Pause - kan det redde forholdet?

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Trenger sårt noen råd fra andre med liknende erfaringer!

Jeg er gift, ulykkelig og fortvila. Vi krangler hele tida, ungene har det ikke godt, sex funker ikke, tilliten er det så som så med, og jeg føler meg som ei gammel vaskefille: sliten, stygg, utrivelig. Vurderer mannen min som super-egoistisk som kan ligge og sove på sofaen mens jeg ordner opp i ALT og i tillegg tar kritikk fra han. Problemene går langt tilbake, og kommunikasjonen har i månedsvis vært på nullpunktet. Vi snakker, men bare om praktiske ting; skal jeg kjøpe melk, kan du hente minsten etc. Dødt.

Så nå har jeg bedt om en pause - at han flytter ut en stund (og da reiser han langt). I utgangspunktet for at jeg ville vurdere hva jeg egentlig vil, ha en pust, kjenne at jeg lever igjen, for da vil jeg kanskje ha litt mer fritid og litt mindre frustrasjon, mulighet for overskudd med ungene.

Og så kommer panikken - hva om dette ikke blir en pause, men et brudd? Jeg ønsker jo egentlig innerst inne bare at han skal få en oppvekker: at han skal innse at vi egentlig kan ha det ganske fint, bare han er flinkere på å delta og på å snakke med meg for å forsøke å løse dette som det paret (teamet) vi gir oss ut for å være.

Hva skjer? Erfaringer? Har følelsene lett for å falme når man ikke sees? Vil en av oss treffe en annen? Er det noen som helst sjans for at dette kan føre noe bra med seg?

[webgirl]

Jeg ønsker jo egentlig innerst inne bare at han skal få en oppvekker: at han skal innse at vi egentlig kan ha det ganske fint, bare han er flinkere på å delta og på å snakke med meg for å forsøke å løse dette som det paret (teamet) vi gir oss ut for å være.

←

Kan du ikke bare si dette til han da? Snakke med han på tlf etc, og fortelle han hvordan du ønsker deg det? Hjelper å fortelle det på en rolig måte, gjerne når man er hver for seg.

Tror det kan være lurt å fortelle hva du ønsker deg av denne pause. For alt han vet, så tenker han kanskje at du ikke lenger elsker han, at du nå er lei, og at han ikke lenger har noen framtid sammen med deg. I såfall, ikke la han tenke det...

[Gjest Saramia]

Ja, det kan føre noe bra med seg. Og ja, det er muligheter for at en av dere vil treffe en annen. Men om en av dere gjør det, så er det ikke meningen at dere skal være sammen. Husk at en av dere kan også treffe en annen selv om dere lever sammen.

Om du får mer fritid vet jeg ikke. Men det er klart at frustrasjonen kan minke.

Har du fortalt han hva du tenker på og hvordan det føles inni deg? Hvis ikke er det kanskje lurt å gjøre det før du evnt ber han flytte ut for en stund.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Har tro på at det kan bli en oppvekker for han ja. Kanskje dere har godt av å være litt borte fra hverandre en stund. Bruk tiden på deg selv (kos deg, tren, gå til frisør, ja bare gjør det du har lyst til) Det kan jo selvfølgelig være at du, han eller begge oppdager at det er bedre å være fra hverandre og det ender med brudd, men det finner dere kun ut ved en pause.

Lykke til.

[Gjest Fresh]

Det er selvfølgelig ikke noe bra tegn i et forhold at partene ønsker en pause, men det kan være et lurt trekk framfor å gå og slite på hverandre til man ikke tåler synet av den andre. Risikoen for at en av dere eller begge treffer noen nye er alltids til stede, men ærlig talt: kanskje det er en sjanse dere bør ta. Hvis dere lar det skure og gå så er forholdet uansett over, sånn som jeg tolker det.

[Gjest Gjest]

Må desverre si meg uenig i at pause er en løsning.

I min verden finnes det ikke pause i ett ekteskap!

Min ex kone foreslo at vi skulle ha en pause, "for at vi skulle finne ut hva vi ville", men det hadde stikk motsatt effekt hos meg. Vi har slitt i lang tid, og det ble den endelige bekreftelsen for meg. Jeg ble så såret og skuffet over forslaget at jeg dro min vei.

I ettertid ser jeg at jeg ønsker ikke skilsmisse, men jeg ser ingen andre alternativer som jeg kan godta, dermed blir det det.

Tenkte bare jeg skulle gjøre deg obs på at det finnes mange(Har diskutert dette med flere av mine beste venner) som ikke vil ha en pause.

Må og legge til at jeg her et meget godt vennepar hvor han krevde en pause, og siden ba henne komme hjem når han hadde fått tenkt seg om. Og han er meget happy idag, men hun har fortalt meg at pausen funket ikke for henne, og hun klarer ikke helt å stole på følelsene hans lengre, uansett hva han sier og gjør. De er ennå ilag, men hun har hele tiden en retrett åpen.

Men hvis det funker for dere så lykke til!

[Gjest Madam Felle]

I det man må ut av forholdet for å prøve å løse det, så er det slutt for min del. Skal man være et par, så bør man jobbe sammen mot å få forholdet til å fungere. Så pause = Slutt for min del.

Men har hørt om andre som har fått et godt forhold etter pausen, men det kan som sagt bli motsatt effekt også. Veldig ofte finner den ene ut at den valgte feil, i det den andre har "jobbet" seg ferdig med forholdet. For det er ikke alle som går og venter, på at den ene skal finne ut hva den vil. Det vil jo si at en forventer at den andre parten skal "sitte på gjerdet" og vente på at den andre finner ut om den vil fortsette forholdet eller ikke. Det er vel litt for mye forlangt av den andre, eller?

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon, eller i hvertfall nesten. Kjæresten min ville ha pause, han trengte tid for seg selv, men han mener at vi er "ment to be" og kommer til å bli sammen senere en gang.

Han sier jeg kan betrakte det som en lang pause. Jeg forstår ikke helt dette med pauser, for å være ærlig. Enten må jeg komme meg videre eller ikke. Når han finner ut at han vil komme tilbake, må han være VELDIG sikker på det. Vi må ha en lang prat, og kanskje ting kan ordne seg.

Det jeg prøver å si er at en pause er en litt sleip måte "å gjøre det slutt på". Den andre parten blir veldig forvirret, vet ikke hvor han står, og hvordan han skal forholde seg.

[Lizzee]

Velger man en pause tror jeg man lett kan komme til å finne ut at man kan klare seg godt alene. Å få et forhold til å fungere krever jo samarbeid og samtaler - og det er jo ikke et tema når man skal ha pause og være hver for seg. Du kan selvfølgelig velge å ta sjansen på at pausen fører til at han vil savne deg og innse at han har gjort ting feil, og at han nå vil skjerpe seg og derfor (etter en stund) kommer stormende tilbake og sier at nå skal alt bli så mye bedre.... Det virker som om det er det du ønsker? Men det er vel mer ønsketenking enn realitet?

Hvis målet ditt med en pause er at du skal få ham til å innse hvor godt han egentlig kan ha det med deg - da tror jeg heller du skal finne andre måter å få ham til å forstå det. Jeg ville mye heller gått i samlivsterapi for å redde forholdet, enn å ta en pause som egentlig bare vil føre dere lengre fra hverandre.

På den annen side: Hvis du realiserer denne pausen. Kan hende du finner ut at du har det supert alene?

Hvis målet ditt med pausen er at dere skal få et godt samliv når pausen er over så driver du sjansespill. Du må være forberedt på at det er STOR sjanse for at resultatet av pausen blir et totalt brudd.

[Gjest Gjest]

Syns ikke det høres ut som noen god idé at han skal flytte så langt i hvertfall. Det virker som det først og fremst er det med ansvar og arbeidsfordeling som sliter på dere og går utover alt det andre, og da kunne det kanskje være lurt å være "bare kjærester" en stund. Men total adskillelse høres skummelt ut. Syns dere burde ta kontakt med familievernkontoret.

[Tekla]

Fungerer det for dere er jo det flott, men den dagen man ikke klarer å jobbe seg ut av problemene, men må ha en fysisk pause fra hverandre for å se om man orker å leve sammen mer, da har det gått så langt at man skal stole på flaksen om man skal tro på at man vil finne tilbake til hverandre igjen.

Hadde jeg fått beskjed om å flytte ut fordi mannen ville "tenke seg om", da kunne han tenkt alt han orket for min del, da hadde det hele vært over for meg.

[kamela]

Synes det høre skummelt ut hvis han reiser veldig langt bort. Hva da med samvær med barna f.eks? Noe av greia må jo være at han også kan ta ansvar der, sånn at han forhåpenligvis skjønner hva du har å holde på med, samtidig som dere begge får litt tid hver for dere.

[Gjest gjesten]

Har vært i samme situasjon som deg.

Jeg ville ha en pause, følte vi stod på stedet vil. Kom ingen vei.

Krangling etc orket ikke være i samme rom som min mann på slutten.

Trodde det ville være bra å få tennkt litt alene, kjenne savnet, lengselen etter min kjære

Nå er det snart 5 måneder siden vi flyttet fra hverandre. Og jeg savner ham ikke: Føler jeg har det bedre med meg selv nå enn det jeg har hadt på lenge.

Føler ingen kjærlighet til ham men jeg går fremdeles og håper på att gnisten skal bli tennt for vi har 3 barn sammen og fornuften sier att livet blir enklere sammen med ham

[Gjest Gjesta]

Ville hatt pause som absolutt siste utvei... Det kan fort gå galt...

Ville prøvd å fått til en tur bare dere to. Sett bort barna, prøv å være kjærester igjen. Se om det er litt følelser igjen.

Snakk sammen. Bli enig om hvordan oppgavene skal fordeles. Godta at han ikke ser at ting trengs å gjøres samtidig som dag. Forhåpentligvis skjønner han det av seg selv litt etter.

Går det ikke da ta en tur til samlivsekspert som nevnt over. Kan hjelpe veldig med en nøytral tredjepart.

Sånn som du beskriver forholdet deres virker det som forholdet vil skjære seg hvis dere gjennomfører pausen uten å prøve andre ting først...

[Gjest Gjest]

Trenger sårt noen råd fra andre med liknende erfaringer!

Jeg er gift, ulykkelig og fortvila. Vi krangler hele tida, ungene har det ikke godt, sex funker ikke, tilliten er det så som så med, og jeg føler meg som ei gammel vaskefille: sliten, stygg, utrivelig. Vurderer mannen min som super-egoistisk som kan ligge og sove på sofaen mens jeg ordner opp i ALT og i tillegg tar kritikk fra han. Problemene går langt tilbake, og kommunikasjonen har i månedsvis vært på nullpunktet. Vi snakker, men bare om praktiske ting; skal jeg kjøpe melk, kan du hente minsten etc. Dødt.

Så nå har jeg bedt om en pause - at han flytter ut en stund (og da reiser han langt). I utgangspunktet for at jeg ville vurdere hva jeg egentlig vil, ha en pust, kjenne at jeg lever igjen, for da vil jeg kanskje ha litt mer fritid og litt mindre frustrasjon, mulighet for overskudd med ungene.

Og så kommer panikken - hva om dette ikke blir en pause, men et brudd? Jeg ønsker jo egentlig innerst inne bare at han skal få en oppvekker: at han skal innse at vi egentlig kan ha det ganske fint, bare han er flinkere på å delta og på å snakke med meg for å forsøke å løse dette som det paret (teamet) vi gir oss ut for å være.

Hva skjer? Erfaringer? Har følelsene lett for å falme når man ikke sees? Vil en av oss treffe en annen? Er det noen som helst sjans for at dette kan føre noe bra med seg?

←

Misforstå meg rett,men du bruker dette som en trussel. Dere burde ha søkt hjelp for deres problemer før du ber han flytte. Siden det er så kjølig , så er det fort gjort at det blir varig brudd ja.

Synes også at du "lesser" ansvaret på han. Dere er vel to i forholdet?