Den store "kjøpefesten"

[Colargol]

Jeg satt her hjemme hos mor og leste i noen gamle "Hjemmet" da jeg så et lite stykke som het "Den store kjøpefesten skal betales".

Her var det en ung (27år), gift kvinne med tre barn som hadde sjokkreaksjoner på alt det "forventes" av nyetablerte i forhold til det å skulle kjøpe nytt av alt når man slår seg til ro. Hun mislikte dette "presset" og denne tendensen veldig!

Jeg har tenkt litt på dette nå, og hvor rett hun har etter min mening. Og det gjelder ikke bare de som skal slå seg til ro som et par med barn!! Kjøpepresset blir bare større og større synes jeg, selv om jeg er en av dem som driter i det (-og liker gamle ting)

Jeg er "bare" en singel student på 6.året hjemmefra, i leid hybelleilighet. Noen mindre ting har jeg kjøpt selv nytt, men jeg har "lånt" eller arvet mye fra mor og far, søsken eller venner som igjen har byttelånt med meg. Og jeg har det kjempefint!!

Denne kvinnen jeg leste om fortalte at foreldrene hennes hadde bare en sofa og en gitar omtrent av egne ting da de ble etablert, og i starten ble mye kjøpt brukt eller "lånt" og arvet. Selvsagt er det kanskje i minste laget, men det var nå bare ett eksempel!

I dag kommer folk nesten med det luksusproblemet at man har to og tre av alt når man flytter sammen, i tillegg skal det kjøpes nytt for å passe til tapetet på stua og det er gjerne da nye og ofte dyre ting!

Eller er det sånn? Hvordan har dere det? Og hvordan var det den gangen dere flyttet hjemmefra?

[Gjest Gjesta]

Når jeg flyttet hjemmefra fikk jeg omtrent alt...

Kjøpte egen leilighet og puttet inn mest mulig i egenkapital, dermed var det ikke så mye igjen.

Fikk håndklær, ny kjøleskap/fryser, en gammel salong og kjøkkenutstyr fra mamma og pappa. Fikk låne noen gamle gardiner. Tok med meg alle møblene fra rommet mitt.

Lånte en TV av mine foreldres nabo. Kjøpte komfyr brukt. Eneste ting jeg kjøpte nytt var vel vaskemaskinen, og da ble jeg sponset litt va mormor og morfar.

Fikk etterhvert mormor og morfars gamle salong (mye penere enn den jeg hadde), den gamle spisestuen og fryseskapet. De flyttet i leilighet og hadde plutselig mye til overs.

Fikk dobbeltsenga av min tante. Har fortsatt ikke madrasser som passer i den, men er såpass dyrt med skikkelige madrasser at jeg ikke har prioritert det. Kjøpte heller en tykk overmadrass på IKEA.

Når jeg flyttet sammen med min kjære ble det veldig mye dobbelt. Dette fordi vi begge hadde bodd noen år alene. Valgte å beholde hans TV siden den var best. Hans sofaer var nyest, men mine sofabord. Solgte hans hvitevarer siden han flyttet inn i min leilighet. Hadde blitt mer styr enn det var verdt å bytte om komfyrene, som han hadde bedre.

Nå i år kjøpte vi sammen. Etter å ha pusset opp vårt gamle kjøkken med integrerte hvitevarer trang vi alt på nytt. Valgte da å kjøpe alt nytt for å få de løsningene vi ønsket. Men har økonomien til det nå.

Synes også kjøpepresset er voldsomt om dagen. Ser det på husene som blir bygd også. Mine foreldre sparte der de kunne, nå virker det som kun de dyreste løsningene skal velges.

Men tror fortsatt det er veldig individuelt. Men vi er vel også mer kjøpesterke, da blir det mer handlig.

[Wildy]

Når jeg flyttet for meg selv første gang var det på noe nytt , noe brukt og noe lånt. Gamle møbler fra mine forelders loft, gardiner fra min tante, kjøkkenutstyr fra Fretex osv. Også har ting blitt byttet ut etterhvert som jeg har hatt behov og penger.Det er først de siste par årene økonomien har vært såpass god at jeg har kunnet kjøpt nye ting, f.eks skikkelig madrasser og ny salong.

Men ennå har jeg mye av de gamle tingene, og har ingen planer om å bytte ut endel av de. Hvorfor skal jeg det? Har mye møbler som er kjøpt for en slikk og ingenting på loppis som er pusset opp, og stortrives med det. Det gir huset sjarm og sjel!

[Gjest Eir]

Vi har hatt veldig dårlig råd i noen år, så omtrent alt vi har er ting vi har fått, funnet, byttet til oss eller kjøpt på salg. Og alt sammen er helt fine ting, som nok ellers hadde blitt kastet.

Jeg synes egentlig det er greit at folk kjøper nytt, dersom de har råd til det, det som gjør meg frustrert er det at det som regel betyr at de kaster helt brukbare gamle ting. Synes folk generelt skulle vært flinkere til å gi bort ting de ikke vil ha lenger, det finnes Frivillighetssentraler i nesten alle kommuner som kan distribuere slikt til trengende, og det går også an å henge opp en lapp på nærmeste sosialkontor.

[Tabris]

Jeg er helt enig med trådstarter. Dette er noe jeg tenker en del på selv. Kjøpefesten i Norge har tatt helt av. Jo rikere vi blir, jo dyrere blir presangene, større blir nyttårsrakettene, flottere og flere blir bilene og dubbedittene... Det er et (mis)bruk av jordens ressurser som nå er så skjevt og sløsbetont at det er skremmende.

Dette fører også til at når man flytter ut eller er nybakte foreldre så forventer man en levestandard som er langt høyere enn hva våre foreldre hadde. Jeg har også litt problemer med å forstå de som sier at de "kunne tenkt seg å gått hjemme med ungene, men vi har ikke råd." Hvordan kan det ha seg at Norge er rikere enn noen gang, mens mange foreldre går begge i full jobb fordi de ikke har råd til å være hjemme? Mener de egentlig at de ikke har råd til to biler, ferie i Syden, espressomaskin og flatskjerm hvis en går hjemme?

[Gjest Fruktfat]

Når jeg flyttet sammen med min kjære ble det veldig mye dobbelt. Dette fordi vi begge hadde bodd noen år alene.

←

jeg tror det er den største forskjellen, før flyttet de helst rett fra mor til ektefelle.

jeg leide møblert hybel først, hadde med sengetøy og håndklær hjemmefra.

etterhvert er det jo naturlig å kjøpe sine egne ting

vi har bytta ut etterhvert som ting blir slitt/ødelagt/vi får råd/finner noe vi vil ha, så vi hadde ikke alt nytt da vi hadde nytt hus.

nå kommer heller ingen av oss fra familier med god råd, vi får ingenting utenom bursdager og jul, og ingen dyre ting, derfor begrenser det seg jo naturlig.

for det er jo og en ting; våre foreldre har mye bedre råd enn deres foreldre hadde, og har derfor mulighet til å hjelpe.

[Arkana]

Da jeg flyttet hjemmefra flyttet jeg inn i møblert studenthybel og etterpå flyttet jeg rett inn til min samboer. Veldig praktisk, på den måten hadde vi ingenting dobbelt. Alt vi har nå og alt han hadde da er kjøpt selv, men vi har også god økonomi så vi har rett og slett ikke hatt bruk for å få eller låne av andre. Vi vil heller ha ting vi selv har plukket ut.

Jeg synes også det er synd når enkelte kaster relativt nye, og fullt brukbare, ting bare fordi de må ha det aller nyeste og fineste. Jeg liker ikke helt den bruk-og-kast-mentaliteten, og det er mulig å være litt bevisst på hva man forbruker selv om man har god råd.

[Irie]

Jeg arvet masse når jeg flyttet hjemmefra. Mamma solgte huset, og jeg fikk mulighet til å overta de møblene og tingene jeg ønsket. Med tiden har det blitt noe nytt, men jeg erstatter ikke ting så lenge det jeg har fungerer på en tilfredstillende måte.

Ett unntak er at vi nå vurderer å kjøpe ny skjerm til pc, fordi den j... klossen vi har nå tar opp hele skrivebordet. Men den gamle skjermen virker jo, så det er strengt tatt ikke krise enda, men vi håper å kunne benytte oss av salget.

Ellers så er både jeg og A glad i ta vare på ting, så vi prioriterer å ta vare på de møblene vi har som vi liker. Dette innebærer blant annet at vi har totelrenovert endel møbler fra mine oldeforeldre. Det ble ikke nødvendigvis billig (eller billigere enn å kjøpe nytt), men vi føler vi tar vare på kvalitetsmøbler. Samt at det har blitt veldig fint

Når det gjelder å kaste, så kaster jeg minst mulig. Ting som er brukbart, men som jeg ikke vil ha, går til Fretex, Marita-stiftelse, loppemarkeder og brukthandlere.

[Gjest Mayamor]

Jeg flyttet på en 35 kvm stor/liten hybel med det jeg hadde på rommet hjemme, en hybelkomfyr, et lite kjøleskap, en buesofa, stuebord og enkel reol - alt brukt. Intet nytt av møbler. Vaskemaskin fikk jeg først da jeg hadde bodd for meg selv i 3 år, da var den også brukt... Kjøkkenutstyr begyndte jeg å samle på da jeg var 14 år gammel. Der hadde jeg mye i forhold til jevngamle. Jeg kjøpte min første nye sofa da jeg var 28 år og hadde bodd 10 år uten foreldre. Så jeg kjenner meg ikke igjen med den problemstillingen. Men at vi nå bruker mer penger enn noengang - det er jeg enig i. Tidligere fikk gutten min bursdagsgave til max 300,- - det samme med julegave. Nå ligger vi på summer hvor du kan gange det med 10-12. MEN vi har råd til det og mener jo (objektivt sett... ) at vi er fornuftige...

[Paradokset]

Ser det er mange som er flinke til å være seg bevisste "kjøp-og-kast"-bølgen her i landet.

Likevel er vel faktum at de aller fleste av oss påvirkes mer eller mindre ubevisst av at det kjøpes så mye nytt.

Jeg merker det i alle fall selv. Jeg har ikke dårlig råd, men prøver å være bevisst på å ikke kjøpe "unødvendige ting".

Jeg bruker en del på ting jeg bruker - hobbyutstyr, opplevelser, reiser og mat.

Likevel må jeg jo innrømme at jeg påvirkes av når andre pusser opp og kjøper nye møbler, mens jeg fortsatt har relativt billige, men funksjonable møbler. Eller når jeg er hos andre og spiser på dyre tallerkner, mens jeg selv har IKEA-tallerkner til 10 kroner stk. Eller ser andre kjøper ny bil, mens jeg selv har valgt å ikke ha bil(ettersom jeg egentlig ikke trenger det).

Det er så mye som tilsier at du må kjøpe for at du skal føle deg "vellykket" i dagens samfunn.

Jeg må i alle fall på egne vegne innrømme at jeg har en sånn snikende følelse av å bli ansett som gammeldags, fattig, treg eller det som verre er fordi jeg ikke er med på rushet. Og det er aldri noe som er uttalt..men heller en veldig diffus mistanke.

Endret 4. januar 2007 av Paradokset

[Arkana]

Likevel må jeg jo innrømme at jeg påvirkes av når andre pusser opp og kjøper nye møbler, mens jeg fortsatt har relativt billige, men funksjonable møbler. Eller når jeg er hos andre og spiser på dyre tallerkner, mens jeg selv har IKEA-tallerkner til 10 kroner stk. Eller ser andre kjøper ny bil, mens jeg selv har valgt å ikke ha bil(ettersom jeg egentlig ikke trenger det).

←

De fleste kunne sikkert vært mye mer bevisste enn de er, selv de som sier at de er bevisste. Vi har f.eks. bil, til tross for at vi bor i Oslo med T-banestasjon og et par bussruter rett forbi og det tar max 15 minutter inn til sentrum. Bil er dyrt og vi hadde fint klart oss uten, men vi har råd til det og synes det er deilig å kunne gjøre storhandel, kjøre på bilturer, kjøre gjester hjem fra besøk, slippe å bry seg med fulle busser eller forsinkelser eller dra ut uten å tenke på når T-banen går. Det skal nok svært mye til før vi kvitter oss med bilen, selv om vi ser at vi ikke egentlig trenger den. Og vi kunne sikkert fint klart oss med det gamle kjøkkenet, men vi pusset det opp fordi vi kunne og ville og fordi det økte verdien på leiligheten. Det er vel gjerne slik at når man har råd så tar man seg råd, og egentlig er det vel de aller færreste som er villig til å gå ned i levestandard for å tenke på miljøet og "kjøpefesten". De tiltakene folk gjør er nok helst de som ikke koster så mye i tid eller standard enten vi vil innrømme det eller ikke.

[Gjest niomi]

Da jeg og samboer flyttet sammen flyttet vi fra hver vår møblerte leilighet, så vi hadde ingenting selv (eller vi hadde ting stående hos våre foreldre fra tidligere samboerskap etc., gamle ting som vi hadde arvet, og som vi ikke gadd å kjøre flyttebil i 2x40 mil/2x60 mil etter).

Så vi tok opp 50.000 ekstra boliglån, og det er utrolig hvor mye man kan få for det. De vi kjøpte av lot vaskemaskin og oppvaskmaskin stå igjen. Også fikk vi kjøleskap og komfyr av min familie (hans foreldre er kausjonister). Alt annet, med unntak av et spisestuebord fra 1800-tallet, senga som ble kjøpt på salg på Skeidar, flatskjerm på Elprice og utemøbler på Jysk, ble kjøpt på IKEA. For våre 50.000 fikk vi altså to 3-seters sofaer, 6 spisestuestoler, to barkrakker til kjøkken, salongbord, sovesofa, kontinentalseng, bokhylle, skjenk, flatskjerm og utemøbler, samt noe kjøkkenutstyr. Da har vi alt nytt, og slipper å bruke penger på møbler med det første.

[Gjest Maksprell]

Jeg fikk veldig mye "husartikler" i julegaver da hybeltilværelsen nærmet seg. Har bodd hjemmeifra i 8 år nå og har etterhvert kjøpt en del ting selv for oppsparte penger ( når jeg tenker over det så er det kun småtterier det er snakk om..tror dataen er det største kjøpet jeg har gjort..) der jeg bor er det møblert fra før. Så jeg føler ikke akkurat at jeg tar del i den store kjøpefesten.

OM jeg derimot kjøper egen leilighet så vil jeg tro at jeg svir av litt den første mnd på møbler og hvitevarer og gardiner og div men å holde på å skifte stil hver 6.mnd har jeg nok ikke råd til.

Det er jo sikkert litt stas når man endelig har fått noe eget at man kan innrede det akkurat slik man vil med de farvene man liker best.

Men et par jeg kjenner som kjøpte seg hus nylig har tatt helt av på kjøpefesten..De kjører kun en stil og kjøpte ALT nytt til huset..Dette er 1.5år siden og allerede nå snakker de om å kjøpe ny sofa...og å skifte stil på hele innredningen..Jeg synes de har tatt litt av. til og med kjøkkenutstyret skal skiftes ut..Det synes jeg er litt ille siden alt er brukbart. Men det er vel kanskje deres måte å leve livet på.jeg ville brukt pengene på reise f.eks

Endret 4. januar 2007 av Maksprell

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg er helt enig med trådstarter. Dette er noe jeg tenker en del på selv. Kjøpefesten i Norge har tatt helt av. Jo rikere vi blir, jo dyrere blir presangene, større blir nyttårsrakettene, flottere og flere blir bilene og dubbedittene... Det er et (mis)bruk av jordens ressurser som nå er så skjevt og sløsbetont at det er skremmende.

←

Veldig enig med deg, Tabris! Det hender jeg blir litt kvalm av å være nordmann, selv om jeg på ingen måte er bedre enn noen andre.

Jeg har bodd sammen med mannen min omtrent fra tidenes morgen, og vi har kjøpt alt selv etterhvert som vi fikk råd. Vi prøver å kjøpe skikkelige ting, ikke trendmøbler eller skru-sammen-møbler.

Bodde på hybel da jeg gikk på skole, den var ferdig møblert.

[Gjest -eline-]

Da jeg flyttet på hybel hadde jeg ingenting, første året bodde jeg fullt møblert (dvs huseier stilte med alt, inkludert bestikk/kjeler/osv), deretter flytta jeg på studentby, da måtte jeg kjøpe kjøkkenutstyr (bodde 200 mil unna hjemme så å ta med seg noe hjemmefra var ikke aktuelt). Alt dette hadde jeg vel fram til jeg flyttet til utlandet, etter det ble det enten gitt bort (fretex/loppis) eller tatt vare på (ting jeg visste jeg ville bruke senere). I mellomtiden etablerte jeg meg med eksen og vi kjøpte stort sett det meste nytt til leiligheten på rimelige steder som ikea/jysk, alle møblene solgte vi eller gav bort før vi flyttet siden vi ikke visste om vi skulle tilbake eller ikke (st stort pluss da det ble slutt, mye mindre å dele).

Nå har jeg flyttet sammen med kjæresten, vi har valgt å bruke mye penger på innredningen i leiligheten, men det vi kjøper er også kjøpt inn for å vare. Vi legger gulv som skal holde mange år (har 30 års garanti...), hvitevarene bør holde 10-12 år (jeg forventer ikke mer, men holder de lengere er det selvsagt et pluss og de selvsagt A-merket i henhold til strømforbruk). I forhold til dette er de fleste møblene våre og en god del annet kjøpt på loppis eller bruktbutikker, eller arvet. Dersom vi skal kjøpe flere møbler så ønsker vi å kjøpe kvalitet slik at vi slipper å bytte ut dette. Alt vi ikke trenger gir vi til Fretex eller loppis.

Føler at vi har tenkt igjennom vår posisjon i forhold til kjøpehysteriet, men jeg vet at vi bruker endel penger på slikt. Jeg er interiørarkitektstudent og dermed nok mer enn gjennomsnittsinteressert i interiør og design, men i tillegg holder jeg på med masteroppgave om bruk av gjenbruks-/miljøvennlige materialer innen interiør. Prøver derfor også "privat" å la dette styre mine valg. Men klart...det blir jo IKEA-stæsj hos meg og, jeg er fremdeles bare student og lar nok for ofte "den var fin"-tanken styre mine valg om ting jeg kjøper jeg og.

[Gjest Ylva Virvla]

Selv bor jeg i møblert leilighet på studenthjem. Hjemme hos foreldrene mine er stort sett alt enten kjøpt på Fretex, loppemarked eller funnet i containere.

[gaja]

Den første sofaen vi hadde sammen var arv fra svigermor som hadde arvet den etter sin mor. Jeg må si jeg var ganske glad da vi hadde råd til å kaste den og kjøpe en ny. Den gamle var av bra kvalitet, så vi kunne sikkert brukt den i flere år til, men den var stygg og vond å sitte i.

På den andre siden har vi ei hylle jeg er ganske glad i. Den var en gang en dobbeltseng. Så ble den en enkeltseng, så ble deler av den brukt til å støtte opp ei ny dobbeltseng, og så ble det ei hylle.

Flere andre ting har også blitt bygd om eller forsterket for å vare lengre. Vi prøver å kjøpe mest mulig heltre slik at dette er mulig. Og så kan man bruke veden til oppfyring etterpå

Jeg skjønner godt mange av de som kaster "fullt brukbare ting". Vaskemaskina vi hadde før var også "fullt brukbar" selv om den var 25 år gammel, startknappen var ødelagt (den måtte holdes inne av en mynt) og det rant vann utover hele gulvet når den vasket kokvask. Vi kunne sikkert fått reine klær ut av den i mange år til. Det er enkelte som er litt i overkant glade i å ta vare på gamle ting, jeg måtte jobbe hardt med mannen for å få ham til å godta at vi skulle kaste ødelagte ting: "men vi kan jo ihvertfall ta vare på hengslene"

Men å kjøpe alt nytt etter to år fordi man vil ha noe moderne, den karusellen er jeg ikke med på.

[Gjest gjesta]

Jeg er enig med trådstarter. Samtidig er det veldig lett å forklare hvorfor det er sånn. Prisene på ting i forhold til lønnsnivå er sinnsykt mye lavere enn de var for f eks femti år siden (eller tredve). I tillegg er selvsagt tilbudet uendelig stort - i alle prisklasser. Selv jeg som har hatt virkelig lav inntekt en stund har alltid klart meg økonomisk, og har kunnet shoppe i "min prisklasse". Sånn sett får man forbruket inn i blodet nesten uansett hvor mye man har å rutte med. Selv om det meste av større ting hos oss er fått eller kjøpt brukt.

Se her, f eks. Klær fra litt finere merker er jo dyrere, men likevel ikke uoverkommelige for de fleste av oss, i hvert fall ikke på salg. Bestemødrene mine lagde mye av klærne til barna selv - selv om de ikke hadde spesielt dårlig råd. Det er også et tankekors etter min mening at "etiske klær", enten det er i form av miljøvennlige råvarer (økologisk bomull, f eks, eller gjenbrukte materialer) eller rettferdig handel, er så og si fraværende i alle prisklasser og merker. Det finnes noen ytterst få (og ganske ofte relativt kjedelige) etiske nisjeprodukter, som jeg i hvert fall ikke har sett i byen jeg bor i.

Men hvor kommer kjøpepresset fra, da? Jeg opplever ikke at noen jeg kjenner bryr seg med hva vi har eller ikke har (kanskje med unntak av svigermor, men hun er i grunn mest opptatt av hva hun har SELV, hehe). Reklame ser jeg veldig sjelden på. Men jeg lar meg jo påvirke likevel, av en "ide" om at man burde ha nye, fine ting i stedet for gammelt skrot. At man på en måte blir et bedre menneske av det, eller at andre synes man er flink, på en måte, og har god smak? Dessuten blir det vel bare sånn, når (mye) penger er mesteparten av belønningen en får for å jobbe - da vil en unne seg noe for å ha jobbet, og man kan jo ikke sitte og glo på en haug fine bankutskrifter, i hvert fall ikke i lengden. Det er trist, i grunn.

[Badlands]

Da jeg var student kjøpte eg alt av møblar på bruktbutikkar. Flytta til utlandet så eg kunne ikkje ta med meg noko heimanfrå. Ein gamal stol fekk eg låne av nokon eg kjente, og dei har ein veldig kjekk vane i storbyane: Når nokon skal kaste noko som er brukbart, set dei det berre ut på gata. Då kjem det folk og hentar det dei treng. Eg fekk tak i flotte (vel.. kanskje ikkje flotte, men fullt brukbare) bokhyller slik.

Og då eg reiste heim til Noreg sette eg att ein fin stabel med møblar ut på gata, som forsvann fortare enn svint.

Ikkje pga at eg ikkja hadde råd til møblar, men eg ville heller bruke pengane på bøker og øl.

No når eg er i jobb, går eg likevel ofte på brukthandel, og ikea, når eg treng noko til huset. Har ikkje bil, kjem dit eg vil med tog, buss og fly.

Pengane bruker eg i staden på reising, øl (framleis ), kino, sosialt samvær, bøker, film.... altså livsnytarting. Det er kanskje "kjøpefest" på ein måte det òg? Når ein går mykje på kino, pub, og reiser mykje?

Men bruk og kast er det iallefall ikkje.

Problemet med ting som lagast i dag, i forhold til gamle ting, er at dei gjerne ikkje varar så lenge. Og ein MÅ kaste det, produsentane legg opp til det. Gamle ting frå før i tida blir gjerne meir og meir sjarmerande og fine etter som åra går (gamle antikke bord el skap, til dømes), medan no blir det nytta så mykje billig materiale i produksjonen, sponplater, plastikk osb. at det blir berre stygt når det blir gamalt.

[Gjest gjesta]

Ikkje pga at eg ikkja hadde råd til møblar, men eg ville heller bruke pengane på bøker og øl.

No når eg er i jobb, går eg likevel ofte på brukthandel, og ikea, når eg treng noko til huset. Har ikkje bil, kjem dit eg vil med tog, buss og fly.

Pengane bruker eg i staden på reising, øl (framleis  ), kino, sosialt samvær, bøker, film.... altså livsnytarting. Det er kanskje "kjøpefest" på ein måte det òg? Når ein går mykje på kino, pub, og reiser mykje?

Men bruk og kast er det iallefall ikkje.

←

Tja, litt kjøpefest er det. Vel ikke øl og kino, det er vel ganske ressursvennlige saker, men reising med fly er jo ikke akkurat miljøvennlig. Og at å handle på Ikea o.l ikke bare er lurt, skriver du jo om i neste avsnitt, at mange ting som produseres i dag er i dårlig kvalitet som ofte ikke kan repareres, bare skiftes ut. Det skal ikke være lett