Da er jeg i ferd med å bryte.

[Gjest Elendigheten]

Aner ikke hvorfor jeg skriver inn her egentlig, jeg vet dere bare vil komme med fordømmende ord og spydige kommentarer. Men jeg velger allikevel å dele min historie, kanskje andre har opplevd det samme?

Nå traff jeg min mann for 5 år siden, vi fant kjapt tonen og delte en felles drøm om å få en familie, trudde jeg. Jeg var overveldet over å møte en såpass følsom mann som ikke var redd for å vise sine følelser ovenfor meg. I begynnelsen, de første årene, slet jeg med tvil og usikkerhet på om det var dette jeg ville. Men barn var noe jeg ikke kunne få aleine, og vi hadde mange fordeler sammen. Gravid blir jeg kjapt nok, tenkte jeg, og fridde.

Han sa ja, og vi gledet oss sammen men hadde som betingelse at det skulle gå minst 2 år før vi smidde hymnens lenker. Jeg slet med tvil og depresjoner, situasjonen var slik at jeg måtte flytte til en helt fremmed plass der jeg ikke hadde noen venner for å være med ham. Jeg gikk fra å være en aktiv, sosial person, til en passiv, asosial en. Fryktelig glad i ham, men hele tiden gnaget tvilen. F.eks. så skjulte jeg det at jeg var forlovet, skjulte at jeg var blitt gift. Skjemtes litt over hele situasjonen, og angret. Men gjorde ingenting med det, tenkte at alt ordnet seg når vi fikk flytta til en plass der jeg trivdes mer.

Mistrivselen og mangelen på aktivitet gjorde at vi destruktivt ikke gjennomførte noen av de tingene vi snakket om i løpet av de to årene vi har vært gift. Jeg har ikke begynt på skole, ikke han heller. Ikke er vi blitt aktive friluftsmennesker, ei heller tar vi godt nok vare på sønnen hans fra et tidligere forhold. Så går jeg hen og forelsker meg i en yngre mann, tenker ikke noe videre over det, bare at alt ordner seg. Følelsene mine for min mann er så og si ikkeeksisterende, vi har ikke sex, jeg er glad i ham, men som en venn, ikke noe mer. Han yngre mannen vet jeg ikke om er verd å satse på, men jeg føler ikke at dette er hovedgrunnen til at jeg nå bryter, bare en utløsende faktor. Jeg vil flytte nærmere venner, jeg vil komme meg tilbake til Østlandet og familien. Begynne på skole, gjøre noe utav livet mitt. For jeg får ikke familie, bli ikke gravid. Orker ikke å vente på det lengre. Det føles så riktig å bryte, det eneste som er fryktelig er å skuffe familien, og at han blir så deprimert. Gla i dem alle sammen, men egoist nå, eller for evig ulykkelig?

Aner ikke hva som er riktig i lengden, men dette er nok en vekker for oss begge. At vårt ekteskap skulle ta slutt, at det ikke nytter å vente i 8 år fra en er 21 på at da skal livet starte. At jeg bør bli flinkere til å lytte til meg selv skinner tydelig gjennom, men så har vel livet gjort meg litt mindre naiv med tiden.

Det verste er å se skuffelsen i øynene hans... Se gråten.. Det vrir seg i hjertet.

Hvordan kan noe som er så ille for ham føles så riktig for meg? Alle dere jenter der ute som er i forhold, som ikke har barn. Tenk dere nøye om før dere trasker opp kirkegulvet. Det er ikke verd festen å ha en skilsmisse.

[Gjest Madam Felle]

Vet du at du kan få barn? For det høres ut som det er den barnløse delen som er hovedårsaken til valget ditt, når man leser siste linjen. Det høres også ut som du ble sammen med han, for å få barn. Og da spør jeg igjen, er du sikker på at du kan få barn?

Hvorfor skjulte du at du hadde forlovet deg, for så å skjule at du også hadde giftet deg?

Du valgte selv å ikke studere videre, du valgte selv å flytte til den plassen, du valgte selv å holde ting skjult og du har nå valgt å avslutte forholdet. Det er dine valg, som du nå må ta ansvar for.

Det kan godt være du blir mer lykkelig når du flytter, det kan også godt være at du ikke blir det. Tiden vil vise, men du har faktisk et ansvar selv for å være lykkelig. Det er utrolig vanskelig å få venner, om man ikke beveger seg ute blant folk. Uansett så ønsker jeg deg lykke til, og håper du får det du ønsker.

[Gjest Gjest]

Hmmm, jeg vet ikke om jeg kan bli gravid eller ikke, han er det ingenting i veien med. Er litt redd for at det bare er meg, da min familie har barnløshet i seg.

Hvorfor jeg skjulte det aner jeg ikke, ingenting er banket ennå, jeg skal gi det tid og snakke om det. Han trenger litt tid, jeg trenger litt tid. Det er mitt valg, og det føles riktig.

[Solskinnsbolla]

kanskje jeg misforstår, men det virker som om du ikke var sikker på forholdet fra begynnelsen av? så vondt da...

jeg har selv noen dårlige valg bak meg- ble samboer med en og flyttet langt avgårde med han selv om intuisjonen/magefølelsen sa meg at dette ville jeg egentlig ikke... vi var sammen i ca to år og da jeg endelig turte å slå opp. da føltes det som om lenker forsvant!

hvis du er i underkant av 30 er du fremdeles veldig ung. jeg har gått i klasse med damer på 40-50 år, ingen problem! å ta utdannelse, hvis det er det du vil, GJØR det!

Frem til nå virker det som om du ikke har lyttet til deg selv og dine behov(kan ikke kalles egoistisk da... bare veldig umoden og usikker)

da vil jeg kalle dette et steg i riktig retning- du er i ferd med å bli deg selv...

og kanskje bekymringen om at du er infertil(eller hva det heter) ikke stemmer- kanskje du klarer å bli gravid med en annen?

Lykke til- jeg heier på deg

[Gjest bada]

Madam Felle setter fingeren på det viktigste.

Du ser ut til å ha problemer med å ta ansvar for eget liv og egen lykke. Du giftet deg med mannen selv om du var i sterk tvil, og det ser ut til at du gjorde det fordi du ville ha barn. Det er temmelig dårlig gjort overfor denne mannen, som kanskje var forelsket i deg, og som kanskje ønsket et vanlig kjærlighetsforhold.

Det er viktig at du tenker over hva du vil med livet ditt, og at du handler deretter. Hvis det riktige for deg er å skille deg, synes jeg du skal gjøre det. Da får mannen din en sjanse til å gå videre i livet. Men ikke tro at det vil bli en lett prosess, særlig om han ikke ønsker skilsmisse. Jeg synes du skal forklare situasjonen for ham på en skånsom måte, og be om tilgivelse for at du har vært såpass hensynsløs og handlingslammet. Det tar lang tid å komme over et brudd, både når man er den som går, men i særdeleshet når man blir forlatt. Så vær forberedt på at det kan bli tøffe tak.

Egentlig burde du være glad for at du ikke har blitt gravid med mannen din, da forholdet garantert ikke ville blitt bedre av det - snarere tvert imot. Nå har du sjansen til å begynne på nytt med blanke ark, og ta fullstendig styring over livet ditt. Når du har fått kontroll på livet ditt vil du være mye bedre utrustet til å ta ansvar for et eventuelt barn.

På meg høres det ut som om du lider av depresjon, og det er noe som du absolutt bør søke hjelp for, og helst før du bestemmer deg for om du vil skille deg eller ikke.

Lykke til!

[Fairytale]

Det var et fint innlegg synes jeg. Altfor mange er naive og gifter seg etter noen år. Jeg er helt enig med deg i at en bør vente med ekteskap før en er helt sikker. For meg har bryllyp aldri vært noen drøm. Om jeg skulle gifte meg, så skulle jeg ha kjent mannen i endel år først og fortsatt følt at det var det riktige å gjøre. Altfor mange forhold starter med at en føler at dette er noe spesielt og at det er meant to be, men ender i skilsmisse og brudd.

[Gjest Gjest]

Mange fine svar her, jeg vet at feilen ligger hos meg, at det er mitt ansvar og gjøre noe med det. Det at jeg har sviktet og såret en som jeg er gla i er det som gjør meg mest deprimert.

Nå har jeg lyst å være litt alene. Bare være litt ensom. Tror kanskje dette er det beste.

Er faktisk glad for at jeg skrev dette inn her, takker så mye for fine og gjennomtenkte svar. De gir meg mye.

[Gjest bada]

Jeg leste gjennom innlegget mitt igjen, og da så jeg at det ser litt "strengere" ut enn det jeg mente. Jeg mener selvfølgelig ikke at du har behandlet samboeren din dårlig med viten og vilje. Det er menneskelig å feile og å ta feil valg her i livet. Det gjør oss ikke til dårligere personer for det, særlig om vi lærer av det. Så du får ta situasjonen slik den er nå, ta lærdom av eventuelle feil, og ordne opp som best du kan. Det som har skjedd har skjedd, og det beste er å se fremover og se hvordan man best kan løse den situasjonen man er i. Hvis jeg selv skulle brukt mye tid på å angre på dumme ting og lite veloverveide valg jeg har tatt opp gjennom livet, ville jeg ikke fått tid til annet! (Og det ville dessuten gjort meg veldig nedstemt...)

[Gjest gjesta]

Det som er helt sikkert er at det ikke er noen vits i å være i et forhold pga skyldfølelse. hvis du føler at det er riktig å bryte, gjør det, slik at dere begge får muligheten til å gå videre.

Men jeg synes virkelig at en del av det du sier er en selvfølgelighet, og noe du burde tenkt på før du giftet deg. Man gifter seg da vitterlig ikke for festens skyld! Da er det jo dømt til å gå galt. Man gifter seg heller ikke tidlig i tjueårene fordi man har lyst på barn, dersom man ikke er sikker på at man har funnet mannen man elsker og vil dele livet med.

Men det virker som du har fått øynene opp for hva som gikk galt i hvert fall. Kom deg ut av forholdet, kom deg til et sted du trives, og jeg synes i tillegg du burde komme deg til fastlegen å be om en utreding for depresjon.