alderen/fasen barna deres er i, i tillegg til at barn må behandles forskjellig avhengig av hva slags typer de er. Et viktig stikkord er repsekt for hverandre, og det høres ikke ut som det er veldig mye av det her, slik du forteller i utdraget ditt.

Jeg mener det er foreldrenes ansvar å skape trygghet i hjemmet og veilede sine barn og tenåringer på veien videre, og at de skaper rammer av trygghet og frihet. Hvis de ikke klarer det, er ikke det din feil. Det betyr ikke at det er greit at du oppfører deg uhøflig selv, men jeg er av den oppfatning at det er foreldrene som skal veilede barna og ikke motsatt.

Mitt tips til deg er at du trener deg på å skape en mental og passe stor avstand til dine foreldre, samtidig som du forsøker å møte dem på visse punkt.

Det er viktig at du har noen andre utenfor familien din å drøfte hjemmesituasjonen med, slik at du får en luftekanal.

[LilleTrille91]

Har du noen andre voksne du kan snakke med? Besteforeldre eller lignende?

Lykke til! 

←

morfaren min husker ikke navnet mitt, bestemor snakker jeg aldri med.. ( hele familien bor 2 timer med bil unna, og mormor som jeg hadde kunnet snakke med, døde for 3 år siden..) har vært hos sosiallæreren med en venninne før (skillsmisseproblemer.. ) syns ikke sosiallæreren var noe flink til å snakke med henne.. lo midt i samtalen osv. mens venninnen min satt å gråt.. så vet ikke om jeg har så veldig lyst..

[Gjest Lovely]

Jeg skjønner at du er skeptisk etter en slik opplevelse, og jeg er også lei meg på dine vegne fordi der ikke er noen voksne du kjenner som kan være der for deg. Jeg foreslår at du sender innlegget ditt til nærmeste familievernkontor evt går til helsesøster for råd. En annen ting, kanskje du skulle vise innlegget til dine foreldre når de er rolige?? Det kan være at de får en aha opplevelse når det ser det svart på hvitt, eller vis dem tråden - der de vil se rådene du får? Kanskje dere kan ta tak i problemene sammen?

[Antoinette]

Ikke lett dette her, men jeg må påpeke at dette med legen kunne vært ordnet med at din mor selv snakket med legen, ikke bare deg.

Du knuste glasset og du skulle ryddet det opp. Å sitte på gulvet og bare se på rotet er barnslig, dessuten er knust glass farlig.

Det virker som om kommunkasjonen mellom deg og dine foreldre er dårlig. Sur innesluttet tenåring i kombinasjon med frustrerte foreldre går sjelden godt. Jeg ville snakket med familievernkontoret, og kutt ut å spille "frustrert tenåring". Du er 16 år, ikke 12. Du er gammel nok til å ha sex, det er to år til du kan stemme ved valg og kjøre bil. På tide å ta ansvar for sin egen oppførsel.

[Marita89]

Du knuste glasset og du skulle ryddet det opp. Å sitte på gulvet og bare se på rotet er barnslig, dessuten er knust glass farlig.

Det virker som om kommunkasjonen mellom deg og dine foreldre er dårlig. Sur innesluttet tenåring i kombinasjon med frustrerte foreldre går sjelden godt. Jeg ville snakket med familievernkontoret, og kutt ut å spille "frustrert tenåring". Du er 16 år, ikke 12. Du er gammel nok til å ha sex, det er to år til du kan stemme ved valg og kjøre bil. På tide å ta ansvar for sin egen oppførsel.

←

Nå får du gi deg!

"kutt ut å spill frustrert tenåring?!"

Det er nettop i 13-16 årene den verste tennåringstiden er! med hormoner og alt! jeg er akkurat kommet ut av det stadiet, og jeg er faktisk to år eldre enn denne jenta! hun går på UGS jo, 10. klasse! og uansett kjenner du henne ikke, og du kjenner ikke til situasjonen godt nok til å kunne si sånn.

Ja, du skulle kanskje ha plukket opp det knuste glasset med en gang,.. så hadde det ikke blitt noen stor sak ut av det, men er stygt redd for at jeg hadd egjort det samme. vil ikke si det er barnslig å sette seg ned på gulvet og tenke over hvordan alt hendte, roe seg ned og puste ut. Hvis denne krangelen var høylytt og med mye temperamang må det ha vært slitsomt. Det er ikke barnslig å samle seg!

kan tenke meg du som skrev innlegger ovenfor er i stand til å gjøre nøyaktig det samme mot barna dine, i og med at du på ingen måte viser litt sympati for denne jenta, akkurat som at du syns det var greit som foreldrene gjorde.

Om mine foreldre hadde forskjellsbehandlet meg og mine søsken på den måten hadde jeg nektet å gjøre som de bad meg om uansett!

Det er modent gjort av deg å legge ut om hvordan du har det, og få svar på hvordan livet helst skal være, og det skal absolutt ikke være sånn at dine foreldre bokstaveligtalt kaster deg ut av huset.

Snakk med en venninne om det om du ikke har noen andre voksne å snakke med. kanskje dere kommer fram til noen måte å løse dette på, for det kan umulig være noe gøy for verken deg eller din familie.

Endret 20. januar 2007 av Marita89

[Gjest Gjest 1]

Du knuste glasset og du skulle ryddet det opp. Å sitte på gulvet og bare se på rotet er barnslig, dessuten er knust glass farlig.

Sur innesluttet tenåring i kombinasjon med frustrerte foreldre går sjelden godt. Jeg ville snakket med familievernkontoret, og kutt ut å spille "frustrert tenåring". Du er 16 år, ikke 12. Du er gammel nok til å ha sex, det er to år til du kan stemme ved valg og kjøre bil. På tide å ta ansvar for sin egen oppførsel.

←

Hvis disse foreldrene ikke klarer å forstå og hjelpe sin datter, er de ikke gode foreldre mener jeg, og et familievernkontor ville sikkert ikke ha gjort dem mer intelligente.

Det er vel ikke alle på 16 år som er klare for å ha sex eller som lever som Paris Hilton...mange 16-åringer er usikre og ønsker helst ikke å bli voksne med stressfart. Jeg står hvertfall ved at det ideelt sett er foreldrenes ansvar å skape et godt forhold til sin datter og klarer de ikke det, er det som regel ikke barnets feil.

Det knuste glasset er ikke problemet her, for å si det mildt.

Endret 20. januar 2007 av Gjest 1

[Antoinette]

Jeg har ikke sagt at det knuste glasset er problemet, men at hun ikke ryddet det opp var jo et godt eksempel på unødig provoserende oppførsel. Og da er det klart at foreldrene reagerer. Ja, jeg er helt enig i at fysisk vold ikke er løsningen og at foreldrene gikk langt over streken.

Det jeg ser for meg er en jente som ikke går på skolen, unnlater å si hvorfor for så å ikke skjønne at moren reagerer.

[Ninakanin]

Du og moren din er helt på tverke, og det er normalt mellom mor og tenåringsdatter. At det enkelte ganger kan skeie så alvorlig ut mellom mennesker som er like sta og har like hett temperament er ikke uvanlig, selv om det ikke nødvendigvis er den beste eller mest korrekte måten å diskutere/krangle/løse problemer på.

At det ikke er likt mellom brødrene dine og deg er fordi det er noe spesielt mellom mødre og døtre, og det skjærer seg nesten alltid i tenårene i større eller mindre grad.

Dere har hormoner begge to, og hun ser nok mye av seg selv i deg og "vet best", for hun husker jo selv sine egne krangler med sin egen mor, og at moren hennes på mystisk vis som oftest hadde rett. Hun vil gjerne hjelpe deg og kan virke kranglete, for du på din side vil jo gjerne finne ut av ting selv, hallo, det er jo ditt liv liksm

Det er nå når du begynner å bli voksen at du lærer at handlingen din har følger. Når man er yngre kommer man ifra det meste fordi man fremdeles er et barn, og foreldrene våre alltid tilgir oss. Men nå er du så voksen at om du ikke firer litt på staheten din så kan faktisk foreldrene dine bli ganske slitne og ting låser seg mye mer.

Tenk igjennom oppførselen din og kjenn godt etter om du ikke bidro til "helvete" i stor grad selv.. Hadde glasset vært et uhell kunne du jo vist det gjennom å si "oj mamma unnskyld det var et uhell!" og rydde opp med en gang, for å bremse utviklingen i krangelen. Men du tok det som et gratis krangleargument og tiet istedenfor å forklare når moren din tolket det som om det var med vilje.

Hvis du ikke snakker skikkelig for deg selv, men heller vil tolkes, så er det din egen feil om foreldrene dine tolker deg feil! Da kan du ikke på etterkant påstå at de ikke forstår deg f.eks....

Du er rimelig fri i hvordan du vil forholdet til foreldrene dine skal være. Jeg trosset ikke mine foreldre, men gjorde som de sa, og vi har et helt nydelig forhold. Begge mine søstre trosset dem på harde livet, og de har kompliserte, anstrengte forhold den dag i dag.

Fremtiden din styrer du selv! Lykke til!

[Antoinette]

Kloke ord fra Brudekaninen

[Gjest Gresk Gudinne med bakoversveis]

Du og moren din er helt på tverke, og det er normalt mellom mor og tenåringsdatter. At det enkelte ganger kan skeie så alvorlig ut mellom mennesker som er like sta og har like hett temperament er ikke uvanlig, selv om det ikke nødvendigvis er den beste eller mest korrekte måten å diskutere/krangle/løse problemer på.

Ja det er det men en mor skal for søren meg ikke dra datteren sin etter håret og kalle henne gærn. Hun har blåmerker og en hoven ankel, og du kaller da dette normalt? sikker på at du ikke burde lese innlegget igjen? ikke frekt men men det virker som om du svarer på no helt annet.

At det ikke er likt mellom brødrene dine og deg er fordi det er noe spesielt mellom mødre og døtre, og det skjærer seg nesten alltid i tenårene i større eller mindre grad.

Hvordan er det mer spesielt med mødre og døtre? Varierer ikke det?

Dere har hormoner begge to, og hun ser nok mye av seg selv i deg og "vet best", for hun husker jo selv sine egne krangler med sin egen mor, og at moren hennes på mystisk vis som oftest hadde rett. Hun vil gjerne hjelpe deg og kan virke kranglete, for du på din side vil jo gjerne finne ut av ting selv, hallo, det er jo ditt liv liksm

Det er nå når du begynner å bli voksen at du lærer at handlingen din har følger. Når man er yngre kommer man ifra det meste fordi man fremdeles er et barn, og foreldrene våre alltid tilgir oss. Men nå er du så voksen at om du ikke firer litt på staheten din så kan faktisk foreldrene dine bli ganske slitne og ting låser seg mye mer.

skjønner ikke at du kan forsvare moren her. gjentar igjen: lugging og du er gærn.

kanskje det har vært sånn i din oppvekts. hva vet vel jeg? men det er ikke akseptabelt av hun som starta tråden å godta at moren rett og slett er voldelig.

Hvis du ikke snakker skikkelig for deg selv, men heller vil tolkes, så er det din egen feil om foreldrene dine tolker deg feil! Da kan du ikke på etterkant påstå at de ikke forstår deg f.eks....

Uansett hva jeg hadde gjort og sagt hadde jeg ikke snakket skikkelig for meg hvis jeg ble revet i håret eller blitt kalt opp.

Skjønner ikke helt at du kan sitte å ta mesteparten av morens "side" i denne tråden da. :klø:

Endret 20. januar 2007 av Gresk Gudinne med bakoversveis

[Ninakanin]

Vanskelig situasjon dette- men ikke unormalt, tror jeg.

Lugging og fysisk vold er over grensen for det akseptable, og dersom det skjer gjentatte ganger synes jeg det vitner om at mor ikke klarer å ha kontroll over situasjonen, men reagerer på en affektert, umoden måte.

Når jeg likevel ikke velger å kalle det "unormalt" henger det sammen med alderen din, trådstarter. Jeg aner ikke hvordan du og din mor har det til vanlig, eller om dere til tider har et godt forhold eller ei. Det jeg vet er imidlertid følgende: en tenåring kan provosere en stein. En tenåring kan, ubevisst, sende signaler som får foreldrene til å føle seg hjelpeløse. En tenåring kan være det verste krapyl man har sett, et barn man elsker over alt i verden -men likevel ikke takler. Jeg er også enig med Kaninen i at det ofte kan være spesielt med mødre og døtre- det er nærere, finere- og mer konfliktfylt. Men det betyr ikke at det er greit å forskjellsbehandle til enhver tid! Og det er foreldrene som har ansvaret for hvordan konflikter løses.

Dersom dette skjer ofte, bør du ta tak i situasjonen. Kontakt helsesøster, sosiallærer eller fastlege. For å bli angrepet av sine foreldre gjentatte ganger er ikke normalt, tenåring eller ei. Dersom dette har skjedd en gang eller to, ville jeg latt det passere, og forsøkt å snakke rolig med mor en gang dere begge er avslappet og ikke i krangle-modus.

←

Helt enig! Du forsto også mitt innllegg på rett måte, uten dikkedarier eller å lese ting som ikke står der

[LilleTrille91]

Det jeg ser for meg er en jente som ikke går på skolen, unnlater å si hvorfor for så å ikke skjønne at moren reagerer.

←

Jeg fikk blærekatar søndag morgen, gikk på skolen mandag, men måtte ned til helsesøster for å spørre om smertestillende og råd for å få det til å gå over osv. var på skolen første timen mandag, gikk hjem etter det fordi det gjorde så vondt. var hjemme onsdag. Torsdag var det nesten borte, brukte litt tid på å komme meg til skolen.. da mamma hadde bestillt time hos legen hadde jeg ikke vondt lenger, og det hadde jeg sagt til henne, (hadde tatt tranebærpiller og drukket juice hele tiden så det gikk over av seg selv) derfor var det ikke behov for legebesøk. og dette visste hun

Dere har hormoner begge to, og hun ser nok mye av seg selv i deg og "vet best", for hun husker jo selv sine egne krangler med sin egen mor, og at moren hennes på mystisk vis som oftest hadde rett. Hun vil gjerne hjelpe deg og kan virke kranglete, for du på din side vil jo gjerne finne ut av ting selv, hallo, det er jo ditt liv liksm

Det er nå når du begynner å bli voksen at du lærer at handlingen din har følger. Når man er yngre kommer man ifra det meste fordi man fremdeles er et barn, og foreldrene våre alltid tilgir oss. Men nå er du så voksen at om du ikke firer litt på staheten din så kan faktisk foreldrene dine bli ganske slitne og ting låser seg mye mer.

←

Mamma nevner aldri seg selv og sin barndom, annet enn da hun forteller hvor flink hun var til å jobbe og gjøre lekser på skolen, har aldri hørt noe om at hun og mormor har kranglet i det hele tatt så d funker ikke på meg.. :/

Tenk igjennom oppførselen din og kjenn godt etter om du ikke bidro til "helvete" i stor grad selv.. Hadde glasset vært et uhell kunne du jo vist det gjennom å si "oj mamma unnskyld det var et uhell!" og rydde opp med en gang, for å bremse utviklingen i krangelen. Men du tok det som et gratis krangleargument og tiet istedenfor å forklare når moren din tolket det som om det var med vilje.

←

Har aldri sagt at det ikke skal to til for å starte en krangel.., og mens to personer skriker til hverandre på et kjøkken, og et glass knuser ville i hvertfall ikke jeg klart å komme med en unskyldning, ikke midt i en stor diskusjon hvor hun beskylder meg for å lyve

Du er rimelig fri i hvordan du vil forholdet til foreldrene dine skal være. Jeg trosset ikke mine foreldre, men gjorde som de sa, og vi har et helt nydelig forhold. Begge mine søstre trosset dem på harde livet, og de har kompliserte, anstrengte forhold den dag i dag.

Fremtiden din styrer du selv! Lykke til!

←

Du hadde et nydelig forhold til dine foreldre, fint for deg. men jeg har sterke meninger, og jeg liker ikke å bli kastet ut. selv om jeg kanskje knuste et glass og skrek til henne.

snakker nesten aldri med mamma og pappa, og hvis jeg gjør (med mamma) ender det som oftest med slamring i dørene osv.

Med pappa er det bare sånn,

"jeg skal til Kina imorgen" "OK, når kommer du hjem?" "Fredag." "ok"

eller

"skal du på treningen idag?" "ja\nei" "den starter halv 6\ ok"

[Ninakanin]

så prat med dem, kjære deg!

Gå inn til moren din en dag med en kopp te, og spør henne hvordan hun har det! Fortell om hva venninnene dine driver med, hva du fremførte på skolen sist uke, en fin film du har sett og hva du følte når du så den... slike ting!

Ikke vent med å prate med foreldrene dine til dere er sinte for noe

[Gjest Vidvandre]

Jeg har også hatt noen ganske fysiske krangler med min mor og far; men har aldri opplevd det som mishandling ol, ihvertfall ikke senere. Tenåringstida min var jeg skikkelig sta og frekk og umulig å ha med å gjøre. Sint og tverr hele tiden og jeg forstår godt at moren min var frustert. Jeg var lite hjemme og når jeg fikk pes for det ble jeg kjempesint fordi "jeg har jo sunne interesser ihvertfall, tenk om jeg dro ut å dopa meg hver kveld!!". Mamma blir lett stressa og istedet for å bli lei seg blir hun irritabel og det passet dårlig med mine tenåringsnykker. Vi har skreket av full hals mang en gang, jeg har blirr dratt bortover etter armen, jeg har slått og sparket hvis hun har prøvd å tatt i meg, jeg grein meg ofte i søvn og følte at jeg hadde verdens værste mor.

Men hun er egentlig bare helt fantastisk, jeg er så utrolig heldig med mine foreldre, kunne ikke fått det bedre. Jeg var rett og slett bare en skikkelig drittunge, og det har jeg ikke sett selv før nå. Jeg ser på min yngre søster som er i den alderen nå og tenker "herregud for en bitch", men når jeg tenker meg om er hun ingenting i forhold til den sure megga jeg var.

Poenget er at, selv om det kan virke jævlig nå, så er det kanskje bare en periode? Det føltes veldig ut som om jeg ble urettferdig behandla der og da, men egentlig var det var meg som var helt umulig å ha med å gjøre. Men det var bare min historie da.

[:-) anna]

Jeg skjønner deg veldig godt.

For selv om du nok har på deg tenåringsbrillene fremdeles, så har foreldrene dine helt klart gått over streken.

Men det har nok du også. Du var også tilstede i krangelen der skapdører ble dratt av. Og du var den som nektet å ta på seg tøy.

Hadde du vært fem år så hadde det vært en så stor ubalanse i alder og modenhet mellom dere at din oppførsel hadde vært fullstendig unnskyldt. Men du er ikke fem år lengre. Dette var ikke noe du bare var utsatt for, det var noe du var med på også. Du kan ikke si at du ikke "klarer" å ta deg sammen midt i en kjempekrangel, og så forvente at foreldrene dine skal klare det.

Som du kanskje har forstått så er foreldrene dine bare mennesker de også. De har ingen fasit, og gjør bare så godt de kan. Det betyr at av og til gjør de feil. Noen ganger store feil.

Når det er sagt så er du fremdeles tenåring, og dermed har foreldrene dine fremdeles mest ansvar i denne konflikten.

Mitt råd til deg er at du skriver et brev til foreldrene dine, der du ber om unnskyldning for det du har gjort galt i denne situasjonen. Det betyr ikke at du sier at krangelen er din feil, men at du viser at du tar ansvar for det du gjorde galt. Du kan godt forklare at du ble sint fordi du følte deg urettmessig beskyldt for skulking, og at du ikke kasta glasset i golvet med vilje, men mista det.

Du kan også si at du syntes de gikk langt over streken med å dra deg etter håret og gjøre deg fysisk vondt på andre måter. For det gjorde de virkelig!!!!