Egoisme?

[Gjest flau]

Jeg har verdens mest fantastiske samboer, men skulle ønske jeg var singel...

Elsker kjæresten min overalt og skulle jeg dele livet mitt med noen så måtte det bli ham. Men jeg trives egentlig best i mitt egent selskap og synes det blir altfor intenst å bo sammen.

Er koselig å ha noen der og sovne sammen med noen en gang i blant, men det å være bundet blir litt for mye for meg.

Savner på ingen måte å være på sjekker'n osv, men savner å bare ha meg selv å ta hensyn til, savner å kunne tilbringe masse tid sammen med venner uten å få dårlig samvittighet fordi jeg er for lite sammen med kjæresten, vil kunne følge min karriere uten at han skal bli såret fordi jeg prioriter den...

Er det noen andre som har det slik? Hvordan løser dere dette?

[Gjest flau]

Innser jo at jeg er mer en en-manns person og ikke en som trives så godt i tosomhet. Men jeg kan jo ikke la dette gå utover kjæresten min, forholdet vårt er helt perfekt bortsett fra at jeg trives best alene.

Jeg trives også bedre alene enn med venner, så det er ikke bare noe som gjelder kjæresten min.

Er også veldig ambisiøs så når jeg går inn for noe så har jeg ikke tid til noe annet, har for tiden gått helt opp i studiene mine og kommer sikkert til å gå opp i karrieren min på samme måte.

[aline]

Det er jo de som velger å "bare" være kjærester da, som altså har hver sin leilighet og lever mer fra hverandre en om man er samboer, det er jo en mulighet, dersom du har en samboer som føler noe av det samme, for ønsker dere ikke det samme så kan det by på problemer.

men om du må velge; helt alene uten noen i livet ditt en deg selv, eller samboer med en du elsker, ville du da velge helt alene? for det er ikke sikkert det går med midt imellom løsning.

[Generalfrua]

Synes ikke du er egoistisk. Bare ærlig overfor deg selv. Har det ikke på samme måte som deg, så jeg kan ikke gi deg noen gode råd desverre!

[Gjest flau]

At jeg på et eller annet tidspunkt må velge er helt sikkert, for han er stikk motsatt så det å bo hver for seg (slik jeg kunne tenkt meg) er ikke noe alternativ.

Samtidig føler jeg meg falsk når jeg bor sammen med ham samtidig som jeg tror/håper at en annen løsning hadde vært bedre.

Tror at han kunne være villig til å dalte etter meg, men det er jo ikke riktig at han skal kaste alt og bare dalte etter meg. Jeg får uansett også veldig dårlig samvittighet når han sier at han er villig til å flytte etter meg overalt dersom jeg vil følge jobben, og da er vi jo like langt.

Noen ganger så virker det også som det sårer stoltheten hans litt at han dalter etter som ei hjemmeværende husmor.

Dette er veldig vanskelig, men jeg føler at uansett hva vi gjør sammen så må en av oss ofre for mye av det vi virkelig vil for å få det til.

[Gjest Gjest]

Du løser det best ved å finne en som har de samme prioriteringene som deg. Dvs et sterkere ønske om å være singel.

[Gjest Gjest]

Kanskje ikke så lett det uten at TS må gjøre det slutt med ham som hun er sammen med, og det virker jo ikke som om det er det hun egentlig vil?

[Gjest Gjest]

Poenget er vel ikke for trådstarter å gjøre det slutt eller ikke med kjæresten!

Poenget er vel heller at dersom hun hadde luftet de samme tankene for den antagelig viktigste personen i hennes liv som hun gjør med oss her så spørs det vel om han hadde vurdert å dele et liv med henne, om enn for en kort tid eller ikke!

[Gjest flau]

Poenget er vel heller at dersom hun hadde luftet de samme tankene for den antagelig viktigste personen i hennes liv som hun gjør med oss her så spørs det vel om han hadde vurdert å dele et liv med henne, om enn for en kort tid eller ikke!

←

Selvfølgelig har jeg luftet disse tankene for den viktigste personen i mitt liv. Dette er noe vi har snakket mye om og han akseptere meg, men jeg tror likevel at det sårer ham.

Jeg skammer meg over at jeg ikke kan slå meg til ro som de fleste andre når jeg har funnet verdens flotteste person.

Jeg skammer meg over at jeg aldri vil ofre livet mitt og karrieren min for å gi min kjære det familie livet som han ønsker.

Jeg skammer meg over at jeg føler at min kjære må gå mer på akkord med seg selv for å være sammen med meg enn jeg med ham.

Derfor føler jeg behov for å lufte min frustrasjon, og derfor føler jeg noen ganger at det hadde vært mest rettferdig både ovenfor kjæresten min og meg om jeg gjorde det slutt.

Før han føler at han har ofret for mye og før det blir vondt blod mellom oss.

Tusen takk for alle innspill!

[Gjest Gjest]

Ja, jeg synes det er egoistisk å ikke gjøre det slutt om det er slik du føler det!

[Gjest Gjest 1]

Jeg synes ikke det er egoistisk av deg. Du peker på en helt reell problemstilling, som gjelder flere kvinner.

Jeg tror at kvinner flest vil tjene på å være mest mulig vekk fra "mannen i sitt liv" i form av løsningen å være særboer. Menn derimot, tjener mest på å ha noen som gir dem omsorg og er i hjemmet for dem (fysisk kontakt, et hyggelig hjem, middagsretter og rutiner, med noen som "styrer og steller" for dem). Mange menn er tafatte sosialt og trenger en kvinne som linker dem til verdier utenfor arbeidslivet. Det synes jeg er patetisk.

[Gjest flau]

Jeg synes ikke det er egoistisk av deg. Du peker på en helt reell problemstilling, som gjelder flere kvinner.

←

Takk for det, jeg er så enig.

På en side føler jeg meg som ei trollkjærring som ikke vil stelle med hus og hjem, ha barn og ofre karrieren min, på den andre siden er feministen i meg stolt over at jeg vil skape mitt eget liv.

Er sikker på at det også er mange andre kvinner som har slike kvaler!

[Gjest flau]

Hvem eller hva er det som gjør at kvinner som ønsker et liv som tradisjonelt er forbundet med mannlige verdier føler seg utenfor?

[Gjest Gjest]

Kvinnene selv? Som føler at samfunnet pålegger dem rettningslinjer for så å følge dem?

[Gjest Scaphoid]

Jeg synes ikke at det er egoistisk av deg. Det livet du ønsker er jo det de fleste menn lever, kjenner jeg blir utrolig forbannet over at det ikke en gang i dag er helt akseptert at kvinner også vil leve slik.

For det er jo som du poengtere, forventet at kvinner skal ha andre drømmer og håp.