Langtidsprøving

[Gjest gjesta]

Etter hva jeg har forstått har man tre prøverørsforsøk i Norge, og etter det er det mange som prøver enda mer, med medisinering og klinikker i utlandet. Det må da gå med utrolig mye penger etterhvert? Hvorfor er det så viktig?

Nå er det en stund til jeg har planer om å begynne å prøve, men jeg tenker som så, at går det ikke så kommer jeg til å adoptere. Jeg kommer ikke til å bruke opp alle sparepengene mine/og eller sette meg i gjeld, jeg synes at adopsjon er et helt greit alternativ. Hva er det som gjør at det er så utrolig viktig å bære fram sine egne barn?

[Gjest Mrs. Potter]

Nå er ikke adopsjon gratis heller da..

[Gjest gjesta]

Nå er ikke adopsjon gratis heller da..

←

Det har du jo helt rett i, men det er veldig mye billigere enn å prøve i årevis først, før deretter å evt. adoptere. På ett tidspunkt må man jo bare akseptere at det ikke går, mener jeg. Og det er jo begrenset hva man (jeg) er villig til å utsette seg for før den tid.

[Hu i Svingen]

De tre(?) prøverørsforsøkene koster vel en del? Slik som adopsjon?

For å prøve å svare på spørsmålet: Hadde ikke mennesket hatt vilje og evne til å forplante seg ville arten ha dødd ut. Så det er vel ikke noe man bestemmer seg for på et helt objektivt grunnlag, det ligger vel i vår natur. Så kan man spørre seg hvor langt man skal gå i å bestride naturen.

[Gjest gjesta]

Dette er forøvrig ikke negativt ment på noen som helst måte, jeg respekterer fullt ut at enkelte velger å gjøre det på de måten, men jeg er interessert i å vite hvorfor, siden jeg ikke forstår det helt.

[Gjest Kristin_]

Vi er jo egentlig bare genene våre sin transportkasse, så jeg tror mange har en veldig sterk trang til å bringe sine egne gener videre. Jeg tror også at veldig mange prøverørsforsøk kan virke veldig utmattende i lengden for ikke å snakke om den økonomiske belastningen dersom man også må til utlandet, men jeg tror helt ærlig at det er det som driver folk til veldig mange forsøk.

[Gjest gjesta]

De tre(?) prøverørsforsøkene koster vel en del? Slik som adopsjon?

For å prøve å svare på spørsmålet: Hadde ikke mennesket hatt vilje og evne til å forplante seg ville arten ha dødd ut. Så det er vel ikke noe man bestemmer seg for på et helt objektivt grunnlag, det ligger vel i vår natur. Så kan man spørre seg hvor langt man skal gå i å bestride naturen.

←

Men sånn sett kan man også tenke at det er en grunn til at noen ikke får barn. Hadde dette vært for hundre år siden, hadde mange som får barn i dag, forblitt barnløse. Og man kan jo tenke litt over hva det gjør med menneskeheten etterhvert, når barn som egentlig ikke burde finnes får leve likevel.

Fremdeles ikke vondt ment, jeg skjønner jo på en måte at folk bruker mulighetene når de er der.

[Hu i Svingen]

Men sånn sett kan man også tenke at det er en grunn til at noen ikke får barn. Hadde dette vært for hundre år siden, hadde mange som får barn i dag, forblitt barnløse. Og man kan jo tenke litt over hva det gjør med menneskeheten etterhvert, når barn som egentlig ikke burde finnes får leve likevel.

Fremdeles ikke vondt ment, jeg skjønner jo på en måte at folk bruker mulighetene når de er der.

←

Ja, det var jo egentlig det jeg sa over.

På den annen side har jeg en stor forståelse for at folk går langt for å oppnå en av tingene de har satt seg som mål i livet, nemlig det å stifte familie. Jeg ønsker det selv, og hvis jeg ikke får til er det vanskelig å si på forhånd hvor langt jeg vil gå for å opnnå det. Jeg tror jeg kunne kjørt løpet ut selv, men nå har jeg foreløpig ikke en gang prøvd ad naturam, så det vil vel vise seg...

[Gjest Mrs. Potter]

Hva er det som gjør at det er så utrolig viktig å bære fram sine egne barn?

←

Vi har prøvd å få barn i litt over 2 år nå. Har startet utredningen,men har ennå ikke brukt mange kronene på prøvingen.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å mene på et senere tidspunkt,men jeg er bestemt på å gå veldig langt for å bli gravid og føde mitt eget barn.

Hvorfor?

Fordi jeg har lyst å være gravid,jeg har lyst på et barn som jeg og kjæresten min har laget,fordi "alle" kvinner får til å bli gravide og jeg vil også få det til,fordi jeg vil ikke adoptere og vise alle at vi ikke kan få barn.

Utrolig egoistiske og barnslige grunner,men det er sånn jeg føler det.

[Leo]

Etter hva jeg har forstått har man tre prøverørsforsøk i Norge, og etter det er det mange som prøver enda mer, med medisinering og klinikker i utlandet. Det må da gå med utrolig mye penger etterhvert? Hvorfor er det så viktig?

←

Det er nok ikke så veldig mange som går videre etter de tre forsøkene man får når man først er godkjent for prøverørsbehandling ved et norsk sykehus, men prosessen med å bli godkjent og å komme igang med behandlig er lang og tung og derfor velger en del å la seg behandle ved private klinikker. I tillegg er det en del behandlingsformer som ikke er tillatt eller ikke har vært tilgjengelige før inntil nå nylig (Bl.a. eggdonasjon og uthenting av sædceller via operasjon for å nevne noe) og derfor velger mange av disse igjen klinikker i Danmark eller Sverige.

Nå er det en stund til jeg har planer om å begynne å prøve, men jeg tenker som så, at går det ikke så kommer jeg til å adoptere. Jeg kommer ikke til å bruke opp alle sparepengene mine/og eller sette meg i gjeld, jeg synes at adopsjon er et helt greit alternativ. Hva er det som gjør at det er så utrolig viktig å bære fram sine egne barn?

←

Adopsjon er ikke noe billig alternativ. Man regner som regel med at en adopsjon koster minst 120 000 kroner og ofte mer. I kroner og øre tilsvarer dette omtrent 10 prøverørsforsøk hvis man regner med at de tre første er utført på en klinikk etter offentlig godkjenning.

Nå er jeg en av dem som venter på prøverørsbehandling ved et norsk sykehus og jeg skulle gjerne ha svart på hva det er som får oss til frivillig å gjennomgå denne "galskapen" hvis jeg hadde visst det! Jeg har nemlig tenkt som deg i alle år før jeg plutselig sto der selv.

Jeg ser at du stiller flere spørsmål, men siden det er veldig sent og jeg burde ha sovet for lenge siden, skal jeg forsøke å svare deg bedre i morgen. Jeg synes for øvrig spørsmålene dine er viktige og fullt ut forståelige bare så det er sagt!

[Corine]

Men sånn sett kan man også tenke at det er en grunn til at noen ikke får barn. Hadde dette vært for hundre år siden, hadde mange som får barn i dag, forblitt barnløse. Og man kan jo tenke litt over hva det gjør med menneskeheten etterhvert, når barn som egentlig ikke burde finnes får leve likevel.

Jeg tenkte også slik, for mange år siden, da jeg ikke visste nok om det. Det er lett for andre og argumentere for at man ikke burde "bestride" naturen, og at barn som blir til ved "befruktningshjelp" kanskje egentlig ikke burde vært her.

Det er ikke så mye som er helt "naturlig" lenger hos oss. Tenk bare på legevitenskapen og medisinen. Barn/voksne/eldre som ikke ville levd hvis "naturen" fikk bestemme, får leve pga at vi redder dem med moderne teknologi og medisiner. Hva med barn som blir født for tidlig? De er heller ikke levedyktige, og blir holdt "kunstig" i live- skulle de kanskje heller fått dø, da de kanskje har "svakere" gener?

Husk at det er svært mange grunner til at noen ikke på "naturlig" måte! Kanskje:

- har du hatt Clamydia i tenårene som har gjort at egglederne dine er tette og egget ikke kommer seg ned i livmoren (det er ikke noe galt med selve egget).

- har du skjev livmortapp, slik at sædcellene ikke kommer seg inn i livmoren din.

- kanskje har du i barndommen skadet testiklene, slik at du ikke fungerer normalt i forhold til produksjon av sæd.

osv, osv

Det er ikke noe galt med å få hjelp til befruktning, hvis det ikke fungerer på naturmetoden. Å få sine egne barn, det å gå gravid og føde er et høy ønske for mange av oss. Dette er veldig "touchy" for svært mange....og spesielt i dette forumet.

Corine

[~Belle~]

Jeg merket at jeg ble veldig lei meg på grunn av denne tråden, og det er sikkert flere med meg. Trådstarter, du har ikke en gang begynt å prøve å få barn, så dette er noe du ikke har noen forståelse for. Selv har jeg også tenkt at adopsjon ville være et godt alternativ i stedet for å gjennomgå masse hormoner og Prøverør. Når man selv står i det med begge beina er det andre ting som får deg til å fortsette kampen mot et barn enn fornuften. Adopsjon er absolutt et alternativ fremdeles, og ikke minst for barn 2 og 3, men nå er det viktigst i hele verden å få et barn selv.

Og man kan jo tenke litt over hva det gjør med menneskeheten etterhvert, når barn som egentlig ikke burde finnes får leve likevel.

←

Litt vel skarpt formulert i mine ører. man kan ikke si at det er noen barn som ikke burde finnes . Alle har like mye rett til å leve og disse barna som kommer på andre måter enn naturmetoden er kanskje til og med enda mer ønsket enn de som kommer før man har planlagt noe som helst. Legevitenskapen har utviklet seg og det må man bare akseptere. Skulle en med brukket ben ikke bli operert for det bare fordi det strider mot naturen fra tidenes opprinnelse. Denne kommentaren må jeg si provoserte meg, selv om du sier at den ikke er vondt ment. Her på dette forumet er det mange som virkelig sliter på grunn av sin barnløshet. Da snakker jeg også om den psykiske belastningen som følger med. det er et veldig ømtåelig tema.

Man har lov til å si det man vil og alt det der, men vekte ordene sine er ingen dum ide :kgblunk:

Endret 14. januar 2007 av ~Belle~

[Leo]

Nå er det en stund til jeg har planer om å begynne å prøve, men jeg tenker som så, at går det ikke så kommer jeg til å adoptere. Jeg kommer ikke til å bruke opp alle sparepengene mine/og eller sette meg i gjeld, jeg synes at adopsjon er et helt greit alternativ. Hva er det som gjør at det er så utrolig viktig å bære fram sine egne barn?

←

Jeg synes også adopsjon er et godt alternativ, men det er absolutt ikke noen enkel løsning! Du må huske på at det er en lang og tung prosess før man får lov til å adoptere. Først skal bl.a. sosialetaten i kommunen gå gjennom livet ditt på alle mulige måter; de ser på samlivet, boforhold, økonomi, vandel, helse osv. osv. (Hvilket er fullt forståelig, men svært belastende for de det gjelder) Deretter må man vanligvis vente i minst to år før man får tildelt et barn. I tillegg har mange barn som blir frigitt for adopsjon spesielle problemer og behov som skyldes ting de har vært utsatt for som f.eks. sult og mishandlng, dårlige levekår i mors liv etc.

[Gjest gjesta]

Jeg merket at jeg ble veldig lei meg på grunn av denne tråden, og det er sikkert flere med meg. Trådstarter, du har ikke en gang begynt å prøve å få barn, så dette er noe du ikke har noen forståelse for. Selv har jeg også tenkt at adopsjon ville være et godt alternativ i stedet for å gjennomgå masse hormoner og Prøverør. Når man selv står i det med begge beina er det andre ting som får deg til å fortsette kampen mot et barn enn fornuften. Adopsjon er absolutt et alternativ fremdeles, og ikke minst for barn 2 og 3, men nå er det viktigst i hele verden å få et barn selv.

Litt vel skarpt formulert i mine ører. man kan ikke si at det er noen barn som ikke burde finnes  . Alle har like mye rett til å leve og disse barna som kommer på andre måter enn naturmetoden er kanskje til og med enda mer ønsket enn de som kommer før man har planlagt noe som helst.  Legevitenskapen har utviklet seg og det må man bare akseptere. Skulle en med brukket ben ikke bli operert for det bare fordi det strider mot naturen fra tidenes opprinnelse. Denne kommentaren må jeg si provoserte meg, selv om du sier at den ikke er vondt ment. Her på dette forumet er det mange som virkelig sliter på grunn av sin barnløshet. Da snakker jeg også om den psykiske belastningen som følger med. det er et veldig ømtåelig tema.

Man har lov til å si det man vil og alt det der, men vekte ordene sine er ingen dum ide  :kgblunk:

←

Beklager, jeg prøvde virkelig å vekte ordene mine, men jeg er tydeligvis ikke flink nok. Når jeg snakker om barn som ikke burde finnes, mener jeg selvfølgelig ikke at de ikke fortjener leve, jeg mener bare at for hundre år siden hadde de aldri blitt født. Og pga at de nå blir født, fører man videre gener som ikke ville blitt ført videre, dvs. skjev livmortapp, dårlig sædkvalitet osv. Dermed kommer flere og flere etterhvert til å ha slike problemer, og det kommer muligens til å bli helt umulig å få barn på vanlig måte tilslutt.

Dere har selvfølgelig et helt annet perspektiv på dette, siden dere er på det stadiet da dere faktisk prøver å få barn. Jeg prøver bare å forstå hvorfor egne barn faktisk er så viktig, når det finnes hundre tusenvis av barn som ikke har foreldre og som for meg ville vært like bra som å føde egne barn. Jeg forstår også at dette er et veldig følsomt tema for de som prøver hardt å få barn uten at det går, og kanskje det derfor er dumt å ta det opp i det hele tatt. Men jeg prøvde faktisk bare å forstå HVORFOR det er så viktig for dere, ikke å anklage dere eller si at det er feil.

[~Belle~]

Jeg ønsker meg barn og syns også at adopsjon er et veldig godt alternativ. Som du skriver så finnes det tusenvis av barn som har bruk for et trygt og harmonisk hjem.

Jeg tror ikke at du noensinne vil kunne forstå hvorfor det er viktig å få biologiske barn før du bestemmer deg for å prøve å få noen. Dersom det da viser seg å bli vanskelig for deg/dere, blir det plutselig enda viktigere. Sånn var det i alle fall for meg. Jeg vil gjerne adoptere barn, men vil ikke gi opp håpet om å få oppleve det å bli gravid, spenningen i et svangerskap, fødsel og følelsen av det å få sitt nyfødte barn opp på magen. Opplevelsen mellom far, mor og barn. Dette er den drøm jeg har hatt siden jeg selv var barn, en drøm jeg ikke kommer til å gi opp håpet om å få i oppfyllelse.

Jeg tror ikke at du vil få svar her inne hvorfor det er så viktig, for det er viktig for den det gjelder. Det er ikke lett å forklare hvorfor, det er noe inne i oss. Urkraften, urkvinnen i oss. Det går også litt på ens egen kvinnelighet.

Adopsjon er et veldig godt alternativ, og de barna er like ønsket som ens biologiske barn, de blir også ens egne barn. Men jeg tror ikke det er mange kvinner som ikke ønsker å oppleve en graviditet og fødsel, selv hvor skremmende det kan virke.

[Gjest gjesta]

Tusen takk for godt svar, Belle, det syntes jeg faktisk sa mye. Selv om jeg ikke føler det på samme måte, skjønner jeg i hvert fall litt bedre nå. Jeg ønsker både deg og alle andre prøvere her inne masse lykke til!

[Felixa]

Denne typen diskusjoner har jeg lest veldig mange av. Det er alltid noen som ikke kan skjønne hvorfor noen utsetter seg for IVF istedenfor å "bare" adoptere.

Nå finnes det ikke tusenvis av barn som står i kø for å bli adoptert, det er heller motsatt. Adoptantene står i kø for det frigis ikke nok barn til alle som vil adoptere. Jeg synes å adoptere er en kjempefin måte å få barn på, for noen. Men når man ikke selv klarer å lage det etterlengtede barnet så er det ikke rart man er villig til å få litt hjelp til å få det til.

Selv sitter jeg med to livlige krabater i magen som er laget ved IVF metoden, de er like ekte som alle andre. (noen tror visst at prøverør er genmanipulering) Eneste forskjellen er at de er befrukted i et labratorium og satt tilbake i meg et par dager etterpå, resten er helt normalt.

Behovet for oss å prøve å lage biologiske barn var stor, som den er for de fleste, men når det ikke gikk var ikke valget så vanskelig. Vi fikk litt starthjelp, resten ordner vi selv.

Det er et veldig stort sjokk å få vite at man selv ikke kan lage barn, man føler at man ikke fungerer ordentlig som kvinne/mann. Vi klarer ikke det "alle" andre klarer, det mest naturligste ting i verden, når man innser det blir veldig mange psykisk nedbrutt. Samfunnet forstår ikke dette, hvor vondt det er å ikke klare å føre slekten videre. Jeg tror vel at man ikke kan forstå det før man er der selv, noe jeg ikke unner noen! Jeg tror heller ikke jeg kan få deg til å forstå, jeg har nære venninner og familie som er rundt meg mye som ikke helt forstår hvorfor vi orket å gå igjennom IVF, de skjønte ikke hvorfor det var så viktig for oss, noen av disse har selv barn. Jeg skjønner ikke hvordan de ikke kan forstå, men jeg tror det ligger i at det er vanskelig å sette seg inn i en helt annen situasjon enn den man selv er i.

Når man er ufrivilligbarnløs så er det ikke bare paret som er det, men de som ønsker å bli tanter,onkler,besteforeldre og oldeforeldre har også en sorg inni seg. Den følte jeg sterkt på meg og bar sorgen deres i tillegg til min egen og min manns, siden det var min "feil".

IVF barn er så utrolig velkommne inn i verden, av hele familien. De er sterkt ønsket og vil aldri mangle kjærlighet. Og vi som kommende foreldre får vårt største ønske oppfylt, noe vi er ydmykt takknemmelige for siden vi vet at det ikke er en selvfølge.

[Gjest gjesta]

Jeg tror ikke at du noensinne vil kunne forstå hvorfor det er viktig å få biologiske barn før du bestemmer deg for å prøve å få noen. Dersom det da viser seg å bli vanskelig for deg/dere, blir det plutselig enda viktigere. Sånn var det i alle fall for meg. Jeg vil gjerne adoptere barn, men vil ikke gi opp håpet om å få oppleve det å bli gravid, spenningen i et svangerskap, fødsel og følelsen av det å få sitt nyfødte barn opp på magen.

←

Men du har jo aldri opplevd gleden ved å bli kjent med en adoptert liten baby heller, så du kan ikke vite at det å få en egnefødt baby på magen er en større opplevelse. TS og jeg stiller spm ved dette kun av hensyn til prøverne selv. jeg leste et intervju medintervju med noen som hadde adoptert, og de sa at de i etterkant angret på at de gikk gjennom de "obligatoriske" 3 forsøkene med prøverør før de startet prosessen med adoptering. For når man først har fått adoptivbarna i hus, tror jeg man aldri kunne tenkt seg en annen løsning. Morsinstinkitet er ikke kun hormonelt som blir utløst av en graviditet.

Jeg vet det er de som mener man aldri kan bli like glad i et adoptert barn som et egenfødt. Men de har aldri adoptert barn selv, og hatt den følelsen av betingelsesløs kjærlighet.

Jeg både skjønner og ikke helt skjønner det prøverne utsetter seg selv for. Denne tråden er KUN godt ment.

Jeg stiller også spm ved den innflytelsen foreningen for ufrivllig barnløse har: de maser alltid om mer støtte til flere prøverørsforsøk. Mens de som adopterer får fastsatt støtten fra år til år i statsbudsjettet, og er prisgitt kompromissene det året. Hele samfunnet har et ideal om at å føde sine egne barn er noe å strebe etter heller enn å adoptere.

[Donpedro]

De tre(?) prøverørsforsøkene koster vel en del? Slik som adopsjon?

←

Forsøkene koster ca 15.000 totalt, adopsjon rundt 100.000. Så det er jo en viss forskjell. Privat koster vel prøverør ca 30-40.000 kr gangen.

[Grendel]

Jeg kan ikke helt forstå hvorfor trådstarter ikke skulle ha noen forutsetning for å forstå hvorfor folk velger å utføre prøverør istedenfor å adoptere, selv om hun ikke har prøvd å få barn. Erfaring trenger ikke alltid å være svaret på meningene man har.

Jeg kunne aldri tenke meg prøverør, og det er av den enkle grunn at jeg liker ikke å tukle med naturen. Hvis jeg ikke kan få barn på naturlig vis, så mener jeg at det er en mening med det. Og jeg har prøvd i fem år, så jeg er ganske habil, men jeg hadde den samme meningen lenge før jeg overhodet tenkte på å få barn. Å tukle med naturen har aldri hatt noen mening for meg.

Jeg kjenner ei som er så desperat etter å få barn..hun har hatt de prøverørsforsøkene hun kan få gjennom det offentlige, fem forsøk, og nå er hun i gang med forsøk nr 2, privat. Hun vil selge huset og alt mulig hun, hvis hun bare kan få barn. Ja, jeg er kanskje kald og kynisk, men DET blir for drøyt for meg, når man -vet- at mange barnehjem i fattige land er stappfulle med barn som fortjener et -liv-.

Når jeg så sier at jeg tror det er en mening med at man er ufruktbar, mener jeg ikke nødvendigvis at man skal adoptere, selv om jeg syns det er en veldig fin løsning. Men, det kan hende man skal vie livet og tiden sin til andre ting, hjelpe mennesker, eller kanskje ta seg av dyr..hvem vet?

Men det er jo noe den enkelte må finne ut.

Og barn som trenger adopsjon -er- det mange av. Det er nok flere enn tusenvis. Problemet er som før sagt her, behandlingstiden er lang, adopsjonen er dyr, mange land krever også at man skal være gift i minst fem år før eventuell adopsjon, og mange par blir ikke engang godkjent her hjemme. Mange har også bestemte kriterier, de vil ikke adoptere fra det og det landet, de vil ha et barn som er så og så gammelt og så videre..det er ikke så rart at ting tar tid, alt i alt. Selv om jeg også syns det er en uting..