Jeg greier ikke mer

[Gjest trist og lei]

Jeg og samboeren min har hatt et turbulent forhold, med mange opp og nedturer. Vi har slitt en del med tillitsproblemer på grunn av ting han har gjort. Han har aldri vært direkte utro i den grad at han har blitt fysisk med noen andre, men han har krysset en del grenser. På tross av alt dette har vi bestemt oss for å prøve å fikse opp i forholdet.

Jeg føler at jeg er den som tar initiativet til alle samtaler oss i mellom som går på forholdet. Jeg føler at jeg er den som prioriterer oss desidert mest. Kan ikke huske sist han foreslo at vi skulle gjøre noe annet sammen enn å tilbringe kvelden foran TVen.

Det toppet seg på nyttårsaften med nok en episode som gjorde at jeg ble lei meg. I går skrev jeg en lang og sår mail til han, som satte ord på mange av følelsene mine. Mye av det hadde jeg ikke fortalt til han før. Jeg åpnet meg 100%, blottet meg totalt. Jeg vet han fikk og leste mailen, for han sa på MSN at den var så trist. Jeg ventet lenge, men han kommenterte den ikke mer.

(I mailen skrev jeg blandt annet at jeg var villig til å prøve en gang til for å fikse opp i ting, om han også var villig til å gi 100% for oss, hvis han ikke kunne love det skrev jeg at jeg syntes håpte han var ærlig og avsluttet forholdet. For jeg orker ikke mer usikkerhet.)

Jeg spurte forsiktg etter en stund, og da skrev han at han ikke ønsket og ta dette over MSN når han var på jobb, kunne snakke om det i morgen. Noe jeg var helt enig i.

Våkner i dag, han forsvinner ut med noen kompiser for å ta en kaffekopp, og blir borte i timesvis. Klokka 7 ringer jeg for å høre hvor det blir av han, da sier han at han skulle komme hjem. Var hjemme etter ca 15 minutter. Også går tiden, han bare sitter foran dataen hele dagen. Tar ikke opp mailen jeg sendte. Jeg holder på å bli gal, vil gjerne høre hans synspunkter på det som står der. Forholdet vårt står og faller på den mailen for svarte.

Jeg vil ikke ta det opp, for det er alltid jeg som tar initiativet til slike samtaler, og jeg synes det er hans tur nå etter alle disse årene. Jeg sendte ballen over til han med den mailen. Han merker jeg er lei meg, og spør hva det er.. Svarer som sant er at jeg er lei meg og utafor, og at han vet hvorfor. Fremdeles ingenting. Jeg forsetter å være fraværende, ikke med vilje slevsagt, men jeg er helt utenfor. Også kommer det som alltid kommer.. Det eneste han kan si når vi har et problem er. "Hva vil du jeg skal si, hva vil du jeg skal gjøre?"

Jeg er så lei det spørsmålet at jeg blir KVALM hver gang han sier det. Har sagt til han tusen ganger at det må da gå ann for han å starte en samtale. Han må da kunne komme med sine tanker og følelser for en gang skyld. Det er jeg som skal fikse alt her, det er jeg som skal komme opp med løsningene! Jeg er så lei meg, føler at han ikke ønsker å være sammen med meg i det hele tatt, noe som meget mulig kan være tlfellet.

Nå forsvant han igjen, skulle levere noe til en kollega. Aner ikke når han kommer tilbake heller.

Jeg klarer ikke mer, men jeg klarer ikke gå i fra han heller. Jeg har et håp om at vi skal klare å fikse opp i problemene våre, men jeg klarer det ikke alene.

[ATV]

kunn et godt råd og gi, var faktisk det som fikk meg til og kaste ut xn også.

LIVET ER FOR KORT TIL OG TA VARE PÅ TING SOM IKKE VIRKER!!!!!

[Gjest Gjest]

Jeg synes du bør ta dette opp med ham, enda en gang. Det er ikke du som har ansvaret for kommunikasjonen i forholdet, men ettersom du skrev mailen til ham, burde dere sette dere ned på alvor, fra hans eller ditt intinativ.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Greit nok virker han som en type som ikke tenker særlig langt,men....hvorfor i all verden konfronterer du ikke han med det.Jeg mener at hvis et forhold skal fungere, skal det være mulig å prate om alt.Å skrive en email er greit for da får man ut alt man tenker, men da ville jeg sagt til han - dette skal diskuteres når du kommer hjem, ikke gått å ventet på at han skulle bringe det på bane!!!

[Gjest Gjest]

Mail? MSN? Hallo? Hva med virkeligheten?

Samlivsproblemer tar man opp ansikt til ansikt - ikke elektronisk!!

[Gjest trist og lei]

Vi har snakket sammen ansikt til ansikt maaaaange ganger. Grunnen til at jeg skrev en mail var fordi jeg ville skrive ned alle tanker og følelser, både for min egen del og for at han kanskje skulle se min side av saken på en annen måte.

Og han sa selv på MSN i går at han ville snakke om dette i dag, og ikke ta det over MSN. Jeg venter enda, han har fremdeles ikke tatt det opp. Jeg synes det er hans tur til å ta opp samtalen. Nå sitter jeg med følelsen at han rett og slett ikke bryr seg. Eller at han har lyst til å avslutte forholdet, men ikke tør.

Jeg gidder rett og slett ikke ta opp dette flere ganger. Nå er det hans tur.

[Gjest Gjest]

Men etter å ha lest hovedinnlegget, er jeg enig med ATV. Et turbulent, lite lykkelig, komplisert og vanskelig samboerforhold er ikke verdt å ta vare på.

←

Jeg vet egentlig det selv. Men jeg føler meg ikke klar for å avslutte forholdet. Jeg har fremdeles håp.

[Gjest Gjesta]

Jeg vet egentlig det selv. Men jeg føler meg ikke klar for å avslutte forholdet. Jeg har fremdeles håp.

←

Kanskje best å sette hardt mot hardt... Enten diskuterer dere den mailen og blir enige ellers er det over.

Virker som om du begynner å ta opp ting, men aldri får gjennomført det fordi han ikke er interessert. Gutter er ikke så innmari glad i å diskutere følelser.

Men ikke tru med sånt uten å mene det, da vil det bare fortsette å skure og gå...

[Gjest Gjest]

Å skrive ned ting er lurt synes jeg. Da får han lest i ro og mak. La han tenke litt, gutter har en tendens til å være litt trege.

Men hvis du virkelig sliter sånn med dette, vil du ha det sånn for alltid? Jeg mener, man kan ikke bare true med å gjøre det slutt hvis ting ikke funker. Blir litt sånn "ulv ulv" greie.

Så jeg foreslår at du setter det ned med han. Forteller at dette er viktig. Hvis han ikke kan snakke med deg, og gjøre sitt for at forholdet skal funke, så går du fra han. Men si at du godt kan gi han litt mer tid hvis han trenger det, så får han ta det i sitt tempo.

Hvis dere bor sammen er det jo lett å ta hverandre for gitt. Jenter skal hele tiden snakke om følelser, og dette blir sett på som mas fra guttenes side. Men samtidig, hvis gutten virkelig bryr seg, så gjør han det som står i sin makt for å få forholdet til å fungere. Det kan godt være at han virkelig elsker deg over alt i verden, men at han sliter med kommunikasjonen. Uansett vil jo du føler at han ikke bryr seg når han ikke prater med deg. Du prøver og prøver og prøver (joda, har vært der jeg å..), men fyren forblir like taus.

Er det ikke mer tak i personen, eller mer vilje til å fikse ting, er det da verdt det? Jeg fant ut at jeg ikke orket mer, og slo opp med min. Det var jævlig vanskelig, men jeg håper virkelig jeg en dag finner en kjæreste som kan høre meg, og kanskje kjempe litt for forholdet. Vi ønsker jo tross alt at det skal vare for livet, og da er det jo viktig at begge jobber for det! Sant?

Lykke til i allefall:)