er jeg forelsket? er han snill?

[Gjest Ceemee]

Jeg møtte en kar via bekjente for 3 mnd siden.

Etter to uker klarte vi allerede å bli sammen.

Jeg følte meg stormforelsket, men allerede fra begynnelsen kranglet vi.

Etter det har vi kranglet hver eneste gang vi er ute på byen og mer enn det også.

Vi fester en del. er jo ganske unge. eller jeg er 3 år yngre enn han.

hver eneste gang i fylla krangler vi. store krangler om små ting.

vi ender alltid opp med å måtte skvære det opp med hverandre dagen etter. og sånn går det til neste gang

vi er sammen hver eneste dag. helt fra siden vi møttes.

er jeg borte i fra han en dag ringer han og "gråter" som en baby.

Er jeg med venninnene mine blir han mistenksom på hva vi driver med.

jeg liker han alt for godt og har nesten ikke sett venninnene mine siden jeg og han ble sammen.

det er kun meg, han og kompisene hans som han bor sammen med som jeg er sammen med for tiden.

av de få vennene jeg hadde før kontakter jeg sjeldent og merker at de ikke er like tilgjengelige for meg som før heller.

jeg skulle ønske at de forsto da. virker som om de er sjalu eller noe siden jeg har kjæreste. bestevenninnene min har bare en gutt på gang og ikke en kjæreste slik jeg har.

hun har hintet til meg om at jeg er dårlig på å holde avtaler og kontakt og jeg er enig i det, men jeg har på en måte løyet til henne.

Hun vet ikke at jeg får hele forholdet til å fremstå som rosenrødt enda det ikke er det.

han rakker ned på meg for troen min (han er kristen og jeg er ateist). han snakker alltid i bakgrunnen HVIS noen ringer meg av venninner for tiden.

han er ofte hånlig mot meg og min personlighet eller utseendet.

han er ekstremt opptatt av å bli kjent. på bilder er han oppstilt i modellpositurer og er sammen med en del c-kjendiser.

En annen ting som plager meg. Han eier en stor og fin leilighet her i vest.

jeg leier en liten hybel på 12kvm.

fra første dag har jeg "levd på han".

han har pengene. jeg har ikke en dritt. nå vil han at vi skal flytte sammen og ja jeg syns det er fint på en måte siden han er forelsket i meg (han er faktisk helt gal etter meg) og fint for da får jeg en bedre økonomi og penger til å kjøpe mer klær og stæsj.

samtidig så er jeg litt usikker på om jeg ER forelsket???

jeg merker at jeg finner mye feil i måten han oppfører seg på, men jeg merker også at jeg ikke er fornøyd med sexen pga størrelsen hans.

kan noen her se grunner til at jeg skal bli eller gå?

jeg tviler på at jeg går men det hadde vært fint å høre tips om hvordan jeg kan gjøre ting bedre.

er så lei venninner som ikke svarer i tlf fordi de sikkert er sjalu over at de må betale husleien selv og ikke har en fyr.

Hjelp!!!

[Snasen]

jeg tviler på at jeg går men det hadde vært fint å høre tips om hvordan jeg kan gjøre ting bedre.

er så lei venninner som ikke svarer i tlf fordi de sikkert er sjalu over at de må betale husleien selv og ikke har en fyr.

Hjelp!!!

←

det siste jeg vil i allefall, og som jeg håper de fleste tenker er at man ikke vil ha en eller annen fyr man kan leve på.

Noe så flaut og herregud hvor avhengig vil man egentlig være av en annen person som kan bli borte i morgen? :hår:

Jeg tror ikke du skal bekymre deg om venninnene dine her, men heller om forholdet ditt.

[Amalie_85]

Når jeg leser innlegget ditt ser jeg ikke noe annet å svare enn at dette er nok ikke det du vil ha!

Les det en gang til, les det som om det ikke skulle vært deg.

Hadde du ikke syns det er teit å bli i ett sånn forhold?

Og det at han rakker ned på deg på grunn av tro. Bare det får meg til å være skeptisk til forholdet. Hva slags respekt er det han har overfor deg når han gjør det?

[Sølvpilen]

Hun har hintet til meg om at jeg er dårlig på å holde avtaler og kontakt og jeg er enig i det, men jeg har på en måte løyet til henne.

Er du sikker på at det ikke er her problemet ligger? Hvis du er dårlig på å holde avtaler og ta kontakt med de, så vil de trekke seg bort fra deg.

Mange som får seg kjærester glemmer ofte venner, for de blir helt opptatt av den de treffer. Dette blir helt feil, for plutselig en dag så er forholdet over, og hvis man da har kuttet ut venner, blir man stående alene.

Det er viktig å holde kontakten med venner.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Dette høres rett og slett ikke ut som et forhold å satse på! Vet det er vanskelig å bryte - men ta mot til deg. Og ta opp igjen kontakten med venninnene før det er for sent. Lykke til

[Gjest Gjest]

Et forhold på de premissene her er galskap.

Enten bryt opp, eller behold leiligheten, og sats på at dere utnytter hverandre jevnt. Han får sex og noen å vise fram, og du får bedre økonomi. Faren med en slik ordning er at det sannsynligvis bli vanskelig å bli kvitt han og at du skal være STERK psykisk for å takle en slik ordning. Jeg hadde ikke gjort det, og spesielt ikke med en slik mann, selv om jeg har vurdert tanken i perioder pga svært dårlig økonomi.

[Gjest Bellatrix]

Jeg møtte en kar via bekjente for 3 mnd siden.

Etter to uker klarte vi allerede å bli sammen. 

Jeg følte meg stormforelsket, men allerede fra begynnelsen kranglet vi.

Etter det har vi kranglet hver eneste gang vi er ute på byen og mer enn det også.

Vi fester en del. er jo ganske unge. eller jeg er 3 år yngre enn han.

hver eneste gang i fylla krangler vi. store krangler om små ting.

vi ender alltid opp med å måtte skvære det opp med hverandre dagen etter.  og sånn går det til neste gang

vi er sammen hver eneste dag. helt fra siden vi møttes.

er jeg borte i fra han en dag ringer han og "gråter" som en baby.

Er jeg med venninnene mine blir han mistenksom på hva vi driver med.

jeg liker han alt for godt og har nesten ikke sett venninnene mine siden jeg og han ble sammen.

det er kun meg, han og kompisene hans som han bor sammen med som jeg er sammen med for tiden.

av de få vennene jeg hadde før kontakter jeg sjeldent og merker at de ikke er like tilgjengelige for meg som før heller.

jeg skulle ønske at de forsto da. virker som om de er sjalu eller noe siden jeg har kjæreste. bestevenninnene min har bare en gutt på gang og ikke en kjæreste slik jeg har.

hun har hintet til meg om at jeg er dårlig på å holde avtaler og kontakt og jeg er enig i det, men jeg har på en måte løyet til henne.

Hun vet ikke at jeg får hele forholdet til å fremstå som rosenrødt enda det ikke er det.

han rakker ned på meg for troen min (han er kristen og jeg er ateist). han snakker alltid i bakgrunnen HVIS noen ringer meg av venninner for tiden.

han er ofte hånlig mot meg og min personlighet eller utseendet.

han er ekstremt opptatt av å bli kjent. på bilder er han oppstilt i modellpositurer og er sammen med en del c-kjendiser.

En annen ting som plager meg. Han eier en stor og fin leilighet her i vest.

jeg leier en liten hybel på 12kvm.

fra første dag har jeg "levd på han".

han har pengene. jeg har ikke en dritt. nå vil han at vi skal flytte sammen og ja jeg syns det er fint på en måte siden han er forelsket i meg (han er faktisk helt gal etter meg) og fint for da får jeg en bedre økonomi og penger til å kjøpe mer klær og stæsj.

samtidig så er jeg litt usikker på om jeg ER forelsket???

jeg merker at jeg finner mye feil i måten han oppfører seg på, men jeg merker også at jeg ikke er fornøyd med sexen pga størrelsen hans. 

kan noen her se grunner til at jeg skal bli eller gå?

jeg tviler på at jeg går men det hadde vært fint å høre tips om hvordan jeg kan gjøre ting bedre.

er så lei venninner som ikke svarer i tlf fordi de sikkert er sjalu over at de må betale husleien selv og ikke har en fyr.

Hjelp!!!

←

Hjelp! Her var det mye å ta tak i. Dere krangler ofte, han håner deg og han er mistenksom. Dette er ting som kan jobbes med, men de burde ikke vært tilstede i det hele tatt egentlig. Du virker heller ikke som at du liker han, du beskylder han for å være ekstremt opptatt av å bli kjent og liker ikke sexen, likevel vil du flytte sammen med han fordi han har penger. Ja, da er jeg enig med Madam Felle i at dette minner om prostitusjon.

Du sluttet å kontakte vennene dine, likevel rakker du ned på dem. Du lyver for dem og beskylder dem for å ikke forstå og å være sjalu.

Konklusjon; du burde gjøre det slutt med kjæresten og ta et oppgjør med deg selv og din egen oppførsel.

[Gjest Ceemee]

Du er forelsket i pengene hans, men ikke i han som person. Og ønsker du å leve sammen med en på grunn av pengene, så må du bare fortsette å være sammen med han. Men regn med at du vil få store problemer senere, men bare husk på pengene for da blir sikkert alt bra.

En annen ting, man kan på en måte sammenligne deg med en prostituert, for de tar jo også betalt for sexen. Du tar betalt for hele deg, men det er sikkert verdt det i lengden.

Jeg hadde gått, men så ønsker ikke jeg å leve sammen med et annet menneske på grunn av pengene heller. Jeg vil også beholde vennene mine, og hadde ikke latt meg kjøpe så lett som det du har. Og ja, du er kjøpt og betalt, men du blir sikkert lykkelig 

←

jeg har ikke problemer med å si at jeg ikke har det bra økonomisk for tiden. att det er supert å kunne tenke at fremtiden er sikret hvis jeg blir sammen med han hvis jeg liker han godt nok og det er en fin følelse at han spanderer så mye på meg når jeg er blakk men jeg betaler fortsatt min egen husleie og han er hos meg noen ganger også.

prostituert? snakk for deg selv. den var drøy syns jeg.

[Gjest Ceemee]

det siste jeg vil i allefall, og som jeg håper de fleste tenker er at man ikke vil ha en eller annen fyr man kan leve på.

Noe så flaut og herregud hvor avhengig vil man egentlig være av en annen person som kan bli borte i morgen? :hår:

Jeg tror ikke du skal bekymre deg om venninnene dine her, men heller om forholdet ditt.

←

Ikke bekymre meg og vennindene mine?

nei vel. kanskje jeg er egoistisk for tiden som bare er sammen med han og aldri ser de to vennindene jeg har men jeg er da ikke bare sammen med han for å ha en å "leve på" som du sier.

[Gjest Bellatrix]

jeg har ikke problemer med å si at jeg ikke har det bra økonomisk for tiden. att det er supert å kunne tenke at fremtiden er sikret hvis jeg blir sammen med han hvis jeg liker han godt nok og det er en fin følelse at han spanderer så mye på meg når jeg er blakk men jeg betaler fortsatt min egen husleie og han er hos meg noen ganger også.

prostituert? snakk for deg selv. den var drøy syns jeg.

←

Jeg skjønner at det er bra at han spanderer og at det høres trygt ut med en god økonomi, men et forhold skal være basert på mer enn penger.

Jeg kan snakke for meg selv på amnge måter, men selv om mannen min tjener mer enn meg er det på ingen måte derfor jeg er gift med han.

[Gjest niomi]

Ikke bekymre meg og vennindene mine?

nei vel. kanskje jeg er egoistisk for tiden som bare er sammen med han og aldri ser de to vennindene jeg har men jeg er da ikke bare sammen med han for å ha en å "leve på" som du sier.

←

Siden du velger bort venninnene dine, kan du virkelig ikke klage på at de ikke gidder å stille opp for deg de gangene du tar kontakt.

Men dersom du velger å fortsette å leve slik, vil du bli et meget ensomt menneske. For han fyren din høres ikke særlig god ut, og den dagen det blir slutt står du der helt alene uten noen som kan ta deg i mot.

[webgirl]

Jeg kjenner meg veldig godt i TS her! Men jeg var sammen med en som var mye eldre enn 3 år eldre enn meg. Og dette gikk virkelig på bekostning av min egen selvtillitt etter hvert.

I begynnelsen var det morsomt/befriende å kunne sole seg i glansen av hans gode økonomi. Ta i mot alt han spanderte på meg osv osv. Er også fattig student, og har ikke råd til så mye.

Jeg ble etter hvert altfor avhengig av dette "luksus-livet", selv om jeg innerst inne visste at dette ikke var mannen i mitt liv. Hver dag hadde jeg en skurrende følelse i magen som sa at jeg snart måtte ta tak i mitt eget liv å forlate denne kontrollfriken. For det var det han var. Og for han var det en slags seier å kunne slå i bordet med at han hadde mye mer enn det jeg hadde.

Etter fem år var jeg totalt avhengig, og hadde mistet troen på at jeg skulle klare meg selv alene. Det ble slutt for tre måneder siden, jeg tok til slutt ett oppgjør med meg selv. Vi var likevel enig om dette. Jeg merket at årene begynte å gå, og livet er, tross alt, mye mer enn penger. JA, det er tungt! Spesielt i starten. Men jeg forsøker å tenke på framtiden, og hva som er det beste for meg.

Må jeg velge bort penger for ekte følelser, ja da gjør jeg det. (Men brukte 5 år på å komme så langt med meg selv)

For meg er det nå blitt veldig viktig at jeg føler meg selvstendig, og at jeg kan ordne opp i ting på egen hånd. Uten å føle meg som en liten jente som må dra i hånden til "pappa". For det er slik det blir i et sånt forhold.

Dessuten, trådstarter, min type var også (som din) hånlig og nedsettende mot meg. Jeg synes det var flaut og være sammen med mine venner når jeg var sammen med han. For da så de hvor nedsettende han behandlet meg. Og hvor lita jeg egentlig var i det forholdet.

Vær så snill og ikke bruk 5 år på dette, slik som jeg gjorde!