Hvorfor i hell.. så frustrert

[webgirl]

Ble singel i midten av oktober, etter at vårt 5-årige forhold tok slutt. Var veldig rart, men vi var enige om det, og jeg hadde den siste tiden (årene) gått rundt og vært kjempefrustrert.

Han var noe aggressiv, og jeg følte aldri at han ga meg den respekt og kjærlighet jeg så sårt savnet fra den som skal stå oss nærmest.

Begge er bosatt i storbyen, men nå som det er jul er begge hjemme på hjemplassen hvor vi begge kommer fra (og traff hverandre). Jeg hadde ikke sett han siden i oktober, og det var rart å se han ute i jula (vi har bare en uteplass, så umulig og ikke støte på hverandre!)

Nå er jeg bare lei meg og veldig frustrert. Jeg tenker på årene vi har hatt sammen, på den tiden da jeg var kjempeviktig for ham, da han sa så mye fint til meg, da vi engang skulle få barn osv.

Savner denne tiden!

I går da jeg traff han ute (første gang på to måneder), var han hyggelig, men det var liksom ikke noe mer. Han visste ingen tegn til interesse eller noe, det var så ubehagelig tydelig at han var ferdig med meg. Følte det i alle fall slik. Og jeg er av den følsomme typen, som bruker lang tid på å bli kjent med folk, om det gjelder venner, kollegaer, eller kjærester. Og akkurat derfor føltes det så rart at denne gutten/mannen ikke lenger er en del av mitt liv lenger, og at han heller ikke ønsker det.

Når det er sagt, så ønsker ikke jeg han tilbake heller, men jeg ønsker likevel at han skal være interessert i meg, savne meg og ville ha meg tilbake.

Hvorfor i huleste går jeg rundt og ønsker dette?? Vet det er helt patetisk, men tror det bunner i en usikkerhet i meg selv. Jeg vil bare være elsket, og vil at folk skal like meg. Er sårende og vite at jeg ikke lenger har plass i hjertet hans.

Samtidig vet jeg at han er så utrolig stolt, så han ville aldri ha funnet på og sagt at han ville ha meg tilbake, dersom ikke jeg først tryglet og ba på mine knær om det samme.

Har vært sånn hele veien, alltid jeg som har bøyd meg i krangler, unnskyldt han osv, selv om han har både dyttet meg, ristet meg og greier (aldri slått). Vet jo at temperamentet hans gjorde meg usikker. Men utrolig hva man blir vant til etter så mange år.

Nå er jeg bare lei meg og frustrert. Savner at han skal være interessert. Uten at jeg egentlig savner forholdet vårt, ettersom det var så turbulent.

Uff.. Vil bare ha det godt med meg selv.

Før det ble slutt sa alle vennene mine at jeg ville få det så godt alene. Slippe fri fra all frustrasjon og sårede følelser. De hadde rett på noen områder, er mye av frustrasjonen som er vekke nå, men nå som jeg nettopp har sett han etter bruddet føler meg bare tom og alene.

Mulig det har noe med jula å gjøre. Vært vant til å dilte sammen med exen, og fått vært med på "kule" fester. Nå står jeg plutselig alene, har jo mange andre venner som er kjempesnille, men det kompenserer likevel ikke for det jeg en gang har hatt... Merker så godt at en epoke i livet er over nå.

Vi ble sammen da jeg var 18 (er nå 24), bodd sammen siste årene, og han er mye eldre enn meg..

Hva er galt, hvorfor kan jeg ikke bare være lykkelig og fornøyd nå som jeg er ute av dette forholdet??

Endret 28. desember 2006 av webgirl

[Studine83]

Skjønner godt at det ikke er lett for deg... men det er ihvertfall et første steg på veien til å komme "ordentlig" over ham at du klarer å erkjenne at du innerst inne ikke vil ha ham tilbake.. Men selvfølgelig er det rart å se at han kommer seg videre... Jeg får samme følelse når jeg snakker med eksen min og hører om de kule festene han har vært på og de søte jentene han har møtt.. Enda det var jeg som gjorde det slutt og jeg er intr i en annen... Man vil vel alltid ha bekreftelse fra andre på at man er "bra nok" osv.. Men i ditt tilfelle er det nok ikke eksen din du kan regne med å få bekreftelse fra...

Jeg kan ihvertfall trøste deg med at ting blir bedre etterhvert! Og at du reagerer på den måten du gjør viser jo bare at du er menneskelig og har følelser. Det kan nok være lurt å prøve å unngå steder der du vet at han er osv, til du har kommet litt mer over ham. Jeg tror uansett du har gjort det riktige, for når du har vært usikker over så lang tid (akkurat som jeg var i mitt forrige forhold) så var det en grunn til det.. og når han aldri kan bøye seg for deg, så tror jeg ikke det er så lurt for deg å involvere deg igjen..

Lykke til ihvertfall, jeg tror og håper det går bedre med deg etterhvert:)