Fornuft vs. følelser

[Gjest koffeine]

Jeg har et par tanker jeg gjerne vil lufte her. Det er en viss fare for at jeg kommer til å høres ganske naiv ut, men det får bare bli som det blir (dessuten er jeg "bare"25 , så jeg har jo noen år til å lære på )

Mitt problem er at jeg leter etter den "perfekte" mannen/kjæresten, og han viser seg å være vanskelig å finne... Jeg mener altså ikke at han må være perfekt som menneske, men at han passer perfekt til meg. En som både har de positive egenskapene som jeg ønsker meg av en kjæreste, og som også får hjertet til å banke litt ekstra når jeg møter han. Altså både sjelelig og fysisk tiltrekning til én person.

Det høres jo i teorien ikke så komplisert ut egentlig. Men i mitt virkelige liv, virker det som om gruppen av hankjønn deler seg i to grupper (dere kan sikkert tenke dere til hvilke...)

For ikke lenge siden møtte jeg en fyr som jeg synes er utrolig hyggelig. Han har dessuten mange like interesser som meg, og er smart, sympatisk og interessant å snakke med. Rett og slett en sjeldent bra fyr som jeg veldig gjerne ville hatt som venn. Det har ikke skjedd "noe mer" mellom oss, men det ligger litt i lufta at det kan bli noe. Problemet er bare at jeg ikke føler noen slags form for gnister mellom oss. Det er ikke noe ved utseendet hans som hverken tiltaler eller frastøter meg. Huff, dette høres sinnsykt overfladisk ut, men la meg gjøre det klart at jeg ikke har noe krav om at han må være så vanvittig kjekk. Det må bare være et eller annet som tiltrekker meg og som får meg til å se litt ekstra på han... Akkurat hva det skulle være, er litt vanskelig å si.

Jeg har vært inne på tanken at kanskje ville jeg følt meg betatt av han hvis han ikke var så innmari bra som han er, men litt mer overlegen og arrogant Hvorfor er jeg sånn?

Hva mener dere andre her inne? Tror dere at gnistene kan oppstå etterhvert, eller er det overhodet ikke noe å bry seg om?

[Gjest Bellatrix]

Gnister kan oppstå etterhvert. Hvis ikke så har du funnet deg en god venn.

[Sarke]

Hmm....

Gnister kan oppstå med tid. Forrige kjæresten min tok det år før jeg følte at det var noe gnist mellom oss. Før det var vi bare kompiser. Men slutt ble det, etter nesten fire år. Og som vanlig stiller jeg spørsmålstegn ved om jeg egentlig burde vært sammen med ham. Kanskje han egentlig bare var en kompis jeg forelsket meg i fordi han etter hvert ble utilgjengelig?

Men allikevel har jeg fortsatt tro på at venner kan utvikle seg til å bli noe mer, og at dette er en bra form for kjærlighet. Noe annet enn bare et fysisk begjær. Å velge en kjæreste på grunn av innsiden har vært mer vellykket for min del enn de valgene jeg har tatt på grunn av et utseende.

[Ek_Erilar]

Om fornuft og følelser kan være enige? Det avhenger jo helt av hva følelsene dine sier, det.

Hvis følelsene dine ønsker seg en mindre bra mann (re: overlegen og arrogant) enn hva fornuften din sier, så har du nødvendigvis et problem. Da får du enten innse at du egentlig ønsker deg en mindre perfekt mann -- eller finne deg en person som du går veldig godt sammen med, men hvor "gnisten" ikke er så sterk.

Tenker man langsiktig (ekteskap) blir gnisten kjapt borte uansett, og det er andre verdier som blir viktigere.

[Gjest gjesta]

Finn deg først en skikkelig hot badboy som du får barn med. Deretter kan du gå tilbake til fyren du har truffet og få en stødig familiefar. For du er vel en moderne jente, er du ikke?

[Studine83]

Du er ikke den eneste... jeg har mange gode guttevenner som er "perfekte". De er smarte, morsomme, har samme interesser som meg og jeg kommer godt overens med deres venner. Men jeg føler ingen tiltrekning overhodet, og da kan det jo ikke bli noe mer... det er faktisk litt frustrerende, men man kan jo ikke presse seg selv til å føle noe man ikke gjør...

Men jeg har stor tro på at det går an å finne en gutt man både er tiltrukket av og som er "perfekt" på andre måter:) Man må bare lete litt...

[Gjest koffeine]

Finn deg først en skikkelig hot badboy som du får barn med.  Deretter kan du gå tilbake til fyren du har truffet og få en stødig familiefar.  For du er vel en moderne jente, er du ikke?

←

Det hadde jeg ikke tenkt på, men setter stor pris på konstruktivt svar, hehe.

Hvis følelsene dine ønsker seg en mindre bra mann (re: overlegen og arrogant) enn hva fornuften din sier, så har du nødvendigvis et problem. Da får du enten innse at du egentlig ønsker deg en mindre perfekt mann -- eller finne deg en person som du går veldig godt sammen med, men hvor "gnisten" ikke er så sterk.

←

Ja, det er vel dette som er problemet. De fleste typene jeg forelsker meg i er rett og slett ikke bra for meg, og ikke noen å satse på i lengden. Vet ikke om dette bare er uflaks, eller om jeg ubevisst leter etter en arrogant og upålitelig type. Merkelige mekanismer ute og går her... Som Sarke var inne på, er det noe med de uoppnåelige som er mer interessant. Jeg vil jo egentlig mye heller være sammen med noen som jeg trives i selskap med og kan diskutere saker og ting med, for det blir jo nødvendigvis mindre gnister etterhvert. Men det er vel vanskelig å bestemme seg for hvem man vil forelske seg i... :klø: Eller så blir man jo kanskje mindre opptatt av utsiden etterhvert? Men gidder jo ikke vente med å finne kjæreste til jeg er 60 heller da.......hm.

[chaos]

Øynene....jeg kan si med en gang om det er gnister med en gutt når jeg ser ham inn i øynene

[Gjest jente87]

føler d sånn med kjæresten min også. Han er den eneste gutten i hele mitt liv som jeg har hatt skikkelig god kontakt og kjemi med, men d har vel aldri vært noen spesiell gnist der. Fungerer på mange måter greit, men man savner jo alltid en gnist, og en gutt man virkelig kan hengi seg helt til. jeg falt alltid for bad boys selv før jeg ble sammen med denne gutten her, d er ikke bra.

men allikevel, d er fordeler og ulemper med både de "trygge guttene" og "bad boys". Med bad boys har man d spennende, men ikke bra, mens med trygge gutter er d bra, men ikke spennende. Akkurat nå føler jeg at jeg har ljugd for meg selv så lenge at jeg bare må ut av dette forholdet. Allikevel er jeg redd for å miste han...

En tid følte jeg at han var den eneste jeg hadde, og d var nok også en av grunnene til at jeg gikk inn i dette forholdet som snart har vart i tre år. Han sier han elsker meg, han vil være kjæresten min, ikke en venn. eller sånn var d iallfall opprinnelig..

jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men tror ikke jeg anbefaler noen andre å gjøre d jeg har gjort...

[Gjest Gjest]

Men verden ER jo faktisk ikke oppdelt i to slike kategorier da. Jeg kjenner mange som ikke passer inn i noen av dem. Det viktigste man må lete etter er en gutt med selvtilitt som også kan leve sitt eget sliv og som ikke gir etter for kjærestens minste tanker og ønsker hver eneste gang. For å ha disse kvalitetene må man på ingen måte være en "bad boy".

En slik tankegang er jo like umoden som at det bare finnes blonde dumme bimboer eller smarte grå mus blandt jentene. Vi vet jo at dette ikke stemmer. Man må nok bare lete litt bedre for å finne disse andre, og ikke bare dele guttene opp i to kategorier med en gang.

Jeg har liten tro på at tiltrekkning kan komme etter hvert. Med alle jeg har vært tiltrukket av har det vært en liten gnist eller en kjemi melom oss som jeg har plukket opp på med en gang, og som så vokste seg til en forelskelse etter hvert.

[Gjest Erik]

Det hadde jeg ikke tenkt på, men setter stor pris på konstruktivt svar, hehe.

Ja, det er vel dette som er problemet. De fleste typene jeg forelsker meg i er rett og slett ikke bra for meg, og ikke noen å satse på i lengden. Vet ikke om dette bare er uflaks, eller om jeg ubevisst leter etter en arrogant og upålitelig type. Merkelige mekanismer ute og går her... Som Sarke var inne på, er det noe med de uoppnåelige som er mer interessant. Jeg vil jo egentlig mye heller være sammen med noen som jeg trives i selskap med og kan diskutere saker og ting med, for det blir jo nødvendigvis mindre gnister etterhvert. Men det er vel vanskelig å bestemme seg for hvem man vil forelske seg i... :klø: Eller så blir man jo kanskje mindre opptatt av utsiden etterhvert? Men gidder jo ikke vente med å finne kjæreste til jeg er 60 heller da.......hm.

Det er ikke rart i det hele tatt. Grunnen er at vi har tenkt annerledes i 1000vis av år. At det forlanges at vi nå skal ta alle de rette valgene er ikke særlig sannsynlig, men vi bør forsøke og gjøre livet vårt så bra som mulig, og det skjer jo ikke med de som ikke passer for deg. Jeg tror du er litt hengt oppi gamle tankemønstre og at dette gjør at du ikke føler det du vil føle ovenfor enkelte gutter. Prøvå bryt litt ut av dine gamle tanker om hva du vil ha ut av en fyr, dersom du begynner å verdsette de gode egenskapene tror jeg de egenskapene etterhvert vil fremstå som sexy for deg, hvis ikke finnes det et par "badboys" som egentlig er snille og, det er faktisk mulig å få i både pose og sekk. Lykke til da :-)

[Beenthere]

Snakker fra "guttesiden" her.. Har aldri forstått greiene med good guy, badboy inndelingen...

Verden er ikke så enkel at man enten er det ene eller det andre vel??

Selvbilde, temperament, utseende, og måten man kommuniserer med ulike mennesker på er jo varierende for alle.

Min tolkning, er at de som stikker seg ut i en ende av de to "ytterpunktene" kanskje i bunn og grunn har samme "problem". Man må kunne stå for noe, og ikke bare akseptere alt i et forhold, og motsatt, man er ikke mye moden og reflektert om man overkjører de man har et forhold til..

Er også enig med gjest over her.. Liten tro på at tiltrekning kan komme etterhvert.. Det må være noe der ved første møte. Noe som man umiddelbart blir tiltrukket av.

[Gjest Opplyst]

Gammel tråd og en veldig avleggs forenkling av virkeligheten det her.

Her det damene som roter det til! Ved å kun ha plass til ytterpunktene av menn i sitt verdensbilde (slem og spennende eller snill og kjedelig) ødelegger de sin evne til å trives i fohold. I tillegg blir snille menn frustrerte helt uten grunn!

Det er fullt mulig for en mann å gå med rosa pusetøfler og være en djevel i senga! Hvis man bare ser pusetøflene, går man glipp av mange menn.