Trenger råd

[Gjest Gjest]

Jeg og sambo har vært sammen i 3 år, leier fin leilighet sammen og kjøpt oss de møblene vi har drømt om sammen. Men vi har hatt det litt turbulent i det siste...kan bli litt vinglete skrevet, men skal prøve å forklare mitt problem:

Når vi har det bra, så har vi det veldig bra. Men når vi krangler, jah...da har vi det helt grusomt!!!!!!!!!!

Han blir så voldtsomt sint for ingenting, og da roper han til meg og kan tilogmed ta hardt i meg og riste meg. Uten god grunn. Han angrer alltid dagen etter, men så går det noen dager, så er det på han igjen. I dag følte jeg at grensa gikk. han har vært ute hele dagen med kompiser, men lovte meg at kvelden var vår, hvor vi skulle spise og se på film. Han kom hjem og sa han var altfor sliten, så han skulle bare legge seg en liten halvtime, så skulle jeg vekke han igjen. Han lovte å stå opp. Det gikk en halvtime, men nei jeg klarte ikke å vekke han. Så gikk det en time, men nei...da det hadde gått en og en halv time, så rista jeg forsiktig i han og spurte om han ikke ville stå opp før kvelden var helt over...da reiste han seg opp i senga ropte: HOLD KJEFT, jeg vil sove, gå ut, er du helt mongo i hodet. Så tok han meg hardt i armen og kasta meg ut av soverommet. Så i natt sover jeg på sofaen.

Tror vel egentlig jeg har fått nok, for det skremmer meg å få barn sammen med en som er så hardhendt og høyrøstet. Men samtidig har vi fått et hjem sammen. Jeg vet ikke hvordan det blir med leiligheta og møblene.

Jeg er student og kan ikke bo her alene, så jeg må finne meg en hybel. Har ikke noen venner her heller som jeg kan bo hos...huff, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre...hva synes dere om dette?

[Gjest Gjest]

Jeg syns du konkluderer riktig.

materielle ting er vel ikke viktigere enn forholdet?

Tydelig at han har voldelige tendenser spør du meg.

[Drua]

Der hadde streken min gått også, en sånn mann ville jeg ikke vært sammen med.

[Gjest Bøllefrøet]

At han klikker sånn for at du prøver å vekke han sier meg at jeg ville helt klart gått.

Endret 7. januar 2007 av Kake

[Gjest Coolaid]

Virker som du er den svake parten i samlivet deres.... og at ingen av dere har det noe bra. Sånn skal man ikke ha det og det kan være lurt å ta et oppgjør med det. Er du viktig nok blir han med til samlivsterapaut/rådgivning eller noe.... hvis ikke han er villig til å gjøre noe med det så er du kanskje ikke viktig nok.... Men dere må ordne opp!

[Gjest Gjest]

Sånn skal det ikke være, og det må vel sannsynligvis bli deg som må gjøre noe med det, for han kommer neppe til å endre seg eller bli borte (alt etter hva du ønsker) av seg selv.

[Frøken Freken]

Sånn oppførsel er ikke akseptabel. Jeg ville satt ned foten og sagt at hvis det skjer én gang til, så er det ferdig.

Når det gjelder bolig og møbler, så leier dere jo, og det er ikke noe stort problem å si opp leieavtalen. Selv om du ikke har noen venner å bo med finnes det sikkert andre som trenger en til å leie sammen seg eller som har et rom ledig. Det trenger ikke bli no dyrere enn det dere leier nå. Dere finner sikkert en måte å fordele møblene på, hvis det er kjøpt sammen vil halvparten være ditt og halvparten hans.

Endret 7. januar 2007 av Frøken Freken

[Gjest Purple]

Tror vel egentlig jeg har fått nok, for det skremmer meg å få barn sammen med en som er så hardhendt og høyrøstet. Men samtidig har vi fått et hjem sammen. Jeg vet ikke hvordan det blir med leiligheta og møblene.

Jeg er student og kan ikke bo her alene, så jeg må finne meg en hybel. Har ikke noen venner her heller som jeg kan bo hos...huff, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre...hva synes dere om dette?

←

Det ser jo ut som du har bestemt deg for hva du bør gjøre. Ikke la deg stoppe av at det blir mye styr med leiligheten og møblene, og at du må finne deg en hybel. Mange har gjort dette før deg, og det ordner seg! Og så lenge dere bare leier sammen, og ikke eier, så blir ikke det heller noe stort problem (hvis dere ikke har skrevet under på en langtidsleiekontrakt og må bo der i 3 år til da...)

Lykke til!

[AlmaCity]

Forklar han problemet, men ikke forvent at det forandrer seg.

Jeg synes du seriøst skal vurdere å slå opp. Hvis han er sånn nå, med all frihet til å henge med gutta om dagene, og sove på kvelden, og kjefte på deg når han blir litt irritert. Hvordan blir det da med småunger løpende og skrikende i huset?

Er redd du etterhvert kommer til å gå som på nåler for å unngå noe bråk. På den måten mister du jo deg selv. Alle skal ha rett til å være lei seg, uenige, sur, skuffa, sint o.l. i et forhold uten at den andre skal bli helt rasende eller bruke fysisk makt.

Nå kjenner jo ikke jeg til deres forhold annet enn hva du beskriver. Det kan jo være andre faktorer inn i bildet som gjør det verdt å forsøke type samlivsterapi osv.

til deg i allefall

[Estragon]

Synes det høres ut som du bør gjøre det slutt med ham. Som det ble påpekt over, så er det vel ikke noe stort problem med det praktiske når dere leier. Møblene finner dere vel ut av etterhvert (deler eller selger). Du skriver at du ikke har noen venner du kan bo hos der du studerer, men du har vel noen medstudenter som du har kontakt med på studiestedet ditt? Kan du ikke ta kontakt med noen av de du studerer sammen med og forklare situasjonen? Det er slett ikke noe nederlag å be om litt hjelp når man trenger det. Dersom du føler at du virkelig ikke har noen du kan spørre, så kan du jo også vurdere å ta kontakt med en studieveileder og/eller noen i studentsamskipnaden på studiestedet ditt. De burde være vant til å håndtere sånne situasjoner, ikke bare det rent faglige.

Trur det viktigste nå er at du fokuserer på situasjonen din rent følelsemessig og ikke lar deg distrahere av alt det praktiske, som lett kan virke uoverkommelig. Prøv å skyve møbler og bolig tilside og tenk heller på om du vil være sammen med fyren i framtida. Det virker som han tar deg for gitt og at han har en del friheter i forholdet deres som du ikke har. Tenk også gjennom hva det gir deg å være sammen med ham. Når man er sammen har begge parter et ansvar for å legge til rette for at den andre har det bra. Fra det du skriver virker det som om du har ansvaret for både deg selv og ham, og det er neppe bra i lengden. Uansett, håper du finner ut av ting og at du finner noen som kan hjelpe deg på studiestedet ditt.

Lykke til

Endret 7. januar 2007 av Estragon

[webgirl]

Hørtes litt for kjent ut dette her.. Fikk nesten frysninger da jeg leste det!

Exen min var akkurat likens. Gikk i taket av ting jeg mente var bagateller, og ett par ganger har han ristet meg hardt. Det var helt forferdelig!

Forholdet varte i 5 år, men nå har jeg vært singel i 3 mnd. Og det er jeg, situasjonen tatt i betraktning, glad for!!

Jeg gikk rundt på nåler hele tiden, følte meg undertrykt og ble til tider behandlet svært nedsettende (men utrolig hva man over tid regner som "normalt"). Din type brukte ord som "mongo", min brukte andre ord som dum osv.

Dette i seg selv vitner om menn som er svært usikre på seg selv, og som mangler en grunnleggende trygghet. Med en så dårlig selvtillit, er det mange som velger å la det komme ut i form av aggresjon og sinne, i forsøk på å "skjule" sin egen utrygghet. Når sinne går utover en annen person, og slik holder den andre nede (i stedet for dem selv), så gir dette dem en slags maktposisjon.

For meg var forholdet et tegn på min egen dårlige selvtillit - ettersom jeg holdt ut så lenge. Ingen kvinner fortjener å bli behandlet på den måten! Og som det sies her; dette er jo bare SMÅ problemer (å bli vekket!!), hvordan tror du det vil bli med evt smårollinger?

Nei, jeg er glad for at det aldri ble barn, og at mine evt barn slipper å leve under den samme redselen som jeg har gjort.

Vet det er vanskelig å bryte, jeg brukte selv mange år på å komme så langt. Men når du først har innsett hvordan du blir holdt nede, er du kommet langt.

Du fortjener bare det beste! Ikke la denne fyren styre deg!

[Gjest ts]

Nå våknet han nettopp (etter å ha sovet i 14 timer ) og jeg trodde kanskje han skulle be om unnskyldning. I stedet spør han om hva som gikk av meg i går og at jeg aldri måtte gjøre det igjen. Nå går vi bare rundt og er stille. Skal bestemme meg i dag for hva jeg skal gjøre, for dette blir for tungt i lengden. Vil ikke leve sånn.

[webgirl]

Tell me about it... vi tuslet også rundt i stillhet etter slike krangler. Var egentlig det verste, begge var sure osv. Og etter så mange år, kan jeg ikke engang huske at han kom med en eneste unnskyldning for det han gjorde.

Jeg sier det igjen, typen din er utrolig usikker! Og jeg synes ikke han fortjener deg!

Du fortjener en som er god og snill mot deg, og som har styrke nok til å innrømme feil, og som ikke river deg ned i lengden. For det er det slike "typer" driver med...

Har han hatt tidligere forhold?

[Gjest ts]

Tell me about it... vi tuslet også rundt i stillhet etter slike krangler. Var egentlig det verste, begge var sure osv. Og etter så mange år, kan jeg ikke engang huske at han kom med en eneste unnskyldning for det han gjorde.

Jeg sier det igjen, typen din er utrolig usikker! Og jeg synes ikke han fortjener deg!

Du fortjener en som er god og snill mot deg, og som har styrke nok til å innrømme feil, og som ikke river deg ned i lengden. For det er det slike "typer" driver med...

Har han hatt tidligere forhold?

←

Nei jeg er den første samboeren hans. Er fryktelig usikker på hva jeg skal gjøre...er lei meg nå...

[Gjest gjesta]

Du har jo bare to valg.

Bli der, men forvent ikke annen behandling enn den du får.

Stikk, få deg et liv der du blir behandlet med respekt.

Å få seg hybel er ikke så vanskelig. Ta med deg halvparten av tingene og flytt.

[Gjest Fresh]

Du har jo bare to valg.

Bli der, men forvent ikke annen behandling enn den du får.

Stikk, få deg et liv der du blir behandlet med respekt.

Å få seg hybel er ikke så vanskelig. Ta med deg halvparten av tingene og flytt.

←

Enig. Dørmatterollen kan bli din hvis du vil ha den. Det er nå du har valget.

[Gjest Reven]

Noe er galt mellom deg og samboeren når dere kommuniserer så dårlig, så ett eller annet må gjøres. Ønsker du et liv sammen med denne mannen? I så fall må dere finne ut om og hvordan dere kan fungere sammen. Det er åpenbart at hans atferd ikke er akseptabel, men hva med deg sjøl? Vi aner jo ingen ting om din atferd oppi dette her. Hvordan oppfatter han deg og din atferd? Gjør du noe som gir ham grunn til å reagere negativt? (Jeg forsvarer ikke handlingene hans, jeg påpeker at vi ikke aner noe om mer enn ei side av saken, gjennom et innlegg som ser ut til å være skrevet i affekt.)

Dere er inne i en negativ spiral, og gjør dere ikke noe vil det bare bli verre. Hva dere skal gjøre, om dere skal bryte eller bygge opp igjen er det bare dere som kan finne ut, muligens sammen med en familieterapeut e.l.

Det virker på meg som om du bryr deg mer om fasaden; den flotte leiligheten og møblene dine, enn du bryr deg om deg sjøl. Du skal ikke se bort ifra at roten til mye vondt kan ligge der.

[Gjest Gjest]

I det første innlegget ditt synes jeg det høres ut som om det eneste hinderet ditt for å flytte er leiligheten og møblene. Da burde det vel egentlig ikke være noe å lure på?

[webgirl]

Nei jeg er den første samboeren hans. Er fryktelig usikker på hva jeg skal gjøre...er lei meg nå...

←

Vet ikke om det gjelder deg, men ofte er det sånn at dersom man sliter med litt lav selvtillit selv, så finner man gjerne en person som kan få lov å styre seg, dominere osv. Har man i utgangspunktet god selvtillit, så aksepterer man ikke å bli behandlet slik i et forhold! Men det er vel et generellt problem for oss jenter det der

Jeg fikk underveis i forholdet mer tro på meg selv, dro "ut i verden" for en periode, fikk litt mer klarhet i det forholdet jeg var i, hvor nedbrytende det var for meg. Kom hjem med styrket og fornyet selvtillit, og begynte å si i fra når exen min forsøke å bestemme over meg. Som du sikkert skjønner, så ble det litt kluss! Hans posisjon ble plutselig truet, jeg var ikke den føyelige personen jeg brukte å være...

Tok likevel ett år etter dette før jeg flyttet ut. Så tror alle må kjenne etter når man føler seg klar for å gi slipp.. Synes du skal begynne å si til deg selv at du har mye selvtillit og selvrespekt, og at ingen får lov å behandle deg på den måten.

Ta gjerne samtalen med han med en gang. Si du blir redd og fortvilt når han blir sint. Og at du er usikker på om han er den rette for deg. At du trenger noen som kan bry seg om deg, og som tørr å innrømme feil.

Er han ikke villig til å gjøre noe med dette, ja.. Synd for han, for da mister han både deg og halvparten av møblene!

[Cata]

Hvis "mannen i mitt liv" hadde ropt til meg og kastet meg ut av soverommet bare fordi jeg prøvde å vekke ham, så hadde jeg gått.... I allfall til han fikk tid til å tenke seg om, og muligens for alltid. Skjønner at det ikke er så lett for deg som student, men du har vel en studievenninne som kan huse deg for en natt eller to i allfall sånn at du får tenkt litt i ro og mak.

Hybel går det alltids an å finne dersom du velger å flytte ut på permanent basis, og tingene får dere dele. Selvsagt er det ikke lett å bryte opp et hjem, men samtidig så skal det jo helst være noe inni det hjemmet også (og nå snakker jeg ikke om møbler altså ). I et forhold skal det også være respekt og gjensidighet...