er jeg for kravstor?

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt urovekkende lenge på om jeg burde bryte i forholdet mitt. Jeg har vært sammen med typen i 6-7 år. Han ser for seg at vi skal gifte oss en dag, og han har alltid virket veldig sikker i sin sak om at jeg er dama for han. Jeg "forandret" liksom hele han fikk jeg høre av vennene hans da vi ble sammen, det de mente var at jeg var skikkelig bra for typen min osv. Ingen andre hadde gjort sånn inntrykk på han...dette la jo et visst press på meg.. Uansett, jeg vet ikke lenger hva man burde forvente av et forhold. Jeg har aldri vært sjelvende forelsket i han, men jeg er ikke en som forelsker meg lett. Har ikke vært ordentlig forelsket siden jeg var 16... nå er jeg 25. Problemet er at vi takler ikke å bo sammen, har ingen felles interesser, få felles venner, ulik holdning til rutiner, husarbeid, pengebruk...ja-u name it! Vi er uenige i det meste....likevel er jeg så altfor glad i han. Selv om han irriterer vettet av meg ofte. Liggger å ser på han om natta, og tenker at jeg kan aldri forlate denne mannen....jeg vet jo ikke engang hvordan det er å leve uten han lenger...selv om jeg etterhvert har måttet tvinge meg selv til å tenke tanken...at det går an å leve uten han liksom. Ikke er jeg interessert i andre gutter i det hele tatt, ...jeg vet ikke helt hva som er problemet, bare at jeg klarer ikke si "jeg elsker deg"...han sier det heller ikke til meg. Vi snakker ikke om følelser, bare når jeg tar det opp, og da blir det krangel...noe som fører til at jeg går med alle tankene og følelsene mine aleine, og gnagende dårlig samvittighet for at jeg tenker som jeg gjør. Han har mange gode egenskaper, er stabil der jeg blir ustabil, jeg vet at han alltid er 100% tro mot meg, god og snill med meg, god humor, intelligent og dyktig men; jeg sjønner ikke hvordan vi to en gang skal klare å få en hverdag til å gå opp. Det er greit nå, for vi bor ikke sammen lenger- da det ikke funket. Jeg merker at jeg må gjøre noe, jeg blir smådeppa av å ha det sånn, men jeg har ikke mot til å gjøre noe...blir dårlig bare av tanken på å leve uten han. Dessuten så er det ikke bare han som er "ute å kjører", jeg sliter med utdanningsvalget mitt, og føler i det hele tatt at alt er feil i livet mitt. Men så må jeg bare spørre meg selv: Er det jeg som har for høye krav, eller mangler egenskaper til å åvære lykkelig/ fornøyd? For jeg har det jo egentlig bra....og det går jo litt opp og ned.

[Gjest Gjest]

Tror du skal tenke nøye igjennom dette ja.

Jeg mener absolutt ikke at du bare skal forlate alt sånn uten videre! Men det er snakk om resten av livet ditt!!

Jeg er gift med en mann som er meget rolig, avbalansert og snill tvers igjennom, men vi har levd sammen i mange år, og det er jo kjempeviktig at dere kan fungere under samme tak!! Har dere pratet om akkurat det?

Om jeg var i dine sko hadde jeg kanskje bedt om en liten tenkepause der dere begge får se om dere ser et liv uten den andre, eller om dere virkelig lengter og vil tilbake i forholdet for å satse for livet......

Lykke til!! Og det at du føler mye er galt i livet ditt er du ikke alene om... Jeg fant ikke ut hva jeg ville med livet mitt før jeg ble 25, og faktisk tror jeg aldri jeg vil bli helt sikker... Under utdanning er jeg kjempeivrig, men når det kommer til stykket blir jeg fort lei... Lite utfordringer. LIker å lære... Kanskje det er slik med deg og? At du trenger noe nytt?

[webgirl]

Følte meg litt som deg i forholdet med min ex... Mot slutten brukte vi aldri "elsker deg" til hverandre. Jeg følte at vi hadde blitt mer venner, enn vi var kjærester. Det var dessuten mest "oss" over de 5 årene (selv om vi brukte veldig lite tid sammen). Ingen felles venner..

Jeg tenkte ofte på at løsningen for oss hadde vært å bo hver for oss, for det var så mye krangling og uenighet hele tiden. Hver gang noe ble tatt opp, så var vi uenige. Dette gjorde meg svært frustrert over tid. Fikk ikke sove, lå lenge å lurte på hva jeg ville med livet mitt osv.

I tillegg til dette lå jeg også å lurte på om jeg hadde valgt riktig utdanning, og følte med andre ord at hele meg var i ubalanse. Var liksom derfor det var trygt og være sammen med exen, for han var liksom mer sikker på det han sa og gjorde. Og denne egenskapen fylte opp alt det turbulente i meg..

Men nå er det altså slutt (snart 3 måneder siden), og det er både godt og rart. Godt fordi jeg nå slipper all den frustrasjonen og lengselen etter ekte følelser, som jeg hadde i forholdet. Rart fordi jeg nå er alene, uten denne "styrken" som fortalte meg hva som var rett, når mine egne meninger og følelser blir litt turbulente.

Samtidig tror jeg at vi har godt av å være alene en stund. Du har vært sammen med kjæresten din fra du var veldig ung. Og du har nok helt sikkert forandret deg mye siden da du gikk inn i dette forholdet. Dersom du føler at det skurrer (som jeg gjorde), så tror jeg du nå har godt av tid for deg selv en god stund framover. Det hjelper for å sette ting i perspektiv, lære deg å bli flinkere til å lytte til din egen stemme osv.

En "pause" kan kanskje fungere. For oss var pause uaktuellt, da begge hadde oppfatning av at dette i seg selv er et faresignial for et allerede "dårlig" forhold. Har man det godt, er forholdet slik det burde være, så trenger man ingen pause. Dere har dessuten vært så lenge sammen nå, at det spørs om denne "pausen" skal gjøre store forandringer for de følelsene du har nå.

[Gjest Gjest]

Trådstarter her. Turte ikke sjekke svarene før idag..pysete som jeg er. Takk for veldig gode, fornuftige råd av dere begge to. Det er akkurat sånn som du "gjest" skrev om utdanning for meg, jeg har lyst til å lære så masse, men går fort lei..merker det er slik i jobb-sammenheng også...jaja, godt det ikke er bare meg som ikke helt sjønner hva det er ment jeg skal bedrive her på jorda.

Men tilbake til hovedproblemet-typen, jo jeg har vurdert å ta en såkalt pause..en god stund. Grunnen til at jeg nøler sånn med dette er at jeg presterte å gjøre det slutt med typen 3 ganger i løpet av det første året....og vil nødig begynne på an igjen, om du skjønner. Men ja, jeg synes egentlig at det er rett av meg å vurdere forholdet nøye nå og finne ut hva som er verdt å satse på...jeg har nemlig lite lyst å bli en del av skilsmissestatistikken, og jeg merker at det skjer endringer hos han for tida. Ikke at jeg tror han har tenkt å fri, men han har begynt å snakke om ting som aldri var et tema før, hus, barn...tja. Nok til å skremme vekk hvem som helst som ikke føler hun har levd livet nok ennå. Samtidig, så vil en del av meg gjerne ha det som han vil...og tro at alt vil bli så fint. Men man kan ikke få i pose og sekk... Skal snakke med han snart. må slippe bomben om at jeg er veldig usikker, så får vi se hva han sier....har ingen god følelse. Men noen ganger så må man bare snakke ut om ting, det har det ikke vært for mye av i vårt forhold.

[Gjest Gjest]

Kanskje du rett og slett trenger å være litt alene. Uansett er det ikke bra å gå rundt slik med tankene alene. Synest du bør prate med han ja, tenke litt på deg selv

[Gjest Gjest]

Dersom du er så usikker, vet du vel allerede svaret med deg selv.