Separasjonstiden snart over!

[Gjest Singel]

Nå er det snart 1 år siden min kone (x-kone) som jeg nå er separert fra, for første gang tok opp at hun ikke var fornøyd med vårt forhold. Vi startet med familierådgivning like etterpå. Det er ca. 11 måneder siden hun var utro (forøvrig mellom 2 og 3 rådgivningstime og som jeg fant ut selv). Det er ca. 10 måneder siden vil ble separert. Vi har en 3 år gammel sønn som bor 50% hos begge. Vi var 10 år sammen og gift i nesten 4 år.

For meg har dette året vært helt forferdelig rent psykisk. Ikke at det har "klikka" for meg, men det har rett og slett vært tungt og vanskelig å bl.a. takle alle de skuffelsene som har dukket opp. Hele min livssituasjon er endret og som den familemannen jeg er, trives jeg absolutt ikke med situasjonen min idag. Har kjøpt meg leilighet og har en veldig bra jobb så klager ikke sånn sett, men sliter med tanker som: Hva gikk egentlig galt? Å vite at jeg bare får være med på halvparten av min sønn sin oppvekst, dårlig samvittighet ovenfor han, at hun fra dag en siden separasjonen har hatt en annen mann og som hun nå er sammen med. Hvordan skal jeg klare å samarbeide om vårt felles barn med ei som har gitt meg så mange skuffelser? Man hører mye om utroskap, men jeg har aldri hørt om en tilsvarende måte det er gjort på (ikke alt er fortalt her...). Hvorfor har jeg fortjent det? Selvtilliten min kan man si har ramlet ned noen hakk. Klarer jeg noen gang å komme over dette?

Jeg ble voksen sammen med denne jenta og hun ble voksen sammen med meg. Er det virkelig så enkelt å kutte alle bånd? Jeg har blitt glad i hennes familie og familien min var glad i henne.

Ovenfor min sønn, så savner jeg noen å dele hans opplevelser med. Jo, jeg har familie og venner, men det blir ikke det samme. Det er bare en mamma og pappa som vil kunne glede seg like mye over sin sønn's morsomheter, uttalelser, nye ferdigheter, etc..

Er nok fortsatt bitter og føler litt selvmdelidenhet over situasjonen og noen vil sikkert si: "Vær en mann, kom deg videre". Jeg er nok for mye et følelsesmenneske til å kunne bare gjøre det. Noen sier: "Bruk tiden til hjelp". Nå har det snart gått et år og jeg synes fortsatt at hele situasjonen er uforståelig. Det er så mange minner....

Jeg gleder meg nok ikke så mye til jul i år som tidligere år. Heldigvis så har jeg sønnen min på besøk. Kommer til å savne noen å oppleve/dele hans inntrykk/gleder ved julen med.

Er det andre som for tiden er i en separasjonstid (eller kanskje akkurat har vært det)? Hva slags erfaringer har Dere? Hvor lang tid går det før man "blir ferdig med det" og kan komme seg videre?

[Gjest Gjest]

Det vil gå bedre, og du vil finne deg en kjempekoselig dame som ikke kommer til å gjøre dette mot deg, og hun kommer til å glede seg over gutten din sammen med deg.

Men du må ut for å finne henne. Finner du deg en dame raskt vil alt gå fortere for deg.... bokstavelig talt

[Trønderpia]

Det høres sikkert ut som en floskel, men det går faktisk bedre etterhvert. De aller fleste som går igjennom det du nå gjør, føler sorg på en eller annen måte. Du må huske at det er minner, familie og felles venner du savner, det livet dere hadde sammen, ikke henne. For du hadde ikke tatt henne tilbake nå?

Kom deg ut og finn på noe gøy, ikke for å lete etter ei ny dame, for det kommer etterhvert av seg selv, men for å fokusere på noe annet enn fortiden. Det som er skjedd er skjedd, og du kan vel egentlig våre glad for at du slipper å leve med et menneske som respekterer deg så lite at hun er utro. Snu på det, og se det lyse i situasjonen.

Jeg har i min tid opplevd en del venner og andre menn som ikke klarer å gi slipp på fortida si. De blir oppfattet som sytete, og det er ikke noe sjarmerende.

[Gjest mata]

Det heter jo at i et forhold er man tre, du, henne og dere to.

Du sliter med bitterhet, men når hun såret deg og var utro, så burde du være takknemlig for at det er slutt. Alternativet er at hun var utro bak din rygg og at du ennå var i forholdet.

Enkelt for meg å si, jeg vet om en dame som ble utsatt for nesten det samme som deg, bortsett fra at de ikke hadde barn. Hun slet i tre år. Når et forhold ender med utroskap, jeg skal ikke si mer, men da er det ikke lett. Som regel sies det at det tar ett år før man kommer over det, men sårene gror kanskje ikke så lett. Det virker ikke som du trives som singel, men det finnes andre damer der ute, som ikke er utro. En ting er et brudd, men det er måten det blir gjort på.

[glaidyr]

Jeg vil love deg en ting: Det ordner seg!

Separasjonsåret var veldig tungt for meg også. Vi hadde ikke noe barn sammen, så akkurat det kan jeg ikke forestille meg hvordan er, men likevel var følelsen av tap utrolig stor, utrolig lenge. Det eneste som hjelper er å ta tiden og venner til hjelp. Prøv å ha det moro, gled deg over den tiden du har sammen med sønnen din, å til slutt vil du faktisk minnes hun du var sammen med, om ikke med glede, så med varme tanker. Dere har tross alt delt masse sammen, familien din er glad i henne og hennes familie er glad i deg. Ikke mist kontakten med dem selv om det er over mellom dere to. For meg har det vertfall vert godt å snakke med dem av og til også. Mimre litt kanskje, slik at jeg ikke har blitt bitter over alle årene jeg tilbrakte sammen med min eksmann.

Nå er jeg lykkelig skilt. Har funnet en ny mann i mitt liv og ser fremover mot en ny og bedre fremtid. Det vil skje med deg også! Bare vent og se, for det skjer som regel når du minst venter det:)

Lykke til videre vertfall. Og god jul!

[Amber]

Jeg har også vært separert i snart et år.

Og det er ikke så rart at det tar tid. Det har det gjort for meg og, og jeg har et barn i samme alder som deg, med min x. I et ekteskapsbrudd der barn er involvert, vil det være mye såre følelser, og det tar tid å komme over skuffelser. Det å bli sveket og trampet på den som skulle vært deg nærmest... vel det er ikke bare bare, og i den store sammenhengen er kanskje ikke et år så mye; men jeg tror nok at det neste året vil bli mye bedre for din del. Gradvis vil du slutte å tenke på de negative tingene, og se de positive. Etterhvert vil du møte en jente, og da vil iallefall ting snu seg.

Jeg skjønner veldig godt at du savner den familiefølelsen; men den vil du oppleve igjen om ikke så lenge. Ingenting for enhver pris! Din nåværende situasjon er bare midlertidig!

[Gjest Singel]

Takker for alle svar, oppmuntrende ord og råd. Har jo hørt noen av disse rådene før, men det er godt med påminnelser Å ja, jeg sitter ikke inne å sturer, men kan nok hende jeg sutrer litt. Tror nok likevel det har blitt mindre av det ettersom månedene har gått.

Jeg tror også at det neste året vil blir lettere. Det tar tid å "venne" seg til den nye situasjonen og ikke minst bli fortrolig med at man ikke lenger skal "lage minner" med denne jenta. Det værste er likevel at jeg ikke får ta 100% del i min sønns daglige opplevelser lenger.

For meg har det på en måte vært en trøst å ha min sønn i nærheten. Han gir meg masse glede og opplevelser som jeg aldri ville vært foruten. Han krydrer hverdagen. Jeg synes virkelig synd på de fedrene som ikke får muligheten til å ha barn(a) mer enn annenhver helg + en dag. Samtidig så skjønner jeg heller ikke at noen ønsker å ha de så lite. Jeg hadde iallefall ville gjort det som er i min makt for å få til mest mulig tid med de barn(a) jeg har vært med på å sette til verden.

Det er også rart å tenkte på at min x sin nye mann har 2 barn (tror de er ca. 2 og 4 år) fra tidligere forhold og har dem annenhver helg. Jeg lurer jo på hvorfor så lite? Ikke noe dere kan svare på, men han får faktisk være mer sammen med min sønn enn sine egne barn. Litt rart å tenke på bare. Ikke at jeg er redd for dette med farsrollen og at han skal bli noen konkurrent, men undrer litt mer på hans holdninger til hva som betyr mest her i verden. Mulig jeg er unyansert, men man gjør seg jo sine tanker rundt dette. Når jeg i tillegg hører at han har vært utro mot x-kona si under hele svangerskapet til deres ene barn, så blir jeg jo skeptisk til hva slags fyr dette er. Det min sønn trenger nå er jo stabilitet og trygghet rundt seg. Uansett, så må jeg bare tenke på hva jeg kan gjøre for han og ikke så mye på hva mammaen hans gjør/ikke gjør. Må rett og slett stole på at hun tar de rette avgjørelsene for han.

Håpet i fremtiden er selvfølgelig å finne seg ei jente som har de samme verdier som jeg selv har. Det er tydelig at min x-kone og jeg ikke har hatt det. Det er utrolig vondt å lese sms-meldinger på telefonen til din kone og mammaen til sønnen din som er sendt til en felles bekjent, der hun takker for deilig sex, etc.. Hun sendte også i løpet av en måned over 600 meldinger til denne fyren... hvor er respkten til den du er gift med spør jeg da!!! I tillegg så sa hun bastant at dette handlet ikke om en tredjepart, men om henne og meg.... helt til jeg fant div. meldinger da og hun til slutt innrømmet alt. Trodde det bare var enkelte gutter som kunne gjøre noe sånt jeg!!

Jeg mener hun kunne gjort dette på en litt mer ålreit måte. En ting er at hun følte hun ikke hadde det bra og heller ikke ønsket å prøve å gjøre noe med det, men det hadde vel vært greit å avslutte det man har før man hopper på noe annet. Hvorfor ville hun på rådgivning? Var det bare for synets skyld utad. "Vi gikk til rådgivning, men det hjalp ikke" Kunne spart noen tusenlapper å spare der ser jeg.... Forelskelse gjør en blind er tydelig.. Det er dette som gjør det vanskelig å samarbeide med henne nå. Jeg kan jo ikke stole ett sekund på henne lenger, samtidig så har jeg ikke noe valg!!

Vel, vel... En ting er sikkert og det er at hvis jeg skal få det godt med meg selv igjen så må jeg bare akseptere at sånn er situasjonen nå og jeg får ikke gjort noe med det. Jeg kan ikke gå å irritere/sutre over det som har skjedd. Da tror jeg det blir vanskelig å bli ferdig med det. Sånn det føles idag vil det nok gå enda litt tid før jeg unngår å tenke på dette hver dag. Heldigvis virker det som min sønn tar det veldig fint, selv om det hender han spør når jeg skal komme hjem.

[Gjest Gjest]

Det vil nok komme sånne spm fra han i ny og ne - det er jo bare naturlig.

Jeg tror du er bitter på din x. Og det er ikke noen god følelse. Jeg tror på en måte man er nødt til å klare å tilgi for å komme seg videre selv. Iallefall trengs det tid for å bearbeide sånne såre følelser som jeg tror du har. Det tar tid å slutte å bry seg med hva hun gjør / ikke gjør. Hun har jo vært en stor del av livet ditt. Men så lenge du er bitter blir det vanskelig å legge alt bak seg. Du må jobbe deg forbi den bitterheten, og klare å bli mer likegyldig til henne. Hvordan du gjør det vet jeg ikke... kanskje er det bare å ta tiden til hjelp. Jeg har brukt dette året jeg på å klare det, men føler jeg er kommet dit nå. Og det er godt!

Jeg skjønner godt alle dine refleksjoner, og du høres veldig fornuftig ut. Men som du sier selv; du må slippe taket og rett og slett stole på henne; selv om det er et paradoks etter hva hun har gjort mot deg... men tross alt så må du tro at hun vil det beste for deres felles sønn og handler i hans beste. Uansett; det er jo ikke så mye du kan gjøre med situasjonen, og de beslutingene hun tar. Så jeg tror du må slippe taket og konsentrere deg om deg selv, ditt liv og sønnen din. Og la henne gradvis slippe taket i deg.

[Gjest Neffi]

Föler du ingen deltagelse selv i at hun ikke var fornöyd med forholdet deres?

Det kom som lyn fra klar himmel?

[Lizzee]

Var i din situasjon for 10 år siden. Eksen min hadde også forhold til en annen dame - uten at jeg viste om det - samtidig som vi gikk i samlivsterapi.

Jeg var vanvittig lei meg og sint i begynnelsen. Jeg gråt og krevde at han forklarte seg... Men etter en stund så fant jeg veldig mye trygghet og vokste på det at jeg kunne tilgi ham og gå videre med mitt liv. Jeg hadde gjort mitt for å prøve å få forholdet til å fungere. Men hva hjalp vel det når han ikke spilte med åpne kort. Det var ikke jeg som var utro. Det var ikke jeg som løy.

Han ga meg flere versjoner av hvorfor ting hadde skjedd. Uten at det egentlig forandret noe. Jeg valgte å slutte å gruble over hva som hadde skjedd med ham. Jeg kunne allikevel ikke gjøre noe med det - og en større forståelse av hvorfor ble tilslutt helt unødvendig. Det ga meg bare unødvendig hodebry å skulle prøve å forstå hvorfor han hadde gjort det han gjorde. Mye bedre å bare heve seg over det og bruke energien til å gå videre i livet. Jeg endte egentlig opp med å synes litt synd på ham som hadde rotet det sånn til for både seg selv og meg. Han ble litt stakkarslig i mine øyne (selv om han absolutt ikke er noen stakkarslig type!) - og det bildet av ham gjorde at jeg kunne tilgi og gå videre.

Når det gjelder det å ha delt omsorg og at barn får nye steforeldre. Dette har fungert kjempefint for meg. Min eks fikk etterhvert ny dame og hun var helt fantastisk. Hun behandlet mine barn som sine egne og barna ble kjempeglad i henne. Om jeg ble sjalu eller syntes det var sårt å vite at barna var sammen med henne når de var hos min eks? Nei faktisk ikke. Det var veldig godt å vite at de hadde det trygt og var hos noen som tok så godt vare på dem. Og de visste jo hvem som var mammaen deres. I dag har jeg også lenge hatt ny mann. Barna er kjempeglad i ham. Han blir aldri pappaen - men han er en veldig viktig person i deres liv.

Er gutten din heldig så ender han opp med 4 foreldre som er glad i seg! Selvfølgelig er du lei deg for at forholdet til hun du ønsket å dele resten av livet ditt med tok slutt. Men du må se fremover. Hvordan kan du få det bra? Hva er det som er best for sønnen din? Det er nok da lett å si at det beste ville ha vært om han kunne vært sammen med deg hele tiden. Men slik er det ikke. Hvordan få det best mulig med at han er 50% av tiden hos deg? Det beste du kan gjøre for sønnen din er å jobbe for å ha et godt forhold til eksen din og hennes nye mann. Da vil gutten føle seg trygg. Han er vel såpass liten nå at han ikke forstår hvorfor du ikke "kommer hjem" - men etterhvert vil det gå seg til.

Slutt å gruble over disse 600 meldingene hun sendte elskeren sin. Legg vekk bitterheten. Det har gått 1 år nå og du skal leve ditt liv!!

[Gjest Gjest]

Nå er det snart 1 år siden min kone (x-kone) som jeg nå er separert fra, for første gang tok opp at hun ikke var fornøyd med vårt forhold. Vi startet med familierådgivning like etterpå. Det er ca. 11 måneder siden hun var utro (forøvrig mellom 2 og 3 rådgivningstime og som jeg fant ut selv). Det er ca. 10 måneder siden vil ble separert. Vi har en 3 år gammel sønn som bor 50% hos begge. Vi var 10 år sammen og gift i nesten 4 år.

For meg har dette året vært helt forferdelig rent psykisk. Ikke at det har "klikka" for meg, men det har rett og slett vært tungt og vanskelig å bl.a. takle alle de skuffelsene som har dukket opp. Hele min livssituasjon er endret og som den familemannen jeg er, trives jeg absolutt ikke med situasjonen min idag. Har kjøpt meg leilighet og har en veldig bra jobb så klager ikke sånn sett, men sliter med tanker som: Hva gikk egentlig galt? Å vite at jeg bare får være med på halvparten av min sønn sin oppvekst, dårlig samvittighet ovenfor han, at hun fra dag en siden separasjonen har hatt en annen mann og som hun nå er sammen med. Hvordan skal jeg klare å samarbeide om vårt felles barn med ei som har gitt meg så mange skuffelser? Man hører mye om utroskap, men jeg har aldri hørt om en tilsvarende måte det er gjort på (ikke alt er fortalt her...). Hvorfor har jeg fortjent det? Selvtilliten min kan man si har ramlet ned noen hakk. Klarer jeg noen gang å komme over dette?

Jeg ble voksen sammen med denne jenta og hun ble voksen sammen med meg. Er det virkelig så enkelt å kutte alle bånd? Jeg har blitt glad i hennes familie og familien min var glad i henne.

Ovenfor min sønn, så savner jeg noen å dele hans opplevelser med. Jo, jeg har familie og venner, men det blir ikke det samme. Det er bare en mamma og pappa som vil kunne glede seg like mye over sin sønn's morsomheter, uttalelser, nye ferdigheter, etc..

Er nok fortsatt bitter og føler litt selvmdelidenhet over situasjonen og noen vil sikkert si: "Vær en mann, kom deg videre". Jeg er nok for mye et følelsesmenneske til å kunne bare gjøre det. Noen sier: "Bruk tiden til hjelp". Nå har det snart gått et år og jeg synes fortsatt at hele situasjonen er uforståelig. Det er så mange minner....

Jeg gleder meg nok ikke så mye til jul i år som tidligere år. Heldigvis så har jeg sønnen min på besøk. Kommer til å savne noen å oppleve/dele hans inntrykk/gleder ved julen med.

Er det andre som for tiden er i en separasjonstid (eller kanskje akkurat har vært det)? Hva slags erfaringer har Dere? Hvor lang tid går det før man "blir ferdig med det" og kan komme seg videre?

←

Det er som et dødsfall. Man skal igennom alle merkedager/høytider en gang alene. Kansje flere. eg selv brukte 4 år på å komme meg igennom fasen. trodde aldri eg skulle klart det. Det var en tøff skillsmisse, samtidig som sorgen flyttet inn hos meg. Jeg søkte proff hjelp til å klare det.

I ettertid så eg jo at skillsmissen var det som måtte til og det var et klokt valg,men det tærer på.

trøsten er at det vil gå over for deg også en dag.

Ha en god jul

[Helene]

Jeg synes du skal gi deg selv tid til å sørge. Når noen dør og blir borte da sørger mange. Når en blir skillt og din partner blir borte fra hverdagen er ingen død, men likevel borte, og sorgen kommer uansett. Du må gi det tid.

Selvfølgelig må du få ting til å fungere med din sønn. Dere må samarbeide, og dere må få det praktiske til å fungere. Men du må også prøve å tenke på hvordan DU vil ha det framover. Kanskje en dag møter du en ny dame, men først må du vite hvordan du ønsker å leve, hva er dine verdier. Lykke til

Endret 27. desember 2006 av Helene

[Gjest Singel]

God Jul til alle sammen og takk for innspill.

Vet ikke om jeg egentlig har så mye mer å tilføye denne tråden her. Det har kommet mange kloke innspill/råd som man bare må prøve å tenke igjennom og ikke minst ta med seg videre. Ikke bare lett, men jeg må bare gjøre så godt jeg kan.

Det viktigste for meg nå er at min sønn får det så bra som mulig. Jeg merker på han at han er veldig rettferdig ovenfor sin mamma og pappa. Han sier f.eks.: "Etter at jeg har vært noen dager hos mamma kommer jeg mange dager til deg igjen, pappa!" Det er jo hyggelig å høre han si det. Det jeg må jobbe med meg sjøl med er samarbeidet med mammaen. Det var de første månedene veldig vanskelig, men det har gått bedre etterhvert. Får bruke det neste året til å utvikle det videre. Vi har laget skriftlige avtaler på alt som har med vår 3 år gamle sønn å gjøre. Dette gjelder også i hvilken kommune han skal gå på skole når den tid kommer.

Så til et par spm. som et blitt stilt.

Neffi spurte: "Föler du ingen deltagelse selv i at hun ikke var fornöyd med forholdet deres?"

"Det kom som lyn fra klar himmel?"

Med fare for et forvirrende svar så prøver jeg:

Alt kom som lyn fra klar himmel ja. Min x var i ca. 20 uker i fjor høst i en praksisperiode i en by i Østfold. Selv bodde vi ikke langt unna Lillestrøm. Hun var hjemme i helgene. Jeg passet huset og vår sønn, mens hun gjorde ferdig sin 2-årige videreutdannelse. Alt dette samtidig som jeg også startet i en ny jobb. Vi har aldri kranglet større og for meg har alt virket til å være veldig bra. Tror vi har kranglet mye mindre enn et gj,snittlig ektepar. Selvfølgelig var det litt tøft at hun var borte og jeg savnet henne, men tenkte at dette bare var for en periode. Hun gjorde derimot noen prioriteringer i den perioden som jeg ikke var helt happy med, men skilsmissegrunn?? Jeg ga henne nok dårlig samvittighet fordi hun var "der nede", mens jeg var hjemme med vår sønn. Dette var ikke meningen, men jeg mente at hun prioriterte hjemmet for lite. I praksisperioden opplevde hun også et par ting som var veldig tøft og som hun i ettertid sier hun ikke fikk nok støtte av meg på. Ja, her kunne jeg nok ha gjort ting annerledes, men det er ikke lett å "se det" når man er midt oppe i det samtidig som jeg selv må konsentrere meg om min nye jobb. Tror summen av forpliktelsene som hun hadde ble for mange og det måtte hun gjøre noe med....

Selvfølgelig føler jeg deltagelse i at hun ikke var fornøyd med forholdet vårt, men hadde jeg visst hva hun ikke var fornøyd med, så hadde jeg jo gjort noe med det.

For de fleste småbarnsforeldre så er det hektiske hverdager og da blir det viktigere å prioritere ting sammen mener jeg (når man har mulighet). Jeg mener at hun prioriterte dette for lite. Hun prioriterte venninner, jobb, utdannelse og andre sosiale aktiviter i stedet for familie. Jeg følte at vår sønn og meg kom i andre rekke hele tiden, noe som var veldig frustrerende. Så kanskje jeg allerede her burde begynt å tenke litt over hvordan hun egentlig hadde det siden hun ville prioritere dette mer.... Jeg har alltid følt at vårt forhold har stått så sterkt at over en liten periode måtte det bare bli sånn..

Samtidig så er det rart at hun sender meg sms om hvor glad hun er i meg og hvor godt det skal bli å være ferdig med praksisen og bruke mer tid med oss igjen. Hun har også i løpet av praksisperioden "skryti" av meg for hvor flink jeg har vært med vår sønn og ordnet opp hjemme. Dette er meldinger jeg fikk bare 1 uke før hun var ferdig med praksisen og ca 3 uker før hun tar opp at vi har et problem. Ikke lett å bli klok av dette da... Det må legges til at i innimellom disse 3 ukene traff hun da mannen som hun nå er sammen med.

Det er veldig skuffende at hun ikke var villig til å prøve å gjøre noe sammen for at ting skulle bli bedre. Man hører jo om parforhold som sliter, men at man klarer å gjøre noe med bedret kommunikasjon og hardt arbeid. Jeg føler ikke vi gjorde noenting for å prøve å får det til å funke. Trodde ikke det skulle være så enkelt å bli skilt. Værre blir det jo når hun er utro.

Uansett, i ettertid er det alltid enklere å se hvor problemet lå. Nettopp derfor er det jo viktig å få muligheten til å endre på ting. Men når hun i stedet er utro så blir jo alt enda værre og håpløst.

Spm.2 fra Trønderpia:

"For du hadde ikke tatt henne tilbake nå?

Nå har det nok gått for langt for meg til at jeg kunne tatt henne tilbake. Jeg er fortsatt veldig glad i denne jenta, utrolig nok.... I prosessen som har vært fra hun tok opp problemet til idag, så har det vært altfor mange skuffelser som har satt dype spor i meg. Den fine kjemien som har vært mellom oss i 10 år vil aldri kunne blitt den samme igjen, desverre. Så livet må nok gå videre med nye utfordringer!!!!

Igjen takk for innspill og godt nytt år. Håper 2007 blir bedre enn året som har vært