Å prøve å jobbe

[Gjest Bellatrix]

Jeg ser stadig at folk mener det er for lett å bli uføretrygdet, samtidig mener folk at man ikke skal prøve å jobbe heller. Hvordan i all verden skal man finne ut av om man har arbeidsevne hvis man ikke prøver?

så da er det bedre å bli ansatt i en stilling og muligens forsvinne ut i sykemelding/rehabilitering/attføring ?

gravid eller syk eller hva det nå en er, det går an å ta hensyn til flere en seg selv og man søker ikke en stilling man vet man ikke kan ta.

←

Flott at du mener man ikke skal ta en jobb man tror man ikke vil klarer. Da er du sikkert en av de som mener det er for lett å får trygd også? Man må nemlig har prøvd både det ene og det andre for å få trygd, det nytter ikke å si til trygdekontoret "jeg søker uføretrygd fordi jeg tror ikke jeg klarer å jobbe".

[Gjest Emera]

Dette er et av arbeidslivets store paradokser. Alle skal være i jobb, det sies fra høyeste hold. Men alle kan ikke være i jobb. Noen har behov for tilrettelagt arbeid, og det finnes det altfor lite av. Noen skyves ut av arbeidslivet fordi effektivitetskravene er så høye.

Mange ender opp med å måtte søke uføretrygd, og da reiser myndighetene bust fordi det blir altfor mange uføre. For å demme opp for dette strammes reglene for tildeling av trygd inn, og noen må gå veien om Sosialen. Det er ikke veldig inspirerende, og problemet flyttes bare over til et annet sted.

Faller man utenfor samfunnets sidelinje er det sannelig ikke så greit å komme innpå banen igjen.

I arbeid SKAL man. Men man må passe nøye på hvilke jobber man sikter seg inn på. For hvis det viser seg å ikke fungere, da har man vært egoistisk og ikke tenkt på arbeidsgiver. Man kan selvfølgelig prøve seg i en attføringsbedrift, og "sitte og bore røffhøl på trehester," som broren min sier litt sånn skrått. Er man bare en trygdekandidat må man ta til takke med det som tilbys. For det er jo altfor lett å bli uføretrygdet i dag...

[Gjest Talula]

Jeg mener at tilrettelegging er svært viktig i arbeidslivet, slik at de fleste kan finne en jobb de kan klare, selv om de kanskje ikke kan arbeide 100 %. Ikke alle kan tilfredstille de høye kravene til effektivitet. Jeg synes myndighetene og arbeidsgiverne burde legge vekt på å tilpasse arbeidslivet mer for den enkelte, da kunne de også forhåpentligvis fått færre trygdede(som de jo klager på at det er for mange av). Jeg tror de fleste trygdede mye heller ville ha jobbet enn å ha trygd. Å tilpasse arbeidslivet for flere ville dessuten være svært samfunnsøkonomisk lønnsomt.

[Gjest Emera]

Et problem med tilrettelegging er at veldig mange typer arbeid forutsetter at restarbeidsevnen er noenlunde stabil. For veldig mange er den ikke det, og da blir trygd eneste utvei.

[Gjest Talula]

Et problem med tilrettelegging er at veldig mange typer arbeid forutsetter at restarbeidsevnen er noenlunde stabil. For veldig mange er den ikke det, og da blir trygd eneste utvei.

←

Det er et problem ja. Ikke lett å si hvordan man skulle kunne klart å legge tilrette for det.

[Solskinnsbolla]

hmm, hva er "restarbeidsevnen"? og hva menes med at den må være stabil?

[Gjest Talula]

hmm, hva er "restarbeidsevnen"? og hva menes med at den må være stabil?

←

"Restarbeidsevnen" er vel slik jeg har forstått det den "delen" man på en måte har igjen. Kanskje man er f.eks 30% arbeidsufør, da må vel restarbeidsevnen være de andre 70%, slik jeg har forstått det. Noe upresist riktig nok, ikke ekspert på området. At restarbeidsevnen må være stabil vil vel si at den i eksempelet må være 70% hele tiden, og ikke variere veldig.

[momo]

Jeg står midt oppe i dette problemet.

Jeg er syk og på grunn av mine sykdommer er det mange jobber jeg ikke kan ta og jeg klarer ikke og jobbe i full stilling.

Men jeg vil jobbe. Ønsker jo og jobbe så mange prosent jeg klarer i en jobb jeg klarer.

Men det er ikke lett og få utprøving i forskjellige jobber. Jeg går på yrkestretta attføring og aetat sliter med og finne noe til meg.

De har flere ganger lurt på om vi ikke bare skal søke om uføretrygd til meg da det blir lettere for de. Men jeg nekter, jeg skal ihvertfall få muligheten til og prøve. Jeg er ung og, så jeg vil gjerne jobbe.

Men føler det er litt fælt når jeg må kjempe for og få jobbe og få det tilrettelagt til meg.

[Malama]

Om f.eks jeg hadde en sykdom som gjør at jeg i perioder kunne jobbe nesten 100%, men helt uten forutsigbarhet i perioder kunne jobbe bare 50%, eller kanskje trenge fullt sykemelding en periode og deretter jobbe redusert, for så å bli bra og ville jobbe 100% igjen og deretter plutselig bare 80%... Ja da kunne jeg ikke hatt min jobb.

Da måtte man hatt en "ringevikar" som kunne tilkalles for å gjøre mine oppgaver eller deler av dem dersom jeg ble borte, og ved ustabilitet i tilstedeværelsen/arbeidsevnen ville vedkommende måtte kunne møte på dagen. For mine oppgaver må utføres kontinuerlig, men det er veldig dårlig backup på dem. (dette er et frustrasjonsområde selv for meg som er frisk, det vanskeliggjør nemlig ferie etc, fordi andre som altså ikke kan min jobb må gjøre den i tillegg til sin egen (og det vet jeg jo at de ikke har tid til... Følgelig gjør de bare det mest nødvendige, og når jeg kommer tilbake fra ferie må jeg jobbe ekstra mye i en periode for å ta igjen resten.) For meg som er frisk er dette greit nok. Det innebærer ekstraarbeide som medfører opparbeiding av plusstid (nei, det er dessverre ikke overtid, det er oppsparing av plusstid, som jeg kan ta i i fritid, som igjen genererer mer ekstraarbeide i etterkant...) For en som er syk og ikke har muligheten til dette, og selvsagt ville vært mer borte, og langt mer uforutsigbart enn meg ville altså min jobb vært umulig. Og det er ikke så lett å tilrettelegge for det heller.

De måtte jo da ha ansatt en vikar for å gjøre mine oppgaver når jeg ikke var her, og vedkommende hadde da ikke noe å gjøre når jeg var her. Om det var varierende, ustabilt og kanskje uforutsigbart ville man slitt med å finne en vikar til dette. Dette er nemlig ikke som i helsevesen eller barnehage eller skole der man kan ha ringevikarer, dette er en veldig spesifikk oppgave som man må bruke mye tid på å lære, og som ikke kan brukes til noe annet enn min jobb, ikke i andre bedrifter eller noe. Det vanskeliggjør vikariering...

Og min jobb er på ingen måte spesiell i så måte, de fleste av mine kolleger har det på samme måte. I de tilfeller der det er flere som deler på samme oppgave har de større grad av mulighet til å overlappe hverandre, men heller ikke her er det dobbelkapasitet, så om en var ustabilt tilstede ville det blitt ekstra stor belastning på de andre i disse periodene. Mer gjennomførbart, men likevel sliter det på de andre, noe som kan påvirke arbeidsmiljøet.

Tilrettelegging til ustabil tilstedeværelse og arbeidsevne er nok ikke lett nei. Så derfor skjønner jeg godt at disse ofte faller utenfor arbeidsmarkedet. Selv om de gjerne ville jobbet, men altså ikke kan anses som stabil arbeidskraft.

[Gjest Gjesta]

Enig med Malama. Det er jo en belastning for arbeidsgiver å ha ustabil arbeidskraft. Om myndighetene skulle gått inn og dekt det arbeidsgivere taper på å ansette folk i alle slags tilrettelagte stillinger, vil det nok kreve mye ressurser. Dette tror jeg er en av grunnene til at de på Nav ofte foreslår uføretrygd framfor å lete med lys og lykte etter en stilling som kanskje kan gå an - forutsatt at Nav fortsatt følger opp arbeidstakeren tett.

Jeg har også sett eksempler på at Aetat/Nav gjør for lite for å hjelpe en som vil ut i jobb, bare så det er sagt. Det momo nevner tror jeg ikke er sjelden; og jeg tror mye kunne vært gjort her om de ansatte på Navkontoret tenkte mer kreativt, hadde mer innsikt i hva ulike arbeidsplasser faktisk tilbyr (det er en tendens til at kontorfolket der tenker bare i båser, er min erfaring) osv.. Og ikke minst burde nok arbeidstakeren selv ta ansvar for å formidle hva han/hun kan gjøre av arbeid, og kanskje lete opp denne typer jobb selv om det går. Det er litt skummelt å overlate dette til saksbehandlere som i endel tilfelle er ganske lite engasjert Men så, når man har funnet en jobb som kan gå an, bør Nav være der og tilrettelegge, selv om bedriften kanskje ikke er en typisk IA eller vernet bedrift...

Ellers, for å svare mer direkte på tråden: Om man i det hele tatt skal få uføretrygd, ønsker jo gjerne trygdekontoret at man skal prøve seg i arbeidslivet først. Du får ikke kartlagt restarbeidsevne uten å være i arbeid, og med mindre du har en veldig konkret lidelse, får du ikke varig uføretrygd uten å ha være gjennom hele mølla først. Ikke engang da får man det automatisk; om man er ung får man f eks bare tidsbegrenset trygd, omtrent uavhengig av diagnose.

På den annen side er det jo et paradoks at "trygd går i arv"; at barn av foreldre på uføretrygd ofte(re) er trygdet og ute av arbeidslivet selv. Hvorfor?

[gaja]

det er ganske så mange arbeidsoppgaver som kunne blitt gjort av slik "ustabil arbeidskraft" Eksempler på det er; ekstra assistenter i skoler, barnehager, eldresentre, bibliotek, museer osv. Det er veldig store muligheter, men for å få det til må man slutte å se på det kortsiktig økonomiske og heller se på det langsiktige. Når man ansetter ekstra folk på denne måten kan man ikke sette opp at de må gjøre de og de oppgavene på visse tidspunkt, men heller ta det som en bonus hvis de er der og kan bidra til en ekstra innsats. Ja, det vil føre til større statlige lønnsutgifter, men folk som jobber holder seg ofte friskere og vi får ned sykepenge- og uføreutgiftene.

Jeg har møtt slike assistenter i Sverige. Det er alt fra folk med downs til folk som har vært plaget av angst. De gjør "normale" jobber på "normale" arbeidsplasser istedenfor å bli samlet på verna bedrifter.

[Gjest Gjesta]

det er ganske så mange arbeidsoppgaver som kunne blitt gjort av slik "ustabil arbeidskraft" Eksempler på det er; ekstra assistenter i skoler, barnehager, eldresentre, bibliotek, museer osv. Det er veldig store muligheter, men for å få det til må man slutte å se på det kortsiktig økonomiske og heller se på det langsiktige. Når man ansetter ekstra folk på denne måten kan man ikke sette opp at de må gjøre de og de oppgavene på visse tidspunkt, men heller ta det som en bonus hvis de er der og kan bidra til en ekstra innsats. Ja, det vil føre til større statlige lønnsutgifter, men folk som jobber holder seg ofte friskere og vi får ned sykepenge- og uføreutgiftene.

Jeg har møtt slike assistenter i Sverige. Det er alt fra folk med downs til folk som har vært plaget av angst. De gjør "normale" jobber på "normale" arbeidsplasser istedenfor å bli samlet på verna bedrifter.

←

Det høres jo interessant ut. Det er sikkert positivt både for de vanlige ansatte (som eller føler at de ikke rekker over alt de burde, særlig av sosiale oppgaver på sykehjem o.l), og for de som kommer seg ut i arbeidslivet på den måten. Det fungerer jo ikke alltid å putte en person som trenger tilrettelegging i en redusert vanlig stilling; restarbeidsevne betyr ikke alltid bare at man kan jobbe færre timer, men at man ikke klarer vanlige arbeidsoppgaver) - jeg har sett eksempler på at akkurat det har skapt mye problemer og misnøye, når en person "på papiret" og dermed i følge turnusplaner osv har samme mengde ansvar som andre, mens de i praksis krever at folk som fra før er i pressede stillinger må løpe etter og følge opp.

Mer uforpliktende assistentstillinger - med lønn og ikke bare trygd - synes jeg høres ut som en ok løsning.

Men fortsatt vil det være folk som faktisk ER for syke til å jobbe i det hele tatt. Kommer man fortsatt til å kritsiere disse?

[Hutula]

På den annen side er det jo et paradoks at "trygd går i arv"; at barn av foreldre på uføretrygd ofte(re) er trygdet og ute av arbeidslivet selv. Hvorfor?

←

Kanskje fordi en del sykdommer også går i arv?

[Cognizance]

På den annen side er det jo et paradoks at "trygd går i arv"; at barn av foreldre på uføretrygd ofte(re) er trygdet og ute av arbeidslivet selv. Hvorfor?

←

Det finnes ikke paradoksalt. Utdanning går i arv, yrke går i arv, inntekt går i arv, kulturelle preferanser går i arv, helse og sykdommer går i arv. Så selvfølgelig går trygding i arv også.

[Gjest gjesta]

Jeg synes det for meg virker litt underlig at de trygdede selv ikke vil ta ansvar i egen situasjon. Holdningen er at hvis man blir syk av jobben, så skal man bli sykemeldt, og ikke gjære særlig forsøk på å lete etter annen jobb eller ev omskolere seg for å få en jobb man takler.

Jeg synes ikke det er underlig at mange blir sykemeldte av hardt fysisk tungt arbeid. Men da kan man jo begynne på studier for å lære seg noe så en kan få en jobb som er mindre fysisk belastende og krever høyere kompetanse. Vet jo om de som kun har yrkesfaglig fra vdg som nekter å gjære forsøk på studier hvis de ikke får det gjennom YA. Hvorfor kan ikke disse ta opp studielån som alle andre og selv ta ansvar for eget liv? Alternativet hvis de ikke får YA er jo at de fortsetter å være sykemeldt, så de er i en sterk forhandlingsposisjon i forhold til trygdemyndighetene.

Jeg kjenner jo de som mener at når de har jobbet nødvendig tid og tjent nødvendig foregående år har de rett på arbeidsledighetstrygd når de sier opp jobben. Dette er jo forsåvidt riktig, men de ser på retten til arbledighetstrygd omtrent som at de har tjent seg opp feriepenger. Arbledighetstrygd er bare en nødløsning man skal bruke i krisetilfeller, ikke en avsetning på konto man må bruke opp.

[Cognizance]

Jeg synes det for meg virker litt underlig at de trygdede selv ikke vil ta ansvar i egen situasjon. Holdningen er at hvis man blir syk av jobben, så skal man bli sykemeldt, og ikke gjære særlig forsøk på å lete etter annen jobb eller  ev omskolere seg for å få en jobb man takler.

←

Ingen jeg har møtt som går på rehabilitering, har hatt den innstillinga. Alle har ønskt seg friske og tilbake i jobb.

Rehabilitering og attføringspenger kan sees på som en forsikring. Hvorfor skal man være flau over å kreve en forsikringspremie utbetalt, når uhellet eller sykdommen har inntruffet?

[Gjest gjesta]

Jeg synes ikke det er underlig at mange blir sykemeldte av hardt fysisk tungt arbeid. Men da kan man jo begynne på studier for å lære seg noe så en kan få en jobb som er mindre fysisk belastende og krever høyere kompetanse. Vet jo om de som kun har yrkesfaglig fra vdg som nekter å gjære forsøk på studier hvis de ikke får det gjennom YA. Hvorfor kan ikke disse ta opp studielån som alle andre og selv ta ansvar for eget liv? Alternativet hvis de ikke får YA er jo at de fortsetter å være sykemeldt, så de er i en sterk forhandlingsposisjon i forhold til trygdemyndighetene.

←

Det er ikke for alle bare å sette seg på skolebenken og leve av studielån. Det går dersom du er enslig, men har du familie, boliglån mm så er du avhengig av en viss størrelse på inntekten. Nå er heller ikke YA noe å bli rik av.

Noen blir ikke bare friske av å slutte i et fysisk tungt arbeide. Det kan også bety at man ikke klarer 100% studier, men må strekke studier utover normert tid. Man trenger tid på å bli frisk og noen blir det aldri.

Det er så lett å fortelle hvordan andre skal leve livet sitt og hva de skal klare. Vi vet aldri hva som kan ramme oss i morgen.

[Hobgoblin]

Jeg har møtt slike assistenter i Sverige. Det er alt fra folk med downs til folk som har vært plaget av angst. De gjør "normale" jobber på "normale" arbeidsplasser istedenfor å bli samlet på verna bedrifter.

←

Det høres ut som en bra ordning. Her er det vel bare tidsbegrenset utplassering i bedrifter? Hadde sikkert vært en fordel om det var mer permanent.

Men jeg lurer også på om NAV faktisk prøver alle yrker på folk først - jfr kjønn, alder osv... For eksempel har jeg aldri hørt om at middelaldrende menn med bakgrunn som f.eks. trailersjåfør/ lagerarbeider blir tilbudt jobb i kantine, sentralbord eller som barnehageassistent når kroppen ikke tåler tungt arbeid lenger. Vegrer NAV seg mot å putte slike menn inn i "kvinneyrker"? Jeg bare spør, fordi jeg er nysgjerrig...

[Gjest Gjesta]

Jeg for min del ønsker meg mest av alt en kropp som fungerer, slik at jeg kan gå tilbake til den jobben jeg har utdannet meg for å gjøre. Men akkurat nå ser det ut til å være en umulighet. Kan jeg si opp jobben min for å søke en annen type jobb? Nei for da mister jeg rehabiliteringspengene, og siden jeg har brukt opp sykepengerettighetene mine vil jeg heller ikke får arbeidsledighetstrygd. Festlig. Og så så enkelt det gjør alt.