Generelle tanker rundt utroskap

[Gjest Jeg lurer]

Når jeg leser her inne om elskere og elskerinner, enten de er de som blir sviktet, eller om det er de som svikter som skriver, begynner tankene å gå...

Hvorfor har det blitt slik?

Har vi blitt slaver av lettvinte løsninger og kravstorhet?

Har det blitt slik at vi vil ha "alt" uansett hva det koster, og gir blaffen i hva andre føler og mener?

Har vi mistet noe av selvkontrollen vår? Det virker slik siden så mange sier at de ikke ønsker å ha det slik, men "jeg klarer ikke la det være".

Er det egoisme og medias innprenting av "jeg fortjener det" som ligger bak?

Er vi ikke lenger villige til å jobbe for å det slik vi vil ha det?

Vil vi ha i pose og sekk rett opp i armene uten at det skal kreves noe av oss?

En annen ting er de praktiske problemene en vil møte når en er utro.

Alle løgnene en må holde styr på, telefonen som må passes på, kvitteringer som må brennes... hvor skal en møtes, og når?

Jeg kan ikke se at mennesker har tid og anledning til å møtes på en slik måte!

Det kan jo ikke være tilfredsstillende å møtes for "en kjapp en" 2 ganger i måneden? Det er jo ofte mangelen på sex som er manges forklaring på utroskap!

Og om en er forelsket vil en jo være sammen med "den utvalgte" så mye en kan, det kan jo ikke være nok å veksle en klem eller et kyss, for så å haste avgårde til mann/kone og barn?

Jeg har vært gift i mange år, og mulighetene til utroskap har vært mange. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så attraktiv i mange menns øyne som etter at jeg fikk "ring på fingeren". Jeg ble til og med sjekket opp mens jeg gikk gravid i 9. mnd, mens mannen min var i rommet men utenfor hørevidde...

Det har også hendt at jeg har vært tiltrukket av andre menn enn mannen min, og jeg skal ikke nekte for at lysten til utroskap har vært tilstede i tøffe perioder, men selv om jeg kan "skjerpe apetitten ute, så spiser jeg hjemme"!

Jeg har ikke svarene, men jeg har mange spørsmål, fordi dette er noe jeg ikke klarer å forstå!

[Gjest Gjest]

Eller er de rett og slett ikke villige til å ofre noe for å få det livet de ønsker seg?

Skal alt gå på deres premisser?

Har lojalitet blitt et fremmedord?

Jeg lurer også

[Tabris]

For meg høres det helt feil ut å si "jeg kan ikke la være". Det er et grovt eksempel på ansvarsfraskrivelse. Man er selv fullstendig ansvarlig for egne handlinger, og da bør man heller stå for det man har gjort eller la være å gjøre det.

Og, nei, jeg påstår ikke at det er enkelt. Det er mange ting i livet som kan være veldig vanskelige, men det er ikke grunn nok til ikke å gjøre det.

[Gjest Jeg lurer]

For meg høres det helt feil ut å si "jeg kan ikke la være". Det er et grovt eksempel på ansvarsfraskrivelse. Man er selv fullstendig ansvarlig for egne handlinger, og da bør man heller stå for det man har gjort eller la være å gjøre det.

Og, nei, jeg påstår ikke at det er enkelt. Det er mange ting i livet som kan være veldig vanskelige, men det er ikke grunn nok til ikke å gjøre det.

←

Jeg er helt enig med deg.

Jeg forstår også at det ikke alltid er enkelt å ta ansvar, enten ved å ta ett brudd, eller ved å overse forelskelsen.

Men det å "gjøre det rette" må da likevel være mye enkere enn å lyve, bedra, skjule, leve med konstant dårlig samvittighet, leve med redselen for å bli oppdaget... ja kort sagt leve med alle de konsekvensene utroskap fører med seg?

[Gjest koffeine]

Men tror dere virkelig det var så mye bedre før? Ikke vet jeg, jeg bare spør... Mennesker har nå vært mennesker til alle tider. Selv om sex var mer tabu før, trenger det vel ikke å bety at folk generelt hadde høyere moral? De kanskje skjulte det bedre bare?

[Gjest Jeg lurer]

Men tror dere virkelig det var så mye bedre før? Ikke vet jeg, jeg bare spør... Mennesker har nå vært mennesker til alle tider. Selv om sex var mer tabu før, trenger det vel ikke å bety at folk generelt hadde høyere moral? De kanskje skjulte det bedre bare?

←

Jeg tror det var mange som var utro da også, det var mye som foregikk bak lukkede dører, men jeg tror det var mange færre langvarige forhold da enn nå.

Jeg har en følelse av at utroskap før dreide seg mer om seksuelle behov som skulle tilfredsstilles der og da.

Man grep sjansen når den oppstod, men en tilrettela ikke for utroskap i samme grad da som en gjør i dag. Det hadde de ikke muligheten til!

Ikke hadde de telefon, sms, msn..., de kunne ikke gjøre avtaler på kort varsel når en mulighet plutselig oppstod.

Om moralen var høyere vet jeg ikke, men jeg tror mulighetene var færre!

[Gjest koffeine]

Det er vel uansett vanskelig for oss å forestille oss akkurat hvordan det var før...

Kom på noen historier her som jeg har fått høre om diverse tippoldeforeldre osv. i slekta som sto i med tjenestefolk og hadde lausunger her og der. Og dét er de tilfellene som har blitt kjent i ettertid fordi det ble barn av det... Mulig slekta mi er spesielt ille, men tviler egentlig på det. Har ikke inntrykk av at noen i min familie holder på slik nå, men det kan jeg selvfølgelig ikke vite noe om.

Dessuten, nå til dags er det jo mye lettere å skille seg hvis man ikke er fornøyd, så sånn sett skulle jo motivasjonen til utroskap være mindre?

[Gjest Gjest]

Det er vel uansett vanskelig for oss å forestille oss akkurat hvordan det var før...

Kom på noen historier her som jeg har fått høre om diverse tippoldeforeldre osv. i slekta som sto i med tjenestefolk og hadde lausunger her og der. Og dét er de tilfellene som har blitt kjent i ettertid fordi det ble barn av det... Mulig slekta mi er spesielt ille, men tviler egentlig på det. Har ikke inntrykk av at noen i min familie holder på slik nå, men det kan jeg selvfølgelig ikke vite noe om. 

Dessuten, nå til dags er det jo mye lettere å skille seg hvis man ikke er fornøyd, så sånn sett skulle jo motivasjonen til utroskap være mindre?

←

Ja hadde de blitt forelsket og skilt seg, da hadde jeg forstått mer, men det er mentaliteten "pose og sekk på bekostning av andre" jeg ikke klarer å skjønne.

Og du er vel ikke den eneste som har familie med "lausunger" (huff, jeg misliker det ordet) her og der...

[Gjest Verdens verste husmor]

Jeg har også noen tanker rundt utroskap, og regner med at denne tråden var laget for å lufte disse tankene.

Hvis en tenker på hva utroskap virkelig er, da er svaret veldig ofte at de ønsker å få dekket et behov.

Det kan være et seksuelt behov, et følelsesmessig behov, et maktbehov, et behov for bekreftelse... motivene kan være mange, men basisen er stort sett alltid et behov.

Jeg tenker ofte: "kan det være verd det?"

Jeg ser for meg minutter med tilfredsstillelse, etterfulgt av timer, dager og/eller måneder med frustrasjoner p.g.a lengsel etter mer tilfredsstillelse kombinert med dårlig samvittighet.

Jeg kan virkelig ikke se at noen minutter med tilfredsstillelse kan være verd timene, dagene og månedene med frustrasjoner i tillegg til kunnskapen om den smerten en påfører de en er glad i.

Hva med å sette seg ned å tenke på hvorfor en er utro, se situasjonen utenfra, for så å tenke: "er det verd det?"

Jeg tror 99% av de som er utro ville ha kommet til samme konklusjon som meg: "nei, det er ikke verd det"!

En annen ting er de som involverer seg med gifte mennesker, og fraskriver seg ethvert ansvar, det er jo ikke de som er utro...

I min barndom lærte vi ordtaket "heleren er ikke bedre enn stjeleren". I denne sammenhengen vil dette ordtaket få betydningen at den som benytter seg av "stjålen frukt" ikke er bedre enn den som tilbyr den "stjålne frukten".

[Gjest Gjest]

Hei! Dere har så absolutt rett alle som skriver inn her. Jeg vet det, for jeg har vært der. Det er IKKE tilfredstillende men forelskelse har man jo akkurat sammenlignet med sinnsykdom. Man blir GAL av lengsel samtidig som noe holder en tilbake fra å forlate og oppløse en familie med barn i skolealder. Og akkurat det siste er jo faktisk fordi man har ansvarsfølelse og ikke vil gjøre noe uoverilt. Samtidig så er sterke følelser ikke til å kjimse av... !! Tror dette har vært et dilemma for fler enn noen aner fra tidenes morgen. Men som de fleste av dere skriver, i dag er det større tilgjengelighet og enklere å både treffes og kommunisere. Men husk, det er så lett å fordømme det som ikke gjelder en selv. Jeg gjorde det inntill jeg plutselig var midt oppe i noe jeg ikke hadde herredømme over selv. Hvordan endte det ?? Tja.... jeg er fortsatt gift, forholdet er avsluttet men jeg har det ikke bra.. !!! Noe har skjedd, det er vanskelig å gå tilbake. Man får aldri skrudd tiden tilbake. Kanskje må jeg bare ta noen konsekvenser. Men det blir neste skål !!!

[Gjest Gjest]

Når jeg leser her inne om elskere og elskerinner, enten de er de som blir sviktet, eller om det er de som svikter som skriver, begynner tankene å gå...

Hvorfor har det blitt slik?

Har vi blitt slaver av lettvinte løsninger og kravstorhet?

Har det blitt slik at vi vil ha "alt" uansett hva det koster, og gir blaffen i hva andre føler og mener?

Har vi mistet noe av selvkontrollen vår?  Det virker slik siden så mange sier at de ikke ønsker å ha det slik, men "jeg klarer ikke la det være".

Er det egoisme og medias innprenting av "jeg fortjener det" som ligger bak? 

←

Tror alt du skriver over er medvirkende til utroskap. Jeg tror det er fordi vi har blitt utrolig store egoister og forventer at alt skal være en dans på roser til en vær tid.

[Eve Luna]

Henger meg på her.

Jeg skjønner meg heller ikke på utroskapen. Skjønner ikke poenget med det. De som sier at følelsene er så sterket at de gjør deg gal, har sikkert rett. Det er en forelselsesdop som gjør deg sånn, men som faktisk går over etter en viss tid. Og med det i tankene burde alle som er i en sånn følelsesmessig galskap tenke seg bedre om.

For vi er ikke dyr. Det at vi velger å ikke bare reagere, er det som skiller oss fra dyr. For hvis vi bare gir etter for våre følelser som oppstår der og da, er vi dessverre ikke noe bedre en hvilke som helst annet dyr. Og det syns jeg sier ganske mye om personer som er utro. Hvis du ikke klarer å styre deg i en øyeblikkets begjær, hvordan i all verden skal du kunne takle store problemer i livet (og livet er full av problemer). Rømmer du bare når de dukker opp for det er det instinktet sier?

Endret 12. januar 2007 av May Helen

[Gjest Gjest]

Utroskap og forelskelse er så mye mer enn bare begjær. Men..som jeg tidligere skrev, jeg mente akkurat det samme...til jeg havnet i situasjonen.

Hilsen Gjesten fra tidligere i dag!

[Gjest Jeg lurer]

Hei!  Dere har så absolutt rett alle som skriver inn her.  Jeg vet det, for jeg har vært der.  Det er IKKE tilfredstillende men forelskelse har man jo akkurat sammenlignet med sinnsykdom.  Man blir GAL av lengsel samtidig som noe holder en tilbake fra å forlate og oppløse en familie med barn i skolealder.  Og akkurat det siste er jo faktisk fordi man har ansvarsfølelse og ikke vil gjøre noe uoverilt. Samtidig så er sterke følelser ikke til å kjimse av... !!  Tror dette har vært et dilemma for fler enn noen aner fra tidenes morgen.  Men som de fleste av dere skriver, i dag er det større tilgjengelighet og enklere å både treffes og kommunisere.  Men husk, det er så lett å fordømme det som ikke gjelder en selv.  Jeg gjorde det inntill jeg plutselig var midt oppe i noe jeg ikke hadde herredømme over selv.  Hvordan endte det ?? Tja.... jeg er fortsatt gift, forholdet er avsluttet men jeg har det ikke bra.. !!! Noe har skjedd, det er vanskelig å gå tilbake.  Man får aldri skrudd tiden tilbake.  Kanskje må jeg bare ta noen konsekvenser.  Men det blir neste skål  !!!

←

Et ærlig svar. Disse følelsene vet alle om, og alle forstår at slike følelser kan dukke opp.

Men om du spør (sett i etterkant) "Var det verd det?", hva ville svaret ditt ha blitt?

Jeg er ikke ute etter å dømme, men jeg lurer virkelig på dette!

Var utroskapen så bra at det var verd konsekvensene? Kan du se deg tilbake å si at du ikke angrer på at du ga etter for "forelskelsen"?

Hvis det var verd det: Hvorfor? Hva fikk du ut av forholdet som du ikke kunne ha fått hjemmefra? Og ville du gjort det igjen?

Hvis du angrer: Hvorfor? Svarte ikke konsekvensene til forventningene? Eller angrer du fordi du såret noen andre...?

[Lestat]

Men husk, det er så lett å fordømme det som ikke gjelder en selv.  Jeg gjorde det inntill jeg plutselig var midt oppe i noe jeg ikke hadde herredømme over selv. 

←

Hæ, mener du at du ikke hadde herredømme over deg selv ? Gedigen ansvarsfraskrivelse spør du meg.

Bortforklaring, ansvarsfraskrivelse og utroskap fordømmer jeg ja. Du står selvfølgelig fritt til å fordømme meg for dette. Det enkle faktum er at man selv er ansvarlig for egne handliger. Utroskap sier veldig mye om nettopp ansvarsfølelse, egoisme, løgnaktighet og hvordan man (ikke) evner å løse opp i knuter i et samliv. I mitt hode er en kvinne som står for slike verdier ikke verdt en skit med tanke på lange forhold.

Skal jeg være helt ærlig humrer jeg faktisk litt når jeg leser "han vil ikke ha meg" tråder her etter utroskap. Bombe ! Hvem vil ha en kvinne som innleder et nytt forhold med utroskap. Man vet jo hun har lett for å lyve og bedra, samt er feig og egoistisk ? Det er ikke fundament for noe som helst, untatt for litt pulings for de som ikke har noe moralske problmer i forhold til at hun ikke er singel.

Endret 12. januar 2007 av Lestat