Samboer liker ikke min mor

[Gjest Gjest]

Min samboer takler ikke min mor og har så store vanskligheter med å skjule dette at min mor har snappa det opp, jeg har selvsagt avkreftet dette, men jeg tror nok hun har sine anelser. Årsaken er nok ikke den vanlige. Min mor er snill, finnes ikke utspekulert, oppfører seg fint osv.. Årsaken er at min mor har en tendens til å klage veldig mye. Ikke på meg eller oss, men generelt på alt. Hun har vært mye syk og har fortsatt endel smerter. Hun har alltid en eller annen historie å fortelle, som at bussjåføren på flybussen oppførte seg som en drittsekk til hva hun ble utsatt for av resepsjonsdama på legekontoret i forrige uke.

Hun er også veldig selvmedlidende i forhold til sin sykdom og sykdomshistorie. Det er i bunn og grunn denne klagingen og selvmedlidenheten min samboer ikke takler.

Hun ber ikke meg om å "ordne" det, men stemningen er uholdbar når alle er samlet og jeg får påtrykk om å avvise invitasjoner og vi ses egentlig så sjelden som overhodet mulig. Dette får min mor til å føle seg svært lite velkommen og føler at vi ikke liker henne og ikke ønsker kontakt.

Vi bor (kan vel egentlig si heldigvis) relativt langt unna hverandre der fly må tas i bruk for besøk.

Min mor sliter enormt med dårlig selvfølelse og tåler/takler kritikk på sin egen person svært dårlig. Ikke i form av at hun blir sint/sur, men hun blir enormt såret og tar lett til tårene.

Det har gått greit til nå, men nå har vi altså fått et barn og hun vil så gjerne ha mest mulig kontakt med sitt barnebarn.

Jeg har selvsagt ingen problem med min mor og syns det er trist vi ses så sjelden, jeg vil også at mitt barn skal vokse opp der han møter sin bestemor så ofte at han kjenner henne. Dette vil bli vanskelig pga. min samboer. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, føler jeg taper uansett hva jeg gjør. Forholdet vårt er veldig tubulent i tiden før, mens og etter min mor har vært på besøk.

Problemer oppstår også når min mor og hennes mor er sammen med oss samtidig. Min mor føler at hennes mor blir prioritert og får større friheter i forhold til vårt barn enn hun gjør. Og dette er også 100% riktig.

Så hvordan løser man dette? Få samboer til å ta seg sammen og bare takle at min mor er slik, eller sette meg ned og fortelle rett ut til min mor hva som er problemet? (sistnevnte er en problemstilling på flere måter da min samboer ettertrykkelig har bedt meg om å IKKE gjøre det).

Jeg er rådvill og aner ikke hva jeg skal gjøre, alt jeg vet er at situasjonen er uholdbar og bare kommer til å bli verre.

[Gjest Gjest]

Glemte en detalj, min mor har generelt en tendens til å snakke mye dritt om folk, som hennes svigerforeldre, egne slektninger, og generelt "venner" og kjente.

[Gjest Madam Felle]

Jeg ville vært ærlig, og sagt hvorfor det er som det er. Men da er det en forutsetning i at samboeren din gjør sitt også, for at kontakten kan bli bedre. Det verste er å ikke vite, og det er også vanskelig å gjøre noe med noe man ikke vet er et problem.

Men jeg syns det er dårlig gjort av din samboer, åt a avstand på den måten hun gjør. Det er tross alt din mor det er snakk om, og din mor er heller ikke stygg mot din samboer og derfor syns jeg din samboer bør gi litt også.

En annen løsning kan være at du reiser hjem litt oftere med barnet, sånn at farmor og barnebarn får kontakt. Din samboer må ikke være med på alle besøkene, og hun bør virkelig ikke få styre det om det skal være minst mulig. Det er tross alt din mor, og du kunne kanskje snudd det litt og spurt din samboer hvordan hun ville reagert om det var hennes mor det var snakk om. Spørs om hun da ville vært så ettergiven som det du er.

Men uansett så syns jeg at du skal snakke med din mor, for først da kan hun gjøre noe med det. Lett er det ikke, men la ikke samboeren din legge styringen for hvor ofte du og barnet skal møte din mor.

[Gjest niomi]

Skjønner samboeren din godt, jeg...

Jeg har en farmor som er veldig sånn som du beskriver din mor, og slike mennesker klarer jeg bare ikke! Syting og sutring til enhver tid blir til gnagsår i øra. Sladring om andre kan jeg ikke fordra (der er også min mor ganske fæl, noe som gjør at jeg sjelden resier "hjem" på besøk, og aldri blir mer enn maks 4 dager).

Du får ta det opp med din mor selv om din samboer ikke vil det - en dag vil det sprekke for en av partene ellers - for jeg syns ikke det er normal folkeskikk å oppføre seg slik. Hun er et voksent menneske, og bør kunne ta til seg kritikk (mora mi er ikke god på det, og de fleste besøk "hjemme" som varer mer enn i et par døgn ender med "stille krig" oss imellom).

Og naturligvis må du også kunne forlange at samboeren din legger godvilja til. Men når man vet hvordan et besøk antageligvis blir overskygget at sutring, klaging og sladring, har man i utgangspnuktet en noe negativ holdning til hele besøket, og tålmodigheten er ikke på topp.

Du vil gjerne flytte nærmere din mor. Det vil da tilsi at din samboers mor blir boende langt unna barnebarnet. Så å flytte løser kanskje ett problem, men skaper ett nytt i så henseende. Og det må da være best for barnet å vokse opp på et sted der begge voksne har nettverk og venner, og trives?

Forslaget til Madam Felle om at du reiser til din mor oftere med barnet er en veldig god idé.

[Cata]

Støtter forslaget til "Madammen" jeg også. Ta med deg barnet og reis på besøk innimellom - uten sambo. Min far likte aldri å reise på besøk til mine besteforeldre på morssiden, så resultatet ble at min mor og jeg reiste alene. Mye bedre det enn å ha med en som sitter og mistrives. Jeg fikk god kontakt med besteforeldrene, min mor slapp å "gå på nåler" fordi hun visste at gubben mistrivdes og min far fikk være i fred hjemme. Vinn-vinn-vinn situasjon.

Og for ordens skyld, mine foreldre er fremdeles gift og lever i fred og fordragelighet med hverandre.

Tror egentlig ikke du kan "oppdra" noen av partene, det meste du kan håpe på er vel at mor skal syte litt mindre og at samboer skal være litt mer overbærende. Men du får dem nok aldri til å bli "hjertevenner".

[Gjest Gjest]

Dette kan bli problematisk da dette er såpass langt at man ikke kan ta en dagstur og at ungen fortsatt ammer. Så den løsningen er nok litt opp og frem.

[Cata]

Dette kan bli problematisk da dette er såpass langt at man ikke kan ta en dagstur og at ungen fortsatt ammer. Så den løsningen er nok litt opp og frem.

←

Beklager, her falt jeg i kjønnsrollefella. Trodde trådstarter var mor til barnet. Unnskyld!

Nei, med amming så kan jeg skjønne at det ikke går så bra foreløpig, men om et snaut år er vel den problemstillingen ryddet av veien.

[Gjest Gjest 1]

Det er da mange familier rundt om kring i verden der folk innad i samme familie lar være å treffes.

Det er kjedelig å sitte og konversere med folk man har anstrengt kjemi med. Kan han ikke bare la være å møte opp? Tvang er kjipt.

[Nabodama]

Enig med de andre, jeg også.

I et forhold blir det endel kompromisser, og dette er et av de gode, tror jeg. Du får treffe moren din oftere, og slipper styret som følger med.

Samboeren din slipper å forholde seg til et menneske hun ikke takler, og samtidig får hun litt tid for seg selv når dere reiser.

Jeg tror ikke det blir en heldig løsning å få din samboer til å ta seg sammen. Det eneste det vil resultere i, er at hun vil få enda mer i mot din mor.

Forøvrig har jeg også problemer med å forholde meg til folk som er slik du beskriver din mor, så jeg har forståelse for samboeren din

[Gjest Madam Felle]

Det er da mange familier rundt om kring i verden der folk innad i samme familie lar være å treffes.

Det er kjedelig å sitte og konversere med folk man har anstrengt kjemi med. Kan han ikke bare la være å møte opp? Tvang er kjipt.

←

Greit nok at det er kjedelig, men man klarer det man vil så lenge man vet at den andre parten blir glad for at man prøver. Det handler om å resepktere partneren sin også, og spesielt i denne situasjonen der han er glad i sin mor.

[Ciara]

Jeg skjønner ærlig talt ikke at ikke din samboer kan beherske seg. Dersom det dreier seg om besøk en gang i blant, burde hun klare å tåle sin egen svigermor. Hun behøver ikke å elske henne, men bør tåle henne av hensyn til deg og forholdet mellom barnet og bestemoren. Jeg fatter ikke at det ikke skal være mulig å glatte over en gang i blant, man kan ikke alltid la være å møte folk. Hva gjør hun på jobben med kollegaer hun ikke liker? Lar være å samarbeide med dem?