Hjelp! Hva gjør jeg?

[AlmaCity]

Jeg er virkelig fortvilt akkurat nå, og jeg håper noen kan gi meg noen gode råd til hvordan jeg kan takle denne situasjonen. Holder virkelig på å gå på veggen...Er så sliten!!!

Skal prøve å forklare kort:

Jeg var sammen med min første ordentlige kjærlighet i tre år. Det var litt frem og tilbake, men til slutt ble det altså slutt. Det har vært tøft og meget vondt. Vi har liksom hatt ett forhold selv om det har vært slutt fordi det har vært så vanskelig å gi slipp.

¨Så, jeg kunne kanskje bare "cut and run", men det er dessverre ikke så enkelt.

FOR (og her kommer problemet), en av mine beste venninner (siden seksårsalderen) og min eks er faktisk søsken. Og de er som erteris. De har et utrolig tett forhold, noe som også er en indirekte faktor til at det ble slutt mellom meg og x i utg.pkt. Han hadde liksom nok med sin familie, jeg passet liksom aldri inn. Rett og slett nedprioritert skikkelig. Dette har vært veldig irriterende, og jeg hadde heller dårlig kontakt med min venninne på det tidspunktet.

Min x bor i en annen by, og vi har hatt veldig god kontakt i høst. Pratet masse på tlf, og jeg har besøkt han et par ganger. Vi sier begge at savnet er stort, og innerst inne ønsket vi å prøve igjen.

Min venninne er veldig nysgjerrig, og jeg har ikke noe problem med å fortelle henne åssen situasjonen ligger an. Men det er litt vanskelig når ting går sånn opp og ned, at jeg selv ikke vet.

Ble uansett enig med x om at i jula, da skulle vi endelig få litt tid sammen. Han skulle ligge over, og vi tenkte å prate masse, gå tur og se film. Og han sa også at vi skulle prøve å være mere sosiale, og venne folk til å se oss sammen igjen på en måte. Derfor svevde jeg litt på skyer før jul. Nedturen ble desto større...

Søndag før jul kom han bort til meg under en konsert på hjemplassen vår, og gav meg en klem.

"kommer til deg i morgen kveld jeg, så prater vi litt", smilte han.

Og jeg gleda meg til det. Gjorde unna de tingene jeg måtte, og venta på han. Han ringte så og sa at han ikke kunne komme, fordi familien skulle lage pepperkakehus!?! Ok, mulig han mente det godt, at det tok litt tid, og så ville han heller at vi skulle ha god tid dagen etter. Men uansett er dette noe som jeg har reagert på tidligere, at han ikke kommer for å møte meg pga en eller annen ting med familien sin. Ja, dere tenker vel sikkert at vi er 14 år eller noe sånt.. Men jeg er 23, og han snart 22.

Vi snakket sammen dagen etter, og fant ut at vi kunne fortsette å være venner. Har egentlig bare møttes to ganger i jula, egentlig fordi hans søster hadde planlagt en eller annen sammenkomst. Må si det var merkelig å være hjemme hos han igjen, på besøk hos venninna men uten å være sammen med han. Veldig vondt faktisk, og selvpining.

Det hele er skikkelig vanskelige forhold. Og jeg vet ikke min arme råd. Noen ganger går det greit, andre ganger er det utrolig vondt og jeg savner han sinnsykt. Enda verre er det å være så nær han uten å få sagt noe eller gjort noe..Og jeg er velidg overrasket over at han ikke har tatt kontakt i det heletatt heller...Jeg mener, hva skjedde? Jeg blir nesten utrolig sint på han...Kjenner jeg har lyst til ringe for å spørre hva han egentlig holder på med.

Men, hvordan skal jeg takle dette. Har tenkt å kutte han ut helt (vet ikke om jeg greier, men skal prøve så godt jeg kan). Men det er så utrolig vanskelig når jeg har kontakt med venninna mi, søsteren hans. De prater i tlf, reiser sammen, og er på de samme festene nå i ferien hvor jeg også er. Og bare tanken på at jeg kan møte på han er vond, men enn hvis han får dame?? Vil ihvertfall ikke være der da.. Det er liksom så vanskelig å kutte kontakten med de også, fordi de har som sagt vært barndomsvenner av meg, og det er velidg tomt uten de. Men jeg tror ikke dette er bra for meg i det heletatt...Hva er det jeg har surret meg opp i?

Sukk!!!!

[AlmaCity]

Anyone??

[:-) anna]

Jeg regner med at du har snakket med han om dette. Hva sier han da?

Og har du snakket med søsteren hans om det?

Når dere er såpass voksne så er det nok på tide av ham å gi litt slipp på all tiden sammen med familien. Man kan ikke få både i pose og sekk. Noen gangen må han faktisk velge kjæresten sin, selv om det hadde vært koselig å være med på å bygge pepperkakehus eller what ever.

På den annen side så vil det jo, om dere blir sammen igjen, være lurt av deg å gjøre alt du kan for å bli en integrert del av familien hans. og dermed prøve å sette pris på å gjøre ting med hans familie litt oftere enn du egentlig vil. Han på sin side må lære seg å velge bort familien litt oftere enn han egentlig vil.

Men vær forsiktig med å gjøre "tid med familien hans" til et fast konflikttema.

Han er jo tydelig svært knyttet til de, og det kan være en positiv ting. Om dere skulle hatt et forhold betyr jo det at dere må gjøre en del familieting, sammen med familien hans, fordi det er viktig for ham. Det vil være dårlig gjort av deg å kreve at han skal velge mellom dem og deg hver gang.

Om du innerst inne ikke trives sammen med dem, så er det kanskje bedre for dere begge at dere finner noen andre.

[Gjest Gjest]

Kanskje søsteren bare tar seg litt ekstra av broren sin, vanskelig hvis hun ikke vet hva dere holder på med å skjønne at hun er i veien

[AlmaCity]

Jeg har prøvd å være forståelsesfull. Og at han var så knyttet til familien sin var faktisk en av grunnene til a jeg ble så sjarmert. Og jeg liker dem veldig godt også, ikke noe problem med det. Men han elsker dem, og bryter ofte avtaler med meg for å være med de. Jeg ville ikke det mer, fordi jeg følte meg tilsidesatt og at han var lite voksen. At han faktisk brøt avtalen pga et pepperkakehus sier vel sitt? OG dette er bare veeeeldig typisk. Jeg innså vel at han ikke har forandret seg.

Søsteren mener nok ikke det vondt i det heletatt. Men det gjør vondt for meg. Jeg savner han, og ville tilbringe tid med han, om enn bare som venn nå i jula. Det er ikke hennes sin feil at han ikke bruker tid på meg. Men hun er jo en av de han bruker tid på.

Jeg er litt sjalu, fordi hun er liksom en av kvinnene i han liv. Og jeg er jo ikke det lenger. Og jeg synes ikke det er greit at hun skal snakke så mye om han, hva de gjør og ta han med seg når vi møtes. Jeg mener, det er jo eksen min og jeg har gått gjennom et helvette siden det ble slutt. Jeg prøver tappert å være venn nå, men det er så vanskelig...Og dette hjelper ikke...

[Gjest niomi]

Naturligvis er hun en av kvinnene i hans liv - hun er jo den jevngamle (?) søsteren!

Jeg skjønner at det er en kinkig situasjon, men du må nok regne med at dersom hun føler at hun må ta valget mellom deg og han, så velger hun broren sin. I tillegg høres det ut som de er bestevenner, og naturligvis vil hun gjøre masse ting med bestevennen sin, og det er sikkert uvant for henne å ikke kunne snakke om det på samme måte som før med deg.

Kanskje vennskapet deres trenger en liten pause fram til du er klar for å se på og omgås eksen bare som en venn igjen? Dette kan du snakke med henne om og er hun er riktig venninne vil hun ha forståelse for dette. Men dersom du og eksen fortsetter å vingle rundt, er nok sjansen stor for at du ikke bare mister han, men også venninna di. Jo mer dere virrer, jo mer bitterhet vil det være når dere endelig kutter ut. Og jo vanskeligere vil det være å kunne være venner i etterkant.

[Gjest Mayamor]

Men om han skulle bake pepperkakehus sammen med familien så tar jo ikke det hele kvelden/natten (du skrev at han skulle sove over...). Kunne du ikke snakket med ham om han kunne kommet over etter de var ferdig? Slik at han ikke må velge mellom familie eller kjæreste... Men får i pose og sekk? På sikt dersom det blir dere to, vil jo sikkert du også være en selvskreven gjest ved slike og andre begivenheter. Og er det noe som sjarmerer meg også - er det at familien tar vare på hverandre.

[Gjest niomi]

Men om han skulle bake pepperkakehus sammen med familien så tar jo ikke det hele kvelden/natten (du skrev at han skulle sove over...). Kunne du ikke snakket med ham om han kunne kommet over etter de var ferdig? Slik at han ikke må velge mellom familie eller kjæreste... Men får i pose og sekk? På sikt dersom det blir dere to, vil jo sikkert du også være en selvskreven gjest ved slike og andre begivenheter. Og er det noe som sjarmerer meg også - er det at familien tar vare på hverandre.

←

Det er jo slutt mellom TS og han fyren, da, så det kan jo hende at han ikke har hun så høyt oppe på prioriteringslista lenger, og fikk et annet tilbud han heller takket ja til, f.eks. ølkveld med gutta, og brukte pepperkakehuset som unskyldning.

TS: Move on. Han syns nok du er snasen og snill, men utifra det du skriver, virker det ikke som om han ser på deg som kjæresteemne lenger.

[AlmaCity]

Ja, det kunne jo gjerne vært så enkelt, sant? Og jeg skulle ønske det fungerte sånn for oss også. Kan jo ikke være så vanskelig liksom.

1. Jeg jobbet helt frem til jul, og i romjula, slik at jeg måtte legge meg i rett tid for å komme meg opp tidlig. Altså ingen sen natteskravling. Han har en tendens til å drøye ting, slik at han gjerne ikke dukker opp før i ni-ti tida, og da er mesteparten av min dag over.

2. Han har aldri vært særlig flink til å inkludere meg i livet sitt. Så jeg har sittet en hel del på vent.

Men jeg er lei av dette. Jeg synes at kjærester skal prioritere hverandre, sette av litt tid, og gjerne være litt fleksibel. Det skal egentlig ikke være så vanskelig, men denne fyren er vanskelig altså. Det er akkurat som om han ikke hører når jeg snakker, han skjønner ikke problemet. Gjentar "tabbene" gang på gang på gang...Hvor mange timer har ikke jeg brukt på å vente på han i de årene vi var sammen? Mens han bare skulle ta en kopp kaffe, eller se ferdig en film, eller bare spise middag...Urk..Men jeg ble så lei at jeg satte med foten. Følte meg som et tidsfordriv, og ei han hadde sex med når ikke noe annet skjedde liksom.

Det er slutt. Men hvordan takler jeg livet videre, og kontakten opp mot han? Det er egentlig hovedspm mitt.

[Gjest Mayamor]

Ved å finne andre å være med. Starte eller gjenoppta en hobby. Inviter en kollega/nabo/venninne med ut på kino. Les bøker du har lånt fra bibloteket. Lån en lydbok om du ikke gidder lese. Kjøp/lån en dvd. Lær deg noe nytt. Lag spa hjemme. Dra på spa/konsert/weekendtur med en annen venninne en eksens søster. Gå turer og kom i bedre form. Spander på deg selv et klippekort/årskort i svømmehallen. Kjøp nytt sengetøy som ikke minner om eksen. Hold deg selv i ånde og tenk minst mulig på eksen.

[Gjest Gjesta]

Synes Niomis råd over var bra jeg. Snakk med søsteren hans, si du trenger en pause. Hvis ikke hun kan la være å ha med eller snakke om broren, så si du trenger en pause fra henne også. Slik at du kommer over denne gutten.

[AlmaCity]

Har et rimelig hektisk liv, og har ikke problem med å få tankene vekk fra eks. Men de kommer jo tilbake med en gang jeg er med søsteren hans. Jeg kan jo alltids be henne la være å snakke om han. Men det kommer alltid info om han sånn indirekte. Jeg har prøvd, men siden vi nå er venner (jeg og x), så tror hun det er fritt fram. Og "vennskapet" er heller dårlig med x også, bare noe vi sier. Er jo ikke uvenner liksom).

Jeg vurderer å kutte ned på kontakten med henne, men synd å miste venninner i samme slengen som eksen liksom. Fordi at jeg endelig greide å tenke på annet enn han, ja rett og slett greide meg fint, så fikk jeg også bedre kontakt med henne. Nå er alt bare veldig vanskelig, for via henne er eksen inne i livet mitt enten jeg vil eller ikke. Kanskje derfor jeg har bestrebd meg på å være venn med han, så det ikke blir så vondt å møte på han via henne. Er liksom litt minder opprivende å møte han når det ikke er et halvår/år siden sist.

Kanskje bare jeg som er litt rar..

[Gjest Mayamor]

Jeg snakker ikke om min søster til mine venninner hver gang jeg snakker med dem. Kan du ikke bare si til venninnen din det du sier her da? At dette er litt sårt for deg rett og slett. At du ikke vil miste henne som venninne osv. En god venninne er en en skal kunne snakke med om slike ting.

[AlmaCity]

Jeg har vel nevnt hvor sårt dette er for meg flere ganger. Jeg vil ikke virke barnslig her, men jeg lurer på om hun "koser" seg litt..Eller i allefall skjønner hun ikke alvoret.

Det må nevnes at hun ikke likte at jeg og broren var sammen.

"Blir dere to sammen, så er vennskapet vårt over" sa hun i den perioden vi holdt på å bli sammen. Var imidlertid hodestups forelska, så tenkte ikke over konsekvenser på den tida. Jeg synes det var veldig vanskelig at hun surnet sånn, og fikk litt inntrykk av at alle tok parti og slikt. Veldig teit opplegg, og det var stress mens det sto på. Skjønner til dags dato ikke hva problemet var, men jeg tror at hun var sjalu. Vi var veldig veldig nære venninner tidligere. Så hun følte kanskje at hun mistet sin bror (som hun også er ekstremt tett med), og meg, hennes beste venninne.

Nå er det full splid mellom meg og min eks (som jeg er så sinnsykt glad i, men ikke får det til å funke med).

Jeg liker ikke å fortelle henne noe om hvordan jeg føler det, fordi jeg frykter hun synes det er helt greit liksom.

Endret 5. januar 2007 av AlmaCity

[Gjest Mayamor]

DA hadde ikke jeg giddet å bruke tid på en som "ville meg vondt"...

[AlmaCity]

Jeg er muligens naiv...Men kanskje hun ikke vil meg vondt? Jeg vet ikke, men det virker bare sånn noen ganger.

Skal prøve å snakke med henne i helga, hvis han ikke er der da.

[Gjest Mayamor]

Lykke til da.

[Gjest Blondie65]

Beste venner er der for hverandre i vanskelige tider. Beste venner truer ikke på den måten - med mindre man ser at vennen er på vei inn i et forhold som kommer til å ende med mishandling, alkoholmisbruk eller andre skadelige ting. Uansett setter man ikke ned veto, man prøver forsiktig å advare.

Venner som stiller slike betingelser er ikke venner. Hva om du stiller samme betingelse tilbake: Enten slutter du å snakke om din bror eller så er vi ikke venner lenger? Hva ville hun gjort da?

Og hva mente hun egentlig, dersom du ble sammen med broren så var det slutt med deres vennskap? Unner hun ikke broren sin en kjæreste? Unner hun ikke deg broren sin? Unner hun ikke deg kjæreste? Hva slags venn/søster er dette?

Du er bedre tjent med andre venner. Også noen som forstår/respekterer at du har det vanskelig.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner din venninne som kom i en rollekonflikt da hennes beste venninne og hennes bror var kjærester. Jeg må innrømme at jeg også ville synes det var vanskelig. Jeg vil ha min bror for meg selv, og min venninne for meg selv. Om de skulle være sammen, ville de ha et mer intimt forhold til hverandre enn til meg, og jeg ville føle meg ekskludert, noe som faktisk ville være reelt. Det handler ikke om at jeg ikke unner dem kjærester, men helst ikke hverandre. Jeg kan selvsagt ikke bestemme at de ikke får lov, men forholdet til min bror og venninne ville blitt endret. Og mindre nært, er jeg redd.

Når det gjelder deg, TS, vil jeg faktisk råde deg til å ikke ha så mye kontakt med denne venninnen. Hvilke intensjoner eller meninger hun har med å snakke så mye om broren sin, skal du egentlig ikke bry deg videre om. Poenget er at hun gjør det, og det skal du spare deg selv for. En annen ting er at jeg tror ikke det er lurt å treffe eksen innimellom for å unngå "en smell" om et år. Det vil bare pine deg å treffe ham, det du skal nå, er jo å komme over ham, og da må du bygge deg selv opp. Gjøre ting som er positive for deg. Det er tydeligvis ikke positivt å treffe hverken eksen eller venninnen din. Om et år, er han glemt, og i verste fall vil du føle et visst vedmod over å treffe ham, men mest sannsynlig er det bare hyggelig å se igjen en eks du hadde for lenge siden.

Vær snill mot deg selv, ta vare på deg selv. Dette innebærer muligens at du ikke har noe særlig kontakt med din venninne på lenge, men det er det verdt. Du må tenke på deg selv, først og fremst. Når du har det bra, vil nok forholdet til din venninne bli bra også. Kanskje hun også ville satt pris på en slags pause. Hun er nok ikke uberørt av bruddet, hun heller, og det kan godt hende hun ikke vet helt hvordan hun skal takle det, og så kommer ting feil ut. Men du skal, som sagt, tenke på deg selv nå, du må komme deg på beina igjen, og da skal du slippe å måtte forholde deg til mennesker som gjør at du ikke blir ferdig med å sørge. du trenger å trekke deg tilbake og slikke sårene i fred. Når de er grodd, kommer du tilbake. Er det en avtale

[AlmaCity]

Hvorfor hun reagerte så utrolig kraftig på at jeg ble sammen med broren henne i utg.pkt vet jeg ærlig talt ikke. Fordi det varte veldig lenge også. Samtidig fikk jo hun også en kjæreste midt oppi det hele. Så fra å være "close" i 13 år, så var vi plutselig fullstendig fremmed for hverandre. Det var ganske tøft, for selv om jeg hadde blitt sammen med han jeg var så forelska i, så savnet jeg jo bestevenninnen min.

Jeg vurderte alle mulige forklaringer. Var også innom tanken på at hun kanskje var en smule bifil eller noe, at vi var så nære at hun nesten så på meg som kjæresten sin..

Vel vel. Jeg snakket med henne i går. Sa at situasjonen var svært vanskelig for meg. Jeg er over eksen, vil aldri blir sammen med han igjen (og bare det tok lang tid å komme frem til). Men det blir veldig vanskelig når hun prater så mye om han til meg. Hun skjønte det, og sa at hun ikke visste helt hvordan hun skulle forholde seg når ting var så opp og ned med oss. Jeg forsto det dit hen, at hun nå skal kutte ned på all den indirekte informasjonen jeg får om eksens liv.

Det er ikke bare å kutte bestevenninna si gjennom 13 år, hvor hennes familie har vært mitt andre hjem. Vi har ikke hatt særlig kontakt på en 4-5 år. Nå først begynner til så smått å bli litt mer som før. Vi prøver å snakke litt om hva som har skjedd. Hun har også opplevd brudd nå nylig, og har faktisk flyttet inn i naboleiligheten.

Hun flytter imidlertid til utlandet om et halvt år, og da ser vi vel ikke hverandre så ofte uansett.

Men til dere; tusen takk for at dere tar dere tid til å svare på og reflektere rundt mine spm! Noen ganger går man og tramper i samme grøten uten å se en løsning. Da kan det ofte være godt med en objektiv synsvinkel. Men det må også sies at det er vanskelig å forklare sitt problem på en god nok måte. Det vil alltid være en mer innviklet historie enn det man egentlig greier å skrive ned..