Når er nok nok? Samlivsbrudd....

[Gjest Anonym i kveld.....]

Ja, når er egentlig nok nok?

Vi har slitt med dårlig kommunikasjon i flere år, krangler pga svært forskjellig sexbehov, hakking, pirking stygge ord....

Nå er det kommet til et punkt der jeg vet at barna ikke bør utsettes for denne kranglingen og hakkingen som skjer endel over hodene på dem. Men; selv om hverdagen er preget av krangling og hissigheter, så har vi det veldig fint når vi har det bra. Problemet er rett og slett at de gode stundene ikke er særlig mange av. Har vært til familierådgivning - to runder, for hhv et år siden og en gang for mange år side også. Uten de helt store langvarige resultatene. Desverre.

Jeg føler meg ensom i ekteskapet, og det gjør nok også han. Jeg føler at jeg er alene om å ta anvar for at ting blir gjort, at jeg må f eks alltid spørre han om han vil mate den minste - han gjør det aldri av seg selv. Og ofte så svarer han at han ikke orker, for da klikker han....han orker heller aldri å gjøre noe i hjemmet på etermiddagen/kvelden da skal han slappe av sier han, er trøtt... Men jeg står og holder på i timesvis med praktiske oppgaver mens han ser på tv. Den minste har en sykdom som krever ekstra stell og oppfølging. Dette er han ikke intressert i å være med på "hvorfor skal jeg gjøre det, når du allerede har satt deg inn i det?" sier han. Og epikrisen og behandlingsskjemaet fra jeg var en uke på Rikshospitalet med han for 3 mnd siden har han ikke lest/sett på. Selv om jeg har spurt om han ikke kan sette seg litt inn i det han også... Han orker ikke å ha begge barna med seg noen steder, eller være hjemme med dem alene. Da blir han så stresset at han mister nesten kontrollen over seg selv. Den minste på 12 mnd har han matet ca 5 ganger og lagt ham for natten kanskje 2 ganger. All nattevåk og sykdom har jeg styrt med alene. Han legger den største på 5 år, og det er det. Hvis jeg sier at jeg trenger litt avlastning fra mating og behandling av den minste, så hisser han seg vanvittig opp og sier at jeg bare sier det for å hakke på han. men jeg spør jo bare fordi jeg er så sliten, at det å "slippe" å gi minsten grøt før leggetid er rene luksusen for meg. Når vi krangler, så bruker han stygge ord og kan si ting som: j...la hore, møkkkjerring, feite dundre,osv. Kan også si at han skal smelle inn trynet mitt, gi meg en smell osv Han truer også med å drep seg selv i disse situasjonene. Etterpå sier han at han selvfølgelig ikke mener noe av det....Han har aldri slått meg, men har latet som over hodet / luften noen ganger. Og da støkker man jo til....

Nei, dette ble langt og jeg vet vel egentlig svaret på dette selv. Men jeg tenker på om jeg ikke prøver nok å være blid og å ikke "hakke "på han slik at han ikke blir sur og sinna... Det jeg sier er jo ikke ment som hakking, men en bønn om at han skal kunne være en likeverdig partner i ekteskpet og ta felles ansvar for ting. Jeg føler at hvis jeg ikke gjør ting selv eller maser på han om å gjøre det, så blir ingenting gjort. Skrekk og gru hvis jeg havnet på sykehus en lang peiode!!!!

Bør jeg kjempe mere for ekteskpet? For barnas skyld? Jeg prøver å være blid og hyggelig, men klarer det ikke helt.... Og alt er jo selvsagt min skyld, alltid. Det er jo jeg som maser og hakker på han slik at han mister besinnelsen, det er jo jeg som får han til å eksplodere pga ting jeg sier til han. Jeg ber jo om det selv....

Og hvis det nå er slik at han rett og slett ikke mestrer det å ta ansvar og å være familiefar, er det da feigt av meg å forlate han? Bør jeg da fortsette å ta allt ansvar og å gjøre nesten allt selv? For han kan jo ikke noe for det? Resurssvak? Hmmmm...

Når han sjerper seg og er blid, da blir jeg ubevisst litt sur i væremåten mot han. Tror jeg da tar igjen for ting han har sagt, f eks dagen før::: Og da blir han jo også selvsagt sur etter en liten stund igjen... Så har vi det gående.

Har sagt til han at han må gå og få hjelp til å mestre sinnet sitt, hvis ikke så nytter dette ikke lengre. Men det er for flaut for ham å søke hjelp....han har prøvd å skjerpe seg på egenhånd, men han klarer det bare noen dager så er det på ann igjen....Og så lenge jeg får overhøvlinger og stygge ord mot meg så jevnlig, så mister jeg respekten for han og de gode følelsene for han minker gadvis... Og så vet jeg innerst inne at det vil alltid være et tidsspørsmål om når neste overhøvling kommer..... Og da er man jo litt utrygg i det daglige....

For tre år siden, truer han meg med kniv.. Han var full, og truet meg til å sitte ved et bord en lang stund. Han ville demonstrere makt... Dagen etterpå husket han ikke så mye av det, men sa at han følte seg underlegen meg i det daglige og at han trodde at knivepisoden var en måte på å demonstere at han også hadde makt...og ikke bare jeg.... For å si det kort så var jeg livredd. Alle følelsene mine for han forsvant totalt. Jeg ble komplett blottet for gode følelser for ham, og det sa jeg til han etterpå. Jeg sa at jeg skulle prøve å se om følelsene kom på plass igjen for barnas skyld. Og jeg fikk varme følelser for han etter noen mnd. Når jeg var gravid med nr 2 gikk han ut en tur på ettermiddagen, og kom dritings hjem igjen. (uten at jeg visste at han skulle drikke) Da begynnte han igjen å true meg. Ikke med kniv, men verbalt. Men med den andre episden i minnet ble jeg redd. Sa klart ifra at jeg tolererte ikke trusler fra han, og kom han nærmere meg, eller truet meg mereså ringte jeg til politiet. Satt faktisk med fingeren på det siste sifferet... da forstod han alvoret og gikk og la seg. For noen uker siden gråt veslemann på natten. Ville ikke ha mat, men var urolig. Da kommer mannen min brasende inn, og sier at jeg for h..... må mate ungen! jeg forklarer at jeg har prøvd,men at han ikke er sulten. Da kjefter han meg huden full, sier de verste ting om meg, kaller meg en dårlig mor, og sier at jeg bare lar babyen gråte for å trekke på han....(han tåler jo ikke barnegråt noe særlig bra...) Jeg sier igjen rolig at jeg prøver å trøste så godt jeg kan, men at det ikke hjelper så mye... Da klikker han helt og sier at jeg fortjener å ha det vondt og at han f.. meg skal sparke av meg hodet. I det samme han sier dette så løfter han raskt benet sitt og sparker kraftig i luften ved siden av hodet mitt....Ganske nærme.

Dagen etterpå sier jeg ifra om at han må søke hjelp for sinnet sitt... men det har han jo ikke gjort. Jeg sier at jeg kan være med, bidra med det jeg kan osv osv.... Men nyttesløst. Jeg forklarer at så lenge jeg ikke vet når neste episode kommer til å skje, så går man alltid rundt og er utrygg og delvis nervøs....

2.juledag var vi på besøk hos min familie. Han forsvant plutselig, uten å si ifra over til naboen. Satt der og drakk.Kom full hjem i tretiden. Jeg lå og sov (prøvde...) han kommer brautende inn og kaller meg jæ....a hore.Han skal drepe seg, og jeg skal få et helvete m.m. Jeg blir rett og slett skikkelig redd inni meg. Etter en stund sovnet han. Men jeg føler at for hver gang jeg blir så redd han, så forsvinner litt av de gode følelsene mine for han.... Og jeg blir utrygg. Når kommer neste gang? Om en uke, eller et år? Sa til han i bilen på vei hjem at jeg ville skilles, at dette var dråpen som fikk begeret til å renne over. Han ba om unskyldningog gråt....sa at han aldri skulle drikke mere.

Hva skal jeg gjøre? Tenker på barna og hvor bra vi har det noen ganger, skulle ønske det var flere gode stunder sammen...

Han selvsagt også gode sider også,ellers hadde jeg jo forlatt han for lenge siden.... Og den negative oppførselen hans er nok et utspring fra en svært dårlig og vanskelig barndom med vold, alkoholisme, fosterhjem og misbruk....

Vi trenger luft for å se klarere på tingene, og kanskje han da forstår alvoret og søker hjelp for sinnet sitt. Det blir kanskje et varig brudd, men kan også bli en viktig og forandrende separasjonspeiode som kan gi oss "blanke ark" igjen. Det vil tiden vise... jeg har vært sammen med han over halve livet mitt, så det er et stort skritt jeg tar. Men jeg tror og håper at det er det eneste riktige. For oss alle. Jeg ønsker ham jo alt godt. Kanskje det er vi to som trigger hverandre på en uheldig måte, og at han kan bare ha de gode sidene sine hvis han møter en annen dame. Hvem vet?

Er det noen her som har erfaring med å separeres med tanke på å jobbe med tingene, ikke et automatisk endelig brudd? Setter stor pris på om noen vil dele erfaringer med meg.... Tenker spesielt i forhold til barna....

Synspunkter anyone? Egne erfaringer? Råd? Eller en oppmuntring....

TAKK : )

[minsin]

Joda, hold ut for barnas skyld

Hvilken glede har barna av dette? Hvilken glede har du av det? Du får det nok mye bedre alene, mye mer ro med barna dine også. Og ro med deg selv.

Ei venninne ble hos samboern sin i alt for mange år. Barna er i skolealder og behandler sin mor som de har sett sin far gjøre. Null respekt.

[Nabodama]

Du kan ikke ha det godt!

Jeg kjenner litt til det du beskriver om at du gradvis mister følelser og respekt når han oppfører seg sånn.

Jeg synes du er beskjeden når du prater om det, for dette høres helt for jævlig ut for meg! Men så er det sånn også at en gradvis blir vant til det, du vet liksom mønsteret i det, og dermed dempes reaksjonene dine også.

Men det han driver med er faktisk mishandling! Han har ikke sparket eller slått deg, men han gjør det på en måte likevel når han sparker i luften ved siden av deg. Det er en veldig tydelig trussel!

Det skaper en stor utrygghet og negative følelser for den andre, og jeg kan ikke skjønne helt hvordan du har klart å få gode følelser på plass igjen etter at han har behandlet deg sånn.

Du skal heller ikke være nødt til å finne deg i at han kaller deg stygge ting, eller at han er storkjeftet, enten barna er til stede eller ikke.

Dere har noen gode stunder innimellom, og har også vært til familierådgivning i to omganger. Ingenting forandret seg....og jeg tror ikke det vil gjøre det nå heller.

Om du flytter fra ham, kan det godt hende han skjerper seg, men om det varer, er noe helt annet.

Du sier det er du selv som maser og hakker slik at han mister besinnelsen. Vel, han har jo faktisk ansvar for sin egen oppførsel. I tillegg bør han hjelpe deg mer, så du slipper å mase på ham. Ikke ta på deg skylda , eller la ham skylde på deg for hans måter å reagere på, det er hans ansvar alene.

Sett utenfra, er ikke dette et forhold jeg ville ha kjempet for. Jeg ville heller ha forlatt så fort som mulig, så jeg kunne begynne et nytt liv, uten trusler om vold og utrygghet.

Separasjon kan være greit for å jobbe med problemer. Da kan man finne seg selv litt, ha tid til å sortere ut følelser, finne ut hvordan en har det uten partneren osv.

Faren i dette er at du kommer til å oppdage at du har det så godt uten ham, at du slett ikke vil tilbake igjen, samme hvor mye han forandrer seg. For du har mye tung bagasje med deg fra dette forholdet. Det er ikke bare bare å begynne å se ham med "nye øyne", eller ha tro på en varig forandring.

Dessuten har han vel hatt mange sjanser til å forandre seg, så tro ikke for lett at han vil gjennomgå en kjempeforandring hvis det blir separasjon.

Når det gjelder barna, kan vel ikke de unngå å legge merke til stemningen hjemme? Bor du alene med dem, vil de få en mye mer avslappet og blid mor, som har mye mer å gi enn hun har nå.

Vanskelig å si noe om hvordan samværet med ham vil bli, du vet vel det best.

Uansett er det viktig for barna å kunne se at foreldrene kan omgås, at de ikke blir bitre fiender. For barna har lojalitet til begge, og kommer i konflikt med seg selv hvis foreldrene ikke greier å forholde seg til hverandre.

[Gjest Gjest]

Du bør komme deg vekk ifra ham.

Du ser vel at skrikingen hans virker? Og det ser han også. Når han skriker og brøler fordi han ikke vil bidra i huset, så lar du ham slippe. Dermed skriker og brøler han neste gang også fordi han ikke gidder. Og så slipper han å gjøre noe. Du bare gjør det selv. Han er en superegoist!

Og det med å sparke og slå i luften er en trussel. Det er bare nummeret før han virkelig slår og sparker deg.

At han har hatt en forferdelig barndom er en forklaring, men ingen unnskyldning. Han kan oppsøke hjelp, men det vil han ikke. Da er du like langt.

Barn vil heller komme fra et oppløst hjem enn å bo i et.

[Gjest Elfrida]

Jeg syns tentacle ga et utrolig bra svar til en mann som heller ikke er med og drar lasset på hjemmefronten i dette innlegget her: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...dpost&p=4112965

Han det gjelder er nok ikke lik som din mann, men i kjernen ligger det samme, den ene parten gir ikke sin del til fellesskapet. Kanskje du kjenner deg igjen?

[punkyB]

Bør jeg kjempe mere for ekteskpet? For barnas skyld?

Dette må jo være tidenes verste misoppfatning at man skal bli i et ekteskap som ikke fungerer i det hele tatt for barnas skyld. Mannen din viser jo en oppførsel som ikke er akseptabel i det hele tatt - og barna vil bli preget av det.

Du skriver at han hadde en oppvekst som ikke var bra og at han har blitt preget av det - det samme risikerer du med dine barn.

Skulle han ta tak i problemene og få forbedret oppførsel så kan dere kanskje finne tilbake til hverandre etterhvert - men tror ikke du&barna har godt av å bo under samme tak som denne mannen.