Vennskap

[Gjest Maksprell]

Kort sagt;la oss si en person har veldig lav selvtillit,unngår å si sin mening og unngår konflikter og derav sliter mye med psyken. Så får denne personen hjelp og selvtilliten blir bedre og personen føler seg klar til å si ifra om ting som plager han/henne istedenfor å bare bite seg i det. Kan dette gå utover et tett vennskap? Hvorav den andre parten er en sterk person som ofte "buser" frem?

[Gjest Bellatrix]

For meg høres det ut som at det kan virke positivt inn på et vennskap. Det må da være lettere å forholde seg til en som sier i fra enn enn som "lider i stillhet".

[Gjest Lanyah]

Jeg er veldig enig i det Bellatrix sier. Er vel bedre om en venninne kan si fra om ting, så slipper jeg å være usikker på hva hun/han mener.

[Gjest Gjest]

Ja, det kan gå utover vennskap hvis den andres forandring skjer raskt og noe uventet (selv om de vet man har gått i terapi).

Er det som noen ganger er litt problematisk med slik terapi i etterkant. Den som går i terapi blir trent på å endre sitt adferdsmønster, mens omgivelsene ikke blit trent på dette i forhold til den som går i terapi. Derfor fortsetter de utenfor terapien det adferdsmønsteret som er vanlig for dem, og også lett forholder seg til det adferdsmønsteret den i terapi hadde før terapien.

En slektning av meg har gått i terapi et par år nå, og har fått god hjelp til å takle sine følelsesmessige problemer. "Problemet" er at omgivelsene ikke har fått samme oppfølging (noe som er umulig i praksis). Dette har gjort at noen synes det er litt vanskelig å forholde seg til dette nye ved den som har gått i terapi. Alle er selvfølgelig glad for at vedkommende har fått hjelp, men synes det er litt uvant at vedkommende løper rundt som nyfrelst følelsesmenneske og forventer at alle nå skal vise alle sine følelser like åpent. Er ikke alltid at adferden til gamletante på 70 er så lett å snu.

Reaksjonene fra omgivelsene er noe terapeutene bør fokusere en del på i forhold til den som er i terapi. Da vil den som er i terapi være bedre rustet til å forholde seg til de nye reaksjonene på sin nye adferd.

[Gjest Maksprell]

Er vel ingen hemmelighet at det er meg det handler om og at jeg er den svake part..Vennskapet til ei veldig god venninne har rett og slett skrantet etter at jeg har begynt å "stå på krava" og sier mer hva jeg mener..Jeg synes det er skremmende for det betyr at det er fordi jeg har forandret meg og jeg er rett og slett redd for at vennskapet kan ryke..

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som at det kan virke positivt inn på et vennskap. Det må da være lettere å forholde seg til en som sier i fra enn enn som "lider i stillhet".

←

Jeg er veldig enig i det Bellatrix sier. Er vel bedre om en venninne kan si fra om ting, så slipper jeg å være usikker på hva hun/han mener.

←

Jeg er enig med dere begge, MEN det tar tid for omgivelsene å venne seg til et nytt adferdsmønster hos et annet menneske. Også omgivelsene trenger tid og forståelse i en sånn situasjon.

Vi er alle forskjellige. Noe takler sånt på strak arm mens andre trenger tid.

[Gjest Gjest]

Er vel ingen hemmelighet at det er meg det handler om og at jeg er den svake part..Vennskapet til ei veldig god venninne har rett og slett skrantet etter at jeg har begynt å "stå på krava" og sier mer hva jeg mener..Jeg synes det er skremmende for det betyr at det er fordi jeg har forandret meg og jeg er rett og slett redd for at vennskapet kan ryke..

←

Kan dere ikke ta en samtale rundt dette? Kanskje det er like vanskelig for henne som for deg.

Det er ikke alltid det er så lett å forholde seg til andres forandring hvis man ikke får noen særlig forklaring eller innsikt i hva som har skjedd.

[Gjest Bellatrix]

Er vel ingen hemmelighet at det er meg det handler om og at jeg er den svake part..Vennskapet til ei veldig god venninne har rett og slett skrantet etter at jeg har begynt å "stå på krava" og sier mer hva jeg mener..Jeg synes det er skremmende for det betyr at det er fordi jeg har forandret meg og jeg er rett og slett redd for at vennskapet kan ryke..

←

Les gjest sitt svar. Det har neppe noe med at hun ikke liker forandringen, den er nok bare veldig uvant for henne. I alle relasjoner kan en stor forandring oppleves som vanskelig, selv om forandringen er positiv. Dette vet jeg selv da mannen min har forandret seg mye det siste året. Forandringene har bare vært positive, men for meg har dette opplevdes som veldig rart. Gi henne tid. Etterhvert vil hun skjønne hvorfor du sier det du sier nå og til syvende oig sist kan det hende vennskapet vokser av det.

[Gjest Maksprell]

Kan dere ikke ta en samtale rundt dette?  Kanskje det er like vanskelig for henne som for deg.

Det er ikke alltid det er så lett å forholde seg til andres forandring hvis man ikke får noen særlig forklaring eller innsikt i hva som har skjedd.

←

Har vurdert det en god stund nå men er redd for at hun kan oppfatte dette som kritikk på ett eller annet vis. Det kommer selvfølgelig an på hvordan jeg ordlegger meg osv og jeg er ikke akkurat den som slenger ut noe ubetenkt heller.. Men jeg har en stor tendens til at om det skulle bli en diskusjon så tar jeg på meg all skyld og kryper ut av diskusjonen..

Og så er jeg redd for at det skal gå den andre veien.om det blir diskusjon så slenger jeg dritt til henne; ting hun har gjort og sagt som har gjort meg trist..det blir liksom litt feil det også..

kanskje greit å bare hoppe i det.

[Gjest =tentacle=]

Kort sagt;la oss si en person har veldig lav selvtillit,unngår å si sin mening og unngår konflikter og derav sliter mye med psyken. Så får denne personen hjelp og selvtilliten blir bedre og personen føler seg klar til å si ifra om ting som plager han/henne istedenfor å bare bite seg i det. Kan dette gå utover et tett vennskap? Hvorav den andre parten er en sterk person som ofte "buser" frem?

←

Ja, det kan gå ut over et vennskap.

Husk at vi velger venner ut fra deres egenskaper og felles erfaringer og tilknytning til hverandre. Det skapes en likevekt mellom to venner. Når den ene forandrer seg, forskyves balansen. Det kan da skje en gjensidig tilpasning etter de nye forutsetningene, med dannelse av en ny likevekt, eller en av partene kan trekke seg unna fordi samspillet ikke oppfattes som like bra lenger.

Det blir litt som parforhold, noen kvinner vil ha en sterkere partner, noen vil ha en som står på likefot, og noen vil ha en tøffel. En kvinne som elsker sterke menn vil kunne miste tiltrekningen til sin mann hvis samlivet gjør ham til en tøffel, og en kvinne som har blitt forelsket fordi han var sjenert og oppofrende vil kanskje ikke tilpasse seg at han får stor selvtillit og blir svært tydelig.

Mange trives best med visse grader av balanse i sine parforhold og vennskapsforhold. Er venninnen din glad i å være den som får definere og bestemme mest, vil hun kanskje ikke bli komfortabel med at du tar større plass. I så fall vil dere begge gå videre og finne nye vennskap ut fra hvem dere er nå.

[Gjest Fjellsippa]

Mye kommer også ann på hvordan den personen som plutselig begynner å si fra ordlegger seg.

Jeg har en venninne som plutselig endre seg, og begynte å si ifra. Måten hun gjorde dette på var ikke bra. Hun ble aggressiv, og neste utidig med folk. Skulle liksom "ta" dem. Hun mangler innsikt i konsekvensene av egen væremåte, og har liksom ingen "finfølelse". Dette gjør at hun skyver folk fra seg. Veldig synt for det kunne ha vært positivt.

Så si fra, men gjør det på en ordentlig måte. Nå gjør kanskje du det, men det er viktig å være bevisst på hvordan man snakker til folk. En hyggelig tone og et smil er også et stort pluss.

Hvis venninna di ikke tåler at du sier ifra på en ordentlig måte, er kanskje ikke vennskapet så mye verdt.

[Gjest Gjest]

Er vel ingen hemmelighet at det er meg det handler om og at jeg er den svake part..Vennskapet til ei veldig god venninne har rett og slett skrantet etter at jeg har begynt å "stå på krava" og sier mer hva jeg mener..Jeg synes det er skremmende for det betyr at det er fordi jeg har forandret meg og jeg er rett og slett redd for at vennskapet kan ryke..

←

Venninna di er kanskje vant til at du "dilter med", og blir usikker pga din nye motstand. I utgangspunktet bør det jo være positivt at du nå tør å si fra om hva du vil, men kanskje venninna di ikke tåler den motstanden? Du kan jo prøve å ta et skritt tilbake og tenke over hvordan hun er i andre relasjoner, om hun alltid styrer eller er den sterke parten, f eks. Eller hva du setter pris på i vennskapet, og om det er de samme tingene du tror HUN setter pris på.

En annen ting, selv om jeg ikke har noen grunn til å tro det gjelder i ditt tilfelle; jeg hadde ei venninne som sleit med dårlig selvtillit i mange år, og som hadde - og fortsatt tildels har - veldig lett for å bare svare det hun tror omgivelsene venter. Hun har på ulike måter jobbet seg opp til et punkt hvor hun i grunn har noe å utsette på det aller meste, og GJØR det, nesten hele tiden... Jeg oppfatter forsåvidt meg selv også som en kritisk og ikke smørblid person, men det vipper en litt av pinnen når den andre uten å tenke seg om kritiserer felles (mest mine) venner, elskere/kjærester som jeg selv har et godt forhold til, ting som angår mine interesser, uten å være innstilt på å lytte til hva jeg mener... Og utover det var det alltid noe galt med studier, studiekamerater, familie, lege® osv...

Med det siste avsnittet mente jeg vel egentlig bare at man av og til må tenke over selv hva man sier fra om - det er ikke alt man trenger å si noe om. Men samtidig er det jo viktig at man vet hvor man har hverandre! Kanskje du kan prøve å ta en oppklarende prat med henne også, det kan hende at hun blir usikker på hva du har tenkt om henne før du begynte å si fra.

[Gjest Silmarill]

Syns det er veldig positivt for deg som har kommet over "skilpaddeskallet ditt"

Du får det lettere med deg selv nå. Din veninne føler dette uvant og dere har vært venner utfra hvordan du har vært tidligere!

Kanskje du blir overivrig med ditt "nye jeg"?

Det er bra å kunne stå fram å si hva man føler og mener og ikke gjemme seg vekk eller jatte med, men det er viktig å ikke gjøre det med alt om du skjønner!

[Gjest Gjest]

Venninnen din r kanskje ikke klar over hvordan du føler d i heletatt.

Det er jo ikke særlig gøy å ha venner som "buser" frem og ikke tar hensyn, men det er ikke sikkert det er sånn ment. Hvis du er litt tilbaketrukket er det lett slik at den andre blir litt mer frempå, uten at det er noe galt i det.

Men samtidig, hvis du er litt følsom og lett føler deg tråkket på bør du veie ordene dine. Det trenger jo ikke å være slik du tror det er? Og dessuten, hvis vennskapet er så nært så bør venninnen ha forståelse for det du sier.

[Gjest Maksprell]

Tusen takk for masse flotte svar!

Jeg tror ikke hun jeg kjenner "buser" frem med vilje. Hun er bare slik og slik er hun "mot" de fleste. Men jeg er vel muligens den som tar meg mest nær av ting pluss at når noen går over en grense hos meg så er jeg ikke så dyktig til å si ifra når jeg kanskje burde ha gjort det.

Kan komme med et eksempel her. For noen mnd siden så var jeg sykmeldt pågrunn av depresjon og tvangstanker.Hadde det veldig trasig og dette visste min venninne. Endag ringte hun og jeg fikk prata litt om hvordan jeg hadde det. plutselig avbrøt hun meg fordi hun fikk en ny telefonsamtale på mobilen og ville ta den så hun la på før jeg rakk å si noe.(det var ei annen venninne som ringte)

Husker dette såra meg veldig og jeg angrer på at jeg ikke sa noe da men jeg "fant meg bare i det" Muligens jeg tok meg litt vel nær av det siden det var tross alt hun som ringte..?

Jeg har ikke lyst til å finne meg i slike ting lengre selv om det ikke er med vilje fra henne. Og jeg tør å påstå at jeg sier det på en grei måte uten å angripe personen. Men allikevel har tydligvis vennskapet skrantet. Jeg kan jo ikke bestemme at hun skal forandre seg heller.

[Gjest Gjest]

Jeg synes at det må gå an å si fra ved episoder som den du nevnte (selv om du ikke sa noe da). Men husk at tilbakemeldinger veldig lett oppfattes som kritikk, og siden hun er vant til at du IKKE sier fra, kan det hende hun både blir usikker på hvor "sterkt" du mener det du sier, og hun blir kanskje usikker på hvordan hun skal kunne endre seg. Og det er veldig vanskelig å be andre endre seg... På den annen side, hvis du er klar på at hun ikke må forandre seg, men at dere heller er åpne om det når det er noe du (eller hun) reagerer på, er det kanskje nok eller bedre.

Mulig at det var dårlig formulert Men jeg tror i hvert fall at hvis dere kan snakke sammen om det med et annet utgangspunkt enn at hun føler at hun gjør ting feil, plutselig, kan det hende det løser endel.

[Gjest Gjest]

Ringte hun opp igjen senere da? Noen ganger kan det jo godt være at man venter en viktig telefon...