Hva gjør jeg med mitt barn?

[Gjest Sativa]

Jeg er alenemor med samboer. Eks bor 200 meter herfra. Vi valgte å gjøre det sånn pga barnet, synes det er praktisk å bo i nærheten. Barnet er elleve år, og vi har vært fra hverandre siden hun var fire

Den første tiden var veldig tung, bruddet skjedde etter en fiks ide jeg fikk for meg laaaangt inne i en depresjon. Alle prøvde å snakke meg fra det, for de skjønte jo at jeg var syk, men jeg lot meg ikke hjelpe og flyttet hjem til mamma. Pga tilstanden jeg var i. så ble jenta igjen hos sin far. Etterhvert kom jeg meg jo på bena igjen. og har gradvis bygget opp livet mitt sånn at det er nokså levelig.

Nå har vi jenta halvparten hver. Ungen er intelligent, rolig, fornuftig, populær, blid og høflig og skremmende flink på skolen.

Problemet mitt / vårt er at hun griner seg i søvn veldig ofte når ho er hos far, men det skjer ikke her. Ifølge henne selv skyldes det at ho er kjempetrist for at jeg og faren ikke bor sammen, (vi er gode venner da, og kan gjerne finne på ting med henne bare oss)

I tillegg gråter ho fordi hun savner meg, og at hun tenker at jeg også kanskje gråter fordi jeg savner henne. Det er klart. det skjer jo innimellom, men jeg kan jo selvfølgelig ikke si til henne,,,,,

Jeg har foreslått at hun kan få være hvor ho vil, akkurat hvos lenge ho vil, men ikke de faste helgene. Det er viktig pga jobben min. Ogaå er hun innmaro redd for at jeg eller pappa skulle bli lei oss hvir ho fikk lyst å være ltt hos den andre...

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg, jeg Orker ikke å tenke på at hun har det så vondt når hun er hos faren sin.

Må få legge til at han er super. Han forguder den ungen over alt, og han har stor familie som alle er glade i henne...

[Gjest toppi]

Har stor samvittighet og mye empati den vesle jenta der

Ta en snakkerunde med henne begge to, og fortell henne at dere ikke gråter når dere ikke er sammen med henne fordi dere vet hun har det godt hos den andre.

Hvis en gjenforening mellom dere to voksne er umulig, så forklar henne det også. Legg vekt på at dere er glad i hverandre som venner, men ikke som kjærester.

Tror ikke det er så lurt at det er hun som skal få velge hvor hun vil være når, og hvor lenge hun vil være der. Da kan barnet oppleve å bli satt i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene - hun vil føle hun svikter den hun velger å ikke være hos da. Det er dere som voksne som skal sette besøkstidene, så kan dere heller endre på det ved behov eller ønske.

Så fint at dere samarbeider så bra.

[Gjest Sativa]

Takk for svaret.

Ja hun har, i likhet med meg, en enorm samvittighet, noe som har vært ganske slitsomt til tider. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i henne nå, vanligvis prøver jeg alt jeg kan for å hjelpe henne til å ungå alt som jeg vet kan gi dårlig samvittighet.

En gang skulla hun får lov til å legge en ettåring til sengs for natten. Men babyn gråt så sårt, så ho løftet henne opp igjen og godsnakket med henne. Så kom moren inn, og la baren smilende til sens. Ungen gråt, og strakte seg etter datteren min. Då gråt hun også seg i søvn for, i en periode. Hadde så darlig samvittighet fordi hun ikke kunne hjelpe barnet slik huv ville

Jeg forklarte at dette var utenfor hennes ansvarsområde. Når mamman har bestemt at barnet skal legge seg, så må alle høre på det.

Så hun er virkelig en samvittighetsperson. Ho har jo til og med dårlig samvittighet for ting hun ikke kan noe for.

[Gjest toppi]

Når hun skulle legge det gråtende barnet, så burde den voksne fortalt henne at babyen ikke gråt fordi den hadde det vondt, men fordi den ville bli holdt.

Prøv å drille henne i å ikke engasjere seg for følelsesmessig i ting hun ikke kan gjøre noe med.

Et følelsesmessig sinn kan være litt slitsomt å leve med - jeg vet hva jeg snakker om.

Men husk som sagt å ikke legg til rette for at det er hun må treffe valg som gjør at hun føler hun kommer i lojalitetskonflikt med dere foreldre.