Jeg føler meg ensom

[Gjest Gjest]

Jeg er en gutt i 20 årene, å jeg har et lite problem.

Jeg føler meg alltid ensom! Jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det, for det virker ikke som at det er noe som hjelper.

Når jeg er hos venner, og andre bekjente, så har jeg det kjempe bra… Helt til jeg kommer hjem igjen, for da blir det enda verre… Akkurat som at følelsen må ta igjen for tapt tid. Jeg blir bare sittende her, helt for meg selv. Det er ingenting å gjøre her, å jeg har mye søvnproblemer, så det eneste jeg gjør om nettene, er å ligge å kjenne hvor aleine jeg er. Det som skjer da, er at jeg alltid er sliten, å det gjør at jeg takler situasjonen enda dårligere.

Jeg har mange venner, og folk flest syns jeg er en hyggelig type, men uansett så har jeg alltid følt, og tror jeg alltid kommer til å føle meg aleine og ensom.

Det er akkurat som det er noe som mangler, men jeg greier ikke sette fingeren på det.

Jeg føler meg ikke som andre folk. Jeg har alltid følt at jeg har vært annerledes, å det gjør at jeg ikke er helt tilpass i sosiale situasjoner. Jeg går nesten aldri på fest, for eksempel.

Det er både vondt og plagsomt, å ha det sånn, og det er akkurat som at jeg er tom inni meg, på en måte.

Når jeg våkner om morningen, så har jeg egentlig bare lyst til å sove videre, for å slippe den tomme, vonde følelsen som gnager inni meg og gjør at jeg blir deprimert og lei.

Føles nesten som en slags sky, som ligger mellom magen og brystet, som klemmer og kiler, så jeg kjenner det helt fra magesekken og opp rundt hjernen.

Hvorfor skriver jeg dette, egentlig? Bare for å ha noe å gjøre, og få tiden til å gå litt, før jeg setter meg i stua, og atter en gang, hilser på tomheten min.

Jeg er ikke en sånn som syter, men akkurat nå er det så tungt at jeg bare må få fortalt det tile noen! Jeg liker ikke å plage venner med problemene mine (de blir så lei seg, også er det ikke noe de kan gjøre med det), så derfor er internett et greit sted å få det ut, siden man kan være anonym.

Ha en god natt, videre! Hilsen meg.

[Gjest Gjest]

skaff deg en dame

[Gjest Gjest]

Du kan ha god nytte av å benytte deg av positive affirmasjoner. Det vil si at du prøver å tenke annerledes, og gjentar for deg selv at du er glad i deg selv og en viktig person. Dette må du gjøre daglig. Jeg vet ingenting om deg, men kanskje fikk du for lite oppmerksomhet i barndommen eller at de voksne ga feil signaler.

Det er naturlig å føle seg alene i blant, men hvis det er et vedvarende problem, er det slitsomt. Du må selvsagt ikke alltid være positiv, men det viktige er at du blir glad i deg selv.

[Bvlgari]

Kanskje du kan ha en form for sosial angst? Eller depresjon? Kan være lurt å snakke med fastlegen. Det er sikkert mulig å endre det her.

[Gjest Gjest]

skaff deg en dame

←

Ja hadde det vært så enkelt...

[Gummi Tarzan]

Jeg synes det høres ut som om du er deprimert.

Du sier at du sliter med å sove, at du føler deg ensom, tom innvendig, at du er sliten - alle disse faktorene er kjente "symptomer" på depresjon..

Jeg foreslår at du enten tar det opp med fastlegen din som så kan henvise deg videre til psykolog - eller at du selv tar kontakt direkte med en privat psykolog.

Det kan gjøre underverker å få hjelp til å sortere tankene sine - og kanskje du finner ut hvorfor du føler slik du gjør. Når man vet årsaken, er det som kjent enklere å gjøre noe med situasjonen.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg synes også du høres deprimert ut. Har du jobb? Studerer du? Trives du med det du gjør, eller kunne du tenke deg å skifte felt? Har du mye tid til overs - prøv å finne interesser, begynn så smått å trene eller noe sånt. Positive affirmasjoner funker også, hvor banalt det enn høres ut.

Jeg har også følt meg ensom i perioder, men mest fordi det har vært konkrete ting som har bekymret eller plagd med, som jeg ikke følte jeg kunne snakke med noen om. Dersom du er litt tøff tar du opp dette med fastlegen, f eks, det kan være bedre å snakke med profesjonelle enn å "plage" venner med det.

[Gjest Gjest]

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, for ut over hva du skriver her, så har jeg ikke den minste aning om hvem eller hvordan du som menneske er. Men jeg kjenner meg litt igjen i beskrivelsen du gir. Særlig i det du sier at du alltid har følt deg annerledes. Slik har jeg alltid hatt det også. Ikke bare har jeg følt meg annerledes, jeg har vært det.

Alt livet har, innehar også en begrunnelse. Det er en grunn til at noe er som det er. Hva grunnen kan være, kan være så mangt. Men for min del, viste det seg at jeg var noe man ofte kaller intelligent. Mer enn vanlig ble jeg pluttselig gjort klar over en gang. For jeg hadde aldri tenkt særlig over det. Noen måtte påpeke det for meg. Det er litt rart at det er vanskelig å se seg selv, men det kan det være har jeg erfart.

Så jeg sier ikke at dette gjelder deg, men du kan jo tenke litt på det. Skulle jeg anbefalle noe, så måtte det være at du prøver deg på testen, Logima Strictica 36. Du finner den på google om du gir det et søk.

Når det gjelder tester på internet o.l. så er det en kjent sak, og forstålig nok - uten at noen trenger å påpeke det egenlig - at de aller fleste av disse, er totalt meningsløse. Vil du ha en annerkjent og svært god slik, uten å måtte oppsøke psykologer, eller gå til foreninger som Mensa f.eks. så vil jeg altså anbefalle denne som Robert Lato fra Sverige har laget. Mensa selv anbefaller denne, dog til et knippe mennesker som scorer over deres nivå, da den anses for å være svært, svært vanskelig. Personlig liker jeg ikke foreningen Mensa så godt, men for all del. Mange gjør det, så du kan sjekke ut det også.

God Jul

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver. Jeg har gått hos psykolog et års tid, og har fått diagnosen depresjon og sosial angst. Jeg synes ikke det har hjulpet så mye med psykolog, men det var utrolig deilig å få det ut i starten.

Det var vanskelig for meg å få mot til å gå til en psykolog, men det gikk mye lettere enn jeg trodde å snakke med en fremmed person. Spesielt fint er det at jeg slipper å få dårlig samvittighet over å "klage" til venner.

[Gjest Gjest]

finn små ting som du kan glede deg til å gjøre alene: etter en lang dag med jobb/skole, tenk hele dagen på at når du kommer hjem skal du lage deg et skikkelig godt måltid og leie en film! eller meld deg på forskjellige kurs, som kunst eller å holde taler (da blir du kanskje mer åpen og utadvendt) en sport eller noe som du liker så kan du møte folk og som jeg sa : HA NOE Å SE FREM TIL OG GLEDE SEG TIL!

lykke til!

[Gjest sahra]

DU ER DEPRIMERT.HUSK DU MÅ IKKE HA GRUNN TIL Å BLI DEPRIMER.DET KAN SKJE MED ALLE MENNESKER.FORTEL TIL LEGEN DIN SÅ FORSTÅR DU HVA JEG SNAKKER OM..

LYKKE TIL

[Gjest Gjest_Rita_*]

Jeg er en gutt i 20 årene, å jeg har et lite problem.

Jeg føler meg alltid ensom! Jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det, for det virker ikke som at det er noe som hjelper.

Når jeg er hos venner, og andre bekjente, så har jeg det kjempe bra… Helt til jeg kommer hjem igjen, for da blir det enda verre… Akkurat som at følelsen må ta igjen for tapt tid. Jeg blir bare sittende her, helt for meg selv. Det er ingenting å gjøre her, å jeg har mye søvnproblemer, så det eneste jeg gjør om nettene, er å ligge å kjenne hvor aleine jeg er. Det som skjer da, er at jeg alltid er sliten, å det gjør at jeg takler situasjonen enda dårligere.

Jeg har mange venner, og folk flest syns jeg er en hyggelig type, men uansett så har jeg alltid følt, og tror jeg alltid kommer til å føle meg aleine og ensom.

Det er akkurat som det er noe som mangler, men jeg greier ikke sette fingeren på det.

Jeg føler meg ikke som andre folk. Jeg har alltid følt at jeg har vært annerledes, å det gjør at jeg ikke er helt tilpass i sosiale situasjoner. Jeg går nesten aldri på fest, for eksempel.

Det er både vondt og plagsomt, å ha det sånn, og det er akkurat som at jeg er tom inni meg, på en måte.

Når jeg våkner om morningen, så har jeg egentlig bare lyst til å sove videre, for å slippe den tomme, vonde følelsen som gnager inni meg og gjør at jeg blir deprimert og lei.

Føles nesten som en slags sky, som ligger mellom magen og brystet, som klemmer og kiler, så jeg kjenner det helt fra magesekken og opp rundt hjernen.

Hvorfor skriver jeg dette, egentlig? Bare for å ha noe å gjøre, og få tiden til å gå litt, før jeg setter meg i stua, og atter en gang, hilser på tomheten min.

Jeg er ikke en sånn som syter, men akkurat nå er det så tungt at jeg bare må få fortalt det tile noen! Jeg liker ikke å plage venner med problemene mine (de blir så lei seg, også er det ikke noe de kan gjøre med det), så derfor er internett et greit sted å få det ut, siden man kan være anonym.

Ha en god natt, videre! Hilsen meg.

[Gjest Gjest_J_Please_*]

Hei, jeg er en gutt/mann på 22 år som føler akkurat det samme som du beskriver. Jeg er generelt redd og urolig, og ikke minst deprimert. Det er som du beskriver, en klump inne ibrystet og en urolig følelse inne i magen. Det er sinnsykt ekkelt av og til. Dessuten har jeg alltid følt at jeg er annerledes, og det med gode grunner. Jeg har aldri fått til noe særlig her i livet, og jeg er for tide arbeidsledig. Det er noen av grunnene til at jeg generelt føler meg elendig og gjerne vil sove videre når jeg våkner opp om morgenen. Det er ikke bra å ha det slik. Heldigvis har jeg en kjæreste, og hun er verdens kuleste menneske. Vi har mange felles interesser, og hun er min aller beste venn i livet, en det går an å snakke med om alt mulig rart. Eneste problemet er at hun er hjemme i Sverige akkurat nå, men hun kommer flyttende til Norge i løpet av uka. Hun er den eneste som kan hjelpe meg å få den vonde følelsen vekk. Jeg tror hun har det litt sånn selv. Jeg vet med meg selv at jeg elsker det mennesket over alt i verden, og jeg kan kjenne en liten tåre komme pressende på hver gang jeg tenker på henne. Hun betyr alt for meg, og jeg ønsker og håper at jeg hjelper henne å gjøre livet enklere og bedre slik som hun gjør for meg. Hun er en slik person, at hvis hun hadde vært mann hadde jeg gjerne blitt homofil. DET er noe å tenke på det. Hun er også svært pen å se på, men litt usikker person med grov galgenhumor.

Hele mitt liv har jeg vært annerledes. Jeg har vært plaget med hår på ryggen siden jeg var 12 år gammel, og nå når jeg er 22 er jeg i ferd med å bli hårløs på hodet. Det er ikke behagelig å leve på slike premisser, men hun gjør på en måte opp for alt det vonde og verdt å leve. Jeg er så glad i henne at jeg er villig til å gjøre hva som helst for at hun skal ha det bra.

*BIG LOVE*

Det er kjærligheten som driver meg fremover i hverdagen.

Og nå har vi vært fra hverandre siden begynnelsen av januar.

Det er LENGE og hun kommer til meg over helga.

Noe så bra.

Håper du får det bedre, jeg liker ikke at noen har det vondt for jeg vet hvordan det er.

[Pinnsvin]

Jeg er en gutt i 20 årene, å jeg har et lite problem.

Jeg føler meg alltid ensom! Jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det, for det virker ikke som at det er noe som hjelper.

Når jeg er hos venner, og andre bekjente, så har jeg det kjempe bra… Helt til jeg kommer hjem igjen, for da blir det enda verre… Akkurat som at følelsen må ta igjen for tapt tid. Jeg blir bare sittende her, helt for meg selv. Det er ingenting å gjøre her, å jeg har mye søvnproblemer, så det eneste jeg gjør om nettene, er å ligge å kjenne hvor aleine jeg er. Det som skjer da, er at jeg alltid er sliten, å det gjør at jeg takler situasjonen enda dårligere.

Jeg har mange venner, og folk flest syns jeg er en hyggelig type, men uansett så har jeg alltid følt, og tror jeg alltid kommer til å føle meg aleine og ensom.

Det er akkurat som det er noe som mangler, men jeg greier ikke sette fingeren på det.

Jeg føler meg ikke som andre folk. Jeg har alltid følt at jeg har vært annerledes, å det gjør at jeg ikke er helt tilpass i sosiale situasjoner. Jeg går nesten aldri på fest, for eksempel.

Det er både vondt og plagsomt, å ha det sånn, og det er akkurat som at jeg er tom inni meg, på en måte.

Når jeg våkner om morningen, så har jeg egentlig bare lyst til å sove videre, for å slippe den tomme, vonde følelsen som gnager inni meg og gjør at jeg blir deprimert og lei.

Føles nesten som en slags sky, som ligger mellom magen og brystet, som klemmer og kiler, så jeg kjenner det helt fra magesekken og opp rundt hjernen.

Hvorfor skriver jeg dette, egentlig? Bare for å ha noe å gjøre, og få tiden til å gå litt, før jeg setter meg i stua, og atter en gang, hilser på tomheten min.

Jeg er ikke en sånn som syter, men akkurat nå er det så tungt at jeg bare må få fortalt det tile noen! Jeg liker ikke å plage venner med problemene mine (de blir så lei seg, også er det ikke noe de kan gjøre med det), så derfor er internett et greit sted å få det ut, siden man kan være anonym.

Ha en god natt, videre! Hilsen meg.

Har du lyst, har du lov; skriv en PM til meg så kan vi gjerne prate litt.. Tror vi har en del til felles..

*klem*

EDIT: Les gjerne Signaturen min

Endret 21. februar 2008 av Pinnsvin

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Jeg er en gutt i 20 årene, å jeg har et lite problem.

Jeg føler meg alltid ensom! Jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det, for det virker ikke som at det er noe som hjelper.

Når jeg er hos venner, og andre bekjente, så har jeg det kjempe bra… Helt til jeg kommer hjem igjen, for da blir det enda verre… Akkurat som at følelsen må ta igjen for tapt tid. Jeg blir bare sittende her, helt for meg selv. Det er ingenting å gjøre her, å jeg har mye søvnproblemer, så det eneste jeg gjør om nettene, er å ligge å kjenne hvor aleine jeg er. Det som skjer da, er at jeg alltid er sliten, å det gjør at jeg takler situasjonen enda dårligere.

Jeg har mange venner, og folk flest syns jeg er en hyggelig type, men uansett så har jeg alltid følt, og tror jeg alltid kommer til å føle meg aleine og ensom.

Det er akkurat som det er noe som mangler, men jeg greier ikke sette fingeren på det.

Jeg føler meg ikke som andre folk. Jeg har alltid følt at jeg har vært annerledes, å det gjør at jeg ikke er helt tilpass i sosiale situasjoner. Jeg går nesten aldri på fest, for eksempel.

Det er både vondt og plagsomt, å ha det sånn, og det er akkurat som at jeg er tom inni meg, på en måte.

Når jeg våkner om morningen, så har jeg egentlig bare lyst til å sove videre, for å slippe den tomme, vonde følelsen som gnager inni meg og gjør at jeg blir deprimert og lei.

Føles nesten som en slags sky, som ligger mellom magen og brystet, som klemmer og kiler, så jeg kjenner det helt fra magesekken og opp rundt hjernen.

Hvorfor skriver jeg dette, egentlig? Bare for å ha noe å gjøre, og få tiden til å gå litt, før jeg setter meg i stua, og atter en gang, hilser på tomheten min.

Jeg er ikke en sånn som syter, men akkurat nå er det så tungt at jeg bare må få fortalt det tile noen! Jeg liker ikke å plage venner med problemene mine (de blir så lei seg, også er det ikke noe de kan gjøre med det), så derfor er internett et greit sted å få det ut, siden man kan være anonym.

Ha en god natt, videre! Hilsen meg.

Du er vel i en sårbar alder og kanskje du tror at det må skje noe hele tiden?

Du har jo venner som du omgås og tro ikke at dine venner har det noe annerledes enn deg etter endt vennebesøk...av de som er single vel og merke.

Sier som de andre at du trenger ei dame, en kjærste altså, men som du selv sier så er ikke det gjort i en håndvending!

Du får lære deg å like ditt eget selskap med tv mm. etter endt vennebesøk Hadde du skrevet at du ikke hadde noen venner i det hele tatt hadde saken stillt seg annerledes, men du har jo venner!

Det du savner er en å sovne med/våkne med, så derfor sier jeg til deg at du er ikke ensom (du har tross alt venner og alle har ikke det engang) du trenger en kjæreste - det er det du savner!

Endret 21. februar 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest]

All trening spesielt kondisjonstrening hjelper mot depresjon og angst. Yoga og meditasjon er svært virkningsfult og har god vitenskapelig dokumentasjon for å hjelpe.

[Gjest Jente 20]

Jeg er en gutt i 20 årene, å jeg har et lite problem.

Jeg føler meg alltid ensom! Jeg veit ikke hva jeg kan gjøre med det, for det virker ikke som at det er noe som hjelper.

Når jeg er hos venner, og andre bekjente, så har jeg det kjempe bra… Helt til jeg kommer hjem igjen, for da blir det enda verre… Akkurat som at følelsen må ta igjen for tapt tid. Jeg blir bare sittende her, helt for meg selv. Det er ingenting å gjøre her, å jeg har mye søvnproblemer, så det eneste jeg gjør om nettene, er å ligge å kjenne hvor aleine jeg er. Det som skjer da, er at jeg alltid er sliten, å det gjør at jeg takler situasjonen enda dårligere.

Jeg har mange venner, og folk flest syns jeg er en hyggelig type, men uansett så har jeg alltid følt, og tror jeg alltid kommer til å føle meg aleine og ensom.

Det er akkurat som det er noe som mangler, men jeg greier ikke sette fingeren på det.

Jeg føler meg ikke som andre folk. Jeg har alltid følt at jeg har vært annerledes, å det gjør at jeg ikke er helt tilpass i sosiale situasjoner. Jeg går nesten aldri på fest, for eksempel.

Det er både vondt og plagsomt, å ha det sånn, og det er akkurat som at jeg er tom inni meg, på en måte.

Når jeg våkner om morningen, så har jeg egentlig bare lyst til å sove videre, for å slippe den tomme, vonde følelsen som gnager inni meg og gjør at jeg blir deprimert og lei.

Føles nesten som en slags sky, som ligger mellom magen og brystet, som klemmer og kiler, så jeg kjenner det helt fra magesekken og opp rundt hjernen.

Hvorfor skriver jeg dette, egentlig? Bare for å ha noe å gjøre, og få tiden til å gå litt, før jeg setter meg i stua, og atter en gang, hilser på tomheten min.

Jeg er ikke en sånn som syter, men akkurat nå er det så tungt at jeg bare må få fortalt det tile noen! Jeg liker ikke å plage venner med problemene mine (de blir så lei seg, også er det ikke noe de kan gjøre med det), så derfor er internett et greit sted å få det ut, siden man kan være anonym.

Ha en god natt, videre! Hilsen meg.

<jeg forstår deg veldig godt.. det er virkelig ikke noe å gøy ha sånt i livet.. jeg lever med det samme selv om jeg har en kjæreste som er en ganske grei kar..

livet er veldig tungt. Det jeg pleier å gjøre når jeg føler meg ensom, prøver å finne på noe som kan være artig, men det fører til at jeg bare kjeder meg uansett. Føler at jeg trenger noen å snakke med. Og når jeg for engang skyld klarer å snakke ut med noen om mitt problem, virker vedkommende uinteressert, da tenker jeg bedre å la det ligge. Det jeg har begynt nå å gjøre er å tegne jeg liker å tegne, selv om jeg ikke er noen proff, tegner som en amatør liten unge. men liker å få det ut på papir via tegning..det beste for å distrahere ensomheten på er å tenke positivt, tenke at du er din egen sjef. la deg være så lett som mulig,uten stres.. Det beste du kan gjøre er å sove godt 8 timers søvn om kvelden, tro meg det hjelper mye hvis du får den slags rutinen. jeg sliter fortsatt fordi jeg gir så lett opp med å sove. har på en måte begynt å like å være oppe om kvelden, men det er ikk noe sun ikke i det hele tatt! føler at det er stooort nedtur..

Prøv å sove tidsnok, og maks 8 timer.. spis sunt mat som grønnsaker (prøv, veit det er veldig vanskelig) også når du føler deg lei deg deprimert eller stresset og sliten, må du hvile litt også trene ca i 15 min hver dag tro meg du vil se en forandret deg..håper på det beste for deg og alle andre her som sliter med ensom dritten..lykke til

jente 20

[AnonymBruker]

<jeg forstår deg veldig godt.. det er virkelig ikke noe å gøy ha sånt i livet.. jeg lever med det samme selv om jeg har en kjæreste som er en ganske grei kar..

livet er veldig tungt. Det jeg pleier å gjøre når jeg føler meg ensom, prøver å finne på noe som kan være artig, men det fører til at jeg bare kjeder meg uansett. Føler at jeg trenger noen å snakke med. Og når jeg for engang skyld klarer å snakke ut med noen om mitt problem, virker vedkommende uinteressert, da tenker jeg bedre å la det ligge. Det jeg har begynt nå å gjøre er å tegne jeg liker å tegne, selv om jeg ikke er noen proff, tegner som en amatør liten unge. men liker å få det ut på papir via tegning..det beste for å distrahere ensomheten på er å tenke positivt, tenke at du er din egen sjef. la deg være så lett som mulig,uten stres.. Det beste du kan gjøre er å sove godt 8 timers søvn om kvelden, tro meg det hjelper mye hvis du får den slags rutinen. jeg sliter fortsatt fordi jeg gir så lett opp med å sove. har på en måte begynt å like å være oppe om kvelden, men det er ikk noe sun ikke i det hele tatt! føler at det er stooort nedtur..

Prøv å sove tidsnok, og maks 8 timer.. spis sunt mat som grønnsaker (prøv, veit det er veldig vanskelig) også når du føler deg lei deg deprimert eller stresset og sliten, må du hvile litt også trene ca i 15 min hver dag tro meg du vil se en forandret deg..håper på det beste for deg og alle andre her som sliter med ensom dritten..lykke til

jente 20

Du svarer på en tråd som var over 5 år gammel? Hvor kleinstein er ikke du da?

Anonym poster: 5f10461099d0340cb731e2bdabb543fd

[AnonymBruker]

Når man er helt ny her inne, og ikke har fått laget seg en bruker tror jeg at man ikke ser hvor gamle trådene er, kanskje hun tenkte at denne var ganske ny?

Anonym poster: 6e902a2a7d39438c6f640b472859a92f

[AnonymBruker]

Når man er helt ny her inne, og ikke har fått laget seg en bruker tror jeg at man ikke ser hvor gamle trådene er, kanskje hun tenkte at denne var ganske ny?

Anonym poster: 6e902a2a7d39438c6f640b472859a92f

Spekulasjoner.

Anonym poster: 5f10461099d0340cb731e2bdabb543fd