Forelsket i forelskelsen?

[foi]

Jeg er betatt

av en jeg ikke kan få,

ikke ønsker å få,

fordi han har kjæreste.

Jeg er ikke ute etter å fordømmelse. Å fordømme de rosarøde tankene jeg har om en fyr i et fohold klarer jeg fint selv, og jeg gjør det hver gang de dukker opp. For det verste jeg vet er jenter som legger seg etter gutter som har fast følge, jenter som ødelegger andres forhold. Dermed er jeg heller ikke ute etter svar à la: «kjør på hvis han er interessert», for det kommer jeg aldri til å gjøre. Og så lenge han er i et forhold, kommer jeg heller aldri til å nevne disse tankene for ham.

Vil vel bare få ut noe av det virrvarret jeg sitter inne med. Høre om det finnes noen ord der ute som jeg kan kjenne meg igjen i. Noen ord som kan klare opp. Få spørsmål som kan sette meg på andre spor. For kanskje handler det ikke om at jeg er betatt av en annen. Kanskje er det bare en flukt ifra å forholde seg til virkeligheten.

«To tunger har mitt hjerte, to viljer har mitt sinn» skriver Inger Hagerup. På den ene siden vet jeg hvor galt det er å legge seg etter en fyr som har kjæreste, derfor vil den andre tungen si at jeg må se på ham bare som en venn. På den andre siden vil jeg at følelsene for ham skal være der. Ønsker at håpet skal være der. Vil bli bedre kjent med ham. Gå mer sammen med ham. Håpe at det forholdet han er i, som har vært ustabilt i flere år, skal ta en vending i min favør: gå i oppløsning. Han er ung. 21 år. Hun er enda yngre. Jeg er noen år eldre enn ham. Men de stundene vi har hatt sammen, det vennskapet vi har bygget, har gjort meg så godt. Jeg har lett for å la meg fascinere, og jeg vet at fascinasjon fort svinner hen. Man er ikke ofte så lik den andre som man innbiller seg i starten. Akkurat nå er det likevel godt å være hos en som jeg finner en bit av meg selv i.

Jeg ser ham slik som jeg selv var for noen år siden, og jeg ser meg selv glimtvis slik jeg er nå. Det er godt å kunne åpne seg og få oppleve den samme åpenheten tilbake. Få lov til å ta av masker. Være sårbar. Møte og bli møtt. Sitte i timesvis sammen og svitsje frem og tilbake mellom hikstende latter og dypt alvor.Jeg er ikke forelsket. Det er det lenge siden jeg har vært. Betatt kanskje, med noen forelskelsesfnugg innimellom.

«To tunger har mitt hjerte». Samtidig ønsker jeg og unner ham alt godt. I det forholdet han er i. Måtte kommunikasjonen mellom dem løse seg. La de få klarhet. La de få ordnet opp. La de bli sikre på hva de ønsker i forhold til hverandre. La de få oversikt. De to må få være dem, uavhengig av mine tanker og ønsker. Og kanskje, når alt kommer til alt, er hva jeg søker etter ikke nødvendigvis et kjærlighetsforhold med ham. Kanskje er det bare slike stunder som jeg har med ham nå. Et vennskap utover samtaler om det som har skjedd og det som skal skje; gjøre et dypdykk i hverandre. Kanskje er jeg bare redd for å være alene etter å ha vært i et likende forhold som han er i nå. Som varte i mange år. Frem og tilbake. Dermed stiger denne egoistiske tanken opp, som jeg vemmes av at jeg i det hele tatt kan tenke: at han må bli alene slik at vi kan være sammen og dele hver vår ensomhet.

Endret 26. desember 2006 av foi