Venner av motsatt kjønn

[Gjest Lettere oppgitt]

Hvis jeg snakker med en mann, går ut med en mann, eller ikke minst reiser bort med en mann, tror mine foreldre øyeblikkelig at det er bryllup på gang. Og når de da etter en stund forstår at det ikke blir noe mer, så tror de jeg er sviktet/ulykkelig forelsket. Ser jo det komiske i det egentlig, men det er også litt slitsomt! Levde menn og kvinner i helt separate verdener før i tiden, helt til de giftet seg? Hvis så er tilfelle kan man jo lure litt på hvordan de egentlig ble gift

Nå er saken den at jeg jo har truffet en jeg liker, og da føler jeg at jeg må holde ham skjult for dem for å slippe kommentarer. Redd han skal få helt angst av deres bryllupssnakk. Er andres foreldre også sånn, eller er mine ekstreme? Det er liksom sånn at hvis jeg har kjørt drosje så lurer de på etterpå om jeg fikk sjans på sjåføren Det er vel egentlig DET som er mest plagsomt, at de tror at så lenge man er singel må man være dypt ulykkelig og villig til å hoppe på hvem som helst man måtte møte.

[Gjest StockDama]

i gamle gamle dager kunne ikke kvinner og menn omgås hverandre uten en ekstra eskorte, for å forsikre at de ikke gjorde noe fy fy som å holde hverandre i hånda eller kysset (gidameg). De levde ikke separat dåg, de kunne omgås hverandre, så lenge det ikke var på tomannshånd. men det er lenge siden.....så vet ikke hvor foreldrene dine har fått den tankegangen fra =D

[Gjest Pax]

Spørs hva du mener med "før i tiden". Mamma har alltid hatt like mange guttekompiser som venninner. En av hennes beste venner er mann. Han er som en onkel for meg. Hun er 55, så hun er ikke ung, om aldren er av betydning for om man har guttekompiser eller ikke. Mormor har derimot ingen mannlige venner, bare venninner. (men - det finnes ikke så gamle menn på hennes alder heller, de fleste er døde)

[Gjest Maxagaze]

i gamle gamle dager kunne ikke kvinner og menn omgås hverandre uten en ekstra eskorte, for å forsikre at de ikke gjorde noe fy fy som å holde hverandre i hånda eller kysset (gidameg). De levde ikke separat dåg, de kunne omgås hverandre, så lenge det ikke var på tomannshånd. men det er lenge siden.....så vet ikke hvor foreldrene dine har fått den tankegangen fra =D

←

Får meg til å trenke på hvor likt det er idag i muslimske samfunn. Damene får ikke gå ut av huset uten følge med en mannlig slektning, man må dekke til håret (skaut) osv..

Huffameg !

Alt er levninger etter hvor stor makt religionen har/hadde..

..men dette var nå en digresjon.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg snakker med en  mann, går ut med en mann, eller ikke minst reiser bort med en mann, tror mine foreldre øyeblikkelig at det er bryllup på gang. Og når de da etter en stund forstår at det ikke blir noe mer, så tror de jeg er sviktet/ulykkelig forelsket. Ser jo det komiske i det egentlig, men det er også litt slitsomt! Levde menn og kvinner i helt separate verdener før i tiden, helt til de giftet seg? Hvis så er tilfelle kan man jo lure litt på hvordan de egentlig ble gift 

Nå er saken den at jeg jo har truffet en jeg liker, og da føler jeg at jeg må holde ham skjult for dem for å slippe kommentarer. Redd han skal få helt angst av deres bryllupssnakk. Er andres foreldre også sånn, eller er mine ekstreme? Det er liksom sånn at hvis jeg har kjørt drosje så lurer de på etterpå om jeg fikk sjans på sjåføren    Det er vel egentlig DET som er mest plagsomt, at de tror at så lenge man er singel må man være dypt ulykkelig og villig til å hoppe på hvem som helst man måtte møte.

←

Hvor langt tilbake mener du før i tiden da?

[Gjest Gjest]

Får litt sånn assosiasjoner til den reklamefilmen til låta the last fandango, med danseskolen. Guttene på ene siden, jentene på andre

[Gjest Purple]

Syns faktisk til og med søstera mi er litt sånn, og hun har da hatt guttekompiser hun! Men hvis jeg forteller om en guttekompis, så er det alltid masse mas om han er kjekk, om jeg er forelska, om han er forelska i meg... Men så er alle veldig desperate på mine vegne da. Har vært singel i noen år, og alle maser og syns visst jeg burde være veldig desperat...

En liten episode fra jula: Tok toget hjem, og kom i snakk med han som satt ved siden av meg. Fortalte det hjemme, og da ble alle helt gira. "Fikk du nummeret?", "Var han kjekk?", "Hvor gammel var han?". Hallo, det var en fremmed, tilfeldig togpassasjer! Og da jeg tok toget tilbake, og havnet ved siden av en gutt igjen, så stod mamma utenfor på perrongen og gliste med tommelen i været... Flaut og irriterende! Og senere lurte hun jo selvfølgelig på om jeg hadde snakket med ham også, noe jeg ikke hadde...

[hjertesukka]

, så stod mamma utenfor på perrongen og gliste med tommelen i været...

←

[Gjest Gjest 1]

Levde menn og kvinner i helt separate verdener før i tiden, helt til de giftet seg? Hvis så er tilfelle kan man jo lure litt på hvordan de egentlig ble gift 

←

Det kan jo hende det er slik folk fleiper med single mennesker...og at det det gjelder blir litt lei når "alle" gjør det hele tiden.

Jeg er 31 (og dermed ikke gammel...) men deler likevel den oppfatningen at jeg syns det er kunstig og litt rart når gutter og jenter / menn og kvinner i alderen 20 og oppover "bare er venner". Klart det er mulig i enkelte tilfeller, men min erfaring er hvertfall at det før eller senere blir flørting og annet med i spillet og at "vennskapet" dermed slutter.

Jeg har sagt til flere menn opp gjennom studietiden "vi er bare venner" og de sier "ja da". Så viser det seg etterhvert at de har andre tanker, som går på flørting med mer.

Så du har aldri opplevet at dine mannlige venner vil noe mer?

Endret 7. januar 2007 av Gjest 1

[Gjest niomi]

Og jeg er en av de som nærmer meg 30 og med få unntak bare har guttevenner. Noe jeg stort sett alltid har hatt.

Nå har jeg samboer, også, da, men jeg opplevde aldri at foreldrene mine prøvde å spleise meg med vennene mine da jeg var singel. Og takk og lov for det.

Og guttevennene mine er nettopp bare det - venner. Beste komplimentet jeg har fått, tror jeg, var da en av kompisene mine slo meg på skuldra og sa "niomi - du er en av gutta, du!"

[Gjest Gjest]

Hvis jeg snakker med en  mann, går ut med en mann, eller ikke minst reiser bort med en mann, tror mine foreldre øyeblikkelig at det er bryllup på gang. Og når de da etter en stund forstår at det ikke blir noe mer, så tror de jeg er sviktet/ulykkelig forelsket. Ser jo det komiske i det egentlig, men det er også litt slitsomt! Levde menn og kvinner i helt separate verdener før i tiden, helt til de giftet seg? Hvis så er tilfelle kan man jo lure litt på hvordan de egentlig ble gift 

Nå er saken den at jeg jo har truffet en jeg liker, og da føler jeg at jeg må holde ham skjult for dem for å slippe kommentarer. Redd han skal få helt angst av deres bryllupssnakk. Er andres foreldre også sånn, eller er mine ekstreme? Det er liksom sånn at hvis jeg har kjørt drosje så lurer de på etterpå om jeg fikk sjans på sjåføren    Det er vel egentlig DET som er mest plagsomt, at de tror at så lenge man er singel må man være dypt ulykkelig og villig til å hoppe på hvem som helst man måtte møte.

←

Jeg er 48 og nesten bare mannlige venner.De ringer/mailer og kommer på besøk. Kan opplyse om at jeg er gift.

I min verden er dette helt normalt og ingen undrer seg over det

[Gjest Gjest]

Jeg er 48 og nesten bare mannlige venner.De ringer/mailer og kommer på besøk. Kan opplyse om at jeg er gift.

I min verden er dette helt normalt og ingen undrer seg over det

←

Det er vel og bra, men det har ingen ting med hva trådstarter prater om å gjøre.

[Gjest -eline-]

Det kan jo hende det er slik folk fleiper med single mennesker...og at det det gjelder blir litt lei når "alle" gjør det hele tiden.

Jeg er 31 (og dermed ikke gammel...) men deler likevel den oppfatningen at jeg syns det er kunstig og litt rart når gutter og jenter / menn og kvinner i alderen 20 og oppover "bare er venner". Klart det er mulig i enkelte tilfeller, men min erfaring er hvertfall at det før eller senere blir flørting og annet med i spillet og at "vennskapet" dermed slutter.

Jeg har sagt til flere menn opp gjennom studietiden "vi er bare venner" og de sier "ja da". Så viser det seg etterhvert at de har andre tanker, som går på flørting med mer.

Så du har aldri opplevet at dine mannlige venner vil noe mer?

←

What? Jeg har haugevis med kjempegode guttevenner og nei, jeg har ikke opplevd at de vil noe mer, har en flørtende tone med etpar av de, men det er rett og slett fordi de har en flørtende tone med alle

[momo]

Moren min er ekstrem der.

Fortalte at mannen min trivdes så godt i den nye jobben sin, at de fleste andre ansatte var damer og at de bahandla han så bra.

Hun ble jo helt fortvila og mente han måtte slutte i jobben ellers kom han til og være utro med alle damene der.

Måtte bare le da.

Hun vet og at han har strevd med og få en jobb innen det han er utdanna som i 4 år, og når han stortrives og hvorfor skulle han slutte.

Hun mener og at nå når vi er sammen, så får ikke jeg lov til og være venner med andre gutter og han får ikke være venner med andre jenter. Er jo virkelig idiotisk.

[Gjest Miss Guided]

Det har litt med generasjonene å gjøre tror jeg. Min mor som er 60 + skjønner ikke at en mann og en dame kan være venner, hun tror alltid at det er et forhold på gang hvis en mann og en dame går ut og spiser sammen eller går på kino sammen.

Mine foreldre hadde vennepar, han hadde kamerater og hun venninner, sånn var det.

[Gjest Pax]

Det har litt med generasjonene å gjøre tror jeg.

←

Generasjoner og miljø, tipper jeg.

[Gjest Gjesta]

Er mange som er sånn, dessverre enkelte på vår alder også... Blir ganske oppgitt noen ganger.

Var ganske oppgitt når jeg var singel. Men selv nå er det noen som "Hva synes XXX om det..." Hva skal han synes om det. Selvfølgelig er det greit at jeg reiser alene som jente med noen av mannfolka på jobben. Det er et mannsdominert yrke, skulle bare mangle.

At jeg har kompiser som jeg har hatt siden før jeg traff han er da også ganske naturlig. Hvis jeg var så interessert i dem, hadde jeg jo aldri blitt sammen med han.

Bare glad ikke alle er sånn. Utrolig glad i guttevennene mine og føler meg ofte mye mer tilpass med dem enn jentevennene. (Er nok litt mer interessert i teknikk enn bleieskift...)

[Gjest Gjest]

Det har litt med generasjonene å gjøre tror jeg. Min mor som er 60 + skjønner ikke at en mann og en dame kan være venner, hun tror alltid at det er et forhold på gang hvis en mann og en dame går ut og spiser sammen eller går på kino sammen.

Mine foreldre hadde vennepar, han hadde kamerater og hun venninner, sånn var det.

←

Mine foreldre er i 50-årene, og slik har de det også, det er nok ganske uaktuelt å gå på kino eller gå ut og spise med en av motsatt kjønn. De har ikke nære realsjoner til noen av motsatt kjønn, selvsagt har de kolleger og venner av motsatt kjønn som de prater med, omgås, danser med på fest etc., men sjelden på tomannshånd. Slik er det med alle deres venner også. Det er et ganske moderne fenomen å ha nære venner av motsatt kjønn, i hvert fall mange av dem. Unntak finnes alltid, men det ble nok ikke vanlig før på 70-tallet, muligens slutten av 60-tallet i radikale (student)kretser.

Mine foreldre skjønner at jeg kan ha mannlige venner uten at det innebærer en seksuell relasjon, de innser at det er noe annerledes enn før.

Men: Jeg må innrømme at single venninner som treffer nye menn og hevder det bare er vennskap - vel, en liten mistanke har jeg alltid, de sier jo at de bare er venner uansett om det faktisk er et gryende platonisk vennskap eller om det er en mulig seksuell forbindelse. Slik er jeg også, jeg er singel, og kan lett bruke begrepet "bare venner" om en mann jeg faktisk bare er venner med og om en jeg kunne tenke meg noe romantisk og/eller seksuelt med. Jeg ønsker jo ikke å flagge det siste før jeg er mer sikker selv... Så det er ikke så rart en blir forvirret.