Sliten

[Ravenna]

Jeg er 23, og har bodd hjemmefra i snart 2,5 år. Jeg har dermed på en måte to hjem, men trives helt klart best i min nye "hjemby". Jeg har vært på juleferie hos mine foreldre i over en uke nå, og jeg er sliten. Jeg sover på sofaen på stuen, og det sier jo sitt at det blir lite "privatliv". Jeg er ikke vant til å være her så lenge om gangen, så det har jo gått veldig greit tidligere sånn sett.

Jeg har jo mitt eget liv, og føler fort at jeg får overdose av mine foreldre. Nå må jeg nesten si at de er verdens snilleste, som har gitt meg en super oppvekst og er der alltid for meg. Ting er aldri "problematiske" i den forstand. Det er jeg takknemlig for.

Men. Vi har ikke noe til felles. De oppfører seg ofte rart, etter mine preferanser. Særlig min far mangler litt sosial iq i blant. Verdens snilleste og koseligste, men ikke noe intellektuell. Huff, dette er så stygt sagt. De er kristne, og har hovedinteressene sine innenfor det de driver med i forhold til dette. Menighet osv. Ellers så gjør de egentlig ganske lite. Min mor er jo oppegående, søt og blid. Men litt fjollete og til tider dominerende. Er veldig omsorgsfull, og duller alltid med meg. Tror alltid hun vet hva som er best, og tror hun kjenner meg. Har vel en tendens til å behandle meg som hun alltid har gjort, som den lille piken hennes. Litt slitsomt, samtidig som jeg har tendenser til å hakke på henne om hun gjør helt idiotiske ting. Dette sier bare litt om hvor forskjellige vi er. Når man bor oppi hverandre så blir det bare enda verre.

Ingen av de har noe særlig skolegang. Jeg holder nå på med høyere utdannelse, og vil bli noe. Det har jeg alltid villet. Jeg ser på de som er i helsevesenet og industrien, og vil ikke "ende opp" som dem. De lever jo godt og har fin leilighet. Er ikke det. Jeg vil bare noe mer. Jeg ser verden på andre måter enn dem, og det blir mer og mer tydelig. Jeg lapper sammen ting på andre måter, og er mer kritisk. Hele tiden må jeg stille spørsmål til hvorfor de mener noe, eller forklare de hvordan ting egentlig henger sammen. Jo mindre jeg ser de, og jo eldre jeg blir jo mer ser jeg de som mennesker, og ikke bare foreldrene mine. Og jeg ser vi er forskjellige. Og dette sliter meg ut. Kan aldri snakke noe særlig med de.

Slitsomt forhold. Spiser vi middag så er det ingenting å snakke om. Nå er ikke jeg den som snakker høyest og mest av alle i utgangspunktet, men jeg bryr meg ikke om å snakke med dem når det ikke er noe å si likevel. I familieselskap, feks nå i julen, så kan jo jeg ikke være meg selv. Jeg er jo datteren deres, og de har jo sin oppfatning av meg. Alt blir så kunstig, så jeg ender opp med enten å holde munn eller bare jatte med. Blir ofte flau av dem. Jeg liker ikke å bli "assosiert" med de, klarer ikke være meg selv sammen med de. Kan ikke fortelle om festen jeg nettopp var på, eller slenge ut et banneord, for eksempel.

Som sagt, de er verdens snilleste folk og det er stygt av meg å tenke slik. Men sånn er det bare. Jeg klarer bare litt og litt av dem om gangen.

Er det vanlig å ha det slik? Å bli lei og sliten av foreldrene sine? Måtte bare få ut litt steam her! Gleder meg til å reise hjem

[Lourdes]

Tror det er helt normalt. Jeg har hvertfall tenkt lignende tanker....

De driver meg vanvidd i blant!! Men jeg er da veldig glad i dem likevel.

[Donpedro]

HELT NORMALT!! Og en veldig vanlig del av å bli voksen (slik jeg oppfatter det hos mange)

Prøv å se de som de menneskene de er, man trenger ikke nødvendigvis ha sine foreldre som intelektuelle sparringspartnere.

[Cata]

Helt vanlig er det vel ikke, men jeg kan trøste deg med at vi i allfall er flere "raringer". Jeg tror nok mange gjør seg noen av de samme erfaringene som du når man flytter "hjemmefra": noen dager går fint, men skal man være under samme tak som foreldrene i lengre tid så blir det fort slitsomt. Når man flytter for seg selv så legger man seg til egne vaner og egne rutiner og de går ikke alltid overens med vanene i foreldrehjemmet. Foreldrene på sin side opplever ikke samme forskjellen. I det du kommer "hjem" så skrus tiden litt tilbake for dem og du blir igjen den lille datteren.

Alle spretter inn i sine roller slik de var da du bodde der, men du har forandret deg så du klarer ikke helt å stille deg tilbake til din gamle rolle.

Men jeg lurer på et par ting - hvorfor må du være kritisk til så mye av det de sier og hvorfor føler du at du må forklare dem ting? Klart - de ser ikke nødvendigvis verden slik du gjør, for de har sine erfaringer og du begynner nå å få dine. Vær gjerne kritisk, men velg dine slag - noe av kritikken kan du sikkert holde inni deg. Og dropp forklaringene (i det minste de fleste av dem). Dine foreldre har levd en stund og dannet seg sin oppfatning av tilværelsen. Skal de endre på den så la det være opp til dem. Ikke forsøk å oppdra dem - det er for sent.

Kan du gjøre besøkene hos dem litt kortere og heller kanskje besøke dem litt oftere? Da rekker ikke frustrasjonen over "annerledesheten" å bygge seg opp og dere kan få noen hyggelige dager sammen uten at det blir overdose med familiekos.

[Gjest Gjesta]

Det er vel ikke så rart at dere går hverandre litt på nervene når dere plutselig skal tilbringe så lang tid sammen så tett? Dere er jo sikkert mye mer intensivt sammen når du er "hjemme" i juleferien enn dere var til vanlig før du flyttet hjemmefra. Tror ikke det har så mye å gjøre med hvordan de eller du er egentlig.

[Gjest gjesta]

Jeg skulle bo hjemme pga ny jobb en sommer noen år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra.

Det holdt i to uker, så fant jeg meg en leilighet. Vi var egentlig enige om at vi var mye bedre venner når porsjonene ikke ble så store. Bortsett fra disse to ukene har jeg egentlig alltid hatt et kjempeforhold til foreldrene mine, kanskje også fordi vi passer på å ikke bli FOR tette selv om vi ikke bor langt unna hverandre.

[Gjest Gjest 1]

Er det vanlig å ha det slik? Å bli lei og sliten av foreldrene sine?

←

Ja, dessverre.

Jeg tror de barna som i stor grad velger veldig annerledes enn sine foreldre (helt andre preferanser), er tilbøyelige til å slite mest med forholdet til dem.

Flere voksne barn velger bevisst å bryte kontakten helt med en eller begge foreldrene på grunn av for store forskjeller, andre reduserer samværet til det minimale, mens andre igjen klarer å leve med det ved å distansere seg. Folk er forskjellige i reaksjonsmønster og det er lov å ikke ha kjemi med sine foreldre. Ingen har valgt sine foreldre...

[Gjest =tentacle=]

Sliten: helt normalt.

Lei: helt normalt.

Kameler: ja.

Noen sider man ikke eksponerer så mye: ja.

Men dette?

Blir ofte flau av dem. Jeg liker ikke å bli "assosiert" med de, klarer ikke være meg selv sammen med de.

Betyr at du ikke er så voksen enda som du føler deg. Det er også helt normalt Med tiden lærer du å akseptere dem, være stolt av de menneskene de faktisk er, og gi blaffen i om de viser enkeltmeninger eller handlinger som kan få folk til å synes at de er litt rare. Det betyr fortsatt ikke at det er behagelig å være intensivt sammen med dem i ukevis, men det blir lettere å ta overdosen med et smil

[pusla]

Jeg kan også bli ganske lei og sliten av å være hos foreldrene mine for lenge av gangen. Tror ikke det er noe unormalt med det! Nå var jeg der i fire dager i jula og det gikk kjempefint. Andre ganger har fire dager der ført til endel gnisninger. Men selvom jeg kan få litt nok, ville jeg aldri hatt noen andre foreldre. De er helt topp, og jeg er kjempeglad i dem. Det du sier om å bli flau kan jeg tildels kjenne meg igjen i; det hender jeg kan bli flau over mamma. Men vi har masse å prate om da, og jeg kan være meg selv sammen med dem fullt ut.

[kitty]

Tror dette er helt normalt. Dere er i to forskjellige generasjoner og du utvikler deg veldig med mye ny input akkurat nå. Om noen år vil det helt sikkert gå greiere. Du blir eldre og vil kanskje se tingene på en litt annen måte..kanskje forstå dem bedre.

Det at de "bryr" seg for mye, "duller" eller mener noe helt annet enn deg er jo egentlig ikke noen problem. De er glade i deg og og savner deg helt sikkert enormt når du er bor hos deg selv.

Ta vare på dem, prøv å forstå hvorfor de sier og gjør ting på den måten de gjør eller klar å overse uten å lage for mange unødvendige diskusjoner eller å komme med mange sårende kommentarer.

Mistet nylig min mamma og du aner ikke hvor mange teite diskusjoner vi hadde om relativt uvesentlig ting eller hvor mye jeg sa som helt sikkert var sårende. Hun ville alltid det beste for meg og sa kanskje for mye eller "gale" ting. Nå skulle jeg gjerne ha hatt dobbel dose med alt det "teite" og "irriterende".

[Gjest Blondie65]

Det er rart dette med foreldre. Jeg har hatt det på helt samme måten og løsningen blir å korte ned på antall dager man tilbringer sammen med dem.

Samtidig har jeg andre eldre slektninger som jeg har en helt annen forbindelse med - en tante som er 25 år eldre enn meg minst og vi snakker sammen som om vi er venninner.

Dette med foreldre blir lettere med alderen og du blir dullet mindre med når du blir eldre. Det går en magisk grense ved 30 - før det er det "lov" å si slikt som "da jeg var på din alder lille venn" ... Etter man er 30 forsvinner slike uttrykk som dugg for solen.

Er også enig med at man velger sine slag. Noen ting er viktig for oss - men foreldrene er kanskje ikke rette å "krangle" med om dette. Andre ganger blir man nødt å korrigere feiloppfatninger - spesielt gjelder dette hvis man blir omtalt overfor andre feilaktig.

[Ravenna]

Dere skriver mye fornuftig ja. Det har nok toppet seg litt nå, ettersom jeg faktisk sitter og skriver alt dette. Er ikke vant til å være mye sammen med de etter jeg flyttet. De er jo i ekstase når jeg er hjemme, naturligvis, og føler jo det absolutt ikke på samme måte som meg. Har brukt å være hjemme i underkant av en uke, og det har gått helt fint. Merker jo at jeg er jo veldig glad i dem, når jeg har de på avstand :D

[Cata]

Må bare sitere en venninne: "Foreldre gjør seg best på motsatt side av byen. Lang nok vekk til at du ikke har dem på døra hele tida, men nær nok til at du kan se dem ofte - og slipper å ha dem på overnattingsbesøk."

Jeg har alltid hatt sans for det utsagnet.

[Twigi]

Sliten: helt normalt.

Lei: helt normalt.

Kameler: ja.

Noen sider man ikke eksponerer så mye: ja.

Men dette?

Blir ofte flau av dem. Jeg liker ikke å bli "assosiert" med de, klarer ikke være meg selv sammen med de.

Betyr at du ikke er så voksen enda som du føler deg. Det er også helt normalt Med tiden lærer du å akseptere dem, være stolt av de menneskene de faktisk er, og gi blaffen i om de viser enkeltmeninger eller handlinger som kan få folk til å synes at de er litt rare. Det betyr fortsatt ikke at det er behagelig å være intensivt sammen med dem i ukevis, men det blir lettere å ta overdosen med et smil

←

Fornuftig svar.

Ja, jeg tror det du skriver er vanlig, TS. Jeg hadde det slik da jeg bodde hjemme etter å ha bodd "ute" ett år.

Og nå har jeg min voksne sønn og svigerdatter boende hjemme i jula. Kjempekoselig, og til tider fryktelig irriterende og slitsomt. Tror det er sånn det skal være, jeg. Man er glad i hverandre og veldig glade for å tilbringe tid sammen - men man må jenke seg, kan ikke styre ting som man er vant til, og da kan det fort bli irritasjon. Det er viktig å være litt overbærende, det er så kort tid man har sammen.

[Gjest niomi]

To døgn på besøk hos mamma og pappa, og det er på tide å reise igjen. Og jeg har eget rom jeg sover på! Men hva hjelper vel det når alle vaner og måter man gjør ting på er helt annerledes enn det jeg er vant med fra mitt eget hjem?

Bodde hjemme en sommer etter at jeg flyttet ut, pga jobb. At jeg og mamma ikke tok livet av hverandre i den perioden var et under, og min far burde hatt nobels fredspris eller fått seg jobb som fredsmegler i etterkant.

I jula var jeg hjemme i 4 dager. 4 laaaange døgn!!! Siste dagen gikk jeg bare og ventet på å få dra igjen, og vi var vel alle ganske sure og gretne.

[aline]

Sliten: helt normalt.

Lei: helt normalt.

Kameler: ja.

Noen sider man ikke eksponerer så mye: ja.

Men dette?

Blir ofte flau av dem. Jeg liker ikke å bli "assosiert" med de, klarer ikke være meg selv sammen med de.

Betyr at du ikke er så voksen enda som du føler deg. Det er også helt normalt Med tiden lærer du å akseptere dem, være stolt av de menneskene de faktisk er, og gi blaffen i om de viser enkeltmeninger eller handlinger som kan få folk til å synes at de er litt rare. Det betyr fortsatt ikke at det er behagelig å være intensivt sammen med dem i ukevis, men det blir lettere å ta overdosen med et smil

←

veldig enig i svaret til =tentacle=

blir også sliten, litt lei, svelger noen kameler og snakker ikke om fester jeg har vært på eller andre ting som kan være viktige for meg men som jeg vet ikke er noe å snakke med foreldrene om.

Mamma kan jeg være en uke hos, pappa er en uke for mye. Men uansett så er det best å være på besøk litt og hjemme mest.

dette med at du skammer deg over dem, tror jeg også er noe som endrer seg med alderen. Husker vel at jeg ikke alltid var stoltest over modern bestandig, mest pga klesstil og litt sånt, hun var liksom ikke noe verken kul eller hipp, verken i klesvei, fritid eller jobb. DET er noe som gikk over av seg selv når jeg ble voksen nok til å se verdiene I mennesker og ikke bare verdien i hva de gjør og hvordan andre oppfatter dem. tror det er helt naturlig at slike ting kommer mer etterhvert og det er nok mange som skammer seg litt og er litt flaue over foreldrene sine i perioder, spesiellt i perioder der man utvikler seg mye selv.

fokuser på å være der kun så lenge at det blir koselig, både du og de endrer dere og har forskjellige erfaringer.

og husk, for foreldrene dine vil du ALLTID være ljenta deres, uansett hvor stor og voksen og velutdannet og sofistikert du blir, så vil du alltid være deres lille datter, de vil nok i mye større grad en mange andre, sette pris på deg og elske deg for den du er uavhengig av utdannelse og fancy fritidssysler og yrker, venner samtaleevner etc etc. du kan sikkert sitte helt stille uten å si noe, og de vil elske deg, og du kan sikkert si en hel masse som de ikke forstår bæret av og de vil likevel elske deg og være stolt av deg.

er det så viktig at samtalen alltid må være intellektuell? MÅ middagspraten alltid være "viktig"? eller kan småprat som du vet gleder dem, spørsmål om deres menighet eller tante sofies oppførsel på det og det området være helt greit bare akkurat da, fordi det gleder dem, ikke fordi du har mye annet smart du ville ha pratet med andre om.

men ja, tror alt dette er helt vanlig og vil gå seg til jo eldre man blir og jo lenger man bor for seg selv og erfarer egne ting.

[Malama]

sier meg enig i =tentacle= sitt innlegg jeg også, det er nok mye sånn.

Ja, jeg blir også sliten av å være for lenge sammen med mine foreldre på fulltid. Jeg er kjempeglad i dem, skulle gjerne sett dem langt oftere, men en uke holder somregel. (og en uke kan være litt for lenge dersom jeg har PMS...) Når jeg kommer "hjem" så blir jeg deres lille pike. Selv om jeg er 27 år gammel, har bodd hjemmefra i 8 år, og skal gifte meg om få måneder. Hjemme er jeg mammas lille pike. Og det er helt greit det, jeg har ikke de helt store problemene med å tømme oppvaskmaskina og hente posten, dekke bordet og henge ut klesvasken, jeg får til gjengjeld ferdig middag på bordet hver dag

Heldigvis ser jo mine foreldre at jeg har blitt voksen, og behandler meg og min forlovede med respekt, som de voksne menneskene vi er, men vi faller likevel litt tilbake i våre gamle roller. Særlig gjorde vi det da jeg var yngre, som student bodde jeg jo hjemme i 2 måneder lang sommerferie, og en måneds juleferie, og hadde på den tiden heller ikke enda truffet min kjære, så det var bare den lille piken som kom hjem...

Ja, det er vanlig å bli "sliten" av sine foreldrem selv om man er aldri så glad i dem. En "overdose" som sikkert både jeg og mamma blir sliten av. Men vi koser oss jo likevel.

Tror jeg er høyst enig i det som var sagt om at folrelder gjør seg best på andre sida av byen. Der skulle jeg gjerne hatt mine. Kunne invitert dem på middag en gang, kunne reist innom dem en ettermiddag. Og hjem etterpå. Men med 35 mil avstand blir det ikke sånn, og da må vi bare tilpasse oss. 1 uke er passe lenge, og om mulig unngå langvarige besøk i PMS-tiden.

[Lourdes]

Må bare sitere en venninne: "Foreldre gjør seg best på motsatt side av byen. Lang nok vekk til at du ikke har dem på døra hele tida, men nær nok til at du kan se dem ofte - og slipper å ha dem på overnattingsbesøk."

Jeg har alltid hatt sans for det utsagnet.

←

Godt sagt.

[Ravenna]

Tusen takk for mange fine svar! Jeg har nok overdramatisert litt, og skjønner at dette er "vanlige" følelser. Vi vil alltid være barn av våre foreldre, på godt og vondt. Det er lett å ta de for gitt, så det er godt å kunne reflektere litt over forholdet til dem. Før jeg reiste hjem til jul, skrev jeg et langt julekort til dem om hvor takknemlig jeg er for at har dem. Det satt de veldig stor pris på. Vet jo innerst inne at jeg har et finfint liv mye på grunn av de, men det er greit å få ut litt frustrasjon også

[aline]

den frustrasjonen kjenner jeg til...

hos fadern.. når det er lenge siden jeg har vært der og glemt at en uke er for lenge.. da trengs det utblåsning ja!!