Venninna mi klager på alt

[Gjest Fjesingen]

Jeg har to venninner som jeg er mye sammen med. Vi begynte å vanke sammen for ca. 10 år siden, vi møttes vel egentlig fordi vi ikke hadde noen andre gode venninner på den tiden. Så vi begynte å finne på ting sammen og sånt.

Sakte men sikkert har livene våres gått i forskjellige retninger, men vi har holdt sammen likevel. Jeg har hatt samboer i en del år, og hun ene (A)fikk samboer for et par år siden og de har et barn sammen. Den andre venninna (B) har stått på stedet hvil i 10 år. Hun har hatt den samme jobben (en typisk jobb som bare tenåringer har), hatt samme sveisen og klesstilen i alle disse årene. Nå er hun 32 og bor fortsatt hjemme hos foreldrene sine. Moren hennes er veldig dominerende og faren er en "tøffel" som ikke sier stort. B bor altså på det vesle pikerommet sitt.

Jeg og A har full jobb men B har denne "tenåringsjobben" pluss at hun jobber som ringehjelp i en butikk. Men hun klager alltid over at hun er så sliten, og at hun jobber så mye. Men vi andre jobber jo mye mer, i tillegg så har A ei lita datter å ta seg av.

Hver eneste måned må jeg og A høre på klagehistoriene til B. Hun bærer seg over en regning på 500 kroner og gidder ikke høre hvis vi sier at vi har regninger på over 10 000 en måned. B vet jo ikke hvordan det "virkelige" livet er men det skjønner hun ikke!

Hun vet at hun bør skaffe seg en heltidsjobb, og både jeg og A har faktisk tilbydd henne jobber der vi jobber, men hun har takket nei selv om hun har fått det servert på sølvfat. Hun sier at hun vil flytte for seg selv men skylder på at hun ikke har råd, når vi tilbyr henne jobb så sier hun at jobbene har vært så langt unna. Men da kunne hun jo benyttet sjansen til å flytte da...

Hun snakker også ofte om at hun har "vasket i dag", og er sliten også viser det seg at hun har fast oppdrag å vaske kjøkkenet EN GANG I UKA for mora hennes tar resten!

Hvis vi snakker om fremtiden med mann og barn osv så sier hun bare at "jeg har ikke tid til mannfolk jeg, som har to jobber." Men noen ganger sier hun at menn ikke er interessert i henne heller. Jeg har da prøvd å hinte om at menn liker damer som er kvinnelige, hun kler seg alltid i fleeceskjorte og joggesko og har kort hår, hvis hun skal pynte seg har hun på seg svart bukse og hvit skjorte.

Jeg er så lei av å høre på denne klagingen hennes, hun har valgt sin egen situasjon og har ikke tatt imot de tilbudene hun har fått. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det, for det er vel egentlig lav selvtillit og usikkerhet som skinner igjennom. Hun er også en sånn typisk person som snakker, smiler og ler mye (også når det ikke passer seg) og jeg tror det er et tydelig tegn på ensomhet og usikkerhet. Jeg kan ikke akkurat dumpe henne som venninne heller, selv om jeg har sagt mye negativt om henne så er det klart at hun har masse positive egenskaper også, og vi har det mye moro sammen. Jeg vil jo hjelpe henne men aner ikke hvordan, og om hun egentlig VIL flytte ut, eller om det er mora hennes som er for dominerende sånn at hun ikke tør?

Uff.... kom med råd hvis dere kan, og si fra hvis innlegget er for rotete.

[Gjest Sativa]

Jeg kan jo ikke vite helt sikkert, men ofte når det dreier seg om personer som kanskje er litt umodne (som venninne B) så kan det godt være mulig at personen sliter med litt psykiske plager....

Tror du nok må slå deg til ro med at venninnen er som hun er. Og hun er sikkert glad for at du er venninna hennes...

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å si sikkert, men de erfaringene jeg har gjort med folk tilsier i hvert fall at en person som er godt voksen og bor hjemme hos foreldrene nødvendigvis utvikler noen rare sider etter hvert. Eller - kanskje det er det at man IKKE utvikler seg som blir problemet, samtidig som man på en måte må "unnskylde" det at man ikke fungerer som andre. Å ikke ha noe ønske om å finne kjæreste tyder enten på dårlig selvtillit eller på at hun er såpass knyttet til foreldrene at hun ikke "tør". Jeg kjenner en gutt (mann, egentlig) på snart 30, som bor hjemme hos foreldrene sine og ikke jobber, engang. Og jeg har aldri møtt noen som blir så fort sliten, og som ikke orker å være med på noe om han så mye som har hjulpet til med oppvasken den dagen... Det er klart det ligger litt større komplekser bak enn dårlig kondis.

Jeg tror jeg hadde hatt vanskelig for å omgåes en person som var på et SÅ annet sted i livet enn jeg selv er. Men man kan jo ha felles interesser og glede av å være sammen likevel, så om du vil bevare vennskapet må du se etter de gode sidene... Og kanskje prøve å lede samtalen over på noe annet når hun klager på helt fjerne ting. Dersom du tror det vil hjelpe kan du/dere også prøve å ta opp ting direkte med henne - om hun er fornøyd som det er, om hun har noe forsalg til å endre på livet sitt osv. Men vær forsiktig, kritikk er ikke så greit.

[Gjest Pax]

Jeg ser for meg to grunner til at hun oppfører seg som hun gjør.

1: Hun er lat

2: Hun er syk (f.eks depresjon)

Har ingen gode råd, dessverre.

[Cata]

Tror du ikke det kan være sånn at hun prøver å høres "normal" ut, da? Hun er ganske sikkert klar over at det ikke er vanlig å bo hos foreldrene i en alder av 32 og leve slik hun gjør. Dermed prøver hun å klage over travle dager og regninger slik som "alle andre" gjør innimellom, men så kommer det feil ut.

Sannsynligvis vet hun godt hvordan det "virkelige" livet er, og det kan godt være hun skammer seg over å ikke ta del i det.

[Gjest Fjellsippa]

Det kan jo hende at hun er så dominert av mora, at hun ikke klarer å flytte. Man kan bli deprimert av mindre enn en dominerende mor.

Jeg tror at det må komme til et punkt der hun selv setter strek, og tar tak i livet sitt. Hvis det ikke er sånn da, at hun trives med å ha det sånn som hun har det. Tror ikke det er noe du kan gjøre. Tror også at hun er veldig sårbar, og oppfatter det meste som kritikk. At hun sier nei til jobber dere tilbyr henne, kan være for at hun vil markere at hun bestemmer selv. Kanskje hun ikke har styrke til å markere seg overfor mora. Derfor markerer hun seg overfor dere som er venninner.

[Gjest Kristin_]

Slike mennesker er typiske kjempeegoister som kun mener at egne problemer er det eneste som betyr noe, andres problemer er irrelevant. Slike mennesker ser heller ikke noe problem med å f.eks. bo hjemme til de er mange og tredve, nettopp på grunn av sin utrolige egosentriske holdning. Hvorfor skulle ikke foreldrene ha lyst å ha henne boende, liksom. Det er stort sett helt umulig å snakke vett i sånne mennesker, men om du har tenkt å prøve tror jeg ikke du når særlig gjennom, ettersom du bare da ikke forstår henne og det faktum at det er kun hennes problemer som gjelder. Men jeg tror det kan være en god begynnelse å slutte å høre på whiningen hennes. Bare vær uinteressert, snakk om andre ting, hva som enn skal til for at hun skal slutte å gnåle.

Jeg har hatt slike venninner selv (egotryner som kun whiner om egne problemer og vender det døve øret til om du prøver å fortelle dem noe), og det øyeblikket vennskapet kun blir en belastning og en klagemur, rygger jeg litt unna slik at jeg kan få sett ting i litt perspektiv og kanskje får kvinnet meg opp til å konfrontere vedkommende.

[Gjesten29]

Det er alltid en grunn for menneskers handlinger og valg i livet, enkelte trives slik som din venninne gjør-det er jo ett "lett liv" på mange måter, andre gjør det ikke. Siden hun klager såpass om det så antar jeg hun sitter inne med ambivalente holdninger og kanskje en redsel for det som er ukjent. Bare frasen om at "menn ikke liker meg" sier mye, når hun ikke gidd å gjøre noe med det heller tyder det på at hun har gitt opp. Jeg synes hun virer deprimert jeg. Kanskje den dominerende moren har en finger med i spillet her også ja.

Jeg hadde tatt en alvorsprat og realitetsorientert venninnen min. Jeg hadde brukt spørsmål som hadde fått henne til å tenke.

Hvordan ser du for deg framtiden? Hva tenker du om det?

Mulig jeg hadde begitt meg ut på mor/ datter forhold, holdninger i samfunnet i forhold til mennesker som bor hjemme over 30/ menn etc

Hadde jeg vert glad i denne veninnen min hadde jeg aldri gitt henne opp, jeg hadde jobbet med henne, realitetsforklart, prøvd å oppmuntre til ting man har glede av, ting som får en til å føle at man lever etc.

Det er nemlig en forskjell på mennesker som klager og syter og stjeler energi- og utnytter deg, og dem som gjerne vil men ikke får det til pga "sperrer" og som kan trenge dra hjelp utenfra. En realitetesorientering med andre ord.

[Gjest Fjesingen (TS)]

Tusen takk for svar, alle sammen.

Ja det er ikke godt å si hvorfor hun er som hun er. Det er rart at en som virker så positiv og skravlete på ukjente mennesker (hun skravler ALLTID med butikkansatte osv. som hun ikke kjenner) kan ha så mange negative holdninger og så mye å klage på. En ting som jeg glemte å fortelle: For noen år siden var vi venninnene på ferie i USA, en tur vi hadde spart opp til lenge og det virket som om venninne B var fornøyd over at hun klarte dette. Men når vi snakker om de minnene vi har fra turen, da skal hun alltid dra frem de få tingene som var negative (hun begynte en stor krangel med en annen person som vi kjente og som vi var på tur med) mens vi andre liker å snakke om hvor gøy vi hadde det.

Jeg skal virkelig prøve fra nå av å prøve å sette ting i et positivt lys når hun begynner med klagingen sin. Sånn som hvis hun tar opp denne krangelen på turen vår så kan jeg si "men husker du ikke hvor moro vi hadde det i den parken vi var i", tenk hvor heldige vi har vært som har vært i statene etc.

Kanskje jeg også kan sette meg ned med henne og regne ut hvor mye hun må tjene for å bo for seg selv osv. og forklare henne mer om den friheten, men også det ansvaret man har når man ikke bor hjemme hos mamma lenger. Dette med realitetsorientering virker som en god ide!

[Gjesten29]

Tusen takk for svar, alle sammen.

Ja det er ikke godt å si hvorfor hun er som hun er. Det er rart at en som virker så positiv og skravlete på ukjente mennesker (hun skravler ALLTID med butikkansatte osv. som hun ikke kjenner) kan ha så mange negative holdninger og så mye å klage på. En ting som jeg glemte å fortelle: For noen år siden var vi venninnene på ferie i USA, en tur vi hadde spart opp til lenge og det virket som om venninne B var fornøyd over at hun klarte dette. Men når vi snakker om de minnene vi har fra turen, da skal hun alltid dra frem de få tingene som var negative (hun begynte en stor krangel med en annen person som vi kjente og som vi var på tur med) mens vi andre liker å snakke om hvor gøy vi hadde det.

Jeg skal virkelig prøve fra nå av å prøve å sette ting i et positivt lys når hun begynner med klagingen sin. Sånn som hvis hun tar opp denne krangelen på turen vår så kan jeg si "men husker du ikke hvor moro vi hadde det i den parken vi var i", tenk hvor heldige vi har vært som har vært i statene etc.

Kanskje jeg også kan sette meg ned med henne og regne ut hvor mye hun må tjene for å bo for seg selv osv. og forklare henne mer om den friheten, men også det ansvaret man har når man ikke bor hjemme hos mamma lenger. Dette med realitetsorientering virker som en god ide!

←

Du virker som en kjempegod veninne bare så det er sagt!

Helt enig med deg, hent frem det positive og fokuser på det. Realitetsforklar bolig/ økonomi biten- lettere å se det når man får det skrevet ned på ett ark- slik som du takler dette virker det som det godt kan skje en endring, lykke til!

( mrk, selvfølgelig har jeg ingen fasit,men slik ville jeg gjort det selv,- og jeg har tro på positiv tenking og fremheve ressurser som mennesker har i stedet for det negative)

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres ut som det du tenker er fornuftig. Det positive med henne er jo at hun har jobb, så hun vil faktisk kunne være i stand til å klare seg økonomisk. Jeg grudde meg selv da jeg skulle flytte hjemmefra som nittenåring, men det tok bare en dag før jeg merket hvor godt det var å bo utenfor foreldrenes "klør"... Men for en som har bodd hjemme så lenge som din venninne virker det sikkert nærmest abstrakt hele problemstillinga. Så fint om du tar deg tid til å konkretisere det for henne ved å regne og forklare.

Jeg kjenner også igjen det med å bare hente fram det negative med ulike opplevelser - jeg hadde ei venninne selv som jeg synes var ille til det. Vi hadde reist sammen noen ganger, og greit nok; det ble noen konflikter underveis da vi kommuniserte dårlig og ikke var helt enige, men det var også etter min mening mye fint vi hadde sett og opplevd underveis. Men hver gang hun tok det opp, var det for å nevne et eller annet negativt... Sånn er hun med andre ting også - jeg tror det både har med tillærte måter å være og tenke på, og kanskje også med depresjon? Tror i hvert fall det å dra fram de positive tingene - eller skifte tema til noe annet etter hvert - er lurt. Lykke til