Må yrkesvalg være et "kall"?

[Gjest Fruktfat]

jeg synes ikke er det er rart med "spriket"

selv er jeg frisør og kommer til å begynne på Økonomi og Administrasjon til høsten , det er jo og litt av et sprik.

frisøryrket var/er et kall, økonomi er praktisk (og interessant).

[Gjest Ylva Virvla]

Jeg tror en ofte vil formes i løpet av utdanningen, og at den i større og større grad vil føles som en del av deg. Det avhenger selvsagt av at en velger et studieområde en godt kan tenke seg å jobbe innenfor. Men de færreste er født sykepleiere, ingeniører eller bakere, viss du skjønner hva jeg mener.

[Eliza Doalot]

jeg synes ikke er det er rart med "spriket" 

selv er jeg frisør og kommer til å begynne på Økonomi og Administrasjon til høsten , det er jo og litt av et sprik. 

frisøryrket var/er et kall, økonomi er praktisk (og interessant).

←

Skjønner hva du mener! For å gjøre min egen forvirring komplett, så har jeg fagbrev som kokk... På toppen av det har jeg nesten et år på sykepleien.

Det her får meg sikkert til å høres ekstremt ubeslutsom og rotete ut. Men både kokkfaget og sykepleien var nok et produkt av drømmer, snarere enn fornuft og realiteter.

Nå, noen år seiner håper jeg at jeg i større grad er bevisst på alle sidene ved et yrke, og på mine egne kvaliteter, sånn at valget blir rett.

Ja, ja blir spennende det her... og litt skummelt!

[Gjest Kira]

For mitt vedkommende har jeg gjort motsatt. Fornuften først (økonomi), jobb i mange år, nå har jeg startet på drømmeutdanningen.

Poenget er vel også at man utvikler seg gjennom den erfaringen man får, jeg ble veldig lei av det fornuftige løsningen, og ser ikke meg selv i det yrket resten av livet. Vi må alle finne vår egen vei. Det er utrolig spennende, og du virker jo veldig reflektert i forhold til ditt eget valg.

Og jeg har rådet mine barn til å følge drømmen sin, fordi jeg vet hvor tungt det føles etter mange år i et yrke som er valgt bare fordi det var fornuftig. Et kompromiss er nok den beste løsningen. Eller omskolering hvis man trenger forandring. Ofte skal det ikke så mye til hvis man først har en solid utdanning i bunnen.

[Eliza Doalot]

Jeg er helt enig i at man ikke kan velge utdannelse/yrke utelukkende basert på fornuft. Da får man antagelig en ganske kjedelig yrkeskarriere.

Samtidig så betyr, i hvertfall for meg, ting som arbeidsforhold, arbeidstider, lønn og jobbmuligheter ganske mye. Jobben jeg har i dag er dårlig på alle disse og rett og slett ikke morsom nok til å veie opp for det. (Det er mange flere grunner enn dette til at jeg ønsker en annen utdannelse altså, det ble mye pengeprat her.b)

Nå er det på ingen maåte sånn at jeg velger hverken lærer eller revisor utelukkende pga penger, for det er det ikke. Men at jeg har gode sjanser for å få en jobb etter endt utdannelse, og at jeg kan leve av denne, er et poeng.

[Ravenna]

Jeg har valgt ut fra fornuften. Studerte først etter interessen, men fant ut det var feil fil og ikke ville ført noen plass uansett. Noe kall har jeg aldri hatt.

[Gjest Scaphoid]

Spennende tema så jeg velger å svare selvom det har stillnet i tråden.

Den gangen jeg skulle velge studie så fant jeg et utvalg som jeg kunne tenkt meg basert på det som interesserer/kall.

Fant da ut at jeg kunne tenke meg sivilingenør, dyrlege, lege (fordi jeg liker å vite hvordan alt fungere og hvordan det kan fikses, samtidig som jeg har et ønske om å kunne hjelpe), siviløkonom og statsviter (hadde spesiell språk kompetanse).

Så satt jeg meg ned og tenkte på disse alternativene og forsøkte å finne frem til en fellesnevner, samt bakgrunnen for valgene og hvilken grunner som veide tyngst.

Som fellesnevner fant jeg fort et ønske om mye ansvar og utfrodringer. Videre kom jeg frem til at jeg ikke er særlig kynisk og at det å kunne hjelpe i en eller annen form står høyt, dermed kunne jeg stryke siviløkonom og statsviter av listen.

I neste steg lot jeg fornuften styre. Avgjørende kriterier i det endelige valget ble for meg: sikker fremtid med tanke på jobb muligheter og det å få studere i utlandet.

Dermed falt valget ikke på mitt første ønske, men det jeg trodde var mest fornuftig.

Har nok en del ganger angret på at jeg ikke lot følelsene ta det avgjørende valget, for det er jo alltid jobb til den som er brennende interessert og flinkest uansett. Men jeg tror ikke jeg hadde taklet presset med et usikkert jobbmarked samt det å hele tiden skulle prøve å bli best.

Dessuten så har jeg jo mulighet til både å hjelpe, skjønne hvordan alt henger sammen og kunne fikse problemer i de to yrkene som sto høyest på listen.

Dog jeg har fortsatt den aller største respekt for de som virkelig våger å satse alt på det de interesserer seg for, føler fortsatt et lite stikk av anger for at jeg ikke våget det.

Mitt råd til deg TS er å bruke både fornuft og følelser.

Følelser/interesse er viktig fordi man bruker mye tid på jobben og er nødt for å være interessert hvis en skal gjøre en god jobb.

Litt fornuft er også essensielt da man faktisk må leve av jobben sin.