Hvorfor holde ut så lenge...

[Gjest Tyr]

Etter å ha holdt til her på forumet en tid, har jeg lest mye

jeg undres over.

En av de tingene som forundrer meg, er hvor blind man blir

over sin egen situasjon. Når en i et forhold blir plaget på alle

utenkelige måter og alikevell gråter og vil ha h*n tilbake.

hmm, jeg begriper det ikke..

Hvorfor tåler man så mye, før nok er nok ?

leif.

Endret 23. desember 2006 av Tyr

[Gjest gjesta]

Kanskje man tåler mye fordi man vil ha tilbake det man hadde.

Kanskje tåler man mye fordi man ikke har verdi og tror at det her er det man kan få.

Kanskje tåler man mye fordi man håper og tror at gjennom kommunikasjon så kan man ordne opp i det som ikke er ok.

Kanskje tåler man mye fordi man bare ikke kan gi opp der og da. Man må prøve en stund til iallfall.

Jada, jeg har tålt mye. Har lært en helt del men kommer garantert til å tråkke feil igjen.

[Gjest Tyr]

Så klokt og godt du svarer Persille. Om jeg leser deg rett,

er det i etterpåklokskspens klare lys, du skriver.

Jeg forstår at man ikke gir opp så lett, men når egenverd

er utslettet og blåmerkene syns, er det vel på tid å gå ?

Klem til deg Persille..

[Gjest gjesta]

Så klokt og godt du svarer Persille. Om jeg leser deg rett,

er det i etterpåklokskspens klare lys, du skriver.

Jeg forstår at man ikke gir opp så lett, men når egenverd

er utslettet og blåmerkene syns, er det vel på tid å gå ?

Klem til deg Persille..

←

Det er kanskje når egenverd er utslettet og blåmerkene synes at man IKKE klarer å gå. Da er man redusert til intet.

Det er før det går så langt at man kan gå. Da man glimtvis skjønner at dette ikke er holdbart. At man mister seg selv.

Jeg har vært der hvor jeg trodde kommunikasjon kunne løse det meste. Hvor viljen var til stede, men oppdaget at man ikke kan redde et forhold helt alene.

Jeg har også vært der hvor jeg ikke har orket og sett. Jeg har prøvd til det ytterste å få ting til å fungere, men oversett tydelig tegn på at det ikke kunne gå. Hvor man strekker seg og svelger unna og uten at det egentlig nytter. Det er bare så vondt å se hva som skjer.

Jeg beundrer de som klarer å få det til å fungere. Jeg synes de er "heldige". Skriver det i hermetegn fordi jeg vet at et forhold ikke går av seg selv. Det må være to parter som ønsker og vil.

Jeg kan bare leve med mine erfaringer og ta de med videre. Har fortsatt tro på at to mennesker kan være noe for hverandre resten av livet. Jeg må jo bare tro. Ville vært en falitterklæring ellers. Erkjennelsen er at akkurat nå har jeg det best alene, men en gang i framtiden.... Og da skal jeg ikke ha et forhold som jeg har hatt, men noe som er bedre :icon_smile: