Er det bare meg?

[Gjest Huff]

Hei!

Jeg har en lite problem som jeg føler gnager litt på forholdet mellom min kjæreste og meg. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har rett til å bry meg, men alikevel føler jeg at jeg har det på en måte, i hvertfall etter råd fra venninner. Fortsatt er jeg usikker, og en ny hendelse har nettopp kommet opp som får meg til å tenke igjen, og nå tenkte jeg jeg skulle søke råd her hos dere. Jeg har vært inne på tanken å gjøre det slutt fordi det plager meg veldig, men jeg føler ikke min kjæreste bryr seg eller tar meg på alvor / skjønner at jeg faktisk kan gjøre det slutt pga dette selv om jeg har sagt det til ham.

Jeg og min kjæreste har vært sammen i 6 år snart, vi er begge 23 og jeg vil si vi er fortsatt forelsket og har planer om å gifte oss om noen når, og vi skal flytte sammen etter jeg har gått ferdig skole som nå er ferdig til jul 2007. Han er det beste som har skjedd meg noen gang, og jeg kan ikke se noen andre i fremtiden enn min kjæreste..og jegvil legge til at begge av oss bor hjemme hos foreldre enda.

Min kjæreste er ingen skolekar og har valgt å jobbe i stedet for å ta høyere utdanning, noe jeg er svært skuffet over siden jeg selv har høyere utdanning og har ambisjoner om å gjøre "suksess" i livet (hva enn det måtte si og mene), men har etter 2 år nå kommet til fred med hans vilje om å ikke ta mer utdanning enn VGS. Han tjener greit (ca. 320 000), men usikkerheten om at han ikke har noe å falle tilbake på ved eventuelle problemer på nåværende arbeidssted har plaget meg lenge (og prblemer har oppstått nylig og han har problemer med å finne ny jobb). Jeg vil lyve om det ikke er deler av meg som øsnker sterkt om at han skal ta en utdannelse, men deler av meg vil også respektere hans valg, jeg vil ikke tvinge han til å gjøre noe han ikke vil....men alikevel tanken om at "han skal gjøre det for oss og fremtiden" har vært der mange ganger. Trenger ikke være noe stort, bare man har et vitnemål som gir deg en viss sikkerhet er nok.

Uansett, denne diskusjonen gjorde det nesten slutt mellom oss for et par år siden, og det har gnagd litt på relasjonen mellom oss, men jeg vil si det har bygget seg opp igjen og vi har det bra til tross. Jeg har sluttet å nevne mine ønsker om at han skal begynne på skole , og han har tatt hintet selv om jeg ikke sier noe lenger.

Det jeg er redd for nå er at han ikke tar utdanning fordi han håper på at jeg skal forsørge oss begge, og at jeg alikevel vil tjene nok så at han tenker han slipper å gå skole og at han slipper billig unna...noe som irriterer meg kraftig-men som jeg ikke har villet si fordi jeg er redd for å virke for frekk/dra hele diskusjonen frem igjen.

Høyere utdanning har han prøvd seg på i 1 semester for et par år siden (før han sa han ikke ville ta mer skole), endte med at han ikke leste, ikke møtte på eksamen og strøk derfor i alle fag, og satt igjen med et studielån på 70.000. I min store fortvilelse brukte han studielånet på en ny PC og Stereo i stdedet for å gi det tilbake til staten siden han ikke trengte det uansett.

SÅ nå sitter han igjen med det studielån har ikke har noe å vise for annet enn en nå utdatert PC som han kan spille spill på og en stereo han for lengst har byttet ut med noe enda dyrere noe, som jeg selv mener han ikke har råd til pga lån.

Han er en "stereoman" , alle pengene går til lyd, stereo, Widescreen HD-klar TV, bass til bilen osv. Greit nok, det er hans penger, men IQ'en bak all pengebruken og prioriteringene er helt ute av bane synes nå jeg . Dette har jeg sagt men da får jeg bare skjeft og skrik tilbake om at jeg ikke må bry meg siden vi ikke bor sammen og det er hans penger. Ok, på en måte er jeg enig, på en annen ikke...mest fordi siden hans studielån vil bli mitt når vi flytter sammen...jeg synes det er bedre å ha en stero mindre enn 40 000-50 000 i lån. eller hva?

Jeg har selv et høyt studielån, men har alikevel en jobb og en lønning som kan forsvare dette lånet både nå og i all fremtid.

For et par mnd siden kjøpte han en bil til nesten 200 000, tok opp lån på 140.000 og brukte sparepenger som han hadde lovt og sagt at han skulle SPARE til vårt bryllup eller EgenKapital til førstegangsbolig...men ei...dette gikk til bil. Jeg ble veldig skuffet og gråt masse og følte han hadde prioritert en bil fremfor oss på mange måte.

Over tid kom jeg til forståelse og orket ikke tenke mer på det, nå var det jo alikevel gjort og jeg prøvde å se igjennom fingrene og tenkte "Greit nok"...han trengte ny bil...men ikke en til 200000...men igjen---hans penger....men også mitt lån om 1 år. Noe som igjen fører til at vi får mindre huslån.,,osv osv.

Nå har han vel også en hjemme stereo samling med diverste dubbetitter ogTV som er verdt kanskje 60-70 000 totalt, om ikke mer med alt han har investert i av kabler og plugger og gud vet hva...og nyrlig har det kommet for mitt øre at han "må" ha en HD-DVD spiller....fordi bildet på TV blir visstnok myyyyyyye bedre.... ....og det koster 6000 på det minste, noe som kan føre til at det for løper seg opp til 10 000...sukk! Rart vi normale dødelige orker å se på en vanlig TV uten HD-klare signaler

Tingen som plager meg er hans uvettige bruk av penger når han har så mye lån fra før! hvorfor heller ikke ha en vanlig dvd spiller, en litt billigere bil og derfor et mindre lån?

Han snakker om å "leve i dag og ikke tenke på fremtiden" og at "det er først før man flytter sammen han kan kjøpe det han vil" og ja jeg er faktisk enig med han der selv om når det gjelder enkelte ting så må man bare ha fremtiden i tankene synes nå jeg! Uasnett, jeg er litt enig med han fordi jeg sparer ikke alle mine penger til å betale ned mitt studielån, og jeg kjøper gjerne et par sko til 1000 kr uten å blunke, men det er størrelsen på pengebruken som er grunnen for frustrasjonen og hele situasjonen rundt pengebruken og prioriteringen!

Pengebruken hans gjør meg nervøs, og han sier han skjønner han ikke kan holde på sånn når vi flytter sammen...men hva om han gjør det? Jo lengre man er sammen jo vanskeligere blir det å gjøre det slutt og jeg håper jo på å bli gammel med ham så jeg er redd for at jeg ser igjennom fingrene på for mye...alikevel orker jeg ikke ha et forhold der min kjæreste bruker penger så utrolig ukontrolert, hverfall ikke den dagen vi flytter sammen og vi får en felles økonomi. Men det er så slitsomt å tenke på at jeg må vente helt til den dagen vi flytter sammen for å vite om han vil stoppe eller ikke, og da er det mye mas for å skilles igjen om man finner ut at det ikke fungerer.

Jeg føler at han ikke har begrep til å forstå hvor dyrt det virkelig er når man bor for seg selv, og at han ikke tenker på hvordan dette kan påvirke fremtiden vår, jeg synes det er egoistisk av ham og jeg er lei!

Men hvilke krav har jeg her? Jeg føler jeg ikke har noen direkte krav siden det er hans penger, men alikevel burde han være klok nok til å skjønne og forstå det økonomiske aspektet og virkelig være litt realistisk!

Jeg kan ærlig med hånden på hjertet si at jeg elsker han over alt på jord, og om han hadde fridd til meg i morgen hadde jeg sagt ja med stor glede! Men alikevel er det denne lille "tornen" som stikker i siden på hvertfall mine følelser...og den er vond og ha der...og jeg vil vite om jeg har rett i mine tanker, eller om jeg burde la "gutte -drøm spasmene" få fritt utløp uten å kommentere?

Bare tanken på ingen utdanelse, masse lån og uvettig pengebruk får meg til å skjelve litt i buksene...

Dette ble langt, beklager det, men håper noen har noen tanker..

[Leeloo]

Hvis dette er det eneste problemet ville jeg sørget for å ha delt økonomi, slik at du hvertfall får sett an situasjonen (gjerne i noen år). He en felles konto for felles utgifter som begge setter inn penger på (50/50 hvis det ikke er veldig stor lønnsforskjell), og evt en sparekonto til større utgifter (felles ferier, møbler som går i stykker osv.).

Det er ikke noe som tærer mer på et forhold enn økonomi, og hvis man i tillegg ender opp med ansvar for gjeld man ikke sitter igjen med noe for, er det en hard lekse å lære.

Det er en fin tanke med "alt mitt er ditt" og en felles konto, men jeg ville aldri hatt dette hvis jeg ble sammen med en som hadde helt andre økonomiske vaner/uvaner/verdier enn meg selv. Hvorfor skal hans unødvendige studielån bli ditt problem, like lite som at han bør betale på din lange utdannelse (en situasjon hvor vel du faktisk kommer bedre ut hvis du har mer i lån)? Skal dere kjøpe bolig sammen, legg i like mye penger, men den som har mer sparepenger vil jo da få et lavere lån. Ulempen med dette er jo at man må gå etter den med dårligst økonomi sine muligheter til lån osv., men jeg ville gått for denne løsningen til du ser at det går bra.

Jeg ser ingen problem i at han bruker mye penger nå, spesielt når dere ikke bor sammen, så lenge han ikke samtidig tror at han med tid og stunder skal kunne bruke "dine" penger på dette, f.eks at du betaler mer på bryllupet fordi du har spart penger. Pass også på at det ikke blir slik at han aldri sparer til noe, slik at du ender opp med å alltid måtte betale hvis dere skal gjøre felles ting for at han skal ha råd til å bli med (derav en felles sparekonto for slike ting).

Jeg har sett nok av eksempler rundt meg på kvinner som har blitt sittende i klemma etter at de ukritisk har satt seg opp som medlåner på alle lån (det omvendte skjer sikkert også) og blitt sittende som gjeldsoffer etter et brudd. Får han ikke forbrukslån alene er det en grunn til det, sett deg aldri opp som medlåner hvis det ikke er til noe felles dere må ha. Du har riktignok fordelen med muligheten for god jobb/inntekt, men du er vel ikke interessert i å betale halvparten av hans stereo etter et evt. brudd uansett?

Jeg har ikke skrevet noe om det følelsesmessige her, det virker jo ikke som om det er noe problem i seg selv, men blir man sammen med noen som er så forskjellig fra en selv bør man ta konsekvensen av dette for å unngå gnissninger senere. Det må ikke bli smålig, typ "Dette er MIN ost, kjøp din egen!" , men pass på de store utgiftene. Han vil sikkert heller ha delt økonomi enn å aldri kunne kjøpe noe helt unødvendig han har lyst på uten å sjekke med dama først.

Langt svar på langt innlegg, men jeg har sett så mange stygge saker der kvinner ikke har tatt kontroll over egen økonomi, at jeg blir litt engasjert. Lykke til!

[Gjest Gjesta]

Vi har en felles konto der vi setter inn en lik sum hver måned som går til å dekke alle faste utgifter + eventuell sparing. Det vi har igjen på vår egen konto kan man bruke som man vil, men vi sier jo hva vi mener om saken dersom det er uvettig bruk av store summer.

Det som bekymrer meg hos dere er at økonomi er et så stort problem allerede. Økonomi er ofte roten til alt vondt og jeg synes ikke det er positivt at det er et tema før dere har flyttet sammen. Jeg ville ikke giftet meg med han før han kan bevise at han kan spare pengene til for eks huslån. Hva med å starte en felles sparekonto allerede? Da kan han vise at han klarer å spare penger samtidig som han bruker resten til det han selv ønsker. Du kan jo spørre han hva han hadde syntes om du brukte alle pengene dine på klær og sko

[Gjest Bobcat]

Eg vil nå fyrst og fremst påpeike at utdanning ikkje er noko garanti for arbeid i det heile tatt. Eg har sjølv brukt mange år på skulebenken, men om eg får meg den jobben eg ynskjer meg når eg er ferdig er uvisst. Hadde eg berre hatt 70 000 i studielån, så hadde eg vore ein glad laks for å seie det slik.. No har eg riktignok nokre akademiske resultat å vise til, då.

At han elles rotar med økonomien sin er ikkje bra. Han vil sikkert sjå på dette som sine pengar, men dersom dykk har planar om ei framtid saman så trur eg at dykk bør ta ein prat.

Eg vil eigentleg til slutt spørje deg om dette ynske om at han skal ta ein utdanning kan ha andre årsakar enn dei du nemner..?

Endret 29. desember 2006 av Bobcat

[Gjest Fruktfat]

du vurderer å gjøre det slutt ford han ikke har høyere utdannelse?? ja, da er det bare å gjøre det slutt med en gang. for om det teller såpass mye, ja da...

og uvettig pengebruk (for deg) er en uting, men det kan vel hende at de skoene du kjøper til 1000,- er noe han ser på som tåpelig? kan du ikke kjøpe deg noe på økonomisko eller din sko da?

for mange gutter er dette med stereo og tekniske duppetitter stort, og faktisk en stor del av dem!

og dere MÅ jo ikke ha felles økonomi fordi dere bor sammen? det avgjør du helt selv!

for meg høres det ut som om du vil forandre ham så mye at han ikke er seg selv lenger, du har snart høyere utdannelse og det har ikke han; han er ikk ebra nok for deg lenger.

[Gjest Gjest]

Eg vil eigentleg til slutt spørje deg om dette ynske om at han skal ta ein utdanning kan ha andre årsakar enn dei du nemner..?

←

For å være helt ærlig vil jeg svare både ja og nei.

Det økonomiske aspektet er der, klart om min kjæreste hadde fått en god utdannelse og tjent godt hadde jo dette vært kjempe fint! Men pengene i seg selv er absolutt ikke hovedsaken, derfor velger jeg også å si "nei".

Jeg sikter ikke på penger på den måten at jeg velger å tenke på hvordan han kan an tjenemest muligog statusen som følger med osv osv...min kjæreste selv har sagt dette til meg under diskusjon at " Jeg kommer aldri til å bli en lege eller en stor business mann og tjene masse penger" og det er jeg også klar over at han mener og det har aldri vært min intesjon om å få han til å tro at jeg ønsker meg heller, og det er absolutt ikke det jeg har tenk på som hovedkriterie ved valg av kjæreste.

Livet er så mye mer enn penger, selv om det desverre står veldig sentralt i dag... jeg er mer ute etter sikkerheten både for meg, han og evnt barn som kommer i fremtiden...sant nok penger er en del av denne sikkerheten, men man kan ha utdanning og likevel tjene mindre enn en som ikke har noen utdanning...

Poenget er at om han ville miste jobben han har i dag, av en eller annen grunn...så har han ikke den samme sjangsen å få en like bra jobb igjen og da snakker jeg både sikkerheten med lønn og at man trives og hvor raskt man evnt får en fast jobb...

Om man først sitter med mye gjeld og utgifter er det fint å vite at man har en høyere sikkerhet i utdanningen, man har kanskje fler muligheter og man kan kanskje få lettere jobb som man også trives i og jeg vet min kjæreste trives med administrasjon og kundeservice...men dette er også jobber hvor utdannning ofte står sentralt i det nivået han øsnker å jobbe på- den jobben han har i dag har han jobbet seg oppover til i løpet av 8 år, og er kanksje ikke en mulighet han har andre steder om han velger /må bytte jobb fordi mange krever mer enn bare erfaring hvor han er i dag.

Hva gjør man om en inntekt plutselig faller bort eller reduseres med 100 000 når man sitter med gjeld og 2 barn fordi man ikke finner en like god jobb pga at man ikke har den nødendige utdannelsen? Har man utdanning er det kanskje lettere å finne en tilsvarende jobb?

Ikke vet jeg, jeg har sett hvor vanskelig det er for andre i min familie å finne seg noe de trives med hvis de ikke har utdanning, og det tærer både på humør og mot!

Men dette er et problem som alltds ordner seg, og det er vikrigere for meg at han gjør som han vil på dette området og at han ikke torturerer seg igjennom noen år på skolen for å gjøre meg glad...jeg vet at skole er mye slit, og vil ikke ha presset det på noen om de ikke virkelig vil...skole krever mer enn bare deltakelse og jeg skjønner godt om han ikke orker...

[Gjest Gjest]

du vurderer å gjøre det slutt ford han ikke har høyere utdannelse?? ja, da er det bare å gjøre det slutt med en gang. for om det teller såpass mye, ja da...

og uvettig pengebruk (for deg) er en uting, men det kan vel hende at de skoene du kjøper til 1000,- er noe han ser på som tåpelig? kan du ikke kjøpe deg noe på økonomisko eller din sko da?

for mange gutter er dette med stereo og tekniske duppetitter stort, og faktisk en stor del av dem!

og dere MÅ jo ikke ha felles økonomi fordi dere bor sammen? det avgjør du helt selv!

for meg høres det ut som om du vil forandre ham så mye at han ikke er seg selv lenger, du har snart høyere utdannelse og det har ikke han; han er ikk ebra nok for deg lenger.

←

Takk for direkte mening!

Men jeg vil nå si at jeg følte meg veldig uenig i det du sier, og helt ærlig litt lei meg om det er slik det fremtstår.

Jeg ser meg selv på ingen måte bedre enn ham, han er et fantastisk menneske på mange måter, og han er absolutt ikke for dårlug for meg og jeg har aldri vurdert å slå opp med ham pga han ikke har høyere utdanning, det var heller diskusjonene og uenigheten som artet seg i den tiden for 2 år siden som gjorde at vi sammen nesten ble enige om å gå hvert til vårt...roten var våre forskjellige veier i utdanning og ambisjoner men absolut ikke eneste problemet som lå til grunne for å neste gjøre det slutt. I dag har jeg absolutt ingen intensjoner om å gå i fra han pga utdanningen, det har jeg ikke vurdert i dag, nå er dey penge bruken og bekymringene om fremtiden...det plager meg ikke så mye at han bruker penger I DAG, mer om han kommer til å bruke like mye av våres penger i FREMTIDEN.

Flere har foreslått delt økonomi, og det har jeg også tenkt på...men alikevel føler jeg det virker rart...men så sklart en veldig åpen mulighet.

Jeg unner ham dubeditter det er ikke det- det er hans penger- men jeg ser ikke for meg at dette skal bråstanse den dagen vi flytter sammen, Han unner meg mine tåpelige sko selv om han fnyser av det når jeg kommer å viser de frem...men selv et par sko til 1000 kr 2 ganger i året veier litt lavere enn stereo til 10.000 kr to ganger i året. Jeg her ingen motargumenter på a det er hans penger og han gjør som han vil, fro det er sant 100%.

Men det var det med å bekymre seg da...siden det virker så ekstremt....noe er jo greit men når det blir hele butikken kan man jo klø seg i hodet

[Gjest HUff]

takk for svar, alle sammen! Alle ga meg litt å tenke på!

Det er vel sånn at hvis man har penger så vil man ofte bruke det på noe man ønsker seg så lenge man faktisk har muligheten....men jeg vet ikke, det plager meg fortsatt litt...men det går vel over med tiden når det ikke er mer å kjøpe ?

[Nabodama]

Når det gjelder det at han ikke har utdanning, men en jobb som han har arbeidet seg opp til i løpet av 8 år, så må du ikke undervurdere den erfaringen han sitter med.

I jobbsammenheng kan en slik erfaring gjerne erstatte utdanning, slik at han godt kan bli vurdert i slike jobber senere.

Når det gjelder pengebruken, skjønner jeg godt at du er litt bekymret for framtida. Det virker som han ikke er særlig fornuftig der, men det er du, og da blir det gnisninger. Stereo og andre duppeditter er vel noe som mange liker å bruke penger på, men det er andre ting som er mer nødvendige, spesielt når man skal etablere seg sammen.

Det blir fort dårlig stemning hvis den ene bruker penger på tull og tøys, og den andre må bruke pengene sine på nødvendigheter.

Delt økonomi er vel en måte å løse dette på, og som godt kan fungere. Likevel er det jo slik at hvis han tar opp mye lån før dere flytter sammen, så går jo dette utover din økonomi også, ettersom han da kan bidra mindre. En løsning når det gjelder billånet kan jo være å selge bilen før dere flytter sammen, og ihvertfall bli kvitt det lånet.

[chaos]

Jeg skjønner hva du mener med pengebruken...nå er jo han ganske ung enda da...og det at han bor hjemme gjør det nok lettere for ham å spandere ekstra på seg selv...tror nok det kunne vært lurt at dere ikke flyttet sammen med en gang, men at dere fikk dere hver sin leilighet...slik at du kan se hvordan han bruker pengene i en reell situasjon der han må betale utgifter først, så på seg selv.

Jeg er ikke noe høyt utdannet person...jeg har lite skole, men masse arbeidserfaring. Har en god jobb, og tjener bedre enn de fleste med høy utdannelse. Noen er praksismennesker, andre er skolemennesker. Men jeg kan fint forsørge meg selv, og trenger ikke noe mann til å betale for meg.

Av en eller annen grunn har de jeg har forelsket meg hatt høyere utdanning...men det er ikke det som har gjort at jeg har blitt sammen med dem. At de har god økonomi, er positivt i den forstand at de er modne og ansvarsbevisste i forhold til at de kan ta vare på seg selv. Men jeg har aldri utnyttet det faktum at de har hatt penger....for bryr jeg meg ikke om.

Men penger er roten til alt vondt, om den ene er fornuftig og den andre gir f....det er trøbbel, og med et slikt grunnlag ville jeg tenkt meg om 2 ganger...

[Gjest niomi]

Jeg blir sjokkert over utdanningskriteriene dine, for å være ærlig... Utdanning er et personlig valg, og ikke noe noen andre kan dytte på deg. Dessuten har slett ikke alle tog gått selv om man er 30 år uten utdanning - mange muligheter til å ta voksenutdanning, og arbeidserfaring teller faktisk mye - mye mer enn de fleste tror...

At han bruker mye penger - vel, en gang kommer han til å skjønne at penger ikke vokser på trær. Ja, naturligvis er det surt at han har brukt opp sparepengene sine på noe du syns er tant og fjas. Men det er jo hans penger. Dere bor ikke sammen engang, og da har du i grunnen ingenting du skulle sagt (dersom dere hadde bodd sammen, så måtte han fortsatt ha kunnet brukt sparepengene sine på seg selv, mener nå jeg, da...)

Jeg har samboer med mange-titusen-kroners-anlegg. Og det kommer jo meg til gode, det, med god lyd når jeg spiller musikk og ser film. Og skal man kjøpe TV-ting i dag, bør man faktisk kjøpe ting som er HD-klare, ellers er det bare å skrote de om et par år, for da er de ikke brukbare lenger.

Men når alt dette er sagt - jeg ville hatt store problemer med å flytte sammen med en person som aldri har bodd for seg selv og måttet ta ansvar for eget liv, rot, regninger og matutgifter. For man lærer utrolig mye av det! Og det punktet gjeldr for øvrig deg, også...

EDIT: Du sier at kjæresten din har fullført VGS. Da har han jo utdanning da. Dersom han har fagutdanning har han jo fullført noe han har papirer på, og dersom han har allmennfag, vil det være enkelt for han å begynne med studier når og hvis han er klar for det. Mye studier som kan tas på deltid og over internett. Og med solid realkompetanse går studiene mye greiere enn når man kommer rett fra VGS.

Endret 29. desember 2006 av niomi

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner godt at pengebruken hans plager deg. Dersom han ikke klarer å rydde opp i alle lån og få orden på utgiftene sine vil dette ramme deg det øyeblikket dere flytter sammen. Hvis jeg var i din situasjon ville jeg blitt samboere først, og ikke tenkt på å gifte meg før det var orden i økonomien, og dere tenker litt mer likt angående pengebruk. Med en gang dere er gift blir det mer "styr", og du står i større grad ansvarlig for hans pengebruk.

Når det gjelder utdanning må han vel få gjøre hva han vil. Så lenge han ikke satser på å leve av deg og din inntekt ser jeg ikke noe galt i å ikke ha høyere utdanning. Og om han skal begynne å studere må han ha rett motivasjon, ikke "kjæresten min sier at jeg må". Og det er ikke alltid lettere å få jobb med høyere utdanning, men kan lett bli overkvalifisert, eller er spesialisert innen "feil" felt.

[aline]

for det første tror jeg det kan være lurt at dere ikke flytter rett ut og inn i felles KJØPT leilighet!!

Dere har tydeligvis en noe forskjellig måte å tenke økonomi på, uten at jeg mener det negativt mot noen av dere, men det kan være greit å teste ut ting før dere tar skrittet kjøp tror jeg.

Jeg kjenner meg veldig igjen i din samboer, jeg er ikke noe skolemenneske, er ikke flink til å spare opp til huslån eller andre "smarte" ting og bruker mine penger på det jeg har lyst til selv om jeg har mennesker rundt meg som mener jeg bør bruke dem på andre ting.

Tok også videregående utdanning som jeg aldri har brukt og ikke kan "falle tilbake på" som ga meg 70.000 i studielån, noe jeg aldri har hatt problemer med å betale ned og som jeg er totalt kvitt allerede (er 32, så urgammel ble jeg ikke før det var nedbetalt heller).

Jobber innen samme sjanger som din samboer og må ærlig talt si at jeg ALDRI har opplevd at noen med utdanning har gått forran meg i køen om jobber, med mine nå ti års erfaring innen området administrasjon/kontor/kunde med div spesialiseringer, så er jeg meget lite bekymret for at jeg ikke skal kunne fø meg selv og betale min del av fellesutgifter den dagen jeg flytter sammen med noen og får barn.

Kjenner til flere med like lite utdanning som tjener mer en mange MED høyere utdanning, og vet også om flere med høyere utdanning som sliter hardt med å få jobb innen noe de finner relevant etter utdannelsen. (og, de sitter med myyyyyyye høyere studielån, så de er liksom avhengig av høyere lønn)

hans tankegang er nok preget av at han kan, og når han kan, så gjør han. Slik var jeg og, jeg ble strukturert og selvtvunget økonomisk først etter å ha fått ansvaret for egen økonomi og møtt på noen bommer med å ta lån for å klare hverdagen...

klart, du har ingen garantier, han KAN miste jobben og bruke litt tid på å finne seg en ny, og han kan bruke tid på å komme opp i samme lønn igjen, men med hans erfaring, så bør han faktisk klare å få seg en jobb igjen som kan livnære ham/hans del av deres samliv. Så da er det jo om å gjøre å legge opp til en økonomi som ikke er for høy for ham heller da.

men dere er begge unge da, bruk tid, ikke hopp rett inn i felles lån og felles forpliktelser så fort dere er ute av familiehjemmet, alle lærer noe første gang utenfor hjemmet og det kan være lurt å ta ting litt rolig og safe.

Jeg ville ikke dumpet ham pga dette, og heller ikke mast mer på ham, du har foreløpig ikke noe med hans økonomi, så lenge han betaler det han bruker og ikke ligger til inkasso på alt han har av utgifter (altså, han betaler regninger til tiden og misligholder ikke lån), så ville jeg latt være å prøve å gjøre ham om til slik det passer deg.

Legg ting til rette for deg og ikke gå inn i noe felles økonomi før dere begge har kjent litt på kroppen hvordan ting fungerer.

Lykke til.

[Gjest Bobcat]

Den rikaste mannen i verda er faktisk ein Harvard drop-out..

http://www.microsoft.com/presspass/exec/billg/bio.mspx

[Generalfrua]

Fordi dere har så forskjellig syn på økonomien så ringer det en varsel bjelle hos meg.

Jeg var for noen år tilbake sammen med en kar som er veldig lik sånn du beskriver kjæresten din. Selv om jeg var veldig glad i han, så ble det så stort irritasjonsmoment at det tilslutt ikke gikk.

Derfor tror jeg det er veldig viktig at dere kommuniserer åpent om det, så du ikke sitter å irriterer deg, men ikke tør snakke om det. Det går jo an å lang avtaler som kan aksepteres av begge:-)

[Gjest Gjest]

Eg vil nå fyrst og fremst påpeike at utdanning ikkje er noko garanti for arbeid i det heile tatt. Eg har sjølv brukt mange år på skulebenken, men om eg får meg den jobben eg ynskjer meg når eg er ferdig er uvisst. Hadde eg berre hatt 70 000 i studielån, så hadde eg vore ein glad laks for å seie det slik.. No har eg riktignok nokre akademiske resultat å vise til, då.

At han elles rotar med økonomien sin er ikkje bra. Han vil sikkert sjå på dette som sine pengar, men dersom dykk har planar om ei framtid saman så trur eg at dykk bør ta ein prat.

Eg vil eigentleg til slutt spørje deg om dette ynske om at han skal ta ein utdanning kan ha andre årsakar enn dei du nemner..?

←

Enig i dette. Jeg har utdanning selv (dog innen en usikker bransje), men hadde ikke hatt store problemer med å ha en samboer som "bare" hadde vgs, så lenge han var arbeidssom og gjorde sitt beste der han jobber. Riktignok kunne det vært fint med fagbrev, og kanskje litt engasjement i forhold til å videreutdanne seg eller ta kurs o.l han fikk tilbud om gjennom jobb, men folk er forskjellige. Noen trives best med å jobbe på "gølvet", og det er ikke nødvendigvis noe mer usikkert enn om man tar en utdanning man kanskje ikke klarer å gjennomføre på normert tid eller med ok resultater.

Et annet problem er selvsagt det med pengebruk. Jeg er enig i at dere bør ha delt økonomi om dere flytter sammen, i hvert fall til det eventuelt viser seg at han vil prioritere annerledes da. Samboeren min er også glad i duppedingser, og bruker heller overskuddspenger på datautstyr enn ny sofa, men for oss fungerer det bra; foreløpig har vi ikke hatt _behov_ for ny sofa, og vi betaler jo alltid alle regninger før vi bruker noe på "luksus". Dessuten har det aldri blitt noe problem de gangene vi diskuterer oss fram til at vi trenger noe "nyttig og kjedelig" heller.

Jeg lurer som bobcat på om det kanskje er det siste, med økonomien, og kanskje også at dere er veldig forskjellige når det gjelder prioriteringer og ambisjoner, som er problemet. Det kan være alvorlig nok, det.

[Gjest en annen gjest]

Skjønner godt trådstarters usikkerhet. Jeg er litt eldre enn henne, og kjenner endel jevnaldrende som ikke har utdannelse etter videregående. Når de først blir arbeidsledige sliter de enormt med å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Krav om høyere utdanning og effektivisering har medført at det er flere om beinet på de typer jobber de med lav utdanning vanligvis får eller ønsker å ha.

Nå har jeg ikke fått med meg yrket til samboeren i dag, og hva slags karrieremuligheter det byr på. Har han en yrkesfaglig grunnutdanning (fagbrev) kan den selvsagt bygges på senere. Det er så mange karriereveier som du sikkert ikke ser for deg. En elektriker trenger ikke sette opp sikringsbokser, en kokk lage mat eller en sykepleier stelle pasienter hele livet. Elektrikeren kan jobbe offshore, kokken blir lærer, hjelpepleieren blir barnevernspedagog for å nevne noen eksempler fra folk vi kjenner eller har kjent opp gjennom tida.

Med dagens utdanningssystem kan en 18-åring være ferdig utdannet med fagbrev. Det kan umulig forventes at den personen skal holde på med det samme resten av livet? Du kan selvsagt ha flere yrker og utdanne deg flere ganger i sitt yrkesaktive liv. Her har jo arbeidslivet - både arbeidsgivere og arbeidstakere - blitt flinkere etterhvert og fokuserer på videre- og etterutdanning.

Om din samboer tenker sånn, blir han mer fleksibel i forhold til behovet for arbeidskraft og kan holde seg i arbeid både når han er 30, 40 og 50 år for å si det sånn. Du må med andre ord ha med i beregningen at han kanskje kan komme til å se behovet for mer utdanning om noen år.