Stor aldersforskjell

[Gjest *kvinne på 45*]

Jeg er ikke i tvil om hva jeg syns i akkurat denne saken, men jeg lurer på hva "folket" synes om det, sett utenfra.

Jeg har truffet en mann som er 25 år, og svært moden for alderen. Jeg har gått igjennom intensive skal/skalikke-følelser, og fornuften min har jobbet på høygir for å fortelle meg at dette er bortimot galskap å gi seg inn på... Jeg er i førtiårene og har en ungdommelig innstilling til livet. Han er ung og har en ubegripelig mye eldre og gjennomtenkt innstilling enn alderen hans skulle tilsi.

Ingen av oss hadde regnet med dette, og har heller aldri sett det som aktuelt å bli sammen med noen som er så mye eldre/yngre enn oss selv. Men det har altså skjedd.

Vi trives sammen, kan snakke om absolutt alt og "privatlivet" funker som bare det ! Dette er absolutt gjengjeldte følelse fra begges side.

Hvordan ser man på dette fra utsiden av vår nyoppdagede lykke ?

Ville satt pris på tilbakemeldinger av det seriøse slaget. På forhånd takk.

[Gjest Nattblomst]

Veeeeeel... Har han noen tanker om at han vil ha barn i fremtiden?

[Gjest Bellatrix]

Veeeeeel... Har han noen tanker om at han vil ha barn i fremtiden?

←

Dette tenkte jeg også på. 20 år er en god del og da kan tanker om fremtiden være veldig forskjellig.

[Kayli]

Det er et poeng å diskutere fremtidsplaner før dere bestemmer dere, men ellers tror jeg ikke det finnes fasitsvar på hva som er den perfekte aldersforskjellen. Personlige egenskaper og kjemien dere imellom og om dere har likt syn på de viktige tingene i livet er viktigere enn alder for de fleste.

Lykke til!

[Nabodama]

Bare lurer, er denne mannen norsk eller utenlandsk?

[Gjest Tittitt]

Bare lurer, er denne mannen norsk eller utenlandsk?

←

Bare lurer, men hvor kom den i fra?

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke i tvil om hva jeg syns i akkurat denne saken, men jeg lurer på hva "folket" synes om det, sett utenfra.

Jeg har truffet en mann som er 25 år, og svært moden for alderen. Jeg har gått igjennom intensive skal/skalikke-følelser, og fornuften min har jobbet på høygir for å fortelle meg at dette er bortimot galskap å gi seg inn på... Jeg er i førtiårene og har en ungdommelig innstilling til livet. Han er ung og har en ubegripelig mye eldre og gjennomtenkt innstilling enn alderen hans skulle tilsi.

Ingen av oss hadde regnet med dette, og har heller aldri sett det som aktuelt å bli sammen med noen som er så mye eldre/yngre enn oss selv. Men det har altså skjedd.

Vi trives sammen, kan snakke om absolutt alt og "privatlivet" funker som bare det ! Dette er absolutt gjengjeldte følelse fra begges side.

Hvordan ser man på dette fra utsiden av vår nyoppdagede lykke ?

Ville satt pris på tilbakemeldinger av det seriøse slaget. På forhånd takk.

←

Hadde du vert mann, så hadde det knapt nok vert noe tema. mange har gjort det før deg...så hvorfor ikke.

Mange vil reagere negativt. Og de som vil være mest kritiske er vel kvinner. Misunnelse? Sjalusi? Det går over. Ettersom folk blir kent med dere, så vil de ikke se aldersforskjellen med personene dere er. Og kvinner lever lengre enn menn, så de kvinner som har yngre menn har fortsatt sin venn langt inn i alderdommen.

Lykke til

[Nabodama]

Bare lurer, men hvor kom den i fra?

←

Det bare slo meg.....

Men jeg synes det er på tide at vi damer også kan gå "andre veien" i aldersforskjell

Kunne godt ha funnet meg en yngre mann selv, jeg. Har ingen motforestillinger mot det.

Jeg tror egentlig ikke så mange bryr seg om det. Kanskje du vil merke litt i starten, men det går seg nok til.

[Gjest Gjest]

Jeg er 39, har falt for en på 26, og han har absolutt samme følelser som meg. Han er også mer enn gjennomsnittet voksen, ofte mer enn jeg er, og han har alltid likt damer som er noe eldre enn ham selv. Kanskje fordi han er så voksen selv.

Vi ser forresten noenlunde like gamle ut. Han har noen rynker, jeg har ennå ingen, heldigvis. Jeg blir oftes tatt for å være ca 30 år, så aldersforskjellen vises ikke. Ennå.

Kjenner meg veldig godt igjen i tankene dine, trådstarter. Kan dette bli til noe, og i så fall, hvordan blir det?

Er ikke så redd for hva andre vil si....jo kanskje litt. Ettersom han ikke er norsk, han er fra et "sydenland", så vil det nok være noen som tror at vi bruker hverandre.

Jeg har kjent min i 3 år. Han sier han har hatt følelser for meg like lenge, vi har en helt utrolig kjemi, og kan snakke om alt, noe han ikke har opplevd med noen før. Ikke jeg heller, forresten. Jeg fikk ikke følelser for ham før nå i høst, da vi møttes igjen.

Nå er han veldig klar på at han vil ha et liv sammen med meg, enten ved at jeg flytter til ham, eller at vi bor her i Norge. Kanskje noen år.

Det som bekymrer meg, er hvordan framtiden skal bli med ham. Hva når jeg bli 50, om 11 år? Da er jo han bare 37....hvordan skal det gå?

På den annen side, så har jeg vel oppdaget at jeg er en seriemonogamist. Jeg elsker noen i 3-5 år, så er det slutt på elske-følelsene. Kanskje blir det sånn med denne mannen også, og da er det jo ikke noe problem, da kan jeg bare hoppe i det. Huff, dette er jo dumme tanker, da.

Det er jo ikke sikkert han synes det er ille å være sammen med meg når jeg blir eldre uansett:)

Men det er mye som går gjennom hodet når en skal prøve å finne ut hva en skal gjøre.

For det er ikke enkelt. Med ham må jeg snu livet mitt på hodet, ihvertfall hvis jeg skal flytte ned til ham. Med ham må jeg ta en sjans igjen. Uten ham kan jeg fortsette som før. Men kan jeg være uten ham? Det er det som er det avgjørende.

[Cata]

Jeg er skeptisk, og det ville jeg vært om aldersforskjellen hadde vært like stor den andre veien også. 20 år er ganske mye. Man er på forskjellig sted i livet, har forskjellige referanser til den tiden man vokste opp, den ene blir "gammel" lenge før den andre osv.

Klart et forhold med den aldersforskjellen kan gå, men personlig ville jeg ikke valgt det.

[Antoinette]

Noen som synes dette minner litt om "Trude Sagen" på P3 som er gift med en tyrker?

[Gjest Gjest]

Noen som synes dette minner litt om "Trude Sagen" på P3 som er gift med en tyrker?

←

Hva slags historie er det da?

[Gjest *kvinne på 45*]

Veeeeeel... Har han noen tanker om at han vil ha barn i fremtiden?

←

Jada, han har sagt at en gang i fremtiden kunne han kanskje tenkt seg å få barn, men at det ikke blir på lang tid ennå. Han føler seg ikke klar til denslags....og vi er begge klar over at det ikke kommer til å bli med meg. Men den tid, den sorg og evt. glede for ham. Han er norsk.

Takk for oppegående og positive svar fra dere alle.

[Nelle]

Hei. Jeg er i midten av 30-åra, og var for en tid tilbake sammen med en som var 13 år yngre enn meg. Mitt førsteinntrykk av han var at han var usedvanlig moden or alderen osv. - akkurat som du beskriver det. Vi hadde mye fint sammen, men etterhvert som tiden gikk ble det mer og mer vanskelig. Jeg vet at jeg tidligere (her inne) har frontet dette med at aldersforskjell er ok, i og med jeg selv har vært i forhold med stor aldersforskjell (den "gale" veien). For å gjøre en lang historie kort: Det ble slutt mellom oss, og jeg er nå sammen med en mann som er to år eldre enn meg. Min erfaring er at det var usedvanlig deilig å endelig treffe en MANN, en voksen MANN - og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke gjorde noen innsats for å fortsette forholdet med han unge. Vi befant oss rett og slett på to vidt forskjellige plan.

Men uansett TS, jeg synes du skal stole på magefølelsen. Den vet alltid best (det er også min erfaring).

Lykke til!

[Gjest ~Alwa~]

Jeg tror dette er noe dere må avgjøre selv, basert på magefølelsen. Jeg har stort sett ingen problemer med aldersforskjeller i forhold, men 20 år blir for meg i meste laget. Spesielt når man skal basere forholdet på at det etter all sannsynlighet ikke kommer til å vare på grunn av forskjellige fremtidsutsikter. Jeg for min del ville nok sittet med følelsen av å være et tidsfordriv til han ble klar til å stifte familie med en annen.

Selv om dere begge er klar over at den dagen mest sannsynlig kommer, er det ikke alltid like lett å styre følelsene når alt kommer til alt. Spesielt ikke om forholdet har fått satt seg i både hode, hjerte og minner.

En annen ting jeg tenker på er hans og dine foreldres reaksjoner. Jeg vet hvertfall at den dagen jeg eventuelt får barn ville steilet dersom barnet mitt kom hjem med en partner like under eller muligens også jevngammel med meg. Uansett om det gjelder sønn eller datter.

[Ciara]

Kan dere ikke bare kaste dere ut i det og se hvordan det går? Det er jo det alle andre gjør, og aldersforskjell kan slå ut begge veier. Ingen kan vite hvordan dette går før dere har prøvd. Og selv de som er på samme alder har jo ingen garantier for at forholdet skal vare. Lykke til!

[Gjest Gjest 1]

Nja, skeptisk...

[Cognizance]

Ingen av dere har grunn til ta hensyn til familieetableringsplaner, som jeg tenker er en viktig grunn til ikke å bare tenke følelser når det gjelder partnervalg.

Så - - -

Hvis man skal elske, må man gripe kjærligheten når den er der. Så går den kansje over, men da har man ihvertfall hatt den ei stund.

[Hoppetaujenta]

---

Endret 10. november 2015 av Hoppetaujenta

[Gjest mata]

Hopp i det, dere er jo alt sammen. Og du sa jo selv at du forelsker deg lett?

Når menn kan inngå forhold med yngre damer, kan vel vi også gjøre det når det klaffer?

Ang. barnproblematikken, så er den kanskje den vanskeligste biten, ved siden av alle andres mulige reaksjoner og fordømmelse. Ikke bry deg om det. Dvs hvis du er tøff nok til å takle et evt. brudd om noen år.