Dagdrømmer..

[Gjest Ikke innlogget nå..]

Har lest et tema her om det å bli betatt av andre når man er i et forhold. Er det noen som har erfaring med at dette kan utvikle seg til dagdrømming om denne andre, over lengre tid (gjerne ett år eller mer....). Jeg har slitt med dette en tid nå. Har vært sammen med samme mann i over ti år. Har de "vanlige" problemene med at de varmeste følelsene har roet seg (dødd??), jeg får aldri komplimenter, og sex-livet er meget labert. Han virker fornøyd med forholdet slik som det er nå. Tydeligvis bare meg som savner sex,nærhet og det å føle seg ettertraktet.

Har vanligvis ikke lett for å bli betatt av andre, men i løpet av de 3 siste årene, har jeg blitt veldig betatt av to stykker. Han ene dagdrømte jeg om i 2 år. Han andre, ca 0,5 år (så langt...). Føler at jeg er avhengig av disse drømmene, for å klare meg..Samtidig så føles det så stusselig å ikke leve i sitt "virkelige" liv.

Sikkert mange som ikke skjønner at jeg er i forholdet mitt. Men vi har to barn, og jeg har ikke lyst til å gi opp. Han har forøvrig masse gode egenskaper som jeg vet at mange savner i sitt forhold..

Så det jeg egentlig lurer på nå, er om det er noen som opplever lignende, som har noen gode råd om hvordan å kutte ut slik "barnslig" dagdrømming...

[Gjest Gjest]

Har det akkurat likedan..

Samboer i 8år, super mann, men lite lidenskap. Drømmer nå om en i klassen og har gjort det over et år, ganske slitsomt.

[Gjest Gjest]

Har også romantiske fantasier om reelle (ikke oppdiktede) personer. Folk jeg har møtt og som jeg syns er flotte. Mange ganger klarer jeg faktisk ikke å onanere uten å ha slike romantiske fantasier i bunnen. Og dette skjer selv om jeg er sammen med en fantastisk mann (har vært sammen i 9 år). Har sagt til mannen min at jeg har dårlig samvittighet for mine romantiske fantasier, men han er så generøs at han sier det er greit og helt naturlig. Han vet jo at han ikke trues av dem. Så på en eller annen måte har jeg roet meg ned med at å dagdrømme litt, og fantasere, kun er nettopp drømmer og fantasier. At noen av oss fungerer slik at vi må ha drømmer. Som vi ikke setter ut i livet på noen måte. Har slått meg litt til ro med at jeg er en som drømmer (og som har gjort det fra jeg var bittelita), og at disse drømmene ikke truer forholdet vårt på noen måte.

Er det slik med deg også, TS? At drømmer bare er drømmer? Eller er de en trussel for forholdet?

[Tabris]

Slik du formulerer det, TS, så høres det ut som om du dagdrømmer fordi du mangler det du har behov for i forholdet. Slik jeg ser det, vil det da være best å jobbe med å få bort årsaken til at du dagdrømmer.

Så mitt råd vil være å akseptere at du dagdrømmer her og nå, fordi du vet årsaken til det, også satse mer tid og krefter på å jobbe med forholdet du lever i. Hvis det blir bedre slik at du får den nærhet og seksuelle tilfredsstillelsen du trenger i forholdet, så kan det være at behovet for å dagdrømme går over mer eller mindre av seg selv.

[Gjest Snuske]

En bør ikke la dagdrømmene gli så langt at det blir en trussel for forholdet, da må en heller ta tak i problemet og evt forsøke å løse det.

Enkelte forhold kan jo også være så ødelagte og fylt med frykt, at en bruker slike dagdrømmer som et 'håp' og 'livbøye' for å holde seg oppegående.

Hvorvidt dette kan være sunt er vel et spørsmål om hvor langt du lar dagdrømmingen få innpass i hverdagen og livet ditt. (alt med måte)