blir du noen gang dritt lei av livet?

[treningsjenta]

noen ganger er jeg såååå langt nede at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg....

føler meg elendig, samtidig som jeg ikke har lyst til noen ting. synes alt er rett og slett drit kjedlig og det samme hver dag.

føler at jeg ikke får noe ut av livet,og at jeg gir gir gir og aldri får.

noen ganger er det riktig så ille:(

[Gjest Emera]

Joda, det hender at det slår en sånn bølge inn over meg også. Ikke ofte, men det hender. Nå er jeg en filosofisk type, som har en tendens til å analysere å tenke dypt. Så plutselig kan det komme en slags meningsløshet sigende. Alt mister betydningen det bruker å ha, og livet blir bare noe man først har, og så mister. Og dett var dett. Lyset går, rett og slett.

Men heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg vet det går over. Jeg har lært meg å leve med den grublende delen av meg selv, og vet at verden snurrer som før rundt meg, der er ingenting forandret. Det er bare inni meg at lyset kommer og går...

[Ciara]

Jeg blir ofte lei av aspekter ved livet mitt, men aldri av livet generelt. Jeg kan for eksempel være drittlei jobb, studier og en sjelden gang også samboeren min, men det går fort over, og jeg har aldri vært dypt deprimert.

Dersom du har slike perioder ofte, TS, så hadde det kanskje hjulpet å ha noen å snakke med? Det høres ikke lett ut å være så langt nede med jevne mellomrom

[Gjest Gjest]

Jeg har nok hatt korte perioder hvor jeg har følt det sånn, men heldigvis ikke så lenge av gangen. Ofte har det hatt sammenheng med at jeg har vært usikker på hva jeg vil med livet (skole, jobb, forhold), eller med problemer hos noen av de nærmeste (sykdom). Personlig fungerer jeg visst bra så lenge jeg har jobb jeg trives sånn passe med, tror jeg - da synker jeg ikke helt ned i meningsløsheten. Da har jeg også nok å bruke tankene mine på selv om det skulle være andre problemer også...

Jeg er enig med Ciara i at dersom du relativt ofte føler det sånn, så kan det være en ide å finne noen å snakke med. Fastlegen eller en psykolog, f eks. Du skriver at du føler du gir og gir, men ikke får noe igjen - det kan hende du omgir deg med folk som "tar" energien din, og da bør du vurdere om du kan kutte dem ut eller ha mindre med dem å gjøre, men husk også at det lett kan FØLES som man bare gir og gir når man er deprimert, fordi man ikke klarer å ta i mot det ANDRE gir. Har opplevd det både med meg selv og andre. derfor er det enda viktigere at du finner ut om det egentlig er andre som tar energien din, eller om det er du som ikke klarer å sette pris på det andre gir.

[treningsjenta]

er ikke så veldig ofte dette skjer egentlig,.. men det er bare så fryktelig vondt når det først slår til. og veldig ofte etter store happenings.. nå har det vært juleferie,jul og kos med familie og de man er glad i...også kommer man hjem igjen til seg selv og hverdagen.. har mest lyst til å fortsette ferien i lag med fam. mest lyst til å dra hjem til dem igjen.. og her sitter jeg..

det at jeg gir og gir, og aldri får er kanskje litt myntet på samboeren min egentlig.....jeg føler hele tiden at jeg stresser og ordner men aldri får et lite takk for det.. da blir man litt oppgitt..

jeg trives i jobben min, når jeg først kommer dit!!!!

har hatt en periode på høsten lignende dette, gikk til fastlegen og fikk beskjed om å ta meg sammen (jeg er ikke va den personen som liker å sitte å klage så mulig jeg tok litt lett på det foran vedkommende) men hun sa at jeg måtte ta meg sammen og gjøre noe med det selv.. det var det også var hun ferdig med meg.. så ikke så alvorlig på det med andre ord...

har ingen andre å snakke med heller i grunnen, vil ikke dele dette med noen...

[Gjest Gjest]

Er du sikker på at du ikke vil dele det med noen, da? Eller skyldes det at du ikke tør, eller at du er blitt møtt med lite forståelse for det? Synes legen din ikke virket særlig forståelsesfull, selvsagt "må" man ta seg sammen, men det kan også være både godt og viktig å få litt hjelp til å sortere tankene, eller bare å snakke ut...

Hvis du føler du ikke har det bra med samboeren bør du tenke over om du vil fortsette å satse på forholdet, eller om dere kan løse problemene sammen. Ta det opp med han på en skikkelig måte. Eller kanskje du er som meg - at noen ganger ser problemene større ut enn de er?

Det er også vanlig at folk sliter litt ekstra i høytidene. Da har man mye tid, og problematiske relasjoner, ensomhet osv kommer tydeligere fram. Får håpe det blir bedre i hverdagen:-)

[Gjest Valiant Thor]

Nei jeg blir aldri lei livet. Er alltid i godt humør og fornøyd.

Men det er selfølgelig synd på de som ikke har det slikt

[treningsjenta]

joda, jeg ville veldig gjerne ha delt det med noen.. men føler at jeg ikke vil bli tatt seriøst, og at jeg bare syter og klager.. er nemlig veldig redd for å å være en slik person, derforholder jeg det for meg selv. er sjeldent den som klager!

jeg vil ikke fortelle det til mine venniner da jeg er redd for at det kan ødlegge på noe vis. heller ikke familien min vil jeg dele det med, da det er snakk om litt personlige ting. og samboern min vil jeg nok tro hvertfall ikke tar det så seriøst. han ser nemlig litt lett på slike ting.

ja så klart høytiden har nok satt sitt store preg på det, men...

jada, det er mye mulig at jeg ser problemene større enn de egentlig er... men kanskje derfor ville det vært fint å fått tingene fra et annet perspektiv for å høre om det er tilfelle eller om det er jeg som bare overdramatiserer det hele!!

huff ikke så lett

[marigull]

Sort sett i godt humør, og har det bra. Noen perioder er selvsagt ikke like givende som andre.

[Gjest Gjest]

Det er jo synd du ikke har noen å snakke med det om, jeg er enig med deg i at det kan være fint å få et annet perspektiv på tankene ved hjelp av andre. Det kan jo hende en av venninnene dine ville "takle" å lytte til deg - og min erfaring er at det er lettere å lytte til en som er villig til å høre mine meninger også, enn til en som faktisk VIL syte. Det høres jo ut som du er bevisst på det der. Ellers går det jo an å skrive om tankene sine her også, og evt logge ut så man er mer anonym.