min mor respekterer ikke grensene mine

[Gjest gjest nå]

Jeg prøver å ha et godt forhold til min mor, det har bedret seg betraktelig. Men min mor klarer ikke å respektere grensen for innblanding i mitt liv. Dvs hun maser på meg om at jeg må melde meg på diverse kurs, gjøre ditt og gjøre datt. Selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde hatt mer tid til kurs ol, men nå er faktisk dagene mine fylt av kun nødvendige og nyttgie aktiviteter. Det er nemlig ikke slik at jeg kaster bort tida: har flere jobber og studerer (tilsammen mye mer enn 100% beskjeftigelse). Jeg sliter en del med stress, og føler ikke jeg trenger mer press på meg. Jeg er en typisk "flink pike" som er pliktoppfyllende, men det er jo typisk sånne som meg som sliter med stress. Derfor trenger jeg ikke mer mas, og pga lav selvtillitt trenger jeg ingen som forteller meg at jeg ikke strekker til. Føler meg selvsagt mislykket som ikke klarer å leve opp til min mors forventninger. Samtidig skulle jeg ønske jeg hadde en mor som var støttende. Hun mener selv at hun bare vil mitt beste, men jeg klarer ikke å prestere mer her i livet, jeg er redd for å gå på veggen!

Disse kranglene vi har, går dypere enn kun om jeg skal begynne på enda ett kurs eller ikke. For hun vil ikke høre på hvorfor jeg ikke orker mer. Både det at hun vil styre livet mitt og at hun ikke vil høre på meg. Jeg trenger ikke å ha et nært forhold til min mor, det er ikke det. Men jeg klarer ikke å ha et forhold til henne hvis hun bare skal mase på meg og trykke meg ned. Jeg er godt voksen og hun kan ikke lenger bestemme over livet mitt.

Vet ikke om dere helt klarte å skjønne hva jeg mener her, men er det noen som har noen råd?

[Rainbow Brite]

"Mamma, jeg skjønner at du prøver å engasjere deg, men det er bedre for meg om du ikke snakker med meg om disse tingene"

Lykke til!

(mødre er mødre.... )

[Gjest =tentacle=]

Hvis en slik situasjon har vært der lenge, og du blir mer og mer slitt på grunn av det, ville jeg tatt en hakk-i-platen-teknikk. Når du møter henne gang på gang i diskusjoner rundt hvordan du bruker disponerer din tid, så legitimerer du på en måte hennes rett til å blande seg inn. Faktum er at du er ikke på en flekk forpliktet til å tilfredsstille hennes ønsker for hva du skal være aktiv i. Og det er det på tide at hun tar inn over seg. Klarer du å få det til på en smidig måte er det selvfølgelig best.

Hakk i platen vil si å gi det samme svaret hver gang, uansett hvilke utfall motparten kommer med. Bare smil, og si rolig at ..... høres fint ut, men at du er kjempefornøyd med de aktivititetene du allerede deltar i, og at du har bestemt deg for å ikke påta deg mer i år.

Hver gang hun prøver seg, sier du noenlunde det samme, og gir ikke noen åpning for å diskutere spørsmålet mer inngående. Hva du skal gjøre er ikke hennes valg, og heller ikke en demokratisk avgjørelse. Etterhvert avtegner det seg et mønster for henne

Edit: tatt vekk sitat

Endret 3. januar 2007 av =tentacle=

[Gjest Coolaid]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.... Har også problem med moren min, og har brukt lang tid til å finne ut av det. Jeg kjenner også til problemet ditt med stress/selvtillit osv.....

Det viktigste er at du sier ifra hva du vil, og står for det. Tentacle som svare på innelgget ditt er inne på noe veldig viktig, prøv det. Husk også at du faktisk er vosken og at du er likestillt med din mor, ikke under henne. Du trenger faktisk ikke å unnskylde deg eller stå til ansvar for din mor. Dersom du føler for det kan det være en god ide å ha litt mindre kontakt med henne.... da kan du kjenne litt på hvor deilig det kan være....

Mora min begynner å forstå dette....men det har tatt laaaang tid....

[Gjest niomi]

Nesten som å lese om meg og min mor, gitt! Nå har jeg mye utdanning, da, så hun peser ikke om slikt, men da jeg var overvektig kom hun hele tiden med "gode råd" og nå maser hun jamt om hvordan vi har det i leiligheten. Blæh, altså. Når skal disse mødrene skjønne at vi skal få leve vårt eget liv?!?

Endret 4. januar 2007 av niomi