Samboere

[Minien]

Har vært sammen med kjæresten min i litt over halvannet år nå. Jeg går bare og venter på at han skal spørre meg om å flytte inn, men det ser ikke ut til at det er i hans tanker i det hele tatt.

Jeg sover der ca. 4-5 netter i uka (kommer litt an på hvordan han jobber), men jeg bor fortsatt i en bag når jeg er der. Har hintet til at jeg kanskje burde få en skuff snart, og det sa han at jeg nok burde, men så ble det ikke noe av likevel. Føler at jeg ikke kan presse han på dette området, for det er jo hans hus.

Jeg har min egen nøkkel, og jeg er innom der også når han ikke er hjemme. Det får jeg lov til (hender faktisk at han spør om jeg vil det også).

Når mener dere at det er passende å flytte sammen?

Er det urimelig av meg å be om å få en skuff til litt undertøy og sånt? (Toalettsaker har jeg fått lov å ha på badet)

[Gjest gjesta]

Vi flyttet sammen etter 10 måneder, og da hadde vi i praksis bodd sammen i 5 måneder allerede (vi sov sammen så godt som hver natt). Det er kanskje litt tidlig, men ettere halvannet år tror jeg at jeg hadde begynt å bli litt frustrert.

[Arkana]

Når man skal flytte sammen er helt opp til det paret det gjelder. Noen flytter sammen tidlig, andre venter i mange år. Personlig synes jeg man bør kjenne hverandre litt og ha et ønske om et langvarig forhold, men det er meg da. Jeg flyttet inn med min samboer etter 9 mnd. Det var mest praktisk fordi jeg da var ferdig med utdannelse i utlandet og det var ingen vits for meg å skaffe min egen leilighet når jeg kunne flytte inn i hans.

I din situasjon synes jeg det hadde vært naturlig å flytte sammen, dere bor jo praktisk talt sammen allerede, ingen vits i å betale for to leiligheter. På den annen side vil det sannsynligvis bli noen forskjeller likevel, f.eks. når det gjelder økonomi (nå må dere jo dele på utgiftene) eller bestemmelsesretten i huset (han bør/må la deg ha dine møbler også og pynte med dine ting, og hvordan fordeles husarbeid og matlaging?). Det kan uansett ikke skade å spørre ham rett ut om dere skal flytte sammen. Sier han nei ville jeg bedt om en begrunnelse, kanskje han ser annerledes på saken? Og enten dere flytter sammen eller ikke synes jeg ikke det er urimelig at du får plass til klær og andre nødvendige ting når du er der så ofte likevel.

[Minien]

Noe av det du tar opp har vi en fordeling på allerede.

Jeg kjøper stort sett det meste av mat, mens han betaler for begge når vi er ute på byen, på restaurant osv. Det er bare når det gjelder ting som er hans at jeg ikke betaler (ny tv, internettregning, strøm osv). Dette må jeg selvfølgelig ta del i hvis jeg flytter inn, hvis det da ikke viser seg at det jeg bruker på mat til oss går opp i opp med fellesregningene. Det går jo gjerne veldig mye penger til mat.

Bestemmelsesretten i huset er nogenlunde avklart allerede. Han har gitt uttrykk for at jeg kan pynte opp der som jeg selv vil, noe jeg allerede har gjort da jeg både pyntet der til jul og pusset opp stua hans som en overraskelse da han var borte en uke. Begge gangene ble han kjempeglad for det jeg hadde gjort.

Husarbeid og matlaging går greit foreløpig. Vi gjør litt begge to, men jeg er litt redd for at han skal slutte å gjøre ting hvis jeg flytter inn, så der må det nok en avklaring til.

[Gjest niomi]

Bare én ting: Eier han leiligheten? Og leier du din? Dersom du skal flytte inn i hans leilighet, ville jeg ha avklart hvordan dere gjør det ift. lån, husleie og at du kjøper deg inn. Du bør jo naturligvis være med på å betale boutgiftene på leiligheten, men dersom du betaler halvparten og det en gang blir slutt, vil han ha tjent på det og du ikke sitte igjen med noen. Jeg skjønner at man dersom man eier en leilighet ikke vil la en annen part kjøpe seg inn med en gang (styr med tinglysing etc), men hva med å ha en avtale på at du kjøper deg inn i leiligheten om et halvt år, f.eks., dersom det fortsatt går like bra? Dersom du har økonomi til det, da...

Og jeg tror du bare må ta opp sammenflyttingsdiskusjonen selv. Og var jeg deg, hadde jeg kommet til å "okkupere" en skuff hos han (noe jeg gjorde hos kjæresten min da vi ikke bodde sammen), for selv om han var helt enig i at jeg skulle slippe å bo i en bag, fikk han ikke ut fingern selv.

[Minien]

Han bor i generasjonsbolig, så akkurat det eiegreiene er ikke noe tema enda. Dvs at han ikke betaler husleie eller har noe lån på huset. Det vil komme når hans mor forlater oss, og når det skjer vil vi enten ha vært sammen så lenge at det ikke er noe problem lenger, eller så er vi rett og slett ikke sammen lenger.

Jeg bor hjemme hos mine foreldre enn så lenge, pga at jeg ikke har økonomi til å kjøpe mitt eget sted å bo enda. Å leie leilighet ser jeg på som å kaste penger ut av vinduet, så det er ikke aktuelt.

Basert på alt det jeg sier nå, så kan jeg liksom ikke helt skjønne hvorfor jeg ikke kan flytte inn - alt ligger jo til rette for det. Mulig han er redd for å binde seg, men er man sammen med noen så er jo det helt naturlig å måtte det.

[Gjest niomi]

Men har du tatt Praten? Om skuffer, overnatting og å flytte sammen? Selv om det er hans bolig, så betyr ikke det at du ikke kan initiere den praten uten at du presser han! Syns det er naturlig å snakke om slike ting når man har vært sammen en stund - og ihvertfall når du er der så mye. Som sagt så tenker han muligens ikke så mye på det - du er der jo mye nå, og han har jo alle tingene sine der allerede, så for han blir det ikke den store forandringen uansett.

Lykke til!